Bokelskere.no

En ung jente på seksten år hvis navn vi ikke får vite er forteller i denne sterke historien om å vokse opp og ha en mor som er psykisk syk. Fortelleren bor sammen med sin mor og lillesøster Emilie, har en kjæreste hun egentlig ikke er glad i og kaller Firfisla og en far som har flyttet til Kristiansand med ny samboer og bonusbarn på slep. Hovedpersonen er i bunn og grunn omsorgsperson for sin lillesøster uavhengig om moren er manisk eller depressiv, for en ansvarlig mor har hun vanskeligheter med å være uansett. Når barnevernet kommer på døren gjør de alle tre alt for å fremstå som en velfungerende familie, for når alt kommer til alt vil jo ingen av dem skilles tross alt.

Å holde pusten forteller mange små historier fra livet til hovedpersonen og familien, både fra barndom og nåtid. Det er historier fra når mor og far fortsatt bodde sammen, da lillesøster Emilie ble født, første gang de hilste på pappa sin nye kjæreste og familie, og historier fra en mer nær fortid. Språket er veldig konkret og mye blir fortalt på få sider. Det er lite utenomsnakk og føleri, men fortsatt veldig mye følelser, ofte uttrykt gjennom handlinger som både får ut og distraherer bort følelsene. Som å ha sex med fremmede menn hun møter på nettet, slå til bestevenninnen sin og å si noe stygt til lillesøsteren. Eller på motsatt side av skalaen ved å kjøpe favorittfrokostblandingen til lillesøster selv om den er mye dyrere enn andre alternativ. Fortelleren klager eller syter ikke selv om hun godt kunne det, men tar følelsene ut på andre måter.

Moren kommer litt i bakgrunnen og fremstår først og fremst som en ikke tilstedeværende syk person som ikke kan ta vare på seg selv eller andre uten at vi får vite noe særlig om henne. Så vidt vi forstår oppholder hun seg mest i sengen der hun noen ganger griner høyt, men stort sett gjør lite ut av seg. Når hun har sine maniske perioder kan hun glimte til til stor glede for sine barn som da oser av stolthet og kjærlighet, noe som også er veldig sterkt å lese. Gleden varer stort sett ikke lenge for hun ender ofte opp med å gå for langt. Faren stiller kun opp i sine tildelte helger og så vidt vi vet gjør han ingen innsats for å gi barna et annet og tryggere hjem enn hos sin syke mor.

Jeg liker veldig godt fortellerstilen til Agate Øksendal Kaupang og ikke minst har boken en veldig viktig historie å fortelle om å vokse opp på skyggesiden i trygge og gode Norge med en del flere utfordringer enn ungdom flest. Det er en stor styrke for boken at forfatteren ikke overdriver elendigheten, men beskriver den på en nøktern måte. Boken er sår, vond og til tider brutal fordi den virker så realistisk og direkte. At dette er skrevet av en debutant som i tillegg bare er 20 år er egentlig utrolig, men samtidig kan det være ungdommen i henne som gjør det så rått, ærlig og ekte. Det er likevel ikke en forfatter som kommer fra intet, hun har både forfatterstudier fra Bø og Biskops Arnö og bidrag i ulike antologier i bagasjen.

Anmeldelsen ble først publisert på bloggen Så rart

Fantastiske illustrasjoner i denne litt rare og triste historien. En liten jente ønsker over alt på jord å bli en fugl så hun kan fly bort sammen med de andre fuglene i treet. Foreløpig synes ikke 3-åringen at det er noe som helst rart med det og det er dette som gjør boken så god. Jeg tror den kan gi noe til så mange aldersgrupper og bildene i seg selv er nok til å gi deg en stor opplevelse. 3-åringen hjemme blir også oppslukt av tegningene og historien gir henne noe for den er ganske rett frem til tross for alle tolkningsmulighetene den kan ha.

En kontrahistorisk dystopisk ungdomsbok om hvordan Norge ville sett ut om vi fortsatt var i union med Sverige og det var svenskene som oppdaget oljen i Nordsjøen. Norske dystopier er det ikke flust av meg bekjent og jeg synes Jon Ewo gjør en god jobb. Boken har driv og den er ganske så dyster. Boken kunne godt ha vært litt lengre for det skjer veldig mye i denne boken og den skal beskrive et ganske annet Norge enn det vi kjenner. Den klarer tross sine beskjedne 175 sider å få med ganske mye likevel. Et veldig spennende konsept som Jon Ewo visst skal fortsette med, da med nye tidsepoker og nye personer.

Dette er ikke stor litteratur og det er heller ikke veldig originalt, men likevel fikk jeg en god del mer enn jeg forventet. Det er forelskelse og noe kliss, men heldigvis ikke for mye av det gode. Den kvinnelige hovedpersonen er ikke et offer og den mannlige ikke bare mørk, mystisk og farlig. Karakterene har mer å fare med enn som så og boken tar opp alvorlige temaer som overfall og voldtekt og gjør det relativt grundig. Jeg vil kalle det en romantisk historie med dybde.

I Hunt Killers er første bok om Jasper "Jazz" Dent, en ung mann som kan kunsten å sjarmere og til tider bruker han dette for å manipulere andre. Dette er noe av den tvilsomme arven han har fra sin far, en av landets mest beryktede seriemordere som nå sitter i fengsel etter at han ble tatt av lensmannen i Lobo`s Nod. I tillegg til å ha arvet noen av farens manipulative egenskaper har han også vokst opp som en slags lærling for faren og sett ting inget menneske skulle måtte se. Så uavhengig av om man tror arv eller miljø påvirker et menneske mest, så er Jazz på dypt vann. Nå har det skjedd nok et et mord på det lille stedet og Jazz er overbevist om at det er en ny seriemorder på gang. Han oppsøker lensmannen for å hjelpe, men blir raskt avvist. Han er besatt av å bidra til å fange drapsmannen både for å veie opp for det faren har gjort og også for å overbevise både seg selv og andre at han ikke er som faren.

Jeg er fan av mørk psykologi som Minette Walters og Dexter og plukker ofte opp bøker og annet av denne typen. Dessverre er det veldig ofte det ikke lever opp til forventningene. Da jeg leste om denne boken, tenkte jeg at det kunne minne om en eventuell spin-off om Dexter sin sønn, noe som pirret nysgjerrigheten min. Jazz er helt klart en forstyrret ung mann, og det skulle bare mangle etter alt han har vært gjennom. I tillegg til det faren har gjort, aner han ikke hva som skjedde med moren, hun forsvant en gang i barndommen hans, og nå bor han med en bestemor som ikke er helt vel bevart. Til tross for at man ikke kan få annet enn vondt for Jazz er han langt fra noen stakkarslig type som synes synd på seg selv. Tvert i mot gjør han alt han kan for å overbevise seg selv om at han kan bekjempe arven fra faren og i beste fall bruke den til noe positivt, nemlig til å finne drapsmenn som ham. Han vet tross alt bedre enn de fleste hvordan de tenker og handler. Dette gjør også Jazz til en kompleks karakter som gjør boken til noe mer enn vanlig spenningsroman. Jazz forsøker å ikke bli for innesluttet og har en bestekamerat helt fra barndommen, som er bløder og liker å leve gjennom Jazz siden han selv må være så forsiktig, og en kjæreste som han delvis betror seg til og føler seg trygg på at han aldri kan skade. Spesielt forholdet mellom Jazz og bestevennen Howie er fornøyelig lesning. Howie får for eksempel Jazz til å tatovere seg hver gang han får Howie med på noe han egentlig ikke vil siden Howie selv ikke kan tatovere seg på grunn av sykdommen. Forholdet til kjæresten Connie er mer alvorlig skildret da faren til Jazz kun drepte og skadet kvinner og hans forhold til det motsatt kjønn er mildt sagt komplisert. Begge disse forholdene håper jeg blir mer utbrodert i løpet av seriens videre bøker.

Det tok litt tid å komme i gang med denne boken, men den kom innunder huden på meg til slutt. Dette er minst like mye en karakterdrevet som en handlingsdrevet krimhistorie, og det tar litt tid å komme inn i tankegangen til Jasper og kanskje også stilen til forfatteren som blander det mørke og grusomme med det lette og humoristiske. Selve krimhistorien er lite utbrodert, og relativt enkel å løse, og må vel på mange måter ses på som en start på det som skal skje videre i denne serien. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at balansen mellom en krimhistorie og et mer psykologisk karakterdrama ikke er helt vellykket da førstnevnte kommer veldig i bakgrunnen.

Dette er en ungdomsbok som i teorien skal kunne leses fra 13 år og oppover. Jeg ville nok ikke anbefalt denne til de helt yngste ungdommene og heller ikke til alle ungdommer. Selv om det verste innholdet stort sett er lite eksplisitt og språket er ganske enkelt kommer vi nært inn på en person som har opplevd og opplever vold og drap i en realistisk setting. Boken balanserer ellers fint mellom det mørke og lette, blander inn humor, vennskap og kjærlighet, og ikke minst er Jazz en menneskelig karakter man kan identifisere seg med og ikke bare en forskrudd person. Det gjør at boken ikke blir så mørk eller har en så ubehagelig stemning som jeg ofte kan like, men kan bli likt av flere og også yngre lesere.

Jeg har lest boken som har samme tittel på norsk og engelsk på norsk, og vil si takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.

Anmeldelsen ble postet først på bloggen Så rart

Jeg synes ideen til Julie er veldig god. Jeg er enig i at lenker til anmeldelser ikke bidrar med så mye med tanke på diskusjoner og å holde bokelskere levende på den måten, men synes likevel det bidrar med noe. For meg er bokelskere også et sted jeg både som privatperson og ikke minst i mitt yrke som bibliotekar kan finne omtaler, terningkast og diskusjoner om en bok jeg lurer på om jeg skal lese eller kjøpe inn. Da er det også greit å kunne finne eksterne omtaler, så har man alt på et sted. Da blir nytteverdien større.

Hvis man legger ut deler av eller hele anmeldelsen man har skrevet på sin egen blogg her inne regner jeg med de aller fleste synes det er greit å legge inn en lenke til der den først ble publisert under.

Unni og Gunni er morsomme og enkle bøker som gir en fin liten historie og samtidig lærer barna noe. Denne gangen er det form og størrelses som er i fokus.

Dette er definitivt min favorittfantasy i år! Har ikke blitt så oppslukt siden jeg leste Harry Potter. Gleder meg til fortsettelsen :)

For en utrolig morsom, smart og ikke minst gjennomført roman. Jeg er imponert over alle detaljene og referansene som er tatt med uten at det blir masete eller kjedelig. Selv er jeg født i 1980 og har dermed opplevd hele tiåret som først og fremst hylles i denne boken, men jeg må innrømme at det er mange av referansene jeg ikke tar. Jeg er ganske sikker på at det er mulig å la seg underholde av boken uten å ha et forhold til 80-tallet da jeg tror den appellerer til nerden i oss alle. Jeg kan bare forestille meg hvor moro dette er for de som har et sterkere forhold til flere av 80-tallets filmer, TV-serier og aller helst dataspill der jeg har minst å fare med. Dette er absolutt underholdning på høyt nivå, ideen er spennende og jeg lar meg rive med. Det er i grunn en stund siden jeg har hatt det så morsomt mens jeg leste en bok og jeg merket at jeg gruet meg til at den skulle ta slutt selv om den etterhvert var så spennende at jeg bare måtte komme meg videre. Jeg ble vel ikke revet med i boken fra første side, men etterhvert i aller høyeste grad.

I motsetning til en del andre dystopier synes jeg ikke boken er like mørk og heller ikke at samfunnskritikk er det essensielle. I det at mange lever livet sitt mer og mer online ligger det en viss parallell til vårt samfunn og også energikrisen som har slått til, men jeg synes det er mer som en bakgrunnshistorie som rettferdiggjør at historien skjer inne i OASIS i denne sammenhengen. Selv om OASIS virker forlokkende også for leseren, ser vi at dette ikke er virkelig og aldri kan erstatte ekte menneskelig kontakt. Denne boken har derimot det meste en bok som i hovedsak skal underholde bør ha. Den har spenning, vennskap, kjærlighet, et godt plot, karakterer å bli glad i og en dose humor. Det aller beste med denne boken er likevel at forfatterens lidenskap for det han skriver om skinner gjennom på hver eneste side. Det er tydelig at han både kan det han skriver om og ikke minst brenner for det. Det er også en hyllest til alle nerder og jeg føler jeg er med på laget;-)

Dette er ikke gitt ut som en ungdomsbok, men den fikk i 2012 YALSAs Alex Award for bøker med spesiell appell til unge lesere. Den kunne nok like gjerne vært en ungdomsbok, men da hadde nok mange voksne leserne gått glipp av den. Forhåpentligvis går ikke potensielle unge lesere glipp av den nå.

Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Siden dette er basert på virkelige hendelser vet man jo som leser hvilken vei dette bærer. Det gjør ikke mindre vondt av den grunn og i den siste delen av boken hadde jeg en stor klump i magen. De fleste av oss er vel utstyrt med en optimisme som gjør at ihvertfall jeg øyner et ørlite håp om at det hele skal gå bra og at jødene skal få bli i hjemmene sine istedenfor at de sendes i konsentrasjonsleire. Det er skrevet mange bøker fra 2. verdenskrig, men jeg er usikker på om det er skrevet spesielt mange ungdomsbøker. Denne boken kan like fint leses av voksne lesere, men den passer kanskje aller best for ungdom som vil vite mer om det grusomme som skjedde den gangen. Det er klart at innholdet er sterkt også fordi vi vet at dette har hendt i Norge med tilsvarende familier, men jeg synes Marianne Kaurin med sitt enkle, rolige og vakre språk og stil klarer å tilføre ekstra styrke til innholdet. Det at historien fortelles gjennom ulike perspektiv gjør det også ekstra interessant. Du får se historien både gjennom en ung jentes øyne, en alvorstynget far og ikke minst gjennom naboen som på mange måter står på den andre siden.

Historien blir gjennom ulike kapitler også fortalt fra andres synsvinkler og dette synes jeg er både vellykket og mindre vellykket. Jeg likte best August sine kapitler som er i flertall, men jeg synes søsteren Via sine gir et veldig viktig perspektiv og ekstra lag til boken. Kjæresten hennes Justin sine derimot synes jeg like godt kunne vært utelatt. Vi får også lese blant annet vennene Jack og Summer sine tanker. Det er lett for å dømme de andre barna for deres reaksjoner og oppførsel, men ved å også se noen av deres perspektiv gjør det enklere å forstå.

Boken er hjerteskjærende og rørende, men også morsom og varm. Det er virkelig deler av boken som er vonde, og som gjør meg både sint og trist. Jeg tok meg i å tenke, er barn virkelig så onde mot hverandre, mens jeg på den andre siden tenkte at tilværelsen ikke er så enkel som den blir fremstilt her. For som voksen leser savner jeg innimellom litt mer dybde og realisme i løpet av boken. Men så tenker jeg at dette er en bok fortalt for og av barn. Det er ingen av kapitlene som blir fortalt gjennom en voksens øyne og det er nok helt bevisst for å beholde det barnlige blikket uten for mye av nettopp den dybden eller kynismen som jeg savnet litt underveis. Det nærmeste vi kommer er søsteren Via sine kapitler hvor hun bekymrer seg for om foreldrene overbeskytter lillebroren og skammer seg over sine egne følelser.

Jeg synes likevel at denne boken kan og bør leses av folk i alle aldre. Voksne lesere, foreldre, og andre som har mye kontakt med barn får en påminner om hvor stygge barn faktisk kan være mot hverandre uten at de selv egentlig er klar over det eller ihvertfall ikke tenker gjennom konsekvensene av det de gjør, og at dette ofte gjenspeiler de voksnes holdninger eller mangel på klare holdninger. Det er tross alt voksne som har ansvaret for barns holdninger og oppførsel og da i første rekke foreldre for sine egne barn. Mirakel viser hvor lett det er å henge seg på det andre gjør selv om det virker helt grusomt og utenkelig når man ser historien utenfra og spesielt gjennom den som blir utsatt sine øyne. Boken sier også noe om styrken som ligger i å ha både støtte og kjærlighet rundt seg og viktigheten av å bry seg.

Som sagt er det en bok som både ungdom og voksne bør og kan lese også, men jeg synes det er viktig å få med at dette er en bok som passer godt for eldre barn da det tross alt både er dem det handler om og historien stort sett blir fortalt gjennom. Forfatteren sier på sin egen hjemmeside at tilbakemeldingene hun får fra leserne er at voksne lesere reagerer mye sterkere følelsesmessig på boken enn barn, sikkert fordi vi også ser hvor vanskelig livet kan bli for August senere. Barn derimot synes boken først og fremst er morsom og oppløftende. August har tross alt en familie som elsker ham og gjør alt for ham, i tillegg til venner som støtter ham, og det er tross alt mer enn mange "normale" barn kan stille opp med.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Fuck off I love you handler mye om å ta egne valg og muligheten til å ta dem. Det handler også om hvordan en sterk leder kan omvende en gjeng som egentlig vet at lederen tar feil. Vemund sier for det meste "Same for meg" selv om det ofte ikke er det. Vi som lesere vet at han har meninger og er usikker, men han er altfor redd for å fortelle dem og utvendig virker det nok som om han ikke bryr seg. Vemund kommer i noen vanskelige situasjoner og når det første dumme valget er tatt er det enda vanskeligere å ta et bedre valg senere. Dette er en kjent problemstilling både i ungdomslitteratur og litteratur om ungdom fordi det er spesielt i denne alderen man virkelig må begynne å ta noen store valg, finne ut av hvem man er og vil være, og kanskje er på sitt mest usikre. Jeg synes Lars Mæhle får frem dette på en veldig god måte.

Boken har et enkelt og godt språk. Den har også et driv som gjør at den er fengende, spennende og ikke lett å legge fra seg. Jeg har ikke lest noe av Lars Mæhle før, men han kan ihvertfall skrive godt. Jeg synes også boken klarer å fortelle mye på de knappe 160 sidene uten at det kjennes som den haster av gårde eller at man blir for lite kjent med karakterene. Jeg får etterhvert et godt innblikk i både Vemund og flere av de andre karakterene vi møter selv om det ikke er gjort med så mange ord. Det er jo spesielt Vemund vi blir kjent med siden dette er hans historie og hans tilbakeblikk som han forteller til psykologen sin. Så det er også han som bestemmer hvor mye og hva vi skal få vite. Historien hans har en utvikling der de fleste av oss vil irritere oss grønn over tafattheten og likegyldigheten hans til at vi virkelig får sympati og føler med den unge gutten. Det er vel både fordi vi til en viss grad kan kjenne oss igjen og fordi Vemund selv går gjennom en utvikling. Det er dette og den alvorlige tematikken som gjør at boken blir noe mer enn nok en ungdomsbok om usikker og tafatt tenåringsgutt som tar gale valg. Jeg kunne kanskje ønske meg at forfatteren gikk enda dypere i både Vemund, forholdet mellom mor og sønn og for eksempel forklarte litt bedre hvorfor ingen av de andre ungdommene gjør motstand mot noe de i utgangspunktet ikke tror på, men alt i alt synes jeg dette er en god bok.

Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Det er godt mulig denne boken kommer til å skremme bort alle som ikke har vært eller er småbarnsmor. Jeg vet ikke om andre er interessert i å lese om denne første tiden etter man har fått barn, men det burde man kanskje være. Denne boken handler ikke særlig mye om bleieskift, våkenetter eller oppdragelse, og det er heller ingen morsom chic-lit/feelgood-roman. Det handler mer om følelsene og ikke minst alle tankene som farer rundt i hodene på fire noe forvirrede og overveldede førstegangsmødre i samme barselgruppe. Det handler mye om at livet blir snudd på hodet, idealer og prinsipper blir stilt til veggs. Det er spesielt den selverklærte feministen Frøydis som sliter med å få prinsipper og praksis til å henge sammen når hun kjenner på de sterke morsinstinktene og at hun egentlig ikke vil tilbake til jobb så fort som hun først hadde tenkt. Denne boken prøver ikke å vinkle leseren i den ene eller annen retning når det kommer til den hete debatten om pappaperm og hjemmeværende mødre, men er først og fremst en bok om den overveldende følelsen av å bli mamma for første gang. Jeg fikk mitt første barn for to og et halvt år siden og kan skrive under på at den omveltningen var enorm og ikke bare en tåke av euforisk lykke, men like mye en tåke av forvirring og tvil. Jeg kan derfor si at gjenkjennelsesfaktoren i boken absolutt er tilstede for meg, men jeg er likevel i tvil om akkurat denne boken går nok i dybden til at den blir relevant for de som ikke har vært i situasjonen.

Det overveldende ved å bli mor er vel ikke et tema som mange andre bøker i norsk litteratur har tatt opp til tross for hvor viktig og stort det er blant livets hendelser. Det er på den ene siden det mest naturlige i verden og på den andre siden mest sannsynlig den største forandringen i en kvinnes liv. Ikke bare er tilværelsen snudd på hodet rent praktisk, men det kjennes som man må definere seg selv på nytt, nå som mor og det er jo akkurat dette som er en interessant tematikk. Jeg tror dog at denne boken hadde lyktes i større grad om den hadde holdt seg til en eller maks to av karakterene. Jeg synes at feministen Frøydis og alenemoren Michelle er de karakterene som kommer best frem og som også er de største motsetningene. De to andre fikk jeg ikke helt taket på og det var nesten vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med Michelle, å få vite mer om den ensomheten og dårlige selvtilliten som lå bak den overdrevne lykkelige fasaden både på facebook og i møte med andre. I Frøydis tar boken opp konflikten mellom biologien og fornuften, at ikke alt man virkelig trodde på kan forenes med virkeligheten likevel. Jeg synes hun godt kunne vært tonet ned noe, da det uten en humoristisk snert ble litt i overkant.

Boken er lettlest og desverre også litt for lettglemt. Jeg synes dette var et veldig lovende prosjekt som ikke lykkes helt, mest fordi forfatteren ikke begrenser seg til færre karakterer og dermed ikke går nok i dybden på noen av dem. Jeg kom ellers til å tenke på Heidi Linde sin karakter, den høygravide tobarnsmoren Therese fra Nu jävlar, som jeg synes lykkes i større grad som en realistisk karakter som jeg tror er relevant for flere lesere.

Som du sikkert skjønner er jeg glad for at det skrives romaner med denne tematikken og jeg kan enkelt anbefale denne til andre som har vært eller er småbarnsmor og kanskje spesielt det siste, men den har nok ikke like stor appell til andre. I et intervju med forfatteren ser jeg hun uttaler at hun har skrevet en bok hun selv kunne ønske hun hadde hatt da hun ble mor for første gang samtidig som hun ønsket å gi de irriterende "kafemødrene" et ansikt. Det første har hun ihvertfall lyktes med, å skrive en bok som kan være til hjelp og trøst for nybakte mødre med kaotisk følelsesliv.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Da jeg første gang jeg skulle ta frem denne boken var jeg akkurat kommet på hyttetur med samboer og datter på to og et halvt. Jeg ombestemte meg kjapt da jeg leste bakpå boken som skulle handle om en to år gammel jente som forsvant og marerittet (det er det baksideteksten kaller det) som fulgte. Jeg kunne nok trygt ha lest boken for dette marerittet kommer først på slutten av boken, er relativt kjapt over og ble derfor ikke den thrilleren jeg hadde forventet meg. Når det er sagt lykkes forfatteren med å bygge opp en ubehagelig stemning der du bare aner at noe skal skje. Boken tar også opp viktige tanker hos hovedpersonen rundt det å bli mor første gang, følelsen av å ikke strekke til, negative følelser for barnet og det samlivet som skal gjenskapes med partneren. Det er alle bagatellene som blåses opp i forholdet, og å ikke klare å bare nyte øyeblikket sammen med de du er glad i. Jeg synes derimot at Julie fremstår som altfor panisk. I tillegg er hun så frekk mot naboene, kritisk til det meste ektemannen gjør og generelt bekymret.

Forfatteren kaller selv boken for en samlivsthriller og det er gjerne grunnen til at Julies engstelse dras litt langt. Hun kan nemlig ikke fordra innlandet og innlandsheten og lengter etter sjøen, og dette er noe av det som får henne til å gå av hengslene, i tillegg til de både svært nærgående og i overkant vennlige naboene. Ikke minst sitter tiden da datteren hadde kolikk godt igjen hos henne og gir henne panikk hver gang en potensiell situasjon for et gråteanfall oppstår hos datteren. For at dette skulle fungert fullt ut måtte jeg ha blitt dratt mer inn i tankegangen hennes, virkelig kjent paranoiaen, engstelsen og de klaustrofobiske følelsene hennes, men det gjør jeg kun til en viss grad. Jeg irriterer meg heller mer over henne og finner lite sympati fra utsiden. Jeg forstår ikke hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, det blir ikke rettferdiggjort.

Innlandshete kunne altså hatt potensialet til å bli en skikkelig psykologisk thriller i mine øyne ved å dra leseren mer inn i Julies hode. Hvis ikke ville jeg gjerne sett at hun ble tonet ned og thrillerpreget opp ved å for eksempel la selve mysteriet ta opp litt mer plass . Det blir en litt for lang oppbygging av stemning frem mot forsvinningen til at jeg synes det fungerer som en thriller. Slik boken er nå blir det mer et samlivsdrama, først og fremst fra et kvinneperspektiv, for mannens tanker får vi ikke så mye av, med et thrillerpreg. Thrillerpreget funker som sagt i form av den ubehagelige stemningen gjennom boken, selv om det ikke helt gir meg frysninger på ryggen. Jeg synes dermed at boken faller litt mellom to stoler og forstår ikke helt hvor forfatteren egentlig vil.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Denne boka passer for dem som likte Pride and prejudice and zombies, men savnet noe.
I denne boka er det både humor, romantikk, litteraturhistorie og spenning. Chick-lit med svart humor.
Anbefales for de som vil ha noe lett og artig å lese. Den første boka i en serie.

Eg las Lavendelhagen rett etter parfymehagen, og bøkene er såpass like i oppbygginga at eg allereie er i ferd med å blanda dei! Begge bøkene har nemleg ein hovudperson i notid, og ein parallell historie i krigstider. Lavendelhagen var betre enn parfymehagen.

Parfymehagen hadde noko voldsom dramatikk på slutten som heilt øydela for resten av boka. Men historien frå krigen i Lavendelhagen var ganske god. (Fotografar som var med i kampane under den spanske borgarkrigen.) Og fortid og notid var sjølvsagt bunde saman på ein underfundig "aha"-måte. Slik det ofte er i desse bøkene.

Lavendelhagen var jamt over betre. Mange "aha"-opplevingar, spanande spion-verksemd under krigen, og mystisk kjærleiksdrama i notid.

Begge bøkene hamnar i kategorien dameromanar i mitt hyllesystem. Ganske underhaldane og svært lettleste.

Maleren fra Shanghai tar for seg livet til den kinesiske maleren Pan Yuliang. Som ung pike blir Yuliang solgt til et gledeshus for å dekke onkelens opiumsgjeld. Dette forandrer livet hennes for alltid. Yuliang er heldig - etter flere år i huset blir hun kjøpt fri av en embetsmann som forelsker seg i henne. Hun klarer etterhvert å gjengjelde hans kjærlighet, og lever som hans konkubine i det moderne Shanghai på 1920-tallet. Det viser seg at Pan Yuliang har et talent for kunst og maling, og starten på hennes store karriere begynner. Hun er moderne, og hennes nakne malerier blir ikke tatt vel i mot av alle. I årene som følger flytter Pan Yuliang til Paris to ganger - bort fra mannen hun elsker, for å drive med det hun elsker aller mest - kunsten.

En interessant bok om en en sterk, kinesisk kvinne. Forfatteren skriver veldig godt, for hun får meg til å lese hele boka selv om jeg egentlig synes de siste delene ble litt kjedelige. Jeg synes det mest spennende var å lese om Yuliangs liv i Herlighetens hus, så når fokuset ble mer og mer rettet mot kunsten falt jeg litt av lasset. Jeg synes dessuten ikke det virket som hun egentlig elsket mannen sin noe særlig, og jeg synes også det var rart at vi ikke fikk høre mer om hennes lesbiske side, noe hun ganske klart må ha vært. Den store kjærligheten i boka (foruten kunsten) fikk jeg inntrykk av at var venninnen hennes på gledeshuset. Det virket aldri som Yuliang glemte henne ordentlig, eller at hun sluttet å sørge over henne.

Boka var ikke helt som jeg kanskje hadde trodd, derfor ble jeg litt skuffet. Men det var en fin bok å lese, selv om den ikke innfridde til forventningene. Som sagt skriver forfatteren svært godt, og det gikk fort å lese.

Hør Napolis sang er en vakker liten perle om 18 år gamle Annamaria, som er halvt norsk, halvt italiensk. Etter å ha fullført videregående drar hun til familien i Napoli, for å finne seg selv og bli bedre kjent med de italienske røttene sine.

I begynnelsen er alt bare idyll. Hun har fra før en italiensk kjæreste som hun flytter sammen med, selv om det skaper reaksjoner fra hans familie. Det viser seg at samboerskap før ekteskap ikke er normalen. Likevel er Annamaria lykkelig. Hun trives på studiet, får flere italienske venner, spiser god mat og hygger seg med familien. Hun føler seg hjemme, og hun føler seg mer og mer italiensk. Så opplever hun noe svært trist, og etter dette ser hun på familien og livet i Napoli med nye øyne. Idyllen er brutt, og Annamaria må ta et valg.

Mariangela Johansen Cacace beskriver Napoli på en så levende måte at man ikke kan unngå å se det for seg, for å ikke snakke om å høre, lukte og smake det. Jeg fikk umiddelbart lyst til å bosette meg i Italia jeg også, og bare bli 100 % italiener! Temaet hun tar opp, å være ung og flerkulturell, er svært aktuelt. Det er nok mange unge som kan kjenne seg igjen i de følelsene Annamaria sliter med mot slutten. Skuffelse, en følelse av å ha måttet gi opp drømmen man kanskje har båret på en stund. At en opplevelse man hadde ikke fikk en til å føle seg hel likevel.

Jeg synes dette var en svært god leseopplevelse, både skrivemåte, oppsett og tema var flott. Den var heller ikke særlig lang, for de som er opptatt av det. Passer for både ungdom og voksne!

Underholdende og velskrevet om livet som luksusprostituert i London. Belle de Jour startet en blogg og skrev ned sine opplevelser, om å måtte holde yrket sitt hemmelig for familien, og ikke minst hvordan få et forhold til å fungere. Hvor lenge kan man bli i et slikt yrke?

Forfatteren er høyere utdannet, og ble prostituert nærmest ved en tilfeldighet. Jeg synes hun skriver svært godt, det er lettlest og fengende. Noen av detaljene er kan man både bli sjokkert og rødmende av å lese, men det jeg synes er facinerende er hvordan hun får sex'en til å virke så... dagligdags. Hun bretter ut om sex'en hun har i det vide og brede, men det er ikke noe erotisk over det. Jeg tror hun klarer å få fram hvordan det oppleves for henne - som en rutinemessig jobb, rett og slett. Det er nærmest noe kaldt og stivt over det.

Dette er ikke en bok for de blyge, og det er heller ikke en bok for de som ønsker erotisk litteratur. Den gir et realistisk innblikk i livet som luksusprostituert, og kan absolutt leses. Jeg kommer nok ikke til å huske denne boka til evig tid, men jeg synes den var både morsom og interessat.