Bokelskere.no

Essayist Solnit ble kastet ut av Facebook etter å ha skrevet om deportasjonene og demonstrasjonene i USA tidligere i år. Heldigvis er hun publisert og med litt medietrykk fikk slippe inn igjen. Zuckerberg tråkket skikkelig i salaten der.

Men hvilke salater kommer jeg til å tråkke i når jeg, mann 46, skal mene noe om en bok med tittel "Men explain things to me"? Det gruer jeg meg til å finne ut av.

Essayet starter godlynt med et skikkelig bra "Man explaining things"-eksempel. Men om en skulle tenke at dette blir en fin humorbok en kan pare med solstolen sin blir en raskt skuffet.

Nå sier ikke jeg at en ikke kan lese om overgrep og partnervold i solskinn, slikt er jo tilstede uansett vær. Men dette essayet blir mørkere jo dypere inn teksten en går.

Ingenting tyder heller på at temaet blir mindre aktuelt uavhengig verdensdel, og vi "gutta" må akseptere at vi óg må stille opp for grunnleggende menneskerettigheter, selv om det selvsagt er mye lettere å "bare være litt morsom i guttachatten".

Tilbake til boka. Jeg har jo allergi mot essayer, det har jeg forstått av å lese Knausgård, men til tross for vanskelig format, er Solnit veldig tilgjengelig. Jeg triller forsiktige syv av ti på guttachat-skalaen for dette kampskrivet.

Historikeren Bregman har to glimrende bøker bak seg, begge som på sitt vis konkluderer med at borgerlønn er smart. Om en bare kunne sparket disse jobbkonsulentene i Nav er det nok til å finansiere den nye retningen.

I Moral Ambition spinner han videre på dette med arbeid som både er høyt betalt, men òg fullstendig unyttig. Og hvor er de moralske ambisjonene til de som gidder å gå gjennom høyere utdanning?

Han peker på at det er lett å mene noe, men dersom en må gjørra no, er plutselig knær vonde og håret uvasket. Men engasjement fungerer, og kombinert med investorer er det mulig å få gjennom det meste. Bare se på MAGA-bevegelsen.

Bregman peker altså på den som leser boka, eventuelt viser han finger. Hvor ble det av din moral og dine ambisjoner? Det er jo litt ubehagelig men det er jo forsåvidt bra å ikke bare dulle med sin kjernegruppe.

Dette er mer som en krigserklæring mot sine egne i pamflett-form, og kanskje går det litt fort for seg her. Det hadde vert greit å dykke dypere noen hundre sider til nå når jeg sitter trygt og godt i denne myke dype stolen.

Uansett, Bregman er Bregman og jeg vippser en tier til 3 av 5 ideelle entrepenører for dette kampskriftet.

Det første jeg tenkte er at dette må være en Monty Python-referanse, men tekst på baksiden peker mer mot en slags romantasci. Så hvilken er det? Kan det være begge deler?

En avdeling i Mi5 (ikke Slough House) har fått til tidsreiser. Men siden de ikke tør dra tilbake å endre historien, hvertfall ikke i første omgang, finner de historiske personer på randen av døden og kidnapper de til vår egen tid.

Inn gjennom tidsdøren kommer Graham Gore, viktoriansk polarhelt, betydelig rammet av skjørbuk og tilsvarende mangelsykdommer. Etter noen uker på hospitalet får han flytte sammen med en slags etteretnings-miljøarbeider som forsiktig skal la Gore blir kjent med alt fra holocaust til rulletrapper.

Skal vi leke med populærkulturelle referanser er da Crocodile Dundee i rulletrappa det første jeg tenker på, og historien er full av godlynte skråblikk som gjør dette til ganske hyggelig sommerlektyre.

Innimellom kommer drypp av drama og et helt greit sydd sammen historieforløp som skal tåle både tilbakeblikk til Gore sin siste polarreise, laserpistoler, Crocodile Dundee i rulletrappen-aktige situasjoner, fremtidsdystopi, og litt klining.

Det er altså ikke småtteri debutantforfatteren prøver å få til, men jeg tømmer fine syv av tolv paraplydrinker for dette sci-fi-sitcom-dramaet.

I følge Stephen King sitt etterord skrev han om historien fire ganger. Men var det verdt det? La oss finne ut av det.

Dette er da bok nummer ...7? i Mr. Mercedes-serien, som etterhvert har blitt serien om den noe introverte Holly Gibney. Eller, tidligere introvert, nå detektiv med færre og færre karaktertrekk.

Det går en seriemorder løs et sted, som dreper folk. Og ikke langt unna, går en annen type løs, som ikke bare er henfallen til vold, men også veldig mot abort. Et eller annet sted oppi dette er plutselig Holly Gibney.

Tidligere detektiv, nå livvakt Holly Gibney har en stor oppgave foran seg. For arbeidsgiver og abort- og kvinnesaksforkjemper synes ikke det er veldig viktig å høre etter på livvaktens råd. Hvertfall så lenge uforsiktigheten ikke går utover henne selv.

Her kunne Stephen King åpnet døra for noe jeg tror han bruker lite av, nemlig satire og slapstick. Men nei, historien humper humørløst videre til neste hms-brudd.

Humørløst tror jeg egentlig er et godt ord for denne historien. Da tanker jeg ikke på humor, men hele boka bærer preg av at Stephen King tydeligvis måtte skrive den om fire ganger. Han må jo ha blitt veldig lei.

Forrige bok var et lite høydepunkt i Hodges/Gibney-serien, men utover det er serien, godt representert også med denne boka, ganske langt unna King på sitt beste. For Never Flinch triller jeg én av to svovelpredikanter ut i skjærsilden.

En varulv, en vampyr, en udødelig soldat og europas tredje beste nekromanser går inn på en bar. Eller, de gjør ikke det, men det blir tydelig tidlig at denne historien vil ha innslag av humor.

Abercrombie har skrevet om en munk som skal følge en bortkommen jentunge tilbake til tronen hun er den (mulig) rettmessige arvtager til. Som ledsagere får munken med seg tidenes persongalleri. Får håper det er nok til å ikke havne i trøbbel.

Det er det selvsagt ikke. Boka er full av trøbbel, fra første til siste side. Noe annet boka er full av er en slags syrlig sarkasme, fra første til siste side. Det fremstår som om Abercrombie virkelig prøver å rendyrke varemerket sitt, for denne syrligheten er typisk kjennetegn, men denne gang skrur han det til 11.

Oppsummert så forlater Abercrombie den grimme middelalder og kjører heller persongalleri, syrlighet og magi på absolutt maksimum. Hadde det ikke vert for at de går rundt i vår eget Europa, ville jeg tenkt at dette er nærmere Pratchett enn noe Abercrombie har skrevet før.

Det er jo ganske underholdende, men synd det er en historie som skal skrives også. Den er ikke særlig orginal, men med alt dette syrlige glitteret på topp er det likevell en sikker investering av tid. Terningkast 3 (På en D4).

Wool er første del av Silo-trilogien, også kjent for de som ser på TV. Noe ulikt andre Sci-fi forfattere skriver Howey deler av historiene som noveller og limer det sammen i etterkant. Det forklarer kanskje litt av hvert.

Uansett, igjen har verden gått til helvete, og du bør helst ikke stikke nesa di ut vinduet. Da faller den av. Heldigvis er det ikke vinduer i siloen siste rest av menneskeheten har slått seg til ro i. Det vi derimot kan finne er litt av et hierarki hvor it-avdelingen har tatt eierskap over domstolen, og alle andre klarer seg så best de kan.

Så har likevel hverdagen falt til ro over siloen og innbyggerene har funnet en slags harmoni, helt til noen snubler over en gammel minnebrikke. Den inneholder ikke Windows ME men noe mye mye skumlere. For er ikke verden helt slik it-avdelingen forteller?

Friske ideer fra Howey og på et vis bygger han en komprimert verden det er lett å bli nysgjerrig på. Gode karakterer skorter det heller ikke på. Derimot sliter Howey med historieforløpet. Noe går tregt, noe går fort, noe er forutsigbart og noe er hoppet over.

Jeg er ikke sikker på om jeg hopper på flere Silo-bøker, hvertfall ikke med det første. Men Howey skal få en fin G+ for innsatsen.

I den tiden hvor Jessheim ikke var særlig annet enn en lysning i skogen, finner vi Aslak og foreldrene hans. De har det godt om ikke romslig i det lille tømmerhuset sitt, men en kan ane at det ikke har vert like greit der tidligere.

Noe særlig annet enn kongledyr har heller ikke Aslak i nettverket sitt, så når det Ullensakerske Skarkskytter- kompani kommer på døra for å kreve at gården avleverer et mannstykke til fedrelandets beskyttelse ser Aslak mulighet til å utforske verden.

Eller hvertfall kommer han seg helt til Kongsvinger, lengre unna enn han noen sinne har vert. Her gjøres han klar for å møte svenske kuler sammen med andre unge menn fra Romerike.

Under denne korte krigen med Sverige i 1814, men virkelig nok for de som deltok i den, sitter de to foreldrene igjen alene i tømmerhuset sitt og tenker på ukristelige valg de måtte ta for at sønnen skulle vokse opp, en sønn de kanskje ikke ser igjen.

Et jentebarn er da altså en betydelig mer brutal bok enn hva tittelen skulle tilsi, og betydelig mer velskrevet enn hva en skulle forvente av en debutant. Jeg våger meg nesten til å rulle yatzi for denne nybegynnerboka, men nøyer meg med fullt hus.

Påstått skrevet i 1974 men ikke utgitt før etter Crichtons død, er Dragon Teeth altså ikke en bok i Jurassic Park-serien, men en fullblods western! Hvem skulle trodd!

Studenten William er ikke så glad i å stå opp om morgenen men er enda mindre glad i å tape ansikt og veddemål. Han ender derfor opp med å dra på eksursjon sammen med en av sine professorer. Så tar det ikke lang tid før dette blir en eksursjon utenom det vanlige.

William befinner seg plutselig midt oppi the Bone Wars, en slags paleontologisk konflikt preget av ikke-akademisk karakter og usikker metodebruk. I tillegg foregår dette samtidig og på samme sted som nordstatenes krig mot Sioux-stammen. Det er rett og slett dårlige vilkår god forskningspraksis.

Historien begever seg videre til Deadwood og Wyatt Earp og inneholder så godt som samtlige elementer en kan ønske seg av en klassisk western-fortelling. Det er egentlig vanskelig å se for seg at dette kommer til å gå bra for den søvnige studenten.

Overraskende friskt av Crichton og anbefales til alle som trenger lett lektyre på reisefot. Jeg triller fire av seks døddrukne ut av saloonen for denne historien i krysningspunktet mellom Indiana Jones og Tex Willer.

Sløve hester, også kjent som Slow Horses for de som ser på tv, er en samling agenter i etterretningstjenesten MI5 som har tabbet seg ut. Nå sitter de fast i Slough House med fullstendig meningsløse administrative oppgaver i påvente av at de selv går lei og sier opp stillingen sin.

Kanskje enda værre enn å måtte møte til ikke-arbeid hver dag, er at de må omgås sin nærmeste leder, legenden Jackson Lamb, en slags forkjemper for anti-relasjonsledelse, ikke ulikt Hornblower når jeg tenker meg om forresten.

Parallelt med papirflytting i Slough House blir en student kidnappet i London av en gjeng høyre-ekstremister. De truer med å hogge hodet av gutten og streame det hele i beste Jihad-stil. Men er egentlig ting slik det ser ut?

Selvsagt ikke. Etter en noe omstendig innrullering av persongalleriet setter handlingen i gang og vi kan få avklart om han Jackson Lamb og uvennene hans er smartere enn de ser ut til.

Selv om jeg ikke er helt venn med krim-sjangeren er spionhistorier en slags sidekategori jeg ofte møter med større forventninger enn jeg kanskje burde. Slough House serien derimot tilbyr noe nytt jeg kan sette pris på, og til og med er det tidvis helt greit skrudd sammen óg.

Jeg triller møtemat til 4 av 7 personer for denne første boka i Slough House serien, og holder døra åpen for at de kan bli lest flere.

Etter å ha investert relativt tungt i tre bøker av Robin Hobb er det behov for en solid dose syltet ingefær før jeg beveger meg videre. Dette er sikkert slikt jeg ville brukt Lee Child til før, men ettersom en nå har funnet opp sjangeren LiTRPG er han fullstendig overflødig.

For nye lesere, Carl skulle bare ut å hente katten sin, men han har bare såvidt kommet ut i bakgården før alle bygg på kloden blir jevnet med jorden og blir åsted for den intergalaktiske konkurransen Dungeon Crawler.

Siden dette er bok nummer to må jeg våge meg til å røpe at han overlevde første bok, ja til og med samlet nok erfaringspoeng til å nå level 9, men ikke nok til at noen av hans loot-bokser har gitt han en bukse. Milliarder av seere må derfor tåle å se han daglig på tv i bare underbuksa (+2 Constitution samt Freeballing feat.), samt med en magisk tå-ring (+4 i styrke).

Det er jo egentlig fullstendig tåpelig konsept som litteratur dette. Men når jeg sier tåpelig, så mener jeg også den type tåpelig det er veldig kjekt å stikke nesa innom av og til. Likevel føler jeg at jeg må bruke et annet slags terningsett når jeg skal bedømme kvalitet enn hva en bruker på for eksempel Hobb eller Knausgård.

Uansett, det er fare for at en god idé vannes ut etterhvert her, men jeg triller fremdeles 17 på åtte D4 terninger for denne oppfølgeren.

I det vi går i gang med tredje og siste del av The Liveship Traders må vi erkjenne at de tre historieforløpene har minimum doblet seg, og det som begynte med en historie om en litt køddete pappakaptein, har vokst til en regionalt geopolitisk og økologisk omkalfatring.

Handelskrig har brutt ut og piraten Kennit er ikke bare klar til å skumme fløten, han er òg skikkelig på ball med det virkelige temaet for bokserien, opprinnelsen av disse levende skipene. Der båtene går gjennom sine eksistensielle tenåringskriser er Kennit tilstede for å viske de fagre ord inn i ørene deres.

Hele persongalleriet i bokserien står og vaker mellom breaking bad eller breaking good, ja omtrent slik som oss som eksisterer utenfor litteraturen gjør. Det kan umulig være mange forfattere som gjør akkurat dette like bra som Robin Hobb.

Det er knapt noe Robin Hobb ikke gjennomfører mesterlig i disse tre bøkene. Selv det å samle trådene i denne siste boken er gjennomført så smidig og elegant at Brandon Sanderson må være helt grønn av misunnelse.

Jeg pleier egentlig å være litt tilbakeholden med de aller flotteste terningkastene. (På flere områder). Men sett bort i fra at Robin Hobb sine bøker krever MYE tid, kan det antageligvis ikke gjøres særlig bedre enn dette.

Så på ekte sjørøvervis triller jeg 2x20 og så 77 på en D100 for disse tre bøkene med veldig mange seilskuter i.

Ja, det er litt snodig. Det er også en kommersiell aktør som kaller seg BookBeat. Når det er sagt synes jeg Bookbites er en veldig god tjeneste, og har lånt mye bøker gjennom den. Det er bare lydbok-funkjonen jeg ikke klarer å bli helt personlig venn med.

Absolutt, bibliotekets Bookbites har veldig mye lydbøker. Jeg personlig er ikke så glad i den tekniske løsningen, men det er nok mer en smakssak. Utvalget er hvertfall ikke så verst.

Kjører bil eller bretter klær.

Jeg har brukt Storytel, Nextory og Audible. Det ikke så mye at den ene er bedre enn den andre, så det har mer hva slags innhold en ser etter. Når en går lei kan en bytte tjeneste for noen måneder for nytt ferskt utvalg.

Det var et godt tips, takk! Jeg pleier å tenke at dersom det er seilskuter i handlingen så er det automagisk minimum terningkast fem.

Vi er da i gang med del to av The Liveship Traders og det er litt av hvert å følge opp fra bok nummer èn. Det er minimum tre historieforløp på gang, og alle helt mesterlig håndtert av Robin Hobb.

I sentrum står familien Vestrit, belånt opp til ørene, men fremdeles med et levende skip i drift. Det bør helst gå bra for lånet kan kreves inn i form av penger, eller blod. Uten å røpe for mye av handlingen kan en si at de har sine indre spenninger denne Vestrit-familien.

Heldigvis er det ytre spenninger òg for balansen sin del. Storkapital truer med å vanne ut det tidligere så stabile bysamfunnet, og både slavehandlere og ansiktsløse kapitalfond står klare til å ta over makten.

På toppen av det hele vaker piraten Kennit i øyene utenfor og beveger seg mellom Chaotic Good og Chaotic Evil. Han er et mesterverk av en karakter helt på høyde med det beste av Joe Abercrombie.

Som vanlig går det meste galt, men ikke nødvendigvis slik en skulle tro, og etterhvert beveger den seg videre fra sitt hysteriske familiedrama til fullslått episk fantasy med alt det som hører med der.

Jeg triller possible critical på bok nummer to, og så får vi se da om denne boka roes eller flys i havn.

Det er større bredde i sjangeren Fantasy enn hva en skulle tro. Tilsynelatende er den nå delt i to, fantasy, og romantisk fantasy. Likevel opplever jeg at bredden på en måte er mindre enn foreksempel krimsjangeren, spesielt målt i kvalitet.

For i sjangeren fantasy er de fleste historier jeg har møtt minimum god, i de fleste tilfeller bedre. Det kan en ikke si om krim. Og av de jeg har de beste minnene fra, er Robin Hobb forfatter. The Assassins Apprentice er typisk øverste hylle-materiale, og egentlig er det på høy tid å fortsette serien.

Ship of Magic er første del av The liveship traders, som utover det å utspille seg på samme kontinent, virker å ha lite med The Assassins Apprentice. Her er ingen animal companions ute av kontroll, heller møter vi skip, med levende gallionsfigurer. Litt slik som i Thomas Toget kan en se det for seg, om en ikke ønsker å gi denne serien en seriøs mulighet.

Men seriøs mulighet burde denne serien få. Robin Hobb plukker opp hansken fra den første serien å fyller karakterene sine med både godt og vondt. Til og med de karakterene en kanskje skal heie på kan være ganske så leie å ha med å gjøre. Det er neimen ikke lett å si hvordan dette skal gå. Men vi kan sikkert være enig i at det ikke blir særlig romantisk.

Jeg triller en sterk femmer for opplevelsen av å være i gang med en ny trilogi av Robin Hobb.

Takk for tips, det er kanskje på tide å sette denne opp igjen på leselistem.

I anledning reise plukket jeg opp det noen kaller kiosklitteratur. Jeg har gått på trynet med Clive Cussler tidligere, så denne gang plukket jeg opp en av hans konkurrenter, hobby-egyptolog Wilbur Smith. Det må jo være bra?

Vi møter Hui, en rikmannssønn som til tross for holden pengepung liker å tuske og luske i skyggene. Gjerne er det fattige røvere han liker å loppe for edelstener, men en dag går det galt.

Familieidyllen er såvidt etablert før den rives istykker på det grøvste? og Hui må snart søke tilflukt blant de fattige røverne mens han ser alt han satte høyt slaktes ned.

Det skal altså planlegges hevn av episk kaliber og da passer det fint å nevne at han Wilbur Smith har lyktes med å tegne ned konturene av noe som kan bli en spennende leseopplevelse.

Med et lite forbehold om at feilen ligger i oversettelsen, så forringes rimelig snart ideen om en trivelig bok av et ikke særlig bra språk. Dialog og handling er heller klønete beskrevet og det gir inntrykk av at her er en idé som må selges raskere en boka egentlig kan skrives.

Det ble altså nok et skuffende møte med kiosken og til tross for at Wilbur presterer betraktelig bedre enn Cussler kan jeg ikke trille mer enn et svakt terningkast tre for denne historien.

Jeg prøvde å spore opp hvor Vance var i sin politiske karriere når han skrev denne, uten at jeg lyktes med det. Antageligvis var dette før han selv hadde rikspolitiske ambisjoner, men jeg kan lett ta feil.

Det er omtrent en egen sjanger disse memoarene som politikere gir ut i valgår. De prøver ofte å være upolitiske med heller fokusere på verdier. Vi får mange slike hvert valgår i Norge òg. Jeg er egentlig ikke særlig glad i de, men kan være spennende å se hvilke retoriske grep de bruker for å pakke inn budskapet sitt.