Bokelskere.no

I det vi går i gang med tredje og siste del av The Liveship Traders må vi erkjenne at de tre historieforløpene har minimum doblet seg, og det som begynte med en historie om en litt køddete pappakaptein, har vokst til en regionalt geopolitisk og økologisk omkalfatring.

Handelskrig har brutt ut og piraten Kennit er ikke bare klar til å skumme fløten, han er òg skikkelig på ball med det virkelige temaet for bokserien, opprinnelsen av disse levende skipene. Der båtene går gjennom sine eksistensielle tenåringskriser er Kennit tilstede for å viske de fagre ord inn i ørene deres.

Hele persongalleriet i bokserien står og vaker mellom breaking bad eller breaking good, ja omtrent slik som oss som eksisterer utenfor litteraturen gjør. Det kan umulig være mange forfattere som gjør akkurat dette like bra som Robin Hobb.

Det er knapt noe Robin Hobb ikke gjennomfører mesterlig i disse tre bøkene. Selv det å samle trådene i denne siste boken er gjennomført så smidig og elegant at Brandon Sanderson må være helt grønn av misunnelse.

Jeg pleier egentlig å være litt tilbakeholden med de aller flotteste terningkastene. (På flere områder). Men sett bort i fra at Robin Hobb sine bøker krever MYE tid, kan det antageligvis ikke gjøres særlig bedre enn dette.

Så på ekte sjørøvervis triller jeg 2x20 og så 77 på en D100 for disse tre bøkene med veldig mange seilskuter i.

Ja, det er litt snodig. Det er også en kommersiell aktør som kaller seg BookBeat. Når det er sagt synes jeg Bookbites er en veldig god tjeneste, og har lånt mye bøker gjennom den. Det er bare lydbok-funkjonen jeg ikke klarer å bli helt personlig venn med.

Absolutt, bibliotekets Bookbites har veldig mye lydbøker. Jeg personlig er ikke så glad i den tekniske løsningen, men det er nok mer en smakssak. Utvalget er hvertfall ikke så verst.

Kjører bil eller bretter klær.

Jeg har brukt Storytel, Nextory og Audible. Det ikke så mye at den ene er bedre enn den andre, så det har mer hva slags innhold en ser etter. Når en går lei kan en bytte tjeneste for noen måneder for nytt ferskt utvalg.

Det var et godt tips, takk! Jeg pleier å tenke at dersom det er seilskuter i handlingen så er det automagisk minimum terningkast fem.

Vi er da i gang med del to av The Liveship Traders og det er litt av hvert å følge opp fra bok nummer èn. Det er minimum tre historieforløp på gang, og alle helt mesterlig håndtert av Robin Hobb.

I sentrum står familien Vestrit, belånt opp til ørene, men fremdeles med et levende skip i drift. Det bør helst gå bra for lånet kan kreves inn i form av penger, eller blod. Uten å røpe for mye av handlingen kan en si at de har sine indre spenninger denne Vestrit-familien.

Heldigvis er det ytre spenninger òg for balansen sin del. Storkapital truer med å vanne ut det tidligere så stabile bysamfunnet, og både slavehandlere og ansiktsløse kapitalfond står klare til å ta over makten.

På toppen av det hele vaker piraten Kennit i øyene utenfor og beveger seg mellom Chaotic Good og Chaotic Evil. Han er et mesterverk av en karakter helt på høyde med det beste av Joe Abercrombie.

Som vanlig går det meste galt, men ikke nødvendigvis slik en skulle tro, og etterhvert beveger den seg videre fra sitt hysteriske familiedrama til fullslått episk fantasy med alt det som hører med der.

Jeg triller possible critical på bok nummer to, og så får vi se da om denne boka roes eller flys i havn.

Det er større bredde i sjangeren Fantasy enn hva en skulle tro. Tilsynelatende er den nå delt i to, fantasy, og romantisk fantasy. Likevel opplever jeg at bredden på en måte er mindre enn foreksempel krimsjangeren, spesielt målt i kvalitet.

For i sjangeren fantasy er de fleste historier jeg har møtt minimum god, i de fleste tilfeller bedre. Det kan en ikke si om krim. Og av de jeg har de beste minnene fra, er Robin Hobb forfatter. The Assassins Apprentice er typisk øverste hylle-materiale, og egentlig er det på høy tid å fortsette serien.

Ship of Magic er første del av The liveship traders, som utover det å utspille seg på samme kontinent, virker å ha lite med The Assassins Apprentice. Her er ingen animal companions ute av kontroll, heller møter vi skip, med levende gallionsfigurer. Litt slik som i Thomas Toget kan en se det for seg, om en ikke ønsker å gi denne serien en seriøs mulighet.

Men seriøs mulighet burde denne serien få. Robin Hobb plukker opp hansken fra den første serien å fyller karakterene sine med både godt og vondt. Til og med de karakterene en kanskje skal heie på kan være ganske så leie å ha med å gjøre. Det er neimen ikke lett å si hvordan dette skal gå. Men vi kan sikkert være enig i at det ikke blir særlig romantisk.

Jeg triller en sterk femmer for opplevelsen av å være i gang med en ny trilogi av Robin Hobb.

Takk for tips, det er kanskje på tide å sette denne opp igjen på leselistem.

I anledning reise plukket jeg opp det noen kaller kiosklitteratur. Jeg har gått på trynet med Clive Cussler tidligere, så denne gang plukket jeg opp en av hans konkurrenter, hobby-egyptolog Wilbur Smith. Det må jo være bra?

Vi møter Hui, en rikmannssønn som til tross for holden pengepung liker å tuske og luske i skyggene. Gjerne er det fattige røvere han liker å loppe for edelstener, men en dag går det galt.

Familieidyllen er såvidt etablert før den rives istykker på det grøvste? og Hui må snart søke tilflukt blant de fattige røverne mens han ser alt han satte høyt slaktes ned.

Det skal altså planlegges hevn av episk kaliber og da passer det fint å nevne at han Wilbur Smith har lyktes med å tegne ned konturene av noe som kan bli en spennende leseopplevelse.

Med et lite forbehold om at feilen ligger i oversettelsen, så forringes rimelig snart ideen om en trivelig bok av et ikke særlig bra språk. Dialog og handling er heller klønete beskrevet og det gir inntrykk av at her er en idé som må selges raskere en boka egentlig kan skrives.

Det ble altså nok et skuffende møte med kiosken og til tross for at Wilbur presterer betraktelig bedre enn Cussler kan jeg ikke trille mer enn et svakt terningkast tre for denne historien.

Jeg prøvde å spore opp hvor Vance var i sin politiske karriere når han skrev denne, uten at jeg lyktes med det. Antageligvis var dette før han selv hadde rikspolitiske ambisjoner, men jeg kan lett ta feil.

Det er omtrent en egen sjanger disse memoarene som politikere gir ut i valgår. De prøver ofte å være upolitiske med heller fokusere på verdier. Vi får mange slike hvert valgår i Norge òg. Jeg er egentlig ikke særlig glad i de, men kan være spennende å se hvilke retoriske grep de bruker for å pakke inn budskapet sitt.

Du, det var et godt spørsmål. Han har skrevet serien "The first law", som inneholder to trilogier og et par enkeltstående bøker. Det er kanskje vanskelig å komme unna med å starte på begynnelsen med "The blade itself". De frittstående bøkene i serien kan selvsagt leses først, men de inneholder karakterer og informasjon som kanskje er ødeleggende om du vil gå gjennom hele serien senere.

Det beste valget da er kanskje å lese "The shattered sea"-trilogien. Den er også veldig typisk Abercrombie, men krever ikke at du investerer like mye tid i å komme deg gjennom den.

Jeg synes dette var veldig kjekt å lese. Den er gitt ut på norsk tidlig 70-tall av Nasjonalforlaget og ligger på finn.no nå faktisk. Jeg var heldig selv og fikk serien via Bokbua.

Noe jeg synest er kjekt med Stephen King er bredden i tema og sjanger. Det er først når boka leses at jeg vet om den treffer meg. Og jeg kjenner meg også godt igjen i det du nevner om leseopplevelser i oppveksten. Det er ikke alle forfattere eller historier som har "tålt tidens tann", men det er helt greit. Det tar ikke bort leseopplevelsen fra oppveksten fordet.

Jeg liker godt å bla meg gjennom noen youtube-kanaler for å få nye lesetips, og rangering av ulike forfatteres verk er en fin metode for å generere klikk. Det kan være hjelpsomt men det er jo høyst subjektivt. Akkurat som om jeg skulle lage en egen liste, som kanskje ikke ville truffet andre King-lesere like godt.

Det er en felles forståelse blant youtubere at de tre beste bøkene av Stephen King er IT, The Stand, også denne da, 11.22.63. Hvor god IT er vil jeg aldri finne ut av, på grunn av klovner. Men at denne altfor tjukke boka om JFK skal være like bra som The Stand, nei det hadde jeg lite tro på.

Som regel pleier jeg å påstå at Stephen King er best før det faktisk hender noe. Han er rimelig god på karakterutviking om han vil, og sideantallet tatt i betraktning skulle alt ligge tilrette for et høyt terningkast.

Lærer og hovedperson Jake, eller George, lar seg lure inn i et ormehull som tar han tilbake til 1958. Her kan han drikke kjempegod vørterøl, spille odds med god suksess og ikke minst kjøre bil med slik girstang på rattet.

Uheldigvis har han også en jobb å gjøre. Han må hindre at Lee Harvey Osvald skyter JFK, i den tro om at det vil hindre Vietnam-krigen. Men hva skjer når en prøver å forandre historien, vil den kjempe i mot? Og ikke minst, endrer den seg slik en håper?

Jake, eller George om du vil må derfor hoppe inn i et fem år langt eventyr hvor merkelig nok, og typisk for Stephen King, ventetiden er høydepunktet. Det er egentlig når oppdraget hans begynner helt på slutten av boka hvor jeg begynner å kjede meg, litt.

Oppsummert, av det beste av Stephen King, nesten helt sikkert bedre enn IT, men ikke bedre enn The Stand.

Sci-fi fra Øygarden, og det første jeg tenker er at jeg ikke må finne på å si noe slikt som "Narnia in space" eller andre morsomheter ettersom forfatteren bare er en kort kjøretur unna om han vil banke meg opp.

Uansett, på en planet langt langt borte, bor et fredfullt og loddent folkeslag. Myk i pelsen og generelt god stemning, helt til planetens ene måne bestemmer seg for å innlede krasjlanding.

Samtidig på vår egen planet blir ropene om hjelp fanget opp, så arkivert og glemt for noen hundre år. Typisk. Det gjør stemningen heller guffen blant våre nye venner.

Så føles dette mer som noe Andy Weir kunne skrevet på en av hans bedre dager, enn et eventyr fra C. S. Lewis. Blant annet er det forfriskende med fravær av storpolitikk og byråkrati slik at vi heller kan få noen hundre sider med handling i stedet.

Oppsumert trivelig lesning og en må jo bare heie frem mer lokal sci-fi. Jeg triller tre av fire fallende måner for Cinnabar One.

Det var kjekt å lese noe litt annerledes. Jeg kommer absolutt til å lese mer av serien, og min eneste bekymring er nok om det blir repetativt etter hvert. Men det er selvagt en bekymring jeg ikke må ta i forkant.

Jeg var nesten helt seriøst i gang med å låne Idioten av Dostojevski på biblioteket når jeg i stedet snublet over sjangeren LitRPG.

Denne sjangeren kjennetegnes av å ha elementer fra rollespill sammenvevd i historien. Eksempelvis, Knausgård steker ett egg, men når han omsider er ferdig får han en achievment, "Bronze egg slayer" og premie f. eks en gylden lootboks med en potion hindrer han i å miste helse når han spiser sin egen mat.

Carl må ut midt på natta for å lete etter katten sin, Princess Donut. Han har knapt tatt steget ut på gata før alle bygg på kloden jevnes med jorda og blir scene for det intergalaktiske overlevelsesspillet Dungeon Crawler.

Det tar ikke lang tid før Carl og Donut finner ut at de begge er lvl1 og seriøst må begynne å skaffe seg XP om de skal overleve ikke bare de 18 ulike etasjene, men bare de neste minuttene.

Ikke for å være stygg, men når jeg leser dette så føles det som om hele konseptet litteratur imploderer. Tilsynelatende helt på nivå med Lee Child altså. Til tross for dette så er det både morsomt og til en vis grad også engasjerende.

Det er egentlig stor sansynlighet for at jeg kommer til å bruke opp verdifull egentid på å pløye gjennom flere bøker i denne serien. Jeg gir hvertfall første bok achievment "Legendary Time Waster".

Etter å ha fått slappe av med litt rolig kattekrim, er jeg klar for å potensielt sette i gang årets store leseprosjekt, Dostojevskis samlede. Men først skal jeg bare lese de ni bøkene i The Expance-serien.

Expance starter rolig med en politimann på leting etter en savnet kvinne. Snart finner vi at politimannen arbeider på en romstasjon ved et astroidebelte, og han har et helt solsystem å lete gjennom.

Passe langt unna snubler et arbeidslag over et forlatt romfartøy. Her viser det seg at det meste er av muffens karakter, og plutselig blir de jommen meg skutt på også.

Her er det ikke fred å få, ikke for politimann, ikke for arbeidslag, ikke for solsystemet eller menneskeheten som sådan. Det eskalerer no voldsomt altså.

Det må sies at det er omfangsrike saker han har satt i gang han Corey. Jeg fikk den strålende ideen om å lese bøkene og se serien samtidig. Jeg vet ikke om det er en spesielt god idé, for helt likt er det ikke.

Det er kansje ni bøker sålangt i serien men historien roes i land likevel, altså kan hvertfall første bok leses frittstående, mulig bonus poeng for det. Så langt kaster jeg 8 av 12 romzombier for første del av the Expance.

Det ble litt mye greier med Mistborn og Children of Time. Magiske elektrolytter og romreisende edderkopper. Nå ville jeg bare ha en rolig krim. Det gikk egentlig ikke så bra. Hadde jeg bare fått noen hint ...

Charlie er en uheldig men ellers likandes kar. Han har en drøm om å eie sin egen pub, men den dumme banken sier at jobben hans som lærervikar ikke lar betjene slike lån.

Så en dag får han beskjed om at hans fraværende onkel er død, og han er først i arverekken. Og arven? En verdensomspennende forbryterorganisasjon Spectre-style.

Plutselig befinner pub-løse Charlie seg på sin egen vulkanøy, omkranset av snakkende katter, drapsdelfiner og selvsagt, lasere.

Onkelens død har skapt forstyrrelser i den superonde Spectre-lignende organisasjonen, og Charlie befinner seg plutselig i en maktkamp kanskje bare god gammeldags fagforeningsarbeid kan løse opp i.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang jeg, men vi får si terningkast fire på denne også da.

Del fem av Knausgårds Morgenstjerne-serie, men som i forrige bok er det lite å se til denne stjernen. Som i forrige bok er det heller ingen essey du kan lett hoppe over, og faktisk med sine 300 sider må en nesten påstå at dette er en novelle i Knausgård-format.

Vi møter Trond, med en havarert Ascona i Arendal en gang på 70-tallet. Det var vist så kalt den vinteren at en påståelig kunne kjøre bilen sin ut på fjorden. Trond bruker muligheten til å ikke dra hjem til familien men heller overnatte i Arendal og drikke seg sanseløs.

I anledning det å drikke seg sanseløs skal det selvsagt filosoferes litt over livet og døden, som i alle Knausgårds bøker, men det blir også laget litt mat med den største presisjon, som i alle Knausgårds bøker.

Hele Morgenstjerne serien har noe mørkt i seg, men jeg var spent på om Knausgård skulle dykke like dypt ned i avgrunnen som forrige bok. Det gjør han ikke, noe som er både en lettelse og en skuffelse. I stedet lar han hovedpersonen grave sine egne hull, vi sannsynligvis ikke vil få vite hvordan han skal komme seg ut av.

Det er på mange måter klassisk Knausgård, men siden han nå har lagt bort disse lange esseyene i teksten, vil jeg kanskje si at han er på sitt mest tilgjengelige på mange år.

Jeg triller fire av seks bobler uten aircondition ut på fjorden for denne "novellen".