Bokelskere.no

Takk selv, hyggelig å høre! Håper du liker boken, da :)

En festlig liten bok om et eldre ektepar på landsbygda i Sverige. De lever et relativt søvnig a4-liv, uten de helt store hendelsene. Da nabodatteren Disa flytter tilbake til barndomshjemmet, begynner saker og ting å skje... Ekteparets ellers så stillferdige liv blir satt på prøve, og ingenting blir som før.

Rosa elefanter er en søt sak til de som trenger noe annet å tenke på, som ikke blir for avansert eller vanskelig. Her er koselig humor og humreverdige skildringer. Som noen i lesesirkelen sa: "Jeg gleder meg til å bli gammel!"

Spennende og actionfylt om Adrian som blir nødt til å legge ut på reise i den store verden, da foreldrene og søsteren Beate plutselig en morgen er forsvunnet. Politiet kan ikke hjelpe ham, og da han kommer over en relativt stor slump med penger hjemme, samt en eneste ussel ledetråd, tar Adrian saken i egne hender. Han reiser med tog og buss, og finner stadig løse tråder som han forsøker å få til å henge sammen. På veien ser han mye, oppdager mye, og treffer flere interessante personer.

Jeg synes dette var en herlig spennende bok, hvor alt stemte! Det ble ikke kjedelig, ikke teit, ikke for overdrevent. Svingen har kokt i hop en glimrende fortelling litt utenom det vanlige, som nok kan falle i smake særlig hos gutter. Språket er enkelt og greit, selv om jeg noen ganger får en følelse av at forfatteren prøver å skrive veldig kult og hipt. Men det er ellers alt jeg har å sette fingeren på. Anbefales!

En trist, liten perle om Tiril som går i andre klasse da hun mister faren sin. Han har vært hennes klippe, deres hjem har vært et trygt og godt sted. Moren passer bare Tiril i helgene, og kompanserer den lille tiden de har sammen ved å gå på restauranter, kafeer etc. Men moren kjenner ikke sin egen datter, og setter jobben høyere enn Tiril. Det blir en total klinsj da Tiril skal bo hos moren på heltid - for dem begge. Moren takler datterens leseproblemer dårlig, og overser at at Tiril er forkjølet og syk, fordi det ikke passer inn i timeplanen hennes. Om nettene får ikke Tiril sove, og da hun blir kjent med hesten Natt som plutselig står utenfor vinduet hennes. Hun setter seg mellom vingene hans for å lete etter pappa, som har dratt til Måneskinnslandet.

Måneskinnslandet er som sagt en sørgelig bok, skrevet av Gunn Hild Lem som mistet mannen sin og faren til deres to døtre. Det er ingen tvil om at Lems egne erfaringer er flettet inn i denne boken, og nettopp det gjør det triste så ekte. Dette er en barnebok, men jeg vet ikke om den egentlig passer for barn. Jeg tror den blir litt for vanskelig og alvorlig. Voksne kan derimot ha nytte av å lese den, for man får et innblikk i barns sorg som jeg mener er realistisk og ekte. Kanskje deler av boken kan brukes i samarbeid med barn, men jeg ser for meg at dens helhet kan bli for heavy. Uansett er det en nydelig bok. Husk lommetørkle!

Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt til stilen i denne boken. Jeg har i det flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende alvorlige tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.

Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.

Les omtalen i sin helhet her.

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Da Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig da Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.

Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at han har en tung bør på sine skuldre.

Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Boken er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag om man har lyst til det.
Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

En underlig, men interessant bok. I 1886 åpner fenomenet Nattens sirkus, som kun er åpent når sola ikke står på himmelen. De eneste fargene på sirkusområdet er svart og hvitt. Og om du allerede ikke har skjønt det, er ikke dette et vanlig sirkus. Det hele er satt sammen av mange små telt, som viser hver sin forestilling som alle er underlige og unike. Faktisk, så kan man se ekte magi! Bakgrunnen for sirkuset er en konkurranse mellom de to magikerne Celia og Marco. De er opplært av hver sin mester, men vet ikke at kun en av dem kan stå levende igjen som vinner... Når de to i tillegg faller for hverandre, blir det hele enda mer komplisert.

Jeg synes dette var en interessant bok, og jeg likte spesielt godt stemningsbildene fra sirkuset - når forfatteren snakker direkte til deg og forteller deg hva du ser, lukter og opplever. Historien var interessant, med flere underfortellinger. Det jeg ikke likte, og som forvirret meg en del, var tidsperspektivet som hoppet fram og tilbake for hvert kapittel -fra 1901 til 1902 og tilbake igjen!

Puh, dette er en bok som krever sin leser! Andras er en ung arkitektstudent fra Ungarn som ankommer Paris i 1937 med et stipend i bagasjen. I tillegg har han med seg et mystisk brev han skal levere til en viss C. Morgenstern, som han ved mottok ved tilfeldigheter før han reiste hjemmefra. Han innleder senere et forhold til denne kvinnen, Klara, som er hennes opprinnelige navn. Hun har en stor hemmelighet Andras etterhvert blir innviet i, og de to kastes ut i et innviklet og dramatisk kjærlighetsforhold. Når krigen er et faktum blir ingenting som før. Andras må reise tilbake til Ungarn, og blir gjentatte ganger revet bort fra sine kjære og nære. Vi får ta del i de få, muntre episodene som finner sted, men også det grusomme blir godt skildret.

Jeg brukte utrolig lang tid på å bli ferdig med denne boken. Historien fascinerte meg, men jeg synes det ble veldig tungt til tider. Et par kapitler om gangen var det eneste jeg greide. Forfatteren skriver godt og realistisk, men jeg tror ikke det hadde skadet å korte ned historien noe. Mot slutten ble det veldig mye elendighet, og Andras farer ut og inn av krigstjenesten som en sprettball. Språket er svært detaljert. Likevel sitter jeg igjen med en fin opplevelse av boka, men den ble nok litt i tyngste laget for meg.

Kjempesterk lesning fra 2. verdenskrig i Norge! Ilse er en 15 år gammel jødisk jente som bor på Grünerløkka i Oslo med familien sin. Hun er dramatisk til sinns, og er hverken flink til å strikke eller sy, slik storesøsteren Sonja er. Sonja er voksen og ansvarlig, med en hemmelig drøm om å bli syerske på Nationaltheatret! I oppgangen Ilse bor i, bor også Herman, nabogutten hun muligens er litt forelsket i. Høsten 1942 banker tre politimenn på døra, og krever at alle kvinnene i familien blir med dem. Faren er allerede tatt bort fra dem. Men Ilse er ikke hjemme, hverken moren eller søstrene vet hvor hun er. Familien blir ført til Donau, og ender sin reise i Polen. Ilse blir tatt hånd om av motstandsbevegelsen, som Herman har jobbet hemmelig for i lengre tid.

Trenger vi flere bøker om 2. verdenskrig, tenker kanskje mange? Mitt svar er at om de er like gode som denne, så ja, absolutt! Kaurin har et vakkert, men enkelt språk, som gjør det enkelt å henge med. Noe må leses mellom linjene, men det er ikke poetisk overdrevet eller vanskelig. Det er heller ikke ofte man får følge med karakterene så langt inn i Polen som vi gjør i denne boken her, og det gjør historien spesiell. Jeg tror Nærmere høst er en bok som kan si dagens ungdom meget god innsikt i hva som skjedde i Norge under 2. verdenskrig, og hvordan det opplevdes for noen. Det er en rørende og vakker historie.

Hedvig er en tøff jente med masse tæl, jeg vil driste meg til å si at hun er jenteutgaven av Tsatsiki! I den første boken om Hedvig får vi lese om hvordan det er å begynne på skolen og få seg nye venner. Det er smådramatisk til tider, men overhodet ikke skummelt. Forfatteren skriver morsomt og sjarmerende. Boka er lettlest, og egner seg både til høytlesning og egenlesing for unge lesere. Anbefales!

En søt og lettlest roman, som dessverre var litt i det enkleste laget. CeCee Honeycutt har en vanskelig oppvekst hos en psykotisk mor og en fraværende far. Da moren plutselig blir påkjørt og drept, blir CeeCees framtid usikker. Heldigvis for henne blir hun "adoptert" av sin fram til da ukjente grandtante, Tootie, som tar CeeCee med seg til Savannah, Georgia. Her møter CeeCee en rekke fargerike og inspirerende damer, som viser henne både vennskap og kjærlighet.

Coveret på boka er nydelig å se på, og handlingen har et godt utgangspunkt, men som så mange andre har skrevet blir dette altfor enkelt. Det er sukkersøtt og klisjefylt hele veien, og til tider blir det faktisk litt usannsynlig. Dette er en helt grei bok å lese på ferie, eller når man bare vil lese noe enkelt, men noen perle er det absolutt ikke. Den vil bli fort glemt.

En vakker bok av Cecilia Samartin som jeg likte mye bedre enn ventet! Jeg ble veldig skuffet da jeg leste Salvadorena, og hadde ikke de helt store forhåpningene til Mofongo.

Mofongo handler om hjertesyke Sebastian, som kommer fra en splittet familie med mye uoppklart i fortiden. Det hele når sin topp da Sebastians bestemor, abuela Lola, blir syk og havner på sykehus. Lola er limet i familien, og hvordan skal det da gå når hun våkner opp og er en helt ny person? Sebastians hjertefeil tvinger ham til å være en lite fysisk aktiv gutt, noe han synes er vanskelig. Han er i tillegg liten av vekst, og blir ertet mye på skolen, spesielt av én annen gutt. Hos abuela Lola finner Sebastian fred og ro, det er hans fristed. Sammen lager de gode middager som får den noe motvillige familien til å samles rundt bordet, og Sebastian oppdager at han faktisk har et talent: matlaging!

Dette er en lettlest bok, til tross for at den har mange sider, men det er vel også noe som kjennetegner forfatterens skrivestil. Mofongo er en varm fortelling om familieforhold og mat, alt flettet sammen på en veldig delikat måte. Ypperlig lektyre når man trenger noe lett fordøyelig :)

Utrolig kjedelig og dårlig skrevet. Det var både tittelen og baksideteksten som fikk meg interessert i denne boka, men den levde overhodet ikke opp til forventningene. Synsvinkelen skifter altfor ofte, de små og korte kapitlene med datoer og tidsrom virker forvirrende på meg, og det nevnes altfor mange navn - så mange at jeg ikke greier å huske hvem som er hvem når de plutselig dukker opp igjen. Dessuten er det lite driv i handlingen, og det skjer lite.

Nei takk, styr unna.

Jeg er enig med deg i at enten hele omtalen eller deler av den med en lenke til egen side må være greit under den "nye" funksjonen bokomtaler. Lenken kan være interessant og nyttig for noen og jeg kan ikke se at det skal være til hinder eller større irritasjon da den er lett å ignorere. En løsning kunne være at ved lengre tekster kan deler av teksten vises med en les mer-knapp til slutt (som på Goodreads.com). Noen har klaget over at de lange tekstene tar lang tid å laste inn og tar oppmerksomheten vekk fra de andre kortere tekstene.

Dette er en liten bok som uttrykker sterke følelser fra en 14 år gammel jente. Selv om boken er så kort får jeg virkelig forståelse av hva Aurora går gjennom for det er gjennom henne vi får servert historien. Gaute er flink til å oppmuntre henne både på trening, men spesielt i situasjoner der de to er alene, enten etter trening eller på meldinger på telefonen. På denne måten gir han henne også et inntrykk av en spesiell fortrolighet mellom de to. Utenfra er det etterhvert lett å se at håndballtreneren Gaute helt klart utnytter sin posisjon som både trener og voksen i måten han uttrykker seg på, meldingene han sender til henne, små berøringer, selv om det ikke er før helt til slutt han virkelig går over streken på en måte som er klar og tydelig for alle andre enn Aurora. Når jeg som leser ser historien gjennom hennes unge øyne skjønner jeg likevel godt hvorfor hun får følelser for ham og hvordan hun kan tro at de er gjensidige, ekte og riktige.

Boken viser hvor vanskelig og vonde saker som dette kan være i virkeligheten, at det ikke alltid er så lett å bevise skyld, selv om den voksne så klart alltid har ansvaret. Vi har jo nylig hatt vår egen sak her hjemme med ordføreren i Vågå der bevisene etterhvert var så sterke grunnet SMS-logger og lignende, men uten dem blir det først og fremst ord mot ord. Ved å avsløre Gaute blir en familie ødelagt, for hans kone og barn blir også rammet. Det er derfor lett å da la være å si fra i en slik situasjon. Forfatteren utfordrer også leseren ved at det er lett å tenke at det er Auroras egen feil, at det er han som blir forført, og at hun er med på å ødelegge en familie både ved å knytte seg til ham og hvis hun sier det til noen.

Dette er en sterk liten bok om hvordan en voksen kan utnytte sin posisjon ovenfor barn på en verst mulig måte. Han manipulerer henne til å fatte interesse for ham uten at han egentlig har gjort noe direkte ulovlig og så gir han henne skyldfølelse for det etterpå. Hun setter alt på spill for ham for deretter å få sitt hjerte totalt knust. Han tar vekk hennes glede for håndballen som var hennes lidenskap og setter hennes forhold til egen familie og venner på spill. For ikke å snakke om hva dette må gjøre mot hans egen familie selv om dette ikke har hovedfokus i boken.

Selv om dette er en lettlest bok med målgruppe ungdom kunne jeg godt tenke meg at boken var litt mer utfyllende, da jeg synes den blir litt for strippet for informasjon enkelte steder og dybde i fremstillingen av Aurora. Språklig sett er den heller ikke veldig spennende selv om det flyter godt. Den klarer som sagt likevel å uttrykke veldig mye på de få sidene om et dessverre vanligere enn vi liker å tro, viktig, og vanskelig tema. Jeg må til slutt også kommentere at omslaget på boken hverken oser kvalitet eller gjør meg nysgjerrig på innholdet og dermed langt i fra yter innholdet rettferdighet. Det som derimot gjorde meg nysgjerrig var at boken fikk Brageprisen for beste ungdomsbok (åpen klasse) i 2012. Og jeg sier det igjen, la dette bli en egen kategori hvert år!

Omtalen i sin helhet

Jeg anbefalte denne til en kollega nylig som kom tilbake og synes dette var så banalt og kunne ikke helt forstå hvorfor jeg anbefalte den. Jeg har også forstått det slik at flere anmeldelser i aviser har påpekt noe av det samme, at den er triviell og banal. Jeg ser at denne boken ikke kommer til å bli en del av den norske kanon og ei heller blant mine absolutte favorittbøker, men jeg forstår ikke helt denne kritikken. Ingelin Røssland sier i et intervju med Dagsavisen at Kirsebærsnø er "et forsøk på dybde gjennom letthet" og jeg synes i stor grad hun lykkes med det. Cathrine har alltid stilt opp for alle og nå begynner hun å bli lei av at ingen og spesielt mannen og tenåringsdatteren ser ut til å sette pris på henne. Denne følelsen blir så klart forsterket av at noen (les:dyrelegen) plutselig gir henne en smak av noe hun har savnet. Dette kommer godt frem ved at Cathrine blir mer og mer irritert over småting ved ektemannen ettersom hun blir mer opptatt av den svenske dyrelegen. Boken forsøker ikke å gi noe svar på hva som er riktig for Cathrine eller noen i samme situasjon for dette er ikke en bok om en kvinnes selvrealisering eller noe i den duren. Boken inneholder også en arvekonflikt, vanskelige mor-datter-forhold og små familieavsløringer som kommer til overflaten og gir Cathrine et litt mer nyansert syn på noen av menneskene rundt henne. Disse bihistoriene om familien kunne med fordel vært utdypet noe mer for jeg synes de hadde fortjent mer plass når de først er med i boken. Den har litt for liten plass til bestemor-mor-datter-forholdet synes jeg. Røssland har ellers et enkelt språk som Forfatterfruen så fint kaller konkret og der er jeg helt enig. Det er kort og konsist, men levende, noe som er en liten kunst i seg selv synes nå jeg.

Jeg synes Kirsebærsnø var både underholdende, tankevekkende og lettlest. Røssland klarer å fenge leseren til tross for at det ikke skjer så forferdelig mye underveis. Det er veldig godt mulig at gjenkjennelsesfaktoren er høyere for kvinner enn menn og kanskje også i visse faser av livet. Jeg må ihvertfall si at jeg synes det var deilig å lese en norsk bok som tar opp tanker og følelser som jeg synes angår meg. Jeg må også ærlig innrømme at jeg har lest annen norsk samtidslitteratur som blir rost opp i skyene og selv om jeg kan se at det språklig sett er godt utført synes jeg det er uengasjerende. Det er også forståelig og flott at de store eksistensielle spørsmålene er viktige og får mye plass i litteraturen, men livet består tross alt av uendelig mange trivialiteter og hverdager som ofte er litt grå og triste. Å få skildret relativt trivielle problemer så godt synes jeg er befriende og forfriskende på et vis. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i behovet for anerkjennelse for disse små tingene man gjør for andre og hvem man er som person i det daglige. Det er kanskje noe med å bli voksen og å ikke lenger kjenne seg som en hovedperson i hverdagen. For noen ganger er det godt å drømme seg bort til en annen og mer idyllisk virkelighet, noen ganger er det fint å filosofere rundt livets store spørsmål, noen ganger er det fint å sette livet litt i perspektiv ved å lese om andre i en vanskeligere situasjon enn seg selv, og noen ganger er det også veldig fint å lese om det "priviligerte" livets kanskje små, men viktige bekymringer. Jeg synes det bør være plass til alt dette og mer til i litteraturen.

Se omtalen i sin helhet her.

Robin og kameratene hans raner en ung kvinne for lommebok og forlovelsesring. Robin kommer i skade for å si navnet til kameraten foran kvinnen og må ordne opp i etterkant ved å oppsøke henne. Hedvig, kvinnen de raner, blir først livredd og deretter forbanna. Det er tross alt 15 år gamle gutter det er snakk om, så hvorfor skal hun la seg skremme? De to forteller hver sin historie om et møte som starter ubehagelig, men utvikler seg til å bli noe helt spesielt og uventet.

Boken er delt opp i kapitler der hver av de to hovedpersonene forteller med sin stemme. Dette fungerer veldig godt og stykker ikke opp historien på noen måte, slik det av og til kan gjøre når en historie fortelles på den måten. Boken er velskrevet, flyter fint, virker naturlig og er dermed veldig lettlest og fengende. Med naturlig mener jeg at språket i Robin sine kapitler spesielt, ikke virker overdrevent ungdommelig, men akkurat passe for en 15 år gammel gutt. Jeg har lest en bok av Arne Svingen tidligere der språket i dialogene delvis ødela for meg. Begge karakterene blir fremstilt som komplekse med flere sider. Robin har en side med kameratene der han er ganske tøff, og en mildere og mer sårbar side hjemme med sin mor og to småsøstre og ikke minst når han er sammen med Hedvig. Han har vokst opp i et hjem der materielle goder ikke er en selvfølge, og der han stadig må stille opp som barnevakt og ta ansvar som eldstemann i huset. Hedvig er kanskje noe bortskjemt, og ihvertfall godt vant med ressurssterke foreldre både når det kommer til økonomi og utdanning. Nå har hun også funnet drømmemannen Gustav som hun snart skal gifte seg med. Han driver et eget vinimporteringsfirma og selv jobber hun i kunstgalleri. Jeg synes definitivt at Robin sin karakter er den mest interessante for Hedvig sin historie og karakter kan kanskje bli litt vel naiv.

Hedvig er 25 år og i tillegg forlovet, og Robin er 15 år! Under lesingen kunne jeg jo forestille meg at han er eldre, og det er godt mulig at Hedvig forestiller seg det også for å ikke tenke på hva hun egentlig holder på med. Det ene er, og det verste såklart, at hun utnytter en ung gutt og det i tillegg er ulovlig, og det andre er at hun går bak forloveden sin rygg. Boken problematiserer ikke dette så godt som den kanskje burde. For spørsmålet her er ikke hvorfor Robin innleder et forhold til Hedvig, men hvorfor i all verden hun gjør det? Hedvig har nok stort sett gjort som forventet av henne i livet, hun har en venninne som er motsatt og som pusher henne på at hun må leve livet litt mer. Forholdet mellom henne og forloveden virker å fungere veldig godt og da er det vanskeligere å forstå. Ranet gjør henne mer sårbar og åpner opp for mange nye følelser, men jeg synes ikke disse følelsene og årsakene til handlingene hennes kommer godt nok frem og karakteren blir derfor ikke like troverdig som Robin sin.

Jeg vil påstå at dette er en form for erotisk bok for ungdom og det føles litt rart i denne sammenheng. Ja, for det er altså en god del sex i boken, og dette er noe ungdommene som har nominert boken til Uprisen også påpeker, at det rett og slett blir litt for mye. Fordi Robin virker moden og reflektert mens Hedvig er usikker og naiv godtar man premissene for forholdet til en viss grad og på en annen måte en om alderen hadde vært motsatt. I kameratgjengen hans er det også sett på som et statussymbol at han har fått en eldre og så pen kjæreste. Begge disse tingene gjør at leseren håper at de to skal få hverandre til tross for at det er helt feil på alle måter. Jeg ser at denne boken kan provosere og utfordre forestillinger om hva som er rett og galt, men synes likevel det er problematisk at deler av boken blir litt som en Cupido-novelle (som en på bokelskere.no kalte det) som får det hele til å virke som noens seksuelle fantasi istedenfor en romantisk historie. Jeg tror ikke helt på kjærlighet mellom de to, men på det spennende og ulovlige i å være sammen. På den annen side så trigger det at du faktisk heier på noe som er både ulovlig og umoralsk en del tanker og spørsmål hos leseren. Jeg ser hvordan forfatterne har brukt visse grep for å få dette til, men jeg synes likevel ikke at historien er helt urealistisk, og spesielt ikke sett fra Robins ståsted. Når det gjelder Hedvig så er det mest realistisk at hun tenker tanken, men at hun faktisk lever den så til de grader ut er muligens vanskeligere for en voksen leser å tro på enn en leser i målgruppen.

Historien er som sagt velskrevet og godt fortalt og karakterene er stort sett troverdige. Jeg lar meg rive med av historien og forstår til og med til en viss grad hvorfor de to gjør som de gjør. Så jeg endte vel opp med å like boken relativt godt selv om jeg sitter igjen med litt blandede følelser etterpå. Boken er nominert til Uprisen som er en pris som handler om bøker for ungdom bestemt av ungdom, og jeg forstår godt hvorfor de liker denne. Kanskje spesielt fordi Robin sin historie er så troverdig og også fordi historien har et veldig godt driv. Jeg tror de to forfatterne har skrevet en bok som virkelig fenger målgruppen med et ungdommelig språk og spennende oppbygging. Det blir veldig spennende å se hva ungdommen bestemmer seg for når prisen deles ut 30. mai.

Først postet på bloggen Så rart

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har oppdaget den nye funksjonen bokomtaler her inne før nå og synes at det var litt voldsomt med de som skrev inn hele blogginnlegg eller lange omtaler. Det blir litt annerledes når det er en egen funksjon for bokomtaler. En enslig lenke er heller ikke særlig fruktbart for fellesskapet, men jeg tror mange bloggere gjør det for å ha oversikt over egne omtaler. Mange bruker dette nettstedet som en oversikt over hva de selv har lest og hva de syntes om boken.

Jeg synes du er litt krass mot bloggere her og jeg synes at det vitner om at du ikke leser særlig mange bokblogger. Bokblogger skriver jo nettopp bokomtaler og mange av dem både gode og grundige som du etterlyser så jeg ser ikke noe galt i at de deler dem her inne og legger ved en lenke til bloggen sin. Som du sier har ikke alle brukere tid tNå blogger jeg om bøker selv så kan vel ikke kalles særlig subjektiv, men jeg vil også si at jeg har hatt utrolig stor nytte av alle de gode bokbloggene som finnes der ute også i jobben som skolebibliotekar. Det gjelder spesielt å følge med på hva som kommer innen ungdomsbøker, fantasy, sci-fi og lignende både på engelsk og norsk, bøker det skrives lite om i andre medier. Bokelskere er også et godt verktøy i jobbsammenheng, men ofte finnes det for få omtaler og diskusjoner spesielt om denne type bøker til at det er nok å bare bruke dette. Jeg håper flere vil bidra med relevant innhold og synes også det er fint med lenker til egen og andres blogg.