Neda Alaei som svar til Caroline H Heitmann :
14:14, 27. mars 2016 Diskusjon: Neda Alaei om Fordi jeg elsker deg av Helene Uri av Helene Uri
Ja, helt klart! Jeg prøvde å forestille meg hvordan jeg hadde opplevd boka om jeg var ungdom eller tenåring i samme aldersgruppe - like sterkt, vil jeg tro. Og skulle ønske jeg leste noe sånt da jeg var i den alderen.
En utrolig sterk ungdomsroman om et viktig og vondt tema. Vanskelig å legge fra seg, men samtidig hjerteskjærende å lese. Ikke all kjærlighet er verdt å strekke seg uendelig for.
Kristoffer siterer The Days Run Away Like Wild Horses av Charles Bukowski (side 121)
18:21, 21. mars 2016 Ingen har det som favoritt.
I havent slept
for 3 nights
or 3 days
and my eyes are more
red than white;
I laugh in the
mirror,
and I have been
listening to the clock
tick
and the gas
of my heater
smells
a hot thick
heavy
smell, run
through with the sounds
of cars,
cars strung up
like ornaments
in my head, but
I have read
the classics
and on my couch
sleeps a wine-soaked
whore
who for the first
time
has heard
Beethoven`s 9th,
and bored,
has fallen asleep,
politely
listening.
just think, daddy, she said,
with your brains
you might be the first man
to copulate
on the moon
Kristoffer siterer The Days Run Away Like Wild Horses av Charles Bukowski (side 84)
18:16, 21. mars 2016 Ingen har det som favoritt.
18 cars full of men thinking of
what could have been-
about the one who
got away and
it was about sunset and
heavy traffic and heavy
life
"(...) og dette er ikke en motsetning til kjærligheten, men heller ikke nøyaktig det samme, og kanskje er det ikke positivt, men jeg tror ikke det er utelukkende negativt heller."
Så mange ord, så mye jeg ikke skjønte, men jeg skjønte kjærligheten.
Gutten på toppen av fjellet er en interessant og fin annerledes måte å lære om andre verdenskrig spesielt for barn, akkurat som hans tidligere roman Gutten i den stripete pyjamasen, uten å være belærende som mange slike bøker som handler om krigen kan være til tider. På den måten er også denne romanen forfriskende viktig å skrive hvis man kan åpne øynene for en viktig hendelse i historien som man aldri kan glemme eller bagatellisere på en ny annerledes måte. I dette tilfelle handler romanen om at det er mange tyske barn som også er ofre for Hitles regime, som fra de var liten har blitt hjernevasket og forandret seg på grunn av oppdragelsen og utdannelsen de har fått av Nazi-Tyskland staten. Dessverre er den ikke like godt skrevet og mangler den overraskende genialiteten til Gutten i den stripete pyjamasen, selv om også denne romanen handler om noe viktig og til ettertanke, som gjorde John Boyne til en kjent forfatter også for de voksne. Eller man kan si at John Boyne kanskje tar mer hensyn til denne gangen at han faktisk skriver primært for barn og ungdom, der voksne bare er med på bonustoget som tidligere.
Et menneske som jeg, som ikke arbeider, som ikke vil arbeide, kommer alltid til å bli avskydd.
I denne arbeiderboligen var jeg den forrykte som alle i bunn og grunn skulle ønske de hadde vært. Jeg var den som avsto fra kjøtt, fra kino, fra ull; for å være fri. Jeg var den, som uten å ville det, daglig minnet de andre om deres egen elendige eksistens.
De klarte ikke å tilgi meg at jeg var fri og at jeg ikke fryktet fattigdommen.
Kristoffer som svar til [ Slettet]:
17:53, 13. januar 2016 Diskusjon: David Bowies 100 favorittbøker
bumper denne
En fin liten historie om vesle John som vokser opp på 1700-tallet i London. Han er sønn av to musikere, en fiolinist og en sangerinne. Moren har sluttet å synge, og John er redd for hvor stille det har blitt hjemme hos familien. Det viser seg at moren har mistet to barn i magen, og John gjør det han kan for at det skal bli bra igjen hjemme. Viktig tematikk om hvor vanskelig det kan være for barn å se foreldrene sine ha det vondt.
"Hun har vært syk så lenge nå, jeg skulle ønske at hun kunne begynne å gråte, at hun bare kunne gråte og gråte, at det ville være et gråtehus, alt er bedre enn hysj hele tiden."
Rangering fra 1 til 100. 138 anonyme medlemmer stemte på bøkene. Samlet 3. april 2014.
Kristoffer siterer The angel Esmeralda av Don DeLillo
15:11, 14. desember 2015 Ingen har det som favoritt.
"Norway maple", I said.
He said nothing. They meant nothing to him, trees, birds, baseball teams. He knew music, classical to serial, and the history of mathematics, and a hundred other things. I knew trees from summer camp, when I was twelve, and I was pretty sure the trees were maples. Norway was another matter. I could have said red maple or sugar maple but Norway sounded stronger, more informed.
Kristoffer siterer Is God Happy? av Leszek Kolakowski
05:43, 13. desember 2015 Ingen har det som favoritt.
Happiness is something we can imagine but not experience. If we imagine that hell and purgatory are no longer in operation and that all human beings, every single one without exception, have been saved by God and are now enjoying celestial bliss, lacking nothing, perfectly satisfied, without pain or death, then we can imagine that their happiness is real and that the sorrows and suffering of the past have been forgotten. Such a condition can be imagined, but it has never been seen. It has never been seen.
Eg har lært at det som kan vere med på å gjere ein god idé til ein dårleg bok er når ein vil seie for mykje. Denne boka vil nett seie for mykje, og difor fell den ikkje i smak hos meg.
Først av alt: Jeg elsker Gro Dahle, og jeg elsker at hun har illustrert denne boka selv. For det andre: Denne boka var utrolig trist, men samtidig morsom og rar. Werner er en voksen mann som har bodd "så lenge han kan huske" sammen med faren sin. Når faren dør innser han brått hvor ensomt det er å plutselig være alene. Hans forsøk på å finne seg en venn å dele livet med er lang, og sakte men sikkert slutter boka der den startet.
Koste meg virkelig med å lese boka og beundre de flotte illustrasjonene. For å være en bok om en kald årstid, var den jammen varm å lese.
En gang skulle vi kjøre fra vorspiel i min (Anders Gieværs) leilighet på Grønland og inn til Sardines. Joachim og jeg satt allerede i bilen og ventet på en venninne av meg som var ny i miljøet og som var litt usikker på alle de bråkjekke rockegutta og ikke minst på selveste Jokke. Joachim fyrte opp en røyk mens vi ventet. Jeg spurte om han gadd å vente litt med røyken. Joachim så rart på meg, hvorfor skulle han det? Jeg forklarte at jenta vi hadde ventet på hadde astma. Joachim himlet med øynene, men sneipet røyken. Jenta kom og satte seg og vi kjørte i taushet mot sentrum, mens Joachim bare skulte på henne.
"Jasså, du har astma," sa han til slutt.
Jenta så litt usikkert på meg. Hvorfor hadde jeg fortalt han det? Men hun svarte at ja, det hadde hun. Jeg bannet innvendig. Hva kom nå? Joachim nikket forståelsesfullt.
"Kusina mi har cerebral parese," sa han. "Kjenner du henne?"
Jokke sitter på Renegat og drikker øl en formiddag, da Michael Krohn kommer inn. Michael blir glad for å se at Jokke drikker, for Jokke skylder han penger, og dette betyr at han ikke er blakk. Men da Michael ber om oppgjør, møter han bare et tomt blikk fra en tydelig godt påseila Jokke. Til slutt blir Michael sur, og holder et lite, moralsk forarget foredrag om penger og ære:
"En mann som drikker øl før han betaler sin gjeld, er en mann uten ære" sier Michael, og retter en anklagende pekefinger mot Jokke. "Og du, Jokke, er en mann uten ære."
"Og du," sier Jokke, og hever et øyenbryn "...er en mann uten øl."
Han hadde stature. Noen ville kalle det pondus. Maven bar han høyt, som en gravid kvinne som ventet et guttebarn etter mange samleier bakfra i dusjen ved en gravør som jogget og drakk tilstrekkelig mye kaffe til å pirre kromosonene riktig på plass i nytelsesøyeblikket.
Kristoffer siterer Aske i munnen, sand i skoa av Per Petterson (side 30)
13:56, 25. oktober 2015 Ingen har det som favoritt.
Når Arvid satt ved et av de store vinduene i forstua kunne han se fjorden blinke som et enormt sølvpapir i tusen små glimt mellom de mange grantrærne.
Kristoffer siterer Heretter f√∏lger jeg deg helt hjem av Kjell Askildsen
12:28, 15. oktober 2015 Ingen har det som favoritt.
Han fulgte stien innover i skogen. Sollyset stod på skrå ned mellom stammene. Han så det og sa til seg selv at når man tenker seg om, er det vel så pent i skogen når solen ikke skinner. Aller penest er det når det regner. Han kjente en iling av glede inni seg, for han hadde aldri tenkt dette før. Solen har en evne til å bedra, tenkte han, og han tok opp en notisbok fra lommen. Det lå en blyantstubb mellom sidene, og han stanset og skrev: Solen har en evne til å bedra. Nå husker jeg det, tenkte han, og han la notisboken tilbake i lommen og følte seg glad. Bare glad.
Sist sett
