Bokelskere.no

Richard er på nok en backpackertur. Den første natten i Bangkok, sover han dårlig. Veggene er tynne, og han hører både elskov og dødsralling i løpet av natten. Daffy, som den etterhvert døde mannen heter, snakket om en fantastisk strand. Han etterlater Richard et kart, og sammen med kjæresteparet i naborommet, Francoise og Étienne, prøver han å finne veien til dette urørte paradiset.
Etter noe strev kommer de tre seg helskinnet til stedet markert med X på kartet. Her finnes allerede et velfungerende samfunn med flere fargerike personligheter. De tre glir greit inn i felleskapet der alle har sine oppgaver; fiske, snekre, hagestell og matlaging.
På motsatt side av øya, driver noen thailendere en hasjplantasje, og de passer godt på, og er ganske aggressive.
Det er utrolig idyllisk, men kan det vare? Richard hjemsøkes av Daffy, og han er forelsket i Francoise, noe som ikke gjør tilværelsen lettere.

Lettlest, underholdende med underliggende uhygge.
Boka er filmatisert med Leonardo di Caprio.

Malorie er en ung dame da verden forandres katastrofalt. Over hele verden ser mennesker noe som gjør dem til mordere.
Da hun har mistet alt, bortsett fra barnet i magen, søker hun ly i et hus med andre overlevende.

Fire år senere, har Malorie blitt mor til en jente og en gutt. De bor alene i huset, men så bestemmer Malorie at de skal dra. Ved elva har hun funnet en robåt, og hun har oppdratt barna godt. De lystrer henne uten å mukke, og hørselen deres er mye bedre enn Malories. Hun skal ro, barna skal lytte, for de må ha bind for øynene når de er utendørs. Malorie vet om et sted hvor de kan være trygge, men å komme dit, blir både dramatisk og livsfarlig.

Spennende og «creepy». Boken er filmatisert, «Bird box», men tror jeg hopper over den!

Det er november og tåka er tjukk som ertesuppe i Londons gater. Advokatfirmaet Prentice, Prentice & Vaughn, får uventet besøk. En mørkhudet mann i grønn fez som kaller seg Abu fra Isfahan, presenterer seg. Han snakker dårlig engelsk; bedre fransk. Han må ha hjelp av Hugh Prentice, hvis ikke kommer visstnok noen til å dø.
Hugh er sent ute til en avtale med den kjente forsvarsadvokaten, Patrick Butler. Han ber kollegaen, Jim Vaughn, om å underholde den mystiske gjesten så lenge. Før Hugh kommer seg av gårde, ligger Abu knivstukket foran peisen, og det er kun de tre til stede.
Hugh ber Jim om å ringe politet, mens han selv henter hjelp hos Butler. Herfra går det unna i jakten på morderen.

Underholdende, noe gammeldags, britisk krim.

I en leilighet i tredje etasje, blir to kvinner funnet brutalt drept. Både dører og vinduer er låst og lukket fra innsiden, så hvordan kom morderen seg ut? Dette grunner detektiven Auguste Dupin på, og da politiet arresterer en mann for mordene, må han ta affære.
Lettlest og underholdende liten bok.

Sicilia første del av 1700-tallet:
Marianna er nest yngste datter i en stor søskenflokk. Hun er døvstum, noe de fleste voksne tar for latskap og dumhet. Hennes far, hertugen, mener at en skremmende hendelse kan få henne helbredet, men hun får mareritt i stedet.
Som døvstum er hun lite attraktiv på ekteskapsmarkedet, men faren vet råd. Som trettenåring blir hun giftet bort til onkelen, morens bror. Han kunne vært faren hennes med tanke på alderen. De får åtte barn, hvorav fem vokser opp. Ekteskapet er uten kjærlighet og lidenskap, men Marianna trøster seg med bøker.
Grunnet handikappet sitt, utelukkes hun ofte fra sosiale sammenhenger, og da barna flyttet ut og ektemannen dør, åpnes en ny verden for hertuginnen. Hun er bare førti år, og kanskje kan livet hennes endelig starte.

Mye interessant, og altfor mye er fremdeles relevant i dagens samfunn. Boka vant litteraturprisen Premio Campiello, og den er også filmatisert.
Dessverre ble jeg ikke berørt, unntatt da hemmeligheten vedrørende døvstumheten ble avslørt. Mye pjatt og ganske kjedelig å høre om hva adelen «foretok» seg, dvs ingenting…

Det er sommer og familien Winther tilbringer late dager på sommerstedet Rosenlyst. Rose og familien er på besøk fra England, og Cecilia blomstrer med barn og barnebarn rundt seg.
I Trondhjem får Fredrik uventet besøk. Enkefru Hartman er tilbake i byen, og dermed brytes idyllen for familien Winther.

Nok en gang er det duket for drama, og det er mer spennende for familien enn noensinne. Lettbent underholdning.

Kenya ble oversvømmet av briter og andre europeere på slutten av 1800-tallet. Kenyanere er gjestfrie, og tok dem godt imot. Så kom 1. verdenskrig, og mange kenyanere måtte krige for britene. Mens de kjempet i en krig som ikke var deres, beslagla britene eiendommene deres. Da de kom tilbake måtte de jobbe på sin gamle jord, men nå som leilendinger og tjenere. Å eie jord i Kenya, er hevet over annen rikdom. Kenyanerne skjønte at for å få jorden sin tilbake, måtte de sende barna på skole. Utdanning var nøkkelen!

Njoroge vokser opp i en fattig familie med mange søsken og to mødre. Det er en harmonisk familie, selv om faren har to koner. Da Njoroge får begynne på skolen er han overlykkelig. Han har alltid drømt om utdannelse. Moren er stolt over å kunne sende sønnen til skolen; det er ikke alle forunt. Det viser seg at Njoroge er en meget god elev.

En frihetsbevegelse er på vei over Kenya. Nå er det på tide å ta landet tilbake. Njoroges familie involveres i kampene, og så bryter Mau Mau-opprøret ut. Det er på tide å velge side.

Lettlest, interessant og lærerik. Her er det mye jeg ikke visste.
Blir spennende med diskusjon i lesesirkelen til uka.

«Kjæmpehøien».

Handlingen i stykket er lagt til Valland (Normandie). Kristendommen har ennå ikke kommet til Norge.
På en øy med en diger gravhaug, Kjæmpehøien, bor den fagre Blanka og hennes adoptivfar.
Blanka legger blomster ved gravhaugen og en bauta da hun blir overrasket av vikinger. I spissen for dem er kong Gandalf av Norge. Han har kommet for å hevne sin far, som angivelig ligger i gravhaugen. Møtet med de to øyboerne blir ikke helt som vikingene har tenkt seg.

Et ganske annerledes Ibsen-skuespill, selv om det er en sterk kvinneskikkelse involvert. Kun 1 akt, og mye er skrevet på rim. Nok en gang blir det ørlite drama, men det fenger ikke like mye som andre Ibsen har ført i pennen.

Er spent på diskusjonen i The Ibsen Book Club i helga.

«Sand del 2» av Frank Herbert.

Tredje del av første bok i Dune-serien, fortsetter 2 år etter de siste hendelsene. Paul har blitt Muad’Dib, han har blitt far, og moren har født søsteren hans. Paul er fremdeles på jakt etter hevn over de som forrådte familien, og det er godt og spennende skrevet.

En ting som både forundrer, og irriterer er at den norske versjonen er delt i 2 bøker. (Originalt er det 1 bok). Dette er science fiction, og mange ord er funnet opp. Først i bind 2, kommer appendiks med ordliste etc. Dette hadde jeg hatt god bruk for da jeg leste bind 1…

Paul Atreides er 15 år, sønn av hertug Leto og hans konkubine, Jessica. De bor på Caladan, men skal flytte til ørkenplaneten, Arrakis/Sand. Paul har en skjebne som få andre. Han skal bli Muad’ Dib, og skjebnen er å hevne forræderiet mot familien hans.

Det er fullt av intriger, hat, kjærlighet, og mangel på vann på Arrakis. Paul må gå forsiktig til verks, men med opplæringen og hans naturlige evner, kan han lykkes.

En sci-fi klassiker fra 1965, som nå går sin seiersgang på kino verden over.
Leser lite slik litteratur, men boka fenger, og jeg kommer i hvert fall til å lese de to første bøkene i serien.

Marion er tenåring da hun møter Tom for første gang på tidlig 50-tall. Han er storebroren til Sylvie, Marions venninne. Det er kjærlighet ved første blikk; fra Marions side.
Flere år senere kommer Tom tilbake til Brighton. Han er utdannet politi, mens Marion har blitt lærer. Til tross for at Marion er vokst opp ved havet, kan hun ikke svømme. Tom er derimot en glimrende svømmer, og han lovet at han skulle lære henne kunsten en gang. Marion presser på, og snart møtes de hver lørdag for å trene.
Marion er vilt forelsket, og vil møtes mer, men Tom tar ikke initiativ til det.
Så endres ting. Tom vil ha Marion med til muséet for å møte Patrick. Han er både kunstner og ansatt. Det hele utvikler seg til en slags trekant. Marion elsker Tom, men Tom elsker Patrick og vice versa. På denne tiden kan ikke denne kjærligheten vises offentlig, og Marion og Tom gifter seg. Hun må dele ham med Patrick, og det går bra helt til en av dem ikke klarer lenger…

Det er så sårt og godt skrevet, og veldig medrivende. Boka er ikke oversatt til norsk, men dem blir filmatisert i disse dager, så mulig det blir etterhvert.

Maria jobber som lærer, er mor til Vincent, gift med Samir, som har datteren, Yasmin. Den siste tiden har Yasmin vært i opposisjon. Hun vil feste i stedet for å gjøre skolearbeid, men Maria har også sett at hun virker trist, og vekten har gått kraftig ned. Som stemor, føler hun ikke at hun kan ta det samme ansvaret for henne som Samir, og han er veldig engasjert i både datteren og stesønnen. Dessuten er ikke Yasmin nevneverdig opptatt av å snakke om alvorlige ting med Maria. Hun nekter for at det er noe galt.
Da Yasmin forsvinner, rakner alt for familien. Det virker som selvmord, men så blir Samir arrestert og beskyldt for å ha drept datteren. Maria skjønner ingenting. Samir kan aldri ha gjort datteren noe vondt - eller kjenner hun ikke ektemannen overhodet?

Det er veldig godt driv, og nysgjerrigheten pirres hele tiden. Hva har skjedd med Yasmin, og forteller alle egentlig sannheten?

Olai sitter i stua og venter på at sønnen, Johannes, skal bli født. Jordmora er inne hos Marta og hjelper til. Johannes fødes, og er frisk og har sterke lunger. Han skal bli fisker som faren.

Johannes er gammel, og enkemann. Livet som fisker har vært over ei stund. Kroppen spiller ikke på lag lenger, men akkurat denne morgenen går alt lekende lett. Etter frokost bestemmer han seg for å ta en tur ut med båten. Ved kaia treffer han Peter, men har ikke han vært død i flere år?

Det er tankene til Olai og Johannes vi får del i, men det er overraskende mange feil i mitt eksemplar. Der Olai tenker, er det plutselig den nyfødte Johannesnavn som er trykket. Når Johannes skal gå og sette seg hos Peter, står det Johannesnavn osv. Dette er utrolig irriterende, og forringer leseropplevelsen for min del.

Det kom en fremmed kar til den grønne øya. Han var fascinert av all frodigheten. Øya var liten, og alle kjente hverandre. Fremmedkaren skilte seg ut. Ingen visste hva han skulle der. Denne dagen har det skjedd både stort og smått. Noe av det har den fremmede fått med seg, og enkelte har sett ham, mens andre er ukjente med det hele. Så blir en ugjerning begått, og bygda flammer opp av hat. Alle som kan jakter mannen uten nåde. Etterpå må de alle gå i seg selv. Hvordan står det til med samvittigheten, og kan alt tilgis?

Ingen stor bok, men det er mye innhold. Helt fra starten aner man et mørke. Tungrodd språk til tider, men ikke så ille at man ikke får med seg handlingen. Boka kom ut i 1940, og sies å være en milepæl i forfatterens diktning. Dialogene er nokså ulne, sikkert grunnet språket, og dermed griper ikke handlingen meg overhodet, selv om den burde det.

Undertittelen på boka sier alt: en dokumentar om voldtekt.
Forfatteren forteller om voldtektshistorier rundt om i Norge. Sentralt står serievokdtektsmannen Julio Kopseng. 35 kvinner har anmeldt ham, men det er mest trolig flere ofre som ikke har orket belastningen ved å stå fram. Kopseng fikk like streng dom som 22. juli-terroristen, noe som i seg selv er historisk.
Et sentralt vitne er Kopsengs tidligere samboer, Marthe Stavrum. For henne var det skammen som var verst. At hun hadde latt seg bli voldtatt. Mange vendte henne ryggen da hun stod fram offentlig.

Det er sterke og voldsomme historier, men de er så viktige! Forfatteren har også fokus på hvordan vi ser på voldtekt. Det er stort sett bekjente som voldtar, ikke fremmede. Akkurat det gjør nok skammen enda større. Belastningen ved å anmelde er også formidabel. Fremdeles blir det satt spørsmålstegn ved offerets påkledning, dømmekraft, og alkoholvaner. Som en lærer jeg kjenner sier: «denne burde vært pensum».

Dette er min siste bok i #sakprosaseptember under bolken «Norsk forfatter». Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin mandag, og det tror jeg kan bli veldig interessant.

Pi vokser opp i Pondicherry, som tidligere var hovedstad i fransk India. Faren til Pi eier en dyrehage, og eksotiske dyr er en del av hverdagen. Pi er en vitebegjærlig gutt, og dras mot religionen. Familien er hinduer, men ikke troende. Pi er nysgjerrig på andre religioner i byen; kristendommen og islam. Han snakker med presten og sufien, men han klarer ikke å velge en religion over en annen. Før han vet ordet av det, går han både i kirken, tempelet, og moskéen. Foreldrene er forundret, mens de religiøse lederne er i harnisk. Allikevel blir Pi døpt, og han får bønneteppe.

Faren synes etterhvert at det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i India. Han er ingen tilhenger av Indira Ghandi, og han bestemmer seg for å ta med familien til Canada. Det blir ingen lett sak, for i stedet for å selge dyrene til andre indiske dyrehager, velger Pis far å ta dem med seg. I USA og Canada får de mye mer for hvert dyr. I juni 1977 er familien og dyrene på plass på en japansk lastebåt. Etter en todagers stopp i Manila, og på vei over Stillehavet, synker båten. Den eneste som overlever er 16 år gamle Pi. Han havner i en livbåt, men ikke alene. En hyene, en sebra med brekt fot, en orangutang, og en bengalsk tiger holder ham med selskap. Eventyret kan begynne!

Så filmen for flere år siden, men husker lite. Boka er et overflødighetshorn av eksotiske dyr, matretter, religion, og hvordan overleve langt til havs med livsfarlige dyr. Veldig godt skrevet. Den fikk Bookerprisen i 2002.

Leses i Elidas 100-lesesirkel, der mannlig forfatter er tema for september.

I Wellington, New England, bor professor Howard Belsey med familien sin. Den afro-amerikanske kona, Kiki, Jerome, Zora og Levi. Kiki og Howard har vært gift i 30 år, men Kiki er ikke så forførende som hun en gang var, synes Howard. Til sin store overraskelse, har han en affære med en annen kvinne. Kiki oppdager det, og hun vet ikke hvordan livet skal gå videre.

Eldstesønnen, Jerome, flytter til farens fødeland, England, for å komme seg unna dramaet. Der havner han hos farens «fiende». Monty Kipp er, som Howard, Rembrandt-spesialist. De er rykende uenige om det meste innen både dette og andre temaer. Da Jerome innleder et forhold til Montys datter, forflytter dramaet seg plutselig fra USA til England.

Yngstesønnen, Levi, søker seg til helt andre miljøer enn sitt eget, mens datteren, Zora, forbarmer seg over en ung mann. Hun vil innlemme ham i sitt miljø, men kan prisen bli for høy?

Så flytter Monty Kipps med familien til Wellington, og Kiki får en slags venninne i Montys kone, Carlene. Resten av Belsey-familien er ikke like begeistret. Det er duket for mer drama.

Som nevnt er det drama, men også humor og twister underveis. Underholdende og interessant.

Dette er septemberboka i En slags bokklubb.

En knøttliten bok med mye innhold.
Gjennom 11 små fortellinger, får vi forfatterens selvbiografi. Hun vokser opp på landsbygda i Ungarn. Allerede som 4-åring leser hun flytende.
Som 14-åring, flytter hun på internat, som storebroren. Der er det lite å lese, så hun begynner å skrive i stedet.
21 år gammel flykter hun til den fransktalende delen av Sveits. Her blir hun til analfabet; hun kan ikke språket. Hun må lære seg å lese å skrive på nytt.
30 år senere har hun skrevet fransk i 20 år, men hun bruker fremdeles ordbok. Og morsmålet er i ferd med å forsvinne.

Nok en sterk, interessant, og rørende bok fra Kristof. Lettlest, men langt fra lettbent!

Leses som del av #sakprosaseptember under kvinnelig forfatter.

Da terroren rammet Norge 22. juli 2011, trodde mange at det var utlendinger som stod bak. Så viste det seg at terroristen var etnisk norsk; en av oss.
Seierstad viser hans vei fra barndommen og til ugjerningen. Han var visstnok alltid annerledes og «rar». Enten intens eller fraværende.
Samtidig fortelles historier om AUF-ungdommer og deres familier. Noen av dem kom aldri levende hjem fra Utøya.

Seierstad skriver godt og medrivende. Man blir engasjert, berørt, og opplyst.

Jeg har hatt en intens motvilje mot å lese bøker/se filmer om 22. juli. Hvorfor skulle jeg det; jeg så jo/leste «alt» for 10 år siden.
Så kom #sakprosaseptember og et tema var nettopp 22. juli. Skepsisen var stor da jeg startet på boken, men jeg ble raskt hektet, og angrer ikke på bokvalget.

Boken tar for seg tvangsflyttingen av samene fra Norge til Sverige, som startet i 1919. Nå var Norge blitt selvstendig, og alt skulle være norsk; språk, kultur, klesdrakt, og mennesker. Reindriften ble sett ned på, og man regnet med at den snart kom til å dø ut. Utmarka samene brukte som sommerbeite for reinen, skulle nå huse nordmenn. Myndigheten kalte det hele dislokasjon, mens samene mente det var tvangsflytting,
Samene bodde i Sverige på vinteren, og hadde faste plasser i Norge om sommeren. Mange av dem tenkte på Norge som hjemlandet sitt, men nå fikk de ikke lov til å komme hjem i det hele tatt.
Forfatterens familie ble tvangsflyttet på 1920-tallet. Historien hun forteller er basert på intervjuer av tvangsflyttede samer, og leseren ser det hele gjennom deres øyne.

En viktig og sår bok om et skamfullt kapittel i norsk-svensk historie. Boka fikk Augustprisen i 2020 for beste svenske sakprosabok.
Leses i forbindelse med #sakprosaseptember under "sakprosa om rasisme/antirasisme".