Bokelskere.no

«Kjæmpehøien».

Handlingen i stykket er lagt til Valland (Normandie). Kristendommen har ennå ikke kommet til Norge.
På en øy med en diger gravhaug, Kjæmpehøien, bor den fagre Blanka og hennes adoptivfar.
Blanka legger blomster ved gravhaugen og en bauta da hun blir overrasket av vikinger. I spissen for dem er kong Gandalf av Norge. Han har kommet for å hevne sin far, som angivelig ligger i gravhaugen. Møtet med de to øyboerne blir ikke helt som vikingene har tenkt seg.

Et ganske annerledes Ibsen-skuespill, selv om det er en sterk kvinneskikkelse involvert. Kun 1 akt, og mye er skrevet på rim. Nok en gang blir det ørlite drama, men det fenger ikke like mye som andre Ibsen har ført i pennen.

Er spent på diskusjonen i The Ibsen Book Club i helga.

«Sand del 2» av Frank Herbert.

Tredje del av første bok i Dune-serien, fortsetter 2 år etter de siste hendelsene. Paul har blitt Muad’Dib, han har blitt far, og moren har født søsteren hans. Paul er fremdeles på jakt etter hevn over de som forrådte familien, og det er godt og spennende skrevet.

En ting som både forundrer, og irriterer er at den norske versjonen er delt i 2 bøker. (Originalt er det 1 bok). Dette er science fiction, og mange ord er funnet opp. Først i bind 2, kommer appendiks med ordliste etc. Dette hadde jeg hatt god bruk for da jeg leste bind 1…

Paul Atreides er 15 år, sønn av hertug Leto og hans konkubine, Jessica. De bor på Caladan, men skal flytte til ørkenplaneten, Arrakis/Sand. Paul har en skjebne som få andre. Han skal bli Muad’ Dib, og skjebnen er å hevne forræderiet mot familien hans.

Det er fullt av intriger, hat, kjærlighet, og mangel på vann på Arrakis. Paul må gå forsiktig til verks, men med opplæringen og hans naturlige evner, kan han lykkes.

En sci-fi klassiker fra 1965, som nå går sin seiersgang på kino verden over.
Leser lite slik litteratur, men boka fenger, og jeg kommer i hvert fall til å lese de to første bøkene i serien.

Marion er tenåring da hun møter Tom for første gang på tidlig 50-tall. Han er storebroren til Sylvie, Marions venninne. Det er kjærlighet ved første blikk; fra Marions side.
Flere år senere kommer Tom tilbake til Brighton. Han er utdannet politi, mens Marion har blitt lærer. Til tross for at Marion er vokst opp ved havet, kan hun ikke svømme. Tom er derimot en glimrende svømmer, og han lovet at han skulle lære henne kunsten en gang. Marion presser på, og snart møtes de hver lørdag for å trene.
Marion er vilt forelsket, og vil møtes mer, men Tom tar ikke initiativ til det.
Så endres ting. Tom vil ha Marion med til muséet for å møte Patrick. Han er både kunstner og ansatt. Det hele utvikler seg til en slags trekant. Marion elsker Tom, men Tom elsker Patrick og vice versa. På denne tiden kan ikke denne kjærligheten vises offentlig, og Marion og Tom gifter seg. Hun må dele ham med Patrick, og det går bra helt til en av dem ikke klarer lenger…

Det er så sårt og godt skrevet, og veldig medrivende. Boka er ikke oversatt til norsk, men dem blir filmatisert i disse dager, så mulig det blir etterhvert.

Maria jobber som lærer, er mor til Vincent, gift med Samir, som har datteren, Yasmin. Den siste tiden har Yasmin vært i opposisjon. Hun vil feste i stedet for å gjøre skolearbeid, men Maria har også sett at hun virker trist, og vekten har gått kraftig ned. Som stemor, føler hun ikke at hun kan ta det samme ansvaret for henne som Samir, og han er veldig engasjert i både datteren og stesønnen. Dessuten er ikke Yasmin nevneverdig opptatt av å snakke om alvorlige ting med Maria. Hun nekter for at det er noe galt.
Da Yasmin forsvinner, rakner alt for familien. Det virker som selvmord, men så blir Samir arrestert og beskyldt for å ha drept datteren. Maria skjønner ingenting. Samir kan aldri ha gjort datteren noe vondt - eller kjenner hun ikke ektemannen overhodet?

Det er veldig godt driv, og nysgjerrigheten pirres hele tiden. Hva har skjedd med Yasmin, og forteller alle egentlig sannheten?

Olai sitter i stua og venter på at sønnen, Johannes, skal bli født. Jordmora er inne hos Marta og hjelper til. Johannes fødes, og er frisk og har sterke lunger. Han skal bli fisker som faren.

Johannes er gammel, og enkemann. Livet som fisker har vært over ei stund. Kroppen spiller ikke på lag lenger, men akkurat denne morgenen går alt lekende lett. Etter frokost bestemmer han seg for å ta en tur ut med båten. Ved kaia treffer han Peter, men har ikke han vært død i flere år?

Det er tankene til Olai og Johannes vi får del i, men det er overraskende mange feil i mitt eksemplar. Der Olai tenker, er det plutselig den nyfødte Johannesnavn som er trykket. Når Johannes skal gå og sette seg hos Peter, står det Johannesnavn osv. Dette er utrolig irriterende, og forringer leseropplevelsen for min del.

Det kom en fremmed kar til den grønne øya. Han var fascinert av all frodigheten. Øya var liten, og alle kjente hverandre. Fremmedkaren skilte seg ut. Ingen visste hva han skulle der. Denne dagen har det skjedd både stort og smått. Noe av det har den fremmede fått med seg, og enkelte har sett ham, mens andre er ukjente med det hele. Så blir en ugjerning begått, og bygda flammer opp av hat. Alle som kan jakter mannen uten nåde. Etterpå må de alle gå i seg selv. Hvordan står det til med samvittigheten, og kan alt tilgis?

Ingen stor bok, men det er mye innhold. Helt fra starten aner man et mørke. Tungrodd språk til tider, men ikke så ille at man ikke får med seg handlingen. Boka kom ut i 1940, og sies å være en milepæl i forfatterens diktning. Dialogene er nokså ulne, sikkert grunnet språket, og dermed griper ikke handlingen meg overhodet, selv om den burde det.

Undertittelen på boka sier alt: en dokumentar om voldtekt.
Forfatteren forteller om voldtektshistorier rundt om i Norge. Sentralt står serievokdtektsmannen Julio Kopseng. 35 kvinner har anmeldt ham, men det er mest trolig flere ofre som ikke har orket belastningen ved å stå fram. Kopseng fikk like streng dom som 22. juli-terroristen, noe som i seg selv er historisk.
Et sentralt vitne er Kopsengs tidligere samboer, Marthe Stavrum. For henne var det skammen som var verst. At hun hadde latt seg bli voldtatt. Mange vendte henne ryggen da hun stod fram offentlig.

Det er sterke og voldsomme historier, men de er så viktige! Forfatteren har også fokus på hvordan vi ser på voldtekt. Det er stort sett bekjente som voldtar, ikke fremmede. Akkurat det gjør nok skammen enda større. Belastningen ved å anmelde er også formidabel. Fremdeles blir det satt spørsmålstegn ved offerets påkledning, dømmekraft, og alkoholvaner. Som en lærer jeg kjenner sier: «denne burde vært pensum».

Dette er min siste bok i #sakprosaseptember under bolken «Norsk forfatter». Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin mandag, og det tror jeg kan bli veldig interessant.

Pi vokser opp i Pondicherry, som tidligere var hovedstad i fransk India. Faren til Pi eier en dyrehage, og eksotiske dyr er en del av hverdagen. Pi er en vitebegjærlig gutt, og dras mot religionen. Familien er hinduer, men ikke troende. Pi er nysgjerrig på andre religioner i byen; kristendommen og islam. Han snakker med presten og sufien, men han klarer ikke å velge en religion over en annen. Før han vet ordet av det, går han både i kirken, tempelet, og moskéen. Foreldrene er forundret, mens de religiøse lederne er i harnisk. Allikevel blir Pi døpt, og han får bønneteppe.

Faren synes etterhvert at det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i India. Han er ingen tilhenger av Indira Ghandi, og han bestemmer seg for å ta med familien til Canada. Det blir ingen lett sak, for i stedet for å selge dyrene til andre indiske dyrehager, velger Pis far å ta dem med seg. I USA og Canada får de mye mer for hvert dyr. I juni 1977 er familien og dyrene på plass på en japansk lastebåt. Etter en todagers stopp i Manila, og på vei over Stillehavet, synker båten. Den eneste som overlever er 16 år gamle Pi. Han havner i en livbåt, men ikke alene. En hyene, en sebra med brekt fot, en orangutang, og en bengalsk tiger holder ham med selskap. Eventyret kan begynne!

Så filmen for flere år siden, men husker lite. Boka er et overflødighetshorn av eksotiske dyr, matretter, religion, og hvordan overleve langt til havs med livsfarlige dyr. Veldig godt skrevet. Den fikk Bookerprisen i 2002.

Leses i Elidas 100-lesesirkel, der mannlig forfatter er tema for september.

I Wellington, New England, bor professor Howard Belsey med familien sin. Den afro-amerikanske kona, Kiki, Jerome, Zora og Levi. Kiki og Howard har vært gift i 30 år, men Kiki er ikke så forførende som hun en gang var, synes Howard. Til sin store overraskelse, har han en affære med en annen kvinne. Kiki oppdager det, og hun vet ikke hvordan livet skal gå videre.

Eldstesønnen, Jerome, flytter til farens fødeland, England, for å komme seg unna dramaet. Der havner han hos farens «fiende». Monty Kipp er, som Howard, Rembrandt-spesialist. De er rykende uenige om det meste innen både dette og andre temaer. Da Jerome innleder et forhold til Montys datter, forflytter dramaet seg plutselig fra USA til England.

Yngstesønnen, Levi, søker seg til helt andre miljøer enn sitt eget, mens datteren, Zora, forbarmer seg over en ung mann. Hun vil innlemme ham i sitt miljø, men kan prisen bli for høy?

Så flytter Monty Kipps med familien til Wellington, og Kiki får en slags venninne i Montys kone, Carlene. Resten av Belsey-familien er ikke like begeistret. Det er duket for mer drama.

Som nevnt er det drama, men også humor og twister underveis. Underholdende og interessant.

Dette er septemberboka i En slags bokklubb.

En knøttliten bok med mye innhold.
Gjennom 11 små fortellinger, får vi forfatterens selvbiografi. Hun vokser opp på landsbygda i Ungarn. Allerede som 4-åring leser hun flytende.
Som 14-åring, flytter hun på internat, som storebroren. Der er det lite å lese, så hun begynner å skrive i stedet.
21 år gammel flykter hun til den fransktalende delen av Sveits. Her blir hun til analfabet; hun kan ikke språket. Hun må lære seg å lese å skrive på nytt.
30 år senere har hun skrevet fransk i 20 år, men hun bruker fremdeles ordbok. Og morsmålet er i ferd med å forsvinne.

Nok en sterk, interessant, og rørende bok fra Kristof. Lettlest, men langt fra lettbent!

Leses som del av #sakprosaseptember under kvinnelig forfatter.

Da terroren rammet Norge 22. juli 2011, trodde mange at det var utlendinger som stod bak. Så viste det seg at terroristen var etnisk norsk; en av oss.
Seierstad viser hans vei fra barndommen og til ugjerningen. Han var visstnok alltid annerledes og «rar». Enten intens eller fraværende.
Samtidig fortelles historier om AUF-ungdommer og deres familier. Noen av dem kom aldri levende hjem fra Utøya.

Seierstad skriver godt og medrivende. Man blir engasjert, berørt, og opplyst.

Jeg har hatt en intens motvilje mot å lese bøker/se filmer om 22. juli. Hvorfor skulle jeg det; jeg så jo/leste «alt» for 10 år siden.
Så kom #sakprosaseptember og et tema var nettopp 22. juli. Skepsisen var stor da jeg startet på boken, men jeg ble raskt hektet, og angrer ikke på bokvalget.

Boken tar for seg tvangsflyttingen av samene fra Norge til Sverige, som startet i 1919. Nå var Norge blitt selvstendig, og alt skulle være norsk; språk, kultur, klesdrakt, og mennesker. Reindriften ble sett ned på, og man regnet med at den snart kom til å dø ut. Utmarka samene brukte som sommerbeite for reinen, skulle nå huse nordmenn. Myndigheten kalte det hele dislokasjon, mens samene mente det var tvangsflytting,
Samene bodde i Sverige på vinteren, og hadde faste plasser i Norge om sommeren. Mange av dem tenkte på Norge som hjemlandet sitt, men nå fikk de ikke lov til å komme hjem i det hele tatt.
Forfatterens familie ble tvangsflyttet på 1920-tallet. Historien hun forteller er basert på intervjuer av tvangsflyttede samer, og leseren ser det hele gjennom deres øyne.

En viktig og sår bok om et skamfullt kapittel i norsk-svensk historie. Boka fikk Augustprisen i 2020 for beste svenske sakprosabok.
Leses i forbindelse med #sakprosaseptember under "sakprosa om rasisme/antirasisme".

Martas egen mor, var raddis på 70-tallet, og kjempet for både dette og hint. Faren var aktiv i fagforeninga, og forfatteren var ofte med på møter, demonstrasjoner, og gikk selvsagt i 8. mars-tog. Nå registrerer Breen at dagens kvinner går tilbake til kjøkkenbenken. De baker, syr, lager mat fra bunnen, og strigler heimen Barna blir dyrket som små guder. Var alt moren og medsøstrene kjempet for til ingen nytte?

Boka er full av humor og egne opplevelser fra både barndommen og voksenlivet til Breen. Det er både interessant og innsiktsfullt. De aller fleste av oss kjenner oss igjen i en eller flere av situasjonene som er beskrevet.

Leses som del av #sakprosaseptember under sakprosa om feminisme, og anbefalt av bibliotekar/venn.

Agnes tar med samboer og baby til vestlandet og Valevåg. Samboer skal ha pappapermisjon, Agnes skal skrive. Det er et hav mellom Oslo og vestlandsbygda, men dette skal gå fint, altså. Dessuten bok dikteren Einar Økland, som også er en venn av Agnes, like ved.
Med skråblikk forteller forfatteren om halvåret så og si uten internett og nærbutikk. Hun er vel mye sammen med Økland med tanke på at hun egentlig skal skrive. Det blir en god del prokrastinering for å si det sånn.

Artig, liten bok, men noe ujevn. Tror jeg hadde forventning om at den skulle være morsommere...
Leses som del av #sakprosaseptember i kategorien "Valgfri sakprosabok.

Gjennom partnerens øyne, skriver Stein sin egen selvbiografi. Det er i Paris det foregår, fra begynnelsen av 1900-tallet til 1932. Stein var venn med mange kunstnere blant annet Picasso, Matisse og Hemingway. Man får innblikk i hvordan de levde, og også Steins egen karriere.
Stein var ikke nådig i sine karakteristikker av kunstere hun ikke likte, og det gikk så langt at de to kvinnene satt venneløse igjen.

Litt mye gjentakelser, men også mye interessant om dette spesielle miljøet. Oversetter Bildøen har gjort boka mer tilgjengelig med å sette inn en del flere komma enn i originalen. Stein var kjent for sin aversjon mot tegnsetting...

Leses som ledd i #sakprosaseptember under LGBTQIA+ tematikk. Boka står også på lista #1001bøker.

Vi blir med forfatteren på handletur i dagligvarebutikken. At vareplassering ikke er tilfeldig, har vi hørt før, men her får vi en god innføring i hvordan og hvorfor.
Norge har også et veldig konsentrert dagligvaremarked; faktisk på topp i Europa. Kun 3 store kjeder «bestemmer» hva vi skal kjøpe/spise.

Ei lita flis av ei bok, men full av interessant innhold. Her har noen hver litt å lære.

Septemberboka i utfordringen til Trondheim leser der det er FNs bærekraftsmål 12 ansvarlig forbruk og produksjon som er tema.

John Earle "Whitey" McClaren, har tidligere vært borgermester i småbyen Hammond i delstaten New York. På vei hjem fra et møte, ser han en mann bli banket opp av to politimenn på veiskulderen. Han blir sint, for det er tydelig at mannen er hjelpeløs, men politimennene slår og sparker ham likevel.
Whitey går ut av bilen, og ber politimennene om å stoppe mishandlingen. I stedet for å høre på ham, får han samme behandling. De bruker til og med elektrosjokk-pistol! Ambulanse blir etterhvert tilkalt, for det er tydelig at den eldre mannen ikke tålte julingen han ble utsatt for. På sykehuset får familien forklart at Whitey fikk slag mens han kjørte. At airbagen er skyld i brannsårene på overkroppen hans. Dagen før han skal overføres til rehabilitering, dør Whitey.
De fem voksne barna og kona, Jessalyn, er i sjokk, og de takler sorgen på hver sin måte. Eldstemann, Thom, blir kontaktet av mannen som også ble banket opp. Han forteller en historie som ryster Thom, og ikke minst Jessalyn. Hvordan skal de takle denne grusomme nyheten? Alt de har visst om Whiteys kjøretur, viser seg å være en løgn.

En "murstein" fra min yndlingsforfatter, og hun svikter ikke denne gangen heller. Jeg ble forbannet allerede i prologen! Man kan ikke unngå å la tankene gå til det grusomme drapet på George Floyd, og det er både rasespørsmål og traumer som er gjennomgående tema i denne boken. Skarp og tatt på kornet.

Forfatteren har reist til Kiribati, Svalbard, Bangladesh, og USA for å intervjue ungdommer om klimakrisen.
Kiribati kan være oversvømt om 50 år.
På Svalbard har temperaturen steget med 7,5 grader de siste 50 årene.
I USA har 21 ungdommer gått til sak mot presidenten og regjeringen fordi de ikke gjør nok for å stoppe klimaendringene.
I Bangladesh demonstrerer ei tenåringsjente mot myndighetene. Hun er klimaflykting, og vil ha en tryggere fremtid.

Det et skremmende lesning, men forfatteren har håp. Ungdommene er smarte og vet mye om verden og klima i forhold til tidligere generasjoner.
Dette er en barne/ungdomsbok, men den er også viktig å lese for voksne.

Boka sparker i gang #sakprosaseptember under klima/miljøbok.

Det er 17. mai, og sakfører Stensgård oppretter "De unges forbund". Forbundet skal være en protest mot samfunnstopper, og han får stor oppslutning. Han holder en tale, der to slike topper, kammerherren og Monsen, er til stede. Stensgård snakker om førstnevnte, men han tror at det er Monsen som er i skuddlinjen. Det er duket for drama og komedie.

Underholdende lesning, og nok en gang - dagsaktuell.
Gleder meg til diskusjon i The Ibsen Book Club i morgen.