Bokelskere.no

Haha. (Ja, jeg så at du hadde gitt den 6-er.)

Men bare for å nevne det, så liker jeg faktisk veldig mange "store fortellinger festet til papir", så jeg er en leser som evner å se innhold.

Jeg syntes den var i overkant litt for enkel. Jeg synes jeg forsto den litt for "lett".

Ja, jeg tror nok du må ha lest den som barn først for at den skal bli så spesiell når man er voksen. Jeg lest den ikke før jeg var godt over tyve, og jeg syntes ikke den var noe spesiell i det hele tatt.

Ja, why not? Jeg kastet jo ikke bort tid ved å lese denne, det endte jo med å bli en stor leseropplevelse!

Og det at jeg etterpå kan si at jeg har lest den og den boka er jo ikke det samme som at jeg har tenkt til å SKRYTE av det etterpå. Jeg mener vel mer at hvis jeg havner i en samtale på nachspiel om boka, kan jeg blande meg inn og ha noe å si. For jeg elsker å samtale om bøker, og sannsynligheten for å snuble over en samtale om Dostojevski er større enn å snuble over en samtale over... tja, f.eks. Nils-Øivind Haagensen (bare for å ta et eksempel på en forfatter jeg liker svært godt).

Enig! Likte best den første novellen, spesielt den sammenligneingen Arne har av eldre damer som er opptatt av designmøbler og de unge kidsa som er opptatt av loppiser.

Nå er det en stund siden jeg leste denne boka, tror det var i oktober, og jeg kan ikke si jeg husker annet enn bare to av novellene i denne boka: den om Arne og den om hun som er på vennemiddag hos ei annen venninne og så glemmer hun noe der og kommer tilbake og overhører en samtale. Resten har jeg glemt. Det sier jo noe om at denne boka ikke var helt det store.

Nei, noen er jo så heldige at de ikke bryr seg om kredibilitet. Men jeg er ikke en av dem.

Ja, ok, er det alt du har å si?

Ja, ok, er det alt du har å si?

Bildet på det gamle sagnet om Ikaros som lager seg et par vinger av voks for å fly mot solen, men som faller ned fra himmelen fordi varmen smelter voksvingene, som et bilde på at man ikke trenger å dra til andre steder for å finne seg selv, er så selvsagt at jeg lurer på hvordan Axel Jensen har klart å skrive en bok om det uten at det føles selvsagt i det hele tatt. Dette er min første Axel Jensen-bok, og jeg skal definitivt lese mer.

Jeg satte meg som mål å lese alle bøkene i Penguins serie Great Loves. Som jeg en gang for lenge siden leste på baksiden av min versjon av Françoise Sagans Bonjour Tristesse. Forførerens dagbok var altså på den listen, men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor, for det er jo ingen som elsker i denne boka. Hovedpersonen setter jo som mål å forføre damer til forlovelse (og til sengs), for deretter å med vilje oppføre seg så avskyelig at de skal ende opp med å bryte forlovelsene. Han er sykt usympatisk og boka er ganske kjedelig, den murrer om det samme hele tiden, men det er vel poenget at den bare handler om én ting. Interessant til et visst punkt er den jo dog.

Jeg vet ikke hvordan det er med dagens skolebarn, men da jeg gikk på ungdomsskolen og på videregående leste vi Stig Dagermans novelle At döda et barn fem ganger i året. Og jeg forstår godt hvorfor. Og ja, du leste rett, vi leste den på svensk - i norsktimene. Som den svenskifiseringen av Norge-mostanderen jeg er, er det rart at jeg ikke irriterte meg over det, men dog: mens det er irriterende at Narvesen arverterer for kanelbullar og tack så mycket, hur mår det og andre svenske strofer, som jeg sikkert ikke skriver riktig, på alle byens kaféer, er en god novellist en god novellist, og hvis jeg kan lese en god novellist på originalspråket uten å måtte slå opp i ordboka for annenhvert ord, gjør jeg gjerne det.

Hele Nattens leker leste jeg derimot på norsk, og ved siden av Å drepe et barn vil jeg anbefale novellen Hvor er islenderen min?

Denne boka handler om Mathea og Epsilon som stort sett bare har hatt hverandre hele livet, og Mathea vil at Epsilon skal pensjonere seg, for han er jo godt over pensjonsalder, men han vil ikke, for han trenger å ha med andre mennesker å gjøre enn bare Mathea. Han jobber med statistikk og de har ingen barn, men hvis de hadde fått en guttunge, skulle de ha kalt ham Aksel pga. at Epsilon er så opptatt av akselerasjon, men det ble for sent for lenge, lenge siden. Og Epsilon lager små kister i tre til henne hvor han inngraverer Til min elskede og hun sier til ham på tysk at hun elsker ham når hun tror han sover, og ingen vil komme på besøk hos dem for de er så rare, og Mathea går på lotteri på aldershjemmet og legger jakka si på premiebordet og når de lodder den ut tør hun ikke si at det er jakka hennes, hun tør egentlig aldri å si noe, og denne boka er sykt trist og søt og rørende og jeg nesten griner bare jeg skriver om den nå.

Sykt tjukk roman på godt over 600 sider som lå på stuebordet og mange andre plasser i leiligheten før jeg endelig fikk tvunget meg selv til å begynne på den. Da sa kjæresten min: Er du ikke ferdig med den for lenge siden, den har ligget her dritlenge! (Bortsett fra at han sikkert brukte et annet ord enn 'dritlenge', han er ikke like trash som meg.) Uansett, den var absolutt ikke tunglest. Skjønner ikke hva jeg grudde meg til. Den var ikke langdryg heller. Jeg koste meg med denne boka. Likte alle skidringene om det å skrive og følte at jeg virkelig lærte etterkrigstiden i Frankrike å kjenne. Dessuten kjente jeg meg igjen i sykt mye, og det er aldri negativt for en bok. Hvem liker ikke å kjenne seg igjen i ting? Det får jo folk til å føle seg mindre ensomme.

Dette er dikt på den måten jeg visste godt at dikt kunne være. Altså i den stilen som gjorde at jeg ikke hadde noe særlig overs til dikt. Dette er liksom bare en mengde ord stablet på rare og eksperimentelle måter. Hakkete og ofte uten mening. Likevel så jeg sammenhengen gjennom hele boka. Jeg fikk en slags følelse av hvem Abel Ek er. Så jeg kan ikke si at jeg mislikte hele greia heller.

Denne boka består av flere små noveller av den israelske forfatteren/filmskaperen Etgar Keret og en lengre novelle av palestinske Samir el-youssef. Jeg likte sistnevntes novelle best. Etgar Kerets noveller var på tampen til å være fæle uten at de gav meg noe stort inntrykk heller (for ting kan godt være fælt på den gode måten, men altså ikke disse novellene). Men ingen av forfatterne gav meg noen mersmak.

Enda en diktsamling. Denne var jeg skeptisk til i forkant, for jeg kan huske at jeg for en stund siden var i en bokbutikk og bladde i denne og tenkte fy faen, internettpoesi. Men det var på den tiden jeg ennå hata dikt. For det viste seg at jeg likte denne godt. Kanskje litt fordi den er stappa av referanser til ting jeg vet om. Hvem liker ikke det? Da føler en seg ikke så utenfor. Eller kanskje fordi den rett og slett var fresh. Et dikt jeg spesielt vil nevne er jeg følte meg litt 'kitsch' tidligere i dag.