Bokelskere.no

Jeg behandler mine bøker ganske dårlig. Ikke med vilje, men jeg er nok litt skjødesløs. Jeg lar dem slenge i veska (og hvem vet hva annet som er oppi der), jeg bretter eselører overalt, understreker med penn, skriver små notater i dem, leser når jeg spiser (selv når jeg spiser tacorester) og tenker ikke et sekund på at det er galt å sette kaffekoppen oppå for at bordet skal slippe å bli flekkete. Jeg tror kanskje det er fordi jeg tenker at en bok er en bok fysisk, den har ingenting med det forfatteren har skrevet. Bortsett fra å romme det, altså. Helst vil jeg ikke eie noen bøker i det hele tatt, kjøper jeg bøker er det fordi det er fortere å kjøpe dem selv enn å vente på dem på biblioteket, og når jeg er ferdig med dem gir jeg dem bort til noen fortest mulig. Jeg kan ikke fordra å eie mer enn nødvendig. Flere ganger har jeg fått høre at det er så rart at jeg verken eier særlig mange bøker eller at jeg ikke behandler dem bedre, jeg som er så glad i bøker! Og det er jeg jo, jeg elsker bøker, men ikke på den måten.

Ah, Hotell New Hampshire har jeg, kjøpte den på en annen bruktbutikk for 10 spenn. I fjor sommer, så den har ligget der en stund, men jeg har bare ikke tenkt på å lese den. Ennå.

'Glassklokken' av Sylvia Plath og 'Echo' av Francesca Lia Block må være de jeg har lest flest ganger i voksen alder. Som barn leste jeg bøker om igjen mye oftere. Astrid Lindgrens 'Mio, min Mio' og 'Brødrene Løvehjerte' f.eks. Nå føler jeg at jeg ikke har tid til å lese bøker om igjen så ofte, det er mer enn nok av bøker jeg ikke har lest som jeg må få lest! Derfor gir jeg alltid vekk bøkene mine, for jeg kommer jo ikke til å lese dem igjen. Men jeg har noen unntak, noen får stå i hylla fordi jeg vet jeg vil lese dem igjen en dag.

Leste ut førstnevnte i dag. Hadde ingen store forventninger, for har hørt den er dårlig, men neeei, jeg syntes den var veldig koselig + jeg måtte ofte le av Jarle Klepp som er så forelska i akademia, også kjente jeg meg igjen, for jeg begynte på unversitetet selv i januar og jeg er også forelska i akademia.

Ja, sorry, jeg ser det nå. Eller, jeg skrev egentlig til flere personer i ett innlegg. Jeg går inn og leser alt nytt siden sist, også svarer jeg alle sammen samtidig. Vanskelig system dette her!

Å, la meg se, hva ble det i mars? Det må bli at jeg leste 'Min kamp 2', sykt fin bok og jeg kjente meg igjen i så mye. Det er to uker siden jeg leste den ferdig og jeg snakker om den hele tiden ennå. Jeg begynte svært mange setninger slik: "Knausgård sier at..." Og pappa har endelig begynt å lese Knausgård han også, så av og til ringer han bare for å fortelle om noe han har lest i 'Min kamp 1'.

Og at jeg kjøpte en haug med bøker fra Amazon - elsker å få bøker i posten.

Og også årets første (og andre, tredje, fjerde og femte) utepils og at samtalen ofte snurrer seg om bøker. Fint!

Nå sa ikke jeg at boka virket hipp, bare coveret. Og jeg stiller spørsmål når noen påstår at målgruppa er for jenter. Nå har jeg lest flere anmeldelser av boka, skrevet av middelaldrende menn, og de har likt den meget godt. Sofi Oksanen er ikke akkurat "Silke-litteratur." Forøvrig forstår jeg meg ikke på bøker som er rettet mot et kjønn - finnes det?

Nå leste jeg om den i store norske leksikon, og jeg må si at den beskrivelsen passet 'Enken' sånn delvis. Da stemmer det jo, det som stod på omslaget.

Jeg tror de tenker mer på å gjenspeile det som er inni boka enn selve målgruppa. For ja, krimbøker ser ut som krimbøker, men det er fordi de er krim, ikke fordi målgruppa er "de som leser krim". For hva slags målgruppe er det, egentlig? Hvem leser krim? Det kan jo være hvemsomhelst; en jente i tenårene eller en mann på sytti.

Og jeg tror ikke de har tenkt at Baby Jane er en jentebok. Jeg føler meg heller ikke spesielt jentete. Det siste jeg vil identifisere meg som er 'jente'. Det var andre ting som gjorde at jeg likte omslaget. Coveret fikk meg til å tenke på klubbplakater og ville fester og deilig elektronikamusikk.

Den DÅRLIGSTE boka jeg har lest om temaet. Man har ikke et så sterkt ønske om selvmord og så er alt bare såpass bra igjen etterpå som i denne boka, denne aha-opplevelsen til Veronica. Boka får selvmord til å virke som en ting man bare velger på samme måte som man velger hva man skal ha til middag på fredag. Jeg synes det er en skam at den forenkler et slikt alvorlig tema.

Oi, leste du denne da du var tolv! Jeg oppdaget ikke Irwin før jeg var godt over tyve og tilfeldigvis slumpet over et eksemplar av Garps bok for 5 kr i en bruktbutikk. (Og det er foreløpig den eneste boka av ham jeg har lest).

Jeg pleier å ha A-magasinet på do. Jeg tar det med inn der hver fredag, og så er det lest ferdig til neste fredag.

Evnt. hvis kjæresten min begynner å mase om at jeg er asosial når jeg sitter i sofaen og leser en roman, tar jeg med meg boka på do og blir der.

Jeg synes bokomslaget er HIPT!

Men, hva har bokomslaget med målgruppe å gjøre? Man velger da ikke bøker etter omslag? Og boken i seg selv er jo ikke "hip" selv om coveret er det?

Ja, ikke vet jeg, annet enn at det stod at den mikset western og gotisk roman på omslaget. Det er ikke mine ord.