Bokelskere.no

Det eneste som skuffa meg, var avslutningen. Hvorfor ble Olav Haraldsson helgengjort etter sin død? Uten det, ville han bare vært enda en middelalderkonge. Men boka slutter faktisk før selve slaget ved Stiklestad i 1030.

Eg elskar bøkene til Mona Høvring! Så språkleg sprelsk, nyvinnande, frisk, oppfinnsam og morosam!

Synest dette er ei litt problematisk bok...historia om Komissar-familien vart overskygga av Henry Rinnan, og delar av framstillinga av dei grusame hendingane i kjellaren i banden sitt hus er i overkant ekle.

Kom meg dessverre ikkje gjennom denne, og det avr synd. Likte veldig godt den forrige til Næss som ho vart nominert til Nordisk Råd for: Bare et menneske.

Selv om denne boka er temmelig forutsigbar for voksne lesere, vil den begeistre de yngste. Midnattsgjengen er en gruppe barn på et sykehus. De styres av ei fæl dame, og sykehusdirektøren er heller ikke grei. Heldigvis har de Midnattsklubben: Hver kveld sniker ungene seg ut av barneavdelingen og finner på kjekke ting som egentlig skal være umulig når de ligger på sykehus.

Gode voksne hjelpere dukker opp, noen slemme voksne ser lyset og blir gode, innledende uvennskap mellom barna vokser seg sterkt, et spesielt sykt barn får oppfylt sitt høyeste ønske og hovedpersonens underliggende, langvarige problem blir også løst. Men David Walliams er en så smart forfatter at de ganske opplagte vendingene ikke serveres kalde, men oppleves som gledelige punkter på menyen når de kommer.

Anbefalt for barn fra skolealder og oppover. Herlig norsk lydbokversjon også.

Ein kortroman for ungdom, meiner eg er merkelappen på boka. Nokre vil kalle det ei novelle, andre ein kort roman.

Denne boka hadde jeg aldri - A L D E R I ! ! - plukket opp dersom jeg ikke hadde et pågående prosjekt med å lese hele Vigdis Hjorths forfatterskap fra start til mål. Da var det ingen vei utenom.

Denne tynne boka tok det meg 16 minutter å lese, og det var en sann fryd. OK. Boka heter Den første gangen, og er skrevet av Vigdis Hjorth. Det handler om ei 16 år gammel jente som ikke har debutert seksuelt, men blir småkjæreste med en fyr.

Du ser hvor dette bærer, sant? Feil! Forfatteren lokker deg rett i fella og smeller en avslutning så stilig og personlig (hovedpersonen heter Vigdis) at jeg jubler innvendig bare ved tanken. En skinnende liten perle i forfatterskapet.

Veldig,. veldig godt skrive om sjølvopplevd valdtekt og kva det gjer med K, vener, familie. Eit heilt originalt språk, rasande og poetisk faktisk, godt gjort! Eg ventar meg mykje spanande frå Nedrejord, som no også er husdramatikar ved Nationaltheatret.

Jordan Peterson er tidens mest omtalte filosof, så jeg hadde visse forventninger til denne boka. Som selvhjelpsbøker flest er dette en god blanding av øyeåpnende påstander, selvfølgeligheter, utopier og store ord.

Det som er å si om hans budskap, er at det vil skape temmelig kantete mennesker dersom det følges bokstavelig. Ta for eksempel rådet om å rydde i eget hus før man kritiserer andre (sånn omtrent). Det er alltid smart å begynne med seg selv, men å gi andre råd fra en opphøyd posisjon (som JP mener man skal oppnå før man begynner å spre visdom til andre), er en skummel tanke. "Jeg er helt i vater - du min venn skal få noen sannhetens ord fra meg."

Jordan Peterson synes å mene at ingenting skal feies under teppet, men legger til at man i så fall må være beredt til å ta konsekvensene av den fulle åpenheten.

Engasjerende bok som setter tankene i sving.

Vart litt skuffa over denne. Den forrige til Fossum, Hviskeren, var fantastisk god, og denne startar også uhyggeleg spanande, og det held seg til ca halve boka, da syntes eg det vart litt langdrygt. Men Fossum skriv godt, og Sejer er fortsatt med.

Styr unna! Totalt bortkasta bok!

Dette er hittil siste bok om Miles og Niles, så denne omtalen er en oppsummering av serien til nå. Jeg har lest dem i sommerferien, og blitt stor fan. Med enkelte små forbehold.

Miles flytter til Slumredal, og prøver å bli skolens største pøbel. Det viser seg at Niles allerede har denne posisjonen, men undercover - hans rolle på skolen er å være gullgutt og tillitselev. Serien skildrer forholdet mellom guttene, og deres påfunn.

Jeg liker et godt påfunn i barnebøker, som Emil. Andre blir mer slitsomme, som Rampete Robin. Miles og Niles er definitivt mer Emil enn Rampete Robin, eller kanskje Robin Hood er mer riktig. Pøbelstrekene sparker oppover, da mot familien Barkin, som har hatt rektormakten på skolen i generasjoner. I første bok blir rektor lurt, i andre bok får rektor sparken og erstattes av sin pensjonerte far, og i tredje bok blir rektorsønn Josh offer for de finstemte spøkene.

Det jeg liker: Tonen i bøkene. Den er ikke stresset eller oppjaget, heller dvelende og deilig å synke ned i. Til tider bikker det over i litt mye parenteser og VERSALER, og litt mye indre grubling. Jeg liker også hvordan vi blir mer og mer kjent med Miles og Niles utover i bøkene, og flere av bifigurene får en større rolle etter hvert, som klassekameraten Holly, og muligens Stuart.

Svakheter? Mye av lufta gikk ut av serien i første bok, hvor Miles og Niles måler krefter og hvor pøbelstrekene er best. I bok to og tre (spoilere!) blir rektor mer og mer venn med guttene, og bøllesønnen Josh duger ikke som antagonist i en fjerde bok, synes jeg. Han er for endimensjonal til det.

Men alt i alt: Finfin serie for hele familien!

Lurer på om den norske omsettinga er god? Vart litt fascinert av hovudpersonen, og les gjerne meir om henne og forholdet til politimannen! Krimplottet var litt søkt.. no les eg veldig lite krim da...

Den beste barne- og ungdomsboka jeg har lest på ei god stund. Bøker om bøller kan fort bli krampaktige, synes jeg. Elleville påfunn og mye mas. Denne har et plott som er stilig oppbygd, med fine overraskelser underveis, og alt knyttes sammen i slutten - og tonen i boka er perfekt. Skal selvsagt lese de to neste i serien også.

God biografi om pioneren Nic Waal skrive av sonen Helge. Ho var modig, sterk og ein pioner innan barnepsykiatri, og vi får inngåande kunnskap om dette, men forfattaren legg ikkje skjul på sårbarheita og at det har kosta i forhald til barna. Inga rosemåling, men realistisk og svært interessant lesing.

Veldig interessant biografi om ei bemerkelsesverdig og stridbar dame. Litt vel detaljert til tider, men det er såpass mykje norsk historie og kulturhistorie at det er verdt lesinga. Og mykje nytt for meg: Marta Steinsvik var den første som omsette fleire sentrale verk til landsmål og ho var ein sers aktiv, omdiskutert og kjent debattant i og også utanfor Norge. Ho engasjerte seg m.a i overgrep mot psykatriske pasientar og i landssvikoppgjeret der ho i ettertid har fått rett i at det foregjekk omfattande mishandling og valdtektar av landssvikdømte i norske fengslar.