Bokelskere.no

Selvsagt grundig og godt om Romerriket. Men etter alt jeg hadde hørt på forhånd, var jeg litt skuffa. Det er noe litt mett over teksten. Jeg leste denne etter å ha hørt meg gjennom podcastserien The history of Rome, som er mye friskere i stilen (men også historisk grundig, så vidt jeg kan bedømme). SPQR krever at du har litt forhåndskunnskap om Romerriket for å få fullt utbytte av den.

Hah! Dette er belønningen for å lese Roy Jacobsen kronologisk.

Han har aldri lagt skjul på at mange av romanene henter stoff fra hans eget liv. Denne bittelille boka er mørtel i det reisverket. Hvis du har lest Seierherrene og Videunderbarn, forteller Jacobsen i denne boka om personene og hendelsene om inspirerte romanene, uten å si det direkte. Utgangspunktet er morens død, og familiehemmeligheter som ble avslørt etterpå.

Jeg skal ikke røpe mer enn det, bare si at den nesten heroiske skildringen av nordnorsk fattigdom i begynnelsen av Seierherrene fikk et nytt lys for meg etter at jeg leste denne. Navet i alt dette er Vigelandsparken, og Jacobsen fletter parkens historie og familiens historie sammen på mesterlig vis. Han har aldri skrevet en avslutning med mer punch enn i denne boka, som du leser på en halvtime. Sterkt anbefalt!

Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien.

Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom.

I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene.

Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale.

Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.

Roy Jacobsen hadde gått og irritert seg over sin egen 1988-roman Virgo i årevis. I 2011 skulle han brøsje den opp til en standard han kunne stå inne for. Anger begynner samme sted som Virgo, men tar egne veier etter hvert.

Virgo var en seig leseopplevelse, og selv om Anger er bedre, er det like fullt ei bok hvor du må jobbe deg gjennom sidene.

Bøker med gjenstridige hovedpersoner kan aldri bli pageturnere. I denne historien er det to av dem; Marianne og Hans Larsen. Hans er faren hennes, og begge sliter med gamle minner. Romanen begynner i det Hans slipper ut av fengsel som en eldre mann. Både han og datteren har selvdestruktive trekk, de går trassig gjennom livet og finner en slags glede i sin egen nedtur. Som leser er det umulig å forbli uberørt av stemningen, selv om den er mer utmattende enn bevegende.

Jeg tviler på om Roy Jacobsen gjør ett eneste intervju uten at journalisten trekker fram storselgeren Seierherrene, akkurat som Oddvar Brå for alltid må svare på spørsmål om staven som knakk i 1982.

Som leser er det vanskelig å ikke tenke på Seierherrene når Jacobsen vender tilbake til det nordlandske kyst-slitet fra begynnelsen av 1900-tallet i De usynlige, akkurat som Vidunderbarn er i slekt med andre halvdel av Seierherrene, med sin handling fra 1960-tallets Oslo øst. Og akkurat som Vidunderbarn, viser De usynlige hvor mye bedre Roy Jacobsen var blitt siden Seierherrene.

Der sistnevnte var i overkant innadvendt og innforstått i sin skildring av strabasene, er De usynlige mye mindre pratsom, uten å falle i "her skal ingenting sies, alt står mellom linjene"-grøfta. Boka følger en familie på (den fiktive) øya Barrøy i årene etter første verdenskrig. Dette bakteppet blir bare antydet, her er ingen årstall og knapt noen egennavn utenom personene som bor der og deres bekjentskaper på land.

Gammeldags - det er ment som et kompliment - historie om offer, strev, samhold og natur. Første bok i Barrøy-serien.

Kjedelig!!!!!!

Krim er litteraturens fastfoood. Noen ganger i et leseliv er det akkurat det som skal til, selv om jeg vet det finnes mer korrekte alternativer. Jeg krever ikke kreativitet og finesser av en Big Mac-meny, og jeg krever ikke mer av en krim enn at den holder meg interessert i mysteriet den presenterer. Alt annet (samfunnskritikk, elegant språk osv.) er en bonus. Marions slør gjør det.

Jeg leser lite krim, men innbiller meg at rammen ofte ligner på den i Marions slør: En rekke kvinner blir drept (senere også menn) på grusomme måter, og en tilsynelatende ufeilbarlig morder med en egen signatur i drapene leker med politiet, som består av en brokete gjeng etterforskere osv.

Den umiskjennelige Roy Jacobsen-måten å skrive scener og dialoger på forandrer seg selv om dette er en krim. En pageturner, selv om jeg aldri satt og sitret på stolen. Og oppklaringen blir en smule doserende, det er akkurat som samfunnsspørsmålet forfatteren har ønsket å sette søkelyset på, blir gjort vel tydelig for leseren.

Andre verdenskrig igjen, nå fra Vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i innledningen til andre verdenskrig. Tynn bok som satte meg i et merkelig humør. Historien er på ingen måte krigs-feelgood av typen La vita è bella, men har utvilsomt noe eskapistisk over seg. Timmo er byens hogstmann, langt nordøst i Finland. Når krigen kommer, nekter han å evakuere byen som skal brennes. I stedet hogger han ved. Først for russerne, så for finnene, trassig, men med større perspektiver enn man tror i begynnelsen.

Mye mer tilgjengelig enn Grenser, Jacobsens andre verdenskrig-bok fra noen år tidligere.

Bah. Oslo. Oppvekst i det hvite norske sosialdemokratiet på 1960-tallet. Trenger verden flere bøker om dette? Sarkasmepistolen satt løst i beltet da jeg gikk løs på boka. Jeg fryktet utflytende tidskoloritt-babbel, og hadde lave forventninger.

Og så er boka så fin! Finn vokser opp på begynnelsen av 60-tallet i Bjerke/Sinsen/Tonsenhagen/Årvoll, samtidig med Rogern som er hovedperson i Seierherrene. (Rogern dukker opp perifert i teksten. Det er nok flere koblinger mellom personene i bøkene, for den som vil nær-/parallell-lese med penn i hånd.) Der Seierherrene har snev av ufokusert mimremaraton, er Vidunderbarn er en mye mer fokusert og stram roman, om et avgjørende år i hovedpersonens liv.

Ja da, det er selvsagt scener her som du nesten føler du har lest før, fra Oslomarka, fra Oslofjorden, om gatelek mellom barn, om klær, merkevarenavn og TV-ens ankomst, for det norske 60-tallet er så grundig skildret litterært at vi nesten tror vi var der, også vi som ble født lenge etterpå. Innbitt, sørgelig, kamplystent, kjærlig og ømt om livets realiteter. Les denne!

Hei, ja, det var fint skildra, og stemmer veldig godt med mi eiga kjensle for romanen. nydeleg! Marit Tusvik er ein mangfaldig og god forfattar som fortener fleire lesarar. Kan anbefale Sigrid Finne om du ikkje har lest den. Ho er god på nynorsk også.

Seks bokelskere har sitert fra verket, ingen har skrevet noen omtale. Det er lett å forstå. Boka er full av gullkorn, observasjoner, refleksjoner og spennende tankesprang. Men den har ingen story, ingen egentlig fortelling. Det er forfatterens uttalte ambisjon å ikke ha det. Livet har som regel ikke det, synes han å tenke. Jeg gleder meg stort over språket. Men kan ikke unngå å kjede meg over mangelen på episk innhold. Så etter hvert leser jeg nærmet på trass, gleder meg ikke lenger over de mange innfallene. Jeg må nok innrømme at jeg elsker episk drive mer enn finurlig språk og fortellerteknikk.

Eg syntes det er mange gode tekstar her. og skjøner ikkje kva du meiner med at mange på høgresida vil like dette? Kna du utdjupe det litt meir?

Ny novellesamling, som er skrevet med et stort overskudd. Noe av det beste med Roy Jacobsens noveller er hvordan han ofte blåser i sjangerens iboende forsiktighet, antydningens kunst og alt det der. Han setter personene sine i ubehagelige valg og lar dem ta det ekstreme alternativet og ikke det sikre. Som brødrene som får hetta da de finner en død mann i fjøset, eller gamlingen som blir rasende i møtet med det offentlige. Aller best er novellen om filologen som blir aksjespekulant.

Jeg leser meg gjennom forfatterskapet! Påbegynt sommeren 2019.

Roman. Midtlivskrise hos en dataprogrammerer tidlig på 80-tallet. (Roy Jacobsens bøker forbindes ofte med arbeiderklassen og kroppsarbeider-folk, men også i Seierherrene (1991) handler det etter hvert om en dataprogrammerer.) Fin, nervøs energi gjennom hele denne boka. Dette er en undervurdert liten perle i Jacobsen-katalogen.

Ikke en rendyrket krim, men krimelementet inngår i en større fortelling – en stil som Jacobsen vender tilbake til i bøker som Det nye vannet og Fata morgana. Tommy kommer hjem fra utlandet til Oslo øst for å finne ut hvorfor en av barndomskompisene døde. Narkotika og byfornyelse. Passelig vellykket, et snev av Pelle og Proffen i språkføringen, men jeg fikk i det minste en klar 80-tallsfølelse av denne.

En av Jacobsens mest elskede bøker, og den første fra Nord-Norge. Om en lettere tilbakestående hovedpersons syn på bygda han bor i, og en forsvinningssak som får sin oppklaring. Dette er antakelig ei god bok, men det er en intrikat liten sak som krever en konsentrasjon jeg ikke hadde da jeg leste den samtidig med at faren min døde.

Roy Jacobsens eneste barnebok får ikke skikkelig luft under vingene. En rekke fantastiske hendelser, uten at det blir en god historie av det.

Nord-Norge, Oslo øst og norsk 1900-tall: Seierherrene er umiskjennelig Roy Jacobsen. (Men overraskende lite om andre verdenskrig, egentlig, med tanke på hvor mye han har skrevet om det senere.)

Denne leste jeg første gang sommeren 1995 på interrail, mens vi ventet en hel dag på toget fra Reims til Nice. Å lese den igjen 25 år senere var en merkelig opplevelse. Seierherrene er en av de mest solgte norske romanene de siste 30 årene. Den er en feiring av det norske løftet, fra mellomkrigstidens fattigdom til vår tids overflod (som har blitt enda større i årene siden Seierherrene kom ut.)

Seierherrene har to hovedpersoner, Marta og sønnen Roger’n. Marta vokser opp i Nord-Norge i fattigdom, men flytter til Oslo for å bli hushjelp i tenårene. Roger’n er sønnen hennes. Begge er representanter for makrotrender mer enn de er tydelige personer – Marta og Roger’n flyter gjennom tiden, hvis det går an å si. Det er litt for lite som lugger i Seierherrene.

Mest for etterkrigsgenerasjonen, som vil finne mye å kjenne seg igjen i.