En søvnløs natt.
Hovedpersonen M ligger i mørket og snakker med lytteren H. Vi får snart vite at H bare eksisterer i Ms fantasi. Den knappe teksten har preg av prosadikt med tilbakevendende temaer knyttet til øyeblikket avbrutt av minner fra barndommen inntil dagslyset bryter fram gjennom vinduet i øst. Company hører til Becketts siste verker, først utgitt med tittelen «Heard in the Dark», og deretter i bokform 1980. Den minimalistiske stilen har heldigvis en del innslag av humor.
Omtalen bygger på den engelske utgaven på 89 sider utgitt av Picador 1982.
Jeg synes det er viktig at vi velger en bok som ikke så mange i lesesirkelen har lest fra før. Det er ellers greit med lengre lesetid, men «hele sommeren» synes jeg blir vel lenge. Sommeren er jo gjerne en god lesetid.
Mitt forslag er Mjøsa rundt med mor - ei livsreise av Bjørn Hatterud. Den har fått mye god omtale både av anmeldere og vanlige lesere her på siden.
Boken består av mange store og små fortellinger som på en eller annen måte berører tre kamerater fra de treffer hverandre på barneskolen til de dør. Vi blir også kjent med mange personer i kameratenes omgangskrets. Fortellingene gir en rik beskrivelse av livet i Russland etter krigen og frem til i dag.
Let's do it! Jeg kan ordne info og duskusjonstråd i morgen
Sjå omtalen min av den nynorske utgåva her.
Jane Austen skriv vittig om den 17 år gamle heltinna si. Men handlinga tek fyrst fart når Catherine ved eit høve går i opposisjon til venene sine. Utfordringa for den unge jenta er jo at tidas førestillingar for høvisk framferd skjuler kva folk eigentleg meiner. Det er glitrande illustrert i tilhøvet til den nye veninna Isabella, som gjerne seier ein ting, men gjer noko anna til stor forvirring for Catherine.
I del to dreg Catherine frå venene sine i Bath til familien Tilney i Northanger. I det tidlegare klosteret får ho rikeleg stimulans til alle slag «gotiske» fantasiar før ho blir brakt ned på jorda att av den nøkterne men likevel så tolmodige Henry. Romansen mellom dei to utgjer framleis den raude tråden, men det er tilhøvet til faren, kalla «generalen,» som skapar dynamikken og dramaet i denne bolken. Her syner Jane Austen seg som ein moderne forfattar ved å vektlegge psykologiske og rasjonelle forklaringar framfor dei eventyrprega.
I løpet av nokre månader er Catherine blitt sterkt forelska, men ikkje meir moden enn at forteljaren synest det er greitt at ekteskapet med kjærasten må vente enno eitt år til ho vert atten.
Omsetjinga til Marie Sørbø flyt bra òg der originalen kan verka krokut. Det er påtakeleg at den engelske Penguin-utgåva har langt fleire ordforklåringar enn i den norske utgåva. Det skuldast nok dei språklege vala som omsetjaren har gjort greie for i etterordet. I teksten fann eg få sjeldsynte ord utanom det uvante «trott» i tydinga «evne til å halde på iherdig og lenge.»
Alt i alt ein god introduksjon til Jane Austen. (Felleslesningsbok i Lesesirkel 2021).
Northanger Abbey.
I del to i boka dreg Catherine frå venene sine i Bath til familien Tilney i Northanger. I det tidlegare klosteret får ho rikeleg stimulans til alle slag «gotiske» fantasiar før ho blir brakt ned på jorda att av den nøkterne men likevel så tolmodige Henry. Romansen mellom dei to utgjer framleis den raude tråden, men det er tilhøvet til faren, kalla «generalen,» som skapar dynamikken og dramaet i denne bolken. Her syner Jane Austen seg som ein moderne forfattar ved å vektlegge psykologiske og rasjonelle forklaringar framfor dei eventyrprega.
I løpet av nokre månader er Catherine blitt sterkt forelska, men ikkje meir moden enn at forteljaren synest det er greitt at ekteskapet med kjærasten må vente enno eitt år til ho vert atten.
Det er påtakeleg at den engelske Penguin-utgåva har langt fleire ordforklåringar enn i den norske utgåva. Det skuldast nok dei språklege vala som omsetjaren har gjort greie for i etterordet. I teksten fann eg få sjeldsynte ord utanom det uvante «trott» i tydinga «evne til å halde på iherdig og lenge.»
Alt i alt ein god introduksjon til Jane Austen.
Dean Koontz er 77 år og is still going strong. The House at the End of the World er hans nyeste bok og den ble utgitt i januar.
Ensom og ensformig hverdag
I The House at the End of the World blir man kjent med Katie. Hun har nettopp opplevd en personlig tragedie og flyktet til Jacob's Ladder. En øy hun kan få være helt i fred. Øya har et hus som hun har overtatt etter at forrige eier druknet. Hennes eneste selskap er en rev som besøker henne som hun kaller Michael J. Han er oppkalt etter skuespilleren Michael J. Fox. I Dean Koontz bøker, er det ofte en golden retriever som har telepatiske evner og som ofte kommuniserer med et barn. Men i denne boka er det merkelig nok ingen golden retriever eller et lite barn. Reven har ingen telepatiske evner, men Katie og Michael J. forstår hverandre. Katie bruker dagene til å høre på klassisk musikk, male og lese. Hun vokter sin ensomhet med stor omhu og lar ingen få ødelegge den.
Hva er det som har skjedd som gjør til at hun velger ensomheten, og hvorfor dukker det plutselig opp droner? Er hun ikke lenger trygg på øya?
Denne anmeldelsen er noe vag, det er konseptet også, for dette er en bok man bør vite minst mulig om før man leser den. Selv like jeg kryptiske bøker, usikker på hva jeg får og bare hive meg i det. Bøker av Koontz har det vært litt enten eller med i det siste. Har likt mange av hans gamle bøker og noen av hans nye, og så er det noen man ikke går helt overens med, men likevel er han en forfatter jeg stadig vender tilbake til, siden jeg har lest bøker av ham siden ungdomstiden. Når bøkene hans fenger, er de svært fengende. Det var The House at the End of the World. Likte blandingen av horror og mystikk. Man ble nysgjerrig på denne Katie, og hva som har hendt henne, og hvorfor hun foretrekker ensomheten. Syntes også at Koontzz beskrev ensomheten på en god og troverdig måte.
Er ensomheten verdt det?
Med denne boka beviser det at selv om Koontz noen ganger kan være noe vinglete, er han tilbake i storform.The House at the End of the World var engasjerende, mystisk og det var lett å kjenne seg igjen i Katie. Noen ganger foretrekker man ensomheten og vokter den for alt det er verdt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Takk :)
If a liar tells you he is lying, is he telling the truth?
Fra Chinaman av Shehan Karunatilaka
[ . . . ] kvifor sa han ein ting så sikkert medan han heile tida meinte det motsette; dette var då høgst ubegripeleg! Korleis kunne ein i så fall gjere seg håp om å forstå andre menneske?
Det mennesket, anten det er ein herre eller ei dame, som ikkje finn glede i ein god roman, må vere useieleg dum.
Følgelig også denne boka: https://bokelskere.no/finn/?hos=bokelskere.no&finn=Forfattere+i+m%C3%B8te+med+det+nye+testamente
Fant boka igjen ved å skrive det på forskjellige måter: https://bokelskere.no/finn/?hos=bokelskere.no&finn=Forfattere+i+m%C3%B8te+med+det+nye+testamente
Da har jeg endelig fått lest meg gjennom dette oppslagsverket på over 700 sider. Mye spennende og interessant som er blitt sagt av de tidlige kirkefedrene rundt forskjellige temaer, men også mye uinteressant og kanskje uvesentlig, men det kommer sikkert an på hvilke temaer man interesserer seg for. For meg var det ganske interessant å bl.a. se hvordan så og si alle kirkefedrene nevnt i boken var pasifister og de har faktisk flere gode argumenter for det. På den andre siden kan mange av dem virke loviske i vårt moderne øyemed. Teater og konkurranse sport, spesielt bryting var helt uaktuelt for kristne å drive med, kanskje mest fordi dette hadde dyp sammenheng med datidens avgudsdyrkelse. Fysisk trening virket derimot greit. Å smykke seg var så å si uaktuelt ifølge de tidlige kirkefedrene, da var man nesten ikke frelst engang. Politikk var også fy, fy, og filosofi var for det meste ugreit, men noen var litt mer positive til det. Det kan ha seg at filosofi ble mer akseptert i noe senere tid når Augustin levde, men så langt fram i tid strekker ikke dette oppslagsverkets utvalg seg. Ellers er det interessant å lese kirkefedrenes eskatologiske syn, men jeg hadde ønsket litt flere utsagn fra Eusebius på dette området, for det finnes jo. Det er også interessant å se Tertullians syn forandre seg på visse områder etter år 212e.Kr. når han gikk fra å være en ”klassisk” kristen og over til å bli en del av Montanistene. Jeg kunne nevnt mange flere interessante eksempler, men dette var de jeg kom på i farten.
Oppslagsverket kunne nok ha inneholdt mye mer, og man kunne sikkert skrevet flere bind med utsagn fra kirkefedrene. Kanskje utvalget til en viss grad kan være preget av ubevisste fordommer fra redaktørens side, men ikke vet jeg. Redaktøren påpeker i hvert fall i forordet at han har gjort sitt ytterste for å være teologisk nøytral i sitt utvalg og at ingen sentrale sitater er blitt utelatt med vilje. Hva sentrale sitater angår kan jo variere fra lærd til lært og lekmann til lekmann tenker nå jeg. Alt i alt er dette allikevel et nyttig verk å slå opp i når man lurer på hva de tidligste kirkefedrene etter de første kristne mente rundt forskjellige teologiske temaer. Det som kan være sikkert og visst er at man i første omgang må holde seg til Bibelen, og ikke ta kirkefedrenes meninger som fasit på en lære. De var ikke alltid enige med hverandre og hadde også mange syn som vi i dag ville sett på som oppsiktsvekkende, i hvert fall til en viss grad. Jeg er i hvert fall glad for å ha kommet med gjennom dette oppslagsverket som til tider var kjedelig, innimellom fengende, og ved jevne mellomrom interessant og ytterst givende.
For ikke så lenge siden var jeg inne på en profil der jeg så en bok om forfattere som møter Det nye testamentet og en bok om forfattere som møter Det ganle testamentet. Noen her inne som kjenner til disse bøkene og kan si hva de heter?
På forhånd takk!
Northanger Abbey.
Jane Austen skriv vittig om den 17 år gamle heltinna si. Omsetjinga til Marie Sørbø flyt bra òg der originalen kan verka krokut. Men handlinga tek fyrst fart når Catherine ved eit høve går i opposisjon til venene sine. Utfordringa for den unge jenta er jo at tidas førestellingar for høvisk framferd skjuler kva folk eigentleg meiner. Det er glitrande illustrert i tilhøvet til den nye veninna Isabella, som gjerne seier ein ting, men gjer noko anna til stor forvirring for Catherine.
The old women had said as much, they who saw everything: a life that had begun in such a way could not come to anything good.
Fra The Forests av Sandrine Collette
Den niende kretsen er første bok i en krimtrilogi, og er jeg fristet til å lese resten?
Problematisk datter
Victoria Larm har hittil vært et ukjent navn, og hun har skrevet den snertne krimboka Den niende kretsen som jeg likte overraskende godt. Den er om en riksmannsfamilie med sine problemer. De er en rederfamilie og sytten år gamle Livia Siegel, er blitt en ekspert på å lage problemer. Hennes mor er død og hennes far kontakter en psykolog, i håp om å snakke datteren "til fornuft". Men Livia er en gløgg jente og går sine egne veier.
Livia er med på en fest, som ærer Ivar Kreuger, og festen er ikke hederlig, men heller satarisk siden Ivar Kreuger er en grunn til at mange rike familier, blant annet Livias familie sliter. Han var en slags svindler. På denne festen flykter gjestene og alle i bygget, da det blir lest en bombetrussel. Under denne festen, blir også en spesiell maske forsvunnet. Masken er en pestmaske og skal av en eller grunn prege Livias familie. Samtidig er onkelen hennes forsvunnet. Onkel Henrik som burde redde bedriften, men ingen vet hvor han er. Dette er bare en brøkdel av det som skjer i boka, så det er ingen stillestående kim.
Gammeldags handling
Den niende kretsen av Victoria Larm er som nevnt første bok i en trilogi, og jeg leser gjerne resten. Jeg likte at handlingen var satt til langt tilbake i tid, nøyaktig på 1930-tallet, for liker det gammeldagse, og Livia var en artig og utspekulert karakter å lese om. Det er ikke bare henne man følger gjennom handlingen, fordi det skiftes ofte perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste. Boka byr på mye mystikk, brutalitet og en smule mørk humor. Man blir godt kjent med gamle Stockholm og det er lett å se for seg den tiden karakterene lever i, for Larm skriver svært levende.
Tittelen er godt mulig inspirert av Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, hvor helvete skal være delt inn i ni sirkler. Det nevnes så vidt om det mellom Livia og psykologen. Så boka inneholder en god del interessante diskusjoner. Ikke bare mellom Livia og hennes psykolog, men blant andre karakterer også. Boka er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet plot, vil jeg si.
Den niende kretsen er en god begynnelse på en trilogi og jeg leser mer enn gjerne resten.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
Forstsetter med flere av bøkene fra forrige helg, bla romanene Whale av Cheon Myeong-kwan og M. Il figlio del secolo – Il romanzo di Mussolini #1 av Antonio Scurati. Veldig ulike, men begge svært gode bøker, synes jeg.
Har også så vidt kommet i gang med vinneren av årets Dublin Literary Award, Marzahn, Mon Amour av den tyske forfatteren Katja Oskamp. Den handler om en forfatter som omskolerer seg til fotpleier og får seg jobb i drabantbyen Marzahn i utkanten av Berlin.
På øret har jeg Stone and Shadow (norsk tittel: Stein og skygge) av Burhan Sönmez, en tyrkisk forfatter med kurdisk bakgrunn. Ga forfatterens Istanbul Istanbul en sterk femmer da jeg leste den, og gleder meg stort til denne.