Bokelskere.no

det andre er "kikke".

Jeg ble kastet ut fra et festlig lag dominert av målungdom, for å ha brukt ordet "titte". Jeg fortjente det vel.

Mitt favorittord er hjåsvevn. Et bevis på at selv de mer grisete ordene kan bli noe poetisk og vakkert på nynorsk.

Ja forresten. Akkurat de bøkene husker jeg selv fra når jeg var liten. De var selvsagt av mine favoritter, og derfor plukket jeg for noen måneder opp "Pionerene" av Cooper. Det viste seg derimot at denne boken ikke var tilrettelagt for meg som ni-åring, og det spørs om jeg hadde klart å sette pris på den boken da, selv om jeg gjorde det nå.

Lurer på hva slags versjon Knausgård leste, når han skriver han leste "Moby Dick" som ti-åring. :D

Jeg foretrekker selv å lese på norsk, og da setter jeg også pris på forord fra oversetteren der det blir beskrevet eventuelle uregelmessigheter. Om det er snakk om omdiktning så kunne oversetter vert ført opp som medforfatter når forlaget selger boken, da er det lett å luke bort de mer unøyaktige oversettelsene. Eventuelt lettere å finne versjoner av klassikere som kan passe for barn og unge.

Jeg vet ikke om det finnes noen praksis på dette?

Leser nå Onkel Toms hytte av Harriet Stowe. Her på bokelskere fant jeg denne versjonen, http://bokelskere.no/Slattis/boksamling/2133414/ Utgitt av Gyldendahl i 2003 på 174 sider.

Men boken jeg leser er på omtrent seks hundre sider, altså må jeg være freidig til å anta at Gyldendal sin utgivelse må være en omskrivning, såfremt sideantallet som er beskrevet er korrekt.

Da er spørsmålet, hvordan kan en sikre seg mot å handle inn en kraftig amputert klassiker, og da sitte igjen med en helt annen leseopplevelse? Eksempelvis har jeg lett en stund etter en god utgivelse av "Tusen og en natt", uten helt å finne en som overbeviser meg om å være den rette.

Sparer penger, så jeg skal ikke se i katalogen en gang.

Det er smertefullt.

Synes det svartmales litt vel grådig her nå. Jeg synes boken var aldeles fortreffelig. Riktig nok er det ingen klassiker, og jeg hadde et lite ønske om at den skulle heve seg opp til nivået til "Vi, de druknede". Det gjør den aldri, men lesverdig, det er den.

Gleder meg til å lese Jon Michelets "En sjøens helt". Håper den er hvertfall når "Vi, de druknede" til knærne.

Må si meg godt fornøyd med de bøkene jeg har kommet over i år. Jeg hadde absolutt ikke forventet å få et så fyldig tilskudd på favorittlista mi. Av bøker jeg må trekke frem finner vi:

• "Vi, de druknede" av Carsten Jensen. Fantastisk språk og for en samling av skrønehistorier. Denne boka skal jeg lese igjen og igjen til den dagen jeg går i grava.

• "Alle dør alene" av Hans Fallada. Ingen lystig bok, men for et språk og for noen karakter Fallada lager.

• "På liv og død" av Per Tangvald. Biografi om seileren Tangvald, som brøt opp fra sin velstående familie for å leve et liv til sjøs. Når han i første kapittel gifter, og skiller seg fire ganger, da vet du det er et hendelsesrikt liv du leser om.

• "Mørkerom" av Anders Lunde. Jeg innrømmer at jeg ikke er noen tilhenger av krim, og skal en dømme av bokomslaget er dette av verste sort. Men der ble jeg overrasket. Tror det er første gang jeg har lest siste side i en bok, så være fristet til å bla rett tilbake på side syv og begynne på nytt.

• "Innsirkling 2" av Carl Frode Tiller. Denne gruet jeg meg til, og jeg brukte tre forsøk før jeg kom i gang med boka. Det første kapittelet synes jeg er direkte brutalt å lese. Disse historiene blir ikke glemt.

I tillegg har jeg kommet over bøkene til Leikvoll, novellene til Askildsen og ikke minst fullført det horible midtpartiet i Knausgårds "Min Kamp 6".

Joda, mer enn fornøyd.

Hva legger en egentlig i det å henge ut noen? Selv synes jeg ikke noen henges ut i bokserien. Historien om hans far er kanskje lite flatterende, men den er i det minste realistisk. Onkelen synes jeg kommer bra ut av det, han er om ikke annet en som ønsker å verge om sin bror historie. Jeg lurer på om denne debatten hadde stått like sterkt for ti år siden, da en ikke hadde dagens jag etter å presentere et glansbilde av sitt liv via sosiale medier.

Takk for tipset, skal plukke opp denne i jula.

Richard Dawkins kommer med et greit eksempel i The God Delusion. Han viser til en sekt som tror på spagettimonsteret. Skal en tenke som en agnostiker så må en si at en ikke kan bevise at spagettimonsteret ikke eksisterer. For de fleste blir dette så søkt at det vil være fornuftig å be om beviser. På samme måte mener Dawkins at en ikke skal avkreve beviser fra ateisten, det er den andre parten som må bevise sin eksistens.

Det er forøvrig ikke alle ateister som liker Dawkins, da han ikke akkurat inviterer til debatt.

Dette skjer ikke ofte, men nå når jeg er ferdig med boka, har jeg umiddelbart lyst til å begynne på den på nytt.

Da beklager jeg. Det er ikke lett i dagens klima å se forskjell på satire, og giftig harselas med menigmotstandere.

Billig poeng, som kanskje står litt i kontrast til hvor alvorlig du mener saken er?

Enig. Dette fremstår først og fremst som en bok forfatteren har skrevet om sin bror. Jeg synes at det fint kunne vert skrevet mer om hva som foregikk i den regionen, også av andre grupper, uten at fokuset hadde blitt fjernet helt fra Helge Hansen. Nå synes jeg "Menn i mørket" er usedvanlig flott skrevet til å være en selvbiografisk bok om sabotasjeaksjoner under krigen, så i den konkurransen når ikke denne opp.

Hei!

Takk for interessen, men den er akkuratt tatt.

mvh

Ole

Virkelig godt skrevet historie. Sliter med min egen samvittighet for tidvis får en sympati med hovedpersonen, og det er det egentlig ikke noen særlig grunn til.

Æsj. Hadde jeg hatt råd hadde jeg hvertfall handlet de bøkene av Kjell Askildsen.

Du finner den ved å gå på boksamlingen din. (Min Side -> Boksamling)
Der finner du blant annet oversikt over leste bøker sortert på år, som tidligere,

Jeg vet ikke helt hva den "følg boken" skal trigge, men det er bare et ekstra klikk, og jeg har det ikke så travelt, så jeg har ingen problemer med det,