Den var krevende, og den var givende. Den var et dypdykk ned i språkets oase, og den inviterte til en tur høyt der oppe. Den var akkurat det jeg trengte å lese.
Kalle Blomkvist får hjelp av Lisbeth Salander til å finne tødler på tastaturet: http://www.newyorker.com/humor/2010/07/05/100705sh_shouts_ephron :-)
Nei.
På twitterkontoen kommer jeg til å poste meldinger på twitter om bokelskere.no. Det er greit å ha en talekanal på twitter som virker selv om bokelskere.no skulle ha nedetid, for eksempel.
Vi har lagd en avtale med nettbutikken http://bokdykk.no som innebærer at bokkilden nå får selskap på kjøpeknappen man finner på bokdetaljsider.
Holder du musepekeren over "Kjøp hos bokkilden.no" dukker også http://bokdykk.no som alternativ.
Bokelskere.no får provisjon om noen går gjennom oss når de kjøper bøker, mens du betaler samme lave pris.
Vi har åpnet en twitterkonto i dag!
Følg oss på twitter!
Vi har doblet størrelsen på databaseserveren vår i dag.
Det ser ut som at oppgraderingen har gått smertefritt, og vi håper dette får opp farta på nettstedet igjen.
For et språk! For noen karakterer! For en historie! Et av dette årets absolutte høydepunkter
Bokelskere.no har gått tregt som sirup de siste to dagene.
Årsaken er at vi indekseres av roboter fra yahoo, google, msn, baidu og cuil samtidig. Robotene hamrer løs på sidene våre og gjør at alt går senere enn vanlig.
I tillegg er hele it-avdelingen vår (meg, haha) på ferie! Da er det bare å smøre seg med tålmodighet og faktor 15 inntil jeg setter på systemadministratorhatten igjen.
Beklager ulempen med dette.
Håper alle har fine sommerdager i mellomtiden!
Som gammel, ehm.....jeg mener tidligere, Voldastudent, er det hyggelig å høre at det har dukket opp en slik der:) Spesielt flott for fattige studenter. Jeg elsker bruktbokhandler, men som Plekter skrev nedenfor, det er farlig, farlig. Ender alltid opp med å kjøpe masse, og bokhyllene mine holder på å vokse seg ut av leiligheten min allerede:)Men, stå på - det høres kjempemorsomt ut!
Først og fremst: det vil gå over:) Har kikket litt på boklista di, og ser at du har lest Yatzy av Harald Rosenløw Eeg. Han har flere flott bøker, så kanskje du kan starte der? Ser også at du har en fantasy-kategori, og da klarer jeg som vanlig ikke å dy meg: prøv Tor Åge Bringsværd! I hans verden finner du både science fiction og fantasy. I tillegg skriver han historiske romaner, hvor han tar i bruk kunnskap både fra religioner, sagn, eventyr osv. Så at du hadde en egen kategori med kristne bøker, så kanskje også noen av disse kan falle i smak (her snakker jeg først og fremst om en romanserie i fem bind, med fellesnavnet Gobi). Jeg må likevel presisere at dette ikke kan kalles kristne bøker, men han benytter altså blant annet religiøse fortellinger i tekstene sine:) Lykke til.
Da vil jeg anbefale Trezza Azzopardi: "Skjulestedet", eller "The hiding place" som er originaltittelen. Boken ble nominert til Booker-prisen da den kom ut, så ukjent er den kanskje, men så vidt jeg husker fikk den ikke så mye oppmerksomhet i Norge. Jeg anbefaler uansett romanen på det sterkeste.
Jeg kjøpte boka nettopp for å starte sommeren med noe lettlest, morsomt og spennende. Men, jeg hadde også lest et par bokomtaler som skrøt av boka. Etter å lest den må jeg likevel si at dette var ikke bra. Språket er stivt og virker ikke ekte. Historien er ikke spennende og slutten langtfra overraskende.
And I will execute great vengeance upon them with furious rebukes; and they shall know that I am the LORD, when I shall lay my vengeance upon them. (Ezekiel 25.17)
Er på vei til Venezia og fikk tips om å ta denne med meg:)
En ting hadde jeg forstått da jeg jobbet på den første institusjonen. Livet var ikke moderne. Alle avvik, alle deformiteter, alle vanskapninger, all åndssløvhet, all galskap, alle skader, alle stkdommer fantes fortsatt, de var like nærværende som de hadde vært det i middelalderen, men vi hadde skjult det, vi hadde satt dem ut i enorme hus i skogen, ordet egne leirer for dem, holdt dem konsekvent ute av syne, slik at man fikk inntrykk at verden var sunn og frisk, at det var det som var verden og livet, men slik var det ikke, livet var også groteskt og forvridd, sykt og skakt, uverdig og fornedret. Menneskeslekten var full av tullinger, idioter, vanskapninger, enten de var født slik eller ble slik, men de var ikke lenger ute på gaten, løp ikke lenger og plaget vettet av folk, men befant seg i kulturens skygge, eller natt. Det var en sannhet. Slangens liv der i akvariet var en annen sannhet. En gang fantes det ingen skapninger med øyne på jorden. Så utviklet øynene seg.
Men kjærligheten var ikke fornuftig, kjærligheten var ikke adekvat, kjærligheten var ikke riktig, den var noe mer enn det, måtte være noe mer enn det, så for ville helvete, hvorfor ikke trekke giftermålet opp fra tidens dyp og ikle kjærligheten dens form igjen? Bruke de store ordene igjen? Bruke de store ordene igjen? Hvorfor ikke si høytidelig, vi skal elske hverandre for alltid? Hvorfor ikke insistere på det dype alvoret som det innebar? Dyrke den livslange forpliktelsen? Alt vi gjorde ellers var tull, uansett hva vi holdt på med, ble det tull, ingen trodde på noe, ikke egentlig. Ingen jeg kjente, i alle fall. Livet var en lek, livet var et tidsfordriv, og døden, den fantes ikke. Vi lo av alt, også av den, og helt feil var det ikke, latteren fikk alltid siste ord, døningskallens grin når vi en dag lå der med jord i munnen.
Så gikk jeg bort til totempælen og kikket på den, tenkte på kontinentet den kom fra, indianerne som en gang hadde levd der uten å vite om oss, og uten at vi visste om dem. Det var en så utrolig tanke, friheten i ikke å vite, bare leve, tro de var de eneste menneskene, det de var omgitt av, den eneste verdenen.
På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet, det var alle de ulike stilene og pastisjene jeg ikke likte, når hovedpersonen sitter i en ørelappstol på en fest og skjeller ut de som er der i sitt stille sinn, var det så likt Thomas Bernhard at jeg ikke kunne se at det la til noe. Det var en stor roman, det var mange år siden en ung romanforfatter hadde våget å satse slik som han gjorde her, men, dessverre, det holdt ikke. Jeg hadde sittet oppe på radioen og skrevet hele natten da Tore kom opp på morgenen leste jeg det for ham. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det. - Skal du skrive det i Morgenbladet? Ha ha ha! Det kan du ikke gjøre, Karl Ove! Det går ikke! - Men bildet er jo dekkende, det er akkurat slik den romanen er. Stor og ambisiøs, ja vel, men for stor og ambisiøs. - Jo, jo. Den er kanskje akkurat som en kuk, ha ha ha, men det betyr ikke at du kan skrive det, din idiot! - Skal jeg stryke det? - Det må du gjøre. - Men det er jo det mest eksakte bildet av den romanen? - Kom igjen, nå! Stryk den, så går vi og tar en kaffe.
Har nå lest nærmere tretusen sider om Knausgård, men føler likevel ikke at det på noen som helst måte har vært tungt å komme gjennom bøkene hans, eller i det hele tatt vurdert å slutte å lese dem. Jeg liker ærligheten i MK5, liker vekslingen mellom fortelling, tanker og det essayistiske som har preget alle bindene. Jeg liker å lese om en forfatter som har strevet og kjempet for å komme dit han er i dag, liker å lese om studentlivet i Bergen, om byen og regnet, om forelskelsene og deres kraft, og ikke minst om vennene og hans relasjoner til dem, om Yngve og kanskje aller mest om Tore.
Akkurat nå håper jeg at Knausgårds neste bøker kommer like hyppig som Min Kamp-bøkene. Fy flate som mannen kan skrive!
Tanker om «Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv»
Fin bok, faktisk en av mine større leseropplevelser, til tross for at jeg aldri følte at boken virkelig fløt; følelsen av å lese en roman var noe som uteble. Årsaken er kanskje fordi den er såpass selvbiografisk; man føler historien tilhører en bestemt person, noe den vel også gjør. I tillegg er den svært stykket opp og inneholder utallige referanser til annen litteratur som omhandler det å gå eller tanker rundt det å gå.
Men til tross for dette var boken svært inspirerende, fylt med gullkorn og gode poenger. Ikke bare rundt det å gå, men også rundt det å eie og det å bo og det å forplikte seg. Det er ikke veldig ofte jeg sitter klar med notatboken for å notere egne tanker som dukker opp underveis, (hvilket også kan ha vært med på å påvirke flyten i boken). På samme måte som Murakamis «What i talk about, when i talk about running» inspirerte meg til å begynne å løpe mot maraton; inspirerte «Gå» meg til det å nettopp gå (over lengre avstander).
Takk for leseropplevelsen.
.
Epilog. [på samme måte som Espedal avslutter med en epilog på slutten av romanen, føler jeg for å gjøre det samme. Her er et fint sitat av ham, hentet fra det nye norske magasinet SMUG, 06.2010]
Hva er negativt med det som går fort?
Det at man kan kjøre til flyplassen, gå inn i et fly, og etter tre timer være i for eksempel Marokko. Man kommer ut av flyet og blir hjulpet omkring overalt hvor de har konstruert en verden som er helt lik som hjemme. Det er unaturlig. Det krever tid å forstå seg på nye steder, og det blir så tydelig når man krysser grenser til fots. Selv om jeg ønsker å leve sånn kan jeg ikke kreve at andre gjør det. Jeg er ikke så opptatt av å formidle min moral. Jeg velger å leve på ett vis, og selv om jeg kanskje skulle ønske at andre kunne leve som meg, velger jeg heller å holde det inni meg.