Relative favoritter er et godt forslag!
Janis was an exceptionally vulnerable girl.
'Buried alive' av Myra Friedman.
Jeg er enig i at lister over "bøker jeg har lest i 2009", sjelden er interessante for andre enn dem som har lagt inn lista.
Det som er synd, er at det etter hvert blir vanskeligere å finne de virkelig interessante listene når listeoversikten oversvømmes av "jeg har lest"-lister. Nye bokelskere kan ved første øyekast få et inntrykk av at dette er en liste over "leste bøker", og dermed blar de seg ikke videre for å finne de virkelig gode og interessante listene.
Jeg oppfordrer bokelskere til å slette sine "lest i 2009" og "lest i 2010"-lister, og heller lage seg en bokhylle med navnet "Lest i 2010", som 7elin7 foreslår.
Det er også mulig å merke bøkene med et emneord, som f.eks. "2010", dersom man ønsker å ha bøkene i andre bokhyller. Med emneord knyttet til bøkene, er det lett å finne dem man har lest i angjeldende år.
Søk opp originaltittelen:
L´homme qui rit
Du kan jo lagre den i originalutgaven selv om du har lest den på norsk.
Jeg gikk skikkelig lei etter nesten 20 år med aktiv lesning som toppet seg i et studium der norges- og verdenslitteraturen skulle tråles fra ende til annen. Jeg trengte en pause. Den varte i over 10 år. Vel, ikke helt. De siste 5 av de 10 var jeg en aktiv krimleser, leste alt jeg kunne komme over, bare det var krim. Det er først de siste 5-6 åra at leseinteressen for skjønnlitteratur har tatt seg opp igjen.
Noen leser hele livet. For andre går det i rykk og napp. Jeg tror ikke det er så farlig. Jeg har et inntrykk av at noen her inne nærmest er desperate etter å feie gjennom mest mulig litteratur på kortest mulig tid. Da er det greit med tre små huskeregler fra en mann som har levd en stund:
1) Du greier ikke å lese alt. Det er helt greit om du går glipp av en bok eller to.
2) Hver bok er et lite mysterium som fortjener din tid, respekt og konsentrasjon.
3) Livet endrer seg. Det som er viktig i dag, kan være uvesentlig imorgen.
Det er vel mange som lånar bøker både til og frå andre. >Eg trur dette ville vore enklare dersom det var mogleg for brukarane å markere kva bøker dei eig sjølve.
Ja, flere har spurt om dette. I prinsippet kunne jeg lagd en funksjon på dette som ligner favorittfunksjonen, som lar deg klikke en "jeg eier"-knapp.
Dette kunne latt seg implementere ganske lett. Det jeg klør meg litt i hodet over er imidlertid hva knappen skulle gjort - hva det skulle betydd når man markerte eierskap til en bok.
Hva ser du for deg skulle skjedd med de bøkene du markerte som "eier" - skulle de havnet et eget sted? Burde vi da endret grensesnittet i boksamlinger til å ta hensyn til eierskap?
er det ikke noe med at slike grenser/grenseverdier bør være dynamiske, ikke fastsatte tall?
Ikke for å kverulere (jeg er bare interessert i hvordan ting fungerer, og er i tillegg på dypt vann her), men er det ikke noe med at slike grenser/grenseverdier bør være dynamiske, ikke fastsatte tall?
Nei dette hørtes da heller ikke ut som kverulering! :-)
Kanskje burde det være dynamisk, men ikke nødvendigvis. Det kan være at en fast grense ville være mer vennlig mot smal litteratur.
I praksis er det greit å spare databasen fra å regne ut rett intervall utifra en algoritme hele tiden, derfor er det bra med en fast grense.
Ja, tenkte en ny liste, men du spør vanskelig når du lurer på hva den skal kalles.. :)
Ja, dette er vrient - på en måte en bagatell, på en annen måte viktig.
Aner ikke hvor man skal sette denne grensen, dog. Men du gjorde jo en endring for listen over høyest gj.snittlige terningkast (min. 30 eiere, var det ikke)
Jeg skal kikke litt på tallene og se etter en rimelig grense. På terningkast begynte jeg med en grense på 5, men nå er den 25.
Forslag - sortering etter antall favorittmarkeringer i forhold til antall eiere.
Dette er et veldig godt forslag! Jeg ser i grunnen for meg dette som en ny toppliste mer enn et sorteringsalternativ.
Hva skulle vi kalt en slik liste for?
Takk for fine tips, Hilde. Jeg er også begeistret for Hauges dikt.
Nei, bor ikke der, men kjenner til Tronsmo. En flott bokhandel. Ellers så har jeg faktisk prøvd å lese "Black hole" som du anbefalte. Den var ikke noe for meg. Ble litt for sci-fi, alle disse med hull på ryggen. Fikk litt assosiasjoner til Iskalde grøss som jeg leste i ungdommen (dette er sikkert en fornærmelse mot Black Hole). Som du skjønner så er jeg ganske grønn på tegneserier for voksne.
Dette er ingen solskinnshistorie og kan ikke anbefales til folk som lett faller i depresjoner. Språket er usminket og skildrer samfunnets overgrep på enkeltmennesket, særlig de som skiller seg ut. Fortellerstemmen tilhører også et slikt utskudd fra normalen, en "Fremder". Assosiasjonene går til jødeforfølgelsen og de verste utslag av janteloven. Samtidig er dette en metaroman. Det handler om å skrive historien "slik den var" eller "slik mange tusen løgner føyer seg sammen til sannheten" (fritt gjengitt). Vi forstår at dette er fiksjon, men samtidig tett på "virkeligheten", slik forfatteren ønsker å fremstille den.
Mine innvendinger mot boka er at den til tider blir så dyster at det nesten gjør vondt å lese den. I en god roman skal de personene vi identifiserer oss med oppleve motstand. Ellers skapes ingen spenning mellom leseren og fortellingen. Men det får være måte på!
I tillegg opplever jeg språket som til tider noe svulstig og i overkant rikt på metaforer. Den ene sammenlikningen slår nesten den andre ihjel. Når Brodeck leverer sin "rapport", sier mottakeren: Jeg ser at du liker bilder. Jeg oppfatter dette som forfatterens forsiktige spark til seg selv.
Men dette er mine personlige synspunkter. Tidssprangene i boka kan også til tider være litt forvirrende. Dette skyldes også at persongalleriet er noe overveldende og krever leserens konsentrasjon.
Hovedinntrykket er likevel at dette er en godt skrevet og godt fortalt dyster historie som tar tak i deg og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest. Den fikk en fem-er av meg.
Ha ha, jeg vet! Både en dose selvinnsikt (eller etterpåklokskap?) og kanskje også et ørlite spark til alle de "iscenesatte" Adornoleserne der ute - jeg har møtt noen, og det har nok KOK også!
TILL SMÄRTAN
Jag vet ej om fullare fröjd står att nå
än när läpparna skälva av gråt,
om vi någonsin läva så gränslöst som då,
när pannan av ångest är våt.
Och ingen kom så hel och ren
till lyckans vardagssal,
som den som var med sig själv allen
en natt i skakande kval.
DAN ANDERSSON
Deilig å høre at noen andre også syntes det ))
Jeg kunne ha tenkt meg et langt måltid sammen med Kjærstad, Knausgård og Renberg. Mest for å lytte til en spennende debatt om norsk samtidslitteratur.
Av kvinner måtte det være en date med Jette Kaarsbøl. Hun fascinerer meg.
Boka er en av flere der handlingen er hentet fra Røros på 17 og 1800-tallet. Jeg mener å huske at boka starter helt på begynnelsen av det 19. århundret. Romanen er svært tett på personene som gjennomgår en utvikling i brytning med hverandre og med datidens virkelighet. Brytningen mellom adel og bonde-/arbeiderstand er et viktig tema. Det er også den indre utviklingen i menneskene, der det oppstår kjærlighetsforhold på tvers av stand og moral som får katastrofale følger. Boka har en spennende ytre handling, er en fantastisk skildring av mennesker i kjærlighet og krise og er som alle Falkbergets bøker en svært troverdig beskrivelse av samfunnet i Bergverkstaden.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt forskrekka over utfallet av dette eksperimentet! Jeg snudde meg vekk fra PC'en, strakte armen ut mot bokhylla og plukket helt tilfeldig ut ei bok blant alle de andre. Det var "For så høgt har eg elska" av Bjørn Sortland i heftet utgave. Litt lange og innvikla setninger med mange komma førte meg ned til omtrent midt på siden. Der fant jeg setning nr.5 med uthevet skrift:
- Det er Jesus vi må venta på, sa ho.
Jeg skjønner godt at det hele stoppet opp på O. Oman er et land jeg ikke forbinder med noen forfatter. Når jeg googler på "Oman writer" viser det seg at de få som skriver fort kommer i trøbbel med myndighetene, så jeg foreslår at vi hopper over Oman. Hva med en delstat i stedet?
Ohio!
Derfra kommer Toni Morrison som nylig imponerte meg stort med sin lille perle "En nåde". Om slavekår i den første nybyggertiden i Maryland på Amerikas østkyst. En sinnrikt konstruert fortelling som sitter i sjelen lenge etter lesningen.
Toni Morrison er som de fleste vel vet en tungt prisbelønt amerikansk forfatter - toppet med Nobelprisen i 1993.
Skuffet over Berggren nå, gitt. Denne var tynn i enhver forstand. Begynte morsomt og veldig "berggrensk", og jeg lo og koste meg over den kule stilen og tørrvittighetene, men etterhvert synes jeg boka ble svært uinteressant og kjedelig. Men - nå skal jeg villig innrømme at jeg ikke er i målgruppa, så det kan jo ha en naturlig årsak at jeg reagerer sånn. Men føler liksom ikke for å anbefale den til ungdommer som er opptatt av livssynsspørsmål, akkurat. De blir ikke klokere av denne. Berggren er jo selv katolikk, hadde ventet meg noe dypere og grundigere kanskje. Men det var kanskje ikke hans hensikt med akkurat denne boka? Får håpe det.