Bokelskere.no

Anbefales for alle som kunne tenke seg å lese mer om Ellie, den unge jenta fra ps3-spillet The last of us. Tegneserien gir oss et innblikk i livet hennes fra tiden før spillet, men er bare en liten teaser. Jeg kunne godt tenke meg mer! Skrevet av de samme som skrev spillet, så den er absolutt verdt å sjekke ut.

Denne boken var veldig spennende og velskrevet. Ser virkelig frem til fortsettelsen!

På landsbygda i India føder Kavita en datter. Her er jentebarn uønsket, babyen blir derfor drept av sin egen far, Jasu. Noen år senere føder Kavita nok et jentebarn, men denne gangen klarer hun å redde datterens liv. De tilbringer en natt sammen, før Kavita må reise tilbake til landsbygda. Den lille jenta blir adoptert bort til USA, og vokser opp i et trygt og godt hjem. Når Asha, som hun heter, blir eldre, føler hun likevel en trang til å utforske hjemlandet sitt. Hun reiser til adoptivfarens familie i India, og begynner å nøste opp trådene til fortiden sin. Samtidig går Kavita fremdeles rundt etter alle disse årene og lurer på hva som hendte med den vesle jenta hennes.

Boken tar opp temaet adopsjon og det å ikke føle seg hel. Det er et spennende tema, og forfatteren får samtidig fokus på Indias uønskede jentebarn og de store klasseskillene. Dette er en bok med mange kontraster og triste skjebner, som jeg hadde store forventinger til. Dessverre er det noe som ikke fungerer. Starten er seig, handlingen og språket blir for enkelt, og mot slutten raser bare alt sammen til en svær smørje. Jeg ble skuffet, men likevel likte jeg den til en viss grad. Terningkast 4.

Rømlingen er skrevet i 2004, og har handling fra 60-tallet og frem til i dag der novellene spenner over mange år. Samlingen består av 8 noveller der tre av dem handler om samme kvinne, mens de resterende 5 tar for seg helt andre historier. De handler alle om ulike kvinnetyper som forsøker å finne sin vei i livet og gjerne tar utradisjonelle valg. Flere av kvinnene er enten eller både utdannet, har barn uten å være gift, er godt voksen og ugift, har rømt med en mann og giftet seg mot familiens vilje, for å nevne noen. Bortsett fra dette er kvinnene ganske ulike,

Munro har en stillfaren og jordnær stil, men dramatikken ligger likevel og lurer under overflaten. I flere av novellene råder tilfeldigheter eller skjebnen om du vil slik at det ikke nødvendigvis går slik man skulle forvente eller ønske. Dette er nok tydeligst i novellen der en ugift kvinne møter en mann som gjør stort inntrykk på henne på sin årlige tur på teateret i byen. Akkurat dette minner meg litt om Roald Dahl sine noveller, og selv om de er mindre stillfarne og mer utspekulerte er det et grep jeg synes fungerer godt i novelleformatet. Det gir novellene driv og at de kjennes fullendte, nesten som korte romaner. Alle novellene var ikke like gode og alle satt seg heller ikke like fast i minnet. Mine favoritter var de tre om Juliet som ung, voksen og eldre kvinne titulert Sammentreff, Snart og Stillhet.

Hele omtalen ble publisert her.

Olivia flytter inn i en rar, gammel steinvilla i Linden Street sammen med familien sin. Hun oppdager raskt at det foregår noe mystisk i huset. Overalt henger det malerier det er umulig å ta ned fra veggen, og kattene som lusker rundt virker så oppmerksomme. På en oppdagelsestur i huset kommer Olivia over et par gamle briller, og med dem kan hun reise inn i bildene, til et sted som kalles Bortenfor. Det er et stille og litt skummelt sted med mange hemmeligheter. Her treffer hun en gutt som er fanget inn i et av bildene, og Olivia må få ham ut derfra. Dessuten er det en mørk og skummel skygge som følger etter dem, som vil bli kvitt den nygjerrige hovedpersonen...

Jeg synes dette var en kjempefin og spennende bok! Forfatteren skriver godt og drar meg inn i universet hennes, akkurat som bildene gjør med Olivia. Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med samme følelse som da jeg leste Harry Potter. Veldig bra!

Filmen er drit... Men er det ikke alltid sånn? ;)

Utruleg sterkt. Vakkert skildra, og uendeleg trist. Du kan kjenna kvar kjensle i ryggmargen gjennom orda hennar. Men er det håp på slutten? Eg velger å tru det.

Veldig bra bok. Anbefales!

I denne boken skjønner ihvertfall vi voksne, selv om det ikke står eksplisitt i teksten, at Anna og faren har mistet mor og kone og er på vei til begravelsen som de begge gruer seg til. Spiker regner fra himmelen og alt er vondt. For å forberede seg og å gjøre det enklere tar Anna faren med seg på en reise i fantasien, der de flyr med fiskene og svømmer med fuglene og tenker på hvem moren kan spise middag med der opp i himmelen. Anna stiller faren vanskelige spørsmål som er både filosofiske og religiøse om Gud og hva som skjer etter døden. Her er masse spennende bilder med sterke farger i en slags scrapbook-aktig stil. Denne boken kan definitivt leses på nytt og på nytt og jeg gleder meg til å lese den for litt større barn enn 3 år også. Men selv om 3-åringen min kanskje ikke forstår så mye har hun stor glede av bildene og en god del av teksten. Barn har stor fantasi og det som virker rart eller ulogisk for oss voksne kan derimot virke helt naturlig for et lite barn.

Sandra sår et frø hun finner på bakken og overraskende nok vokser det en hest opp av potten i løpet av natten. Hesten er endelig en venn hun kan snakke med om at foreldrene har skilt seg, den dumme stemoren og at mamma og pappa ikke snakker særlig sammen lenger. Kanskje hesten også kan hjelpe henne med å få foreldrene til å bli litt bedre venner og å gi den teite stemoren en sjanse. En humoristisk og fin bok om en vanskelig situasjon mange barn er i. Dialogene mellom Sandra og hesten fikk meg til å humre flere ganger, denne hesten kan nemlig være både sarkastisk og den stiller mange rare og morsomme spørsmål.

En bok om en gutt med feber som går gjennom noen heftige feberfantasier. Det hele er veldig surrealistisk på en slags Alice i eventyrland-aktig måte. En lykkekatt tar ham med på en reise til lands og til vanns og tilstanden hans vandrer fra feberfantasi til våken tilstand hjemme i stuen hos faren. Tekst og spesielt illustrasjonene bidrar virkelig til følelsen av å være i en feberhet tilstand og jeg må innrømme at jeg nesten blir litt sliten etter å ha lest denne boken. Den er altså effektfull, men ikke en bok jeg selv ville valgt å lese til treåringen kveld etter kveld. Jeg husker godt feberfantasier fra jeg var liten og det er ikke nødvendigvis et fristende sted å dra til.

Kakkerlakken i denne boken er rett og slett høstdeprimert. Den er redd for å dø, men også redd for å leve. Solen er borte og hvor skal han finne lyset igjen? I tillegg har han en så stygg frakk han må bruke for ikke å fryse og blir ertet for det av de andre insektene. Mest av alt er han ensom, helt til den dagen han møter noen som har funnet lyset, bokstavelig talt, på toppen av en gatelykt. Denne boken er enkel, søt og også litt trist som de to ovenfor, men med en lykkelig slutt og en annen og enklere type illustrasjoner. Jeg har foreløpig bare lest den en gang, men dette er en bok man kan lese mange ganger.

Eleanor har akkurat flyttet til et nytt sted sammen med mor, stefar og sine småsøsken. Park har alltid bodd i samme nabolag med sin amerikanske far, koreanske mor og lillebror. Han liker å være i fred og trives med sitt dobbeltsete bak i skolebussen der han holder seg unna oppmerksomhet spesielt fra naboen og bråkmakeren Steve. Hvorfor han likevel tilbyr Eleanor med det store røde håret og de rare slitte klærne, setet ved siden av seg på bussen på sin første dag på ny skole, når ingen andre vil gjøre det, klarer han ikke helt å forklare. Og her begynner historien om Eleanor og Park.

Eleanor og Park er kort fortalt historien om to fortapte sjeler som finner hverandre. Det høres kanskje pompøst og klisjefullt ut, men historien er både søt, sår og hjerteskjærende. Eleanor bor med sin svært lunefulle stefar i en bitteliten leilighet der badet ikke har dør og hun og flere småsøsken deler rom. I tillegg til at hun etter å ha blitt sendt bort av stefaren tidligere må holde en lav profil må hun også passe på at søsknene ikke kommer i unåde hos ham. Moren er også bare opptatt av å gjøre ham til lags med ferdig middag, ryddet hus og minst mulig kaos. Likevel er det ikke få kvelder søsknene klynger seg sammen i Eleanor sin seng når kranglingen ute i leiligheten står på på sitt verste. Forholdene Eleanor lever under er beskrevet på en sterk, men nøktern måte. Park på sin side har sitt å stri med, selv om det kan virke som bagateller i forhold til Eleanor. Han strever med å leve opp til farens forventninger, og der han er som snytt ut av nesen på sin koreanske og feminine mor har lillebroren fått mer av farens macho amerikanske ytre. Det samme gjelder Parks manglende interesse for idrett der lillebror er den som er mest lik faren. Park sine utfordringer vil nok være gjenkjennelige for mange.

Historien fortelles gjennom både Eleanor og Park i hver sine kapitler. Det er satt til 80-tallet og inneholder mange popkulturelle referanser fra tiåret. Noen anmeldere har stilt spørsmålstegn ved dette da de mener dagens ungdom ikke vil kjenne seg igjen, men det virker ikke å bry ungdommen nevneverdig. Jeg tror dessuten at det kan være en fordel at forfatteren skriver om noe hun selv har lidenskap for istedenfor å prøve å forstå det som ungdom er opptatt av i dag uten å få det til. Musikk og tegneserier er måten Park og Eleanor kommuniserer på. Hun snikleser tegneseriene hans i begynnelsen før han begynner å dele både dem og musikken han lytter til med henne. Dette er hennes flukt når hun er hjemme på rommet, lytte til kassettene han har laget og lese dagens tegneserie og det de snakker om på bussen dagen etterpå. Hun finner en måte å gi noe tilbake på når hun skjønner at han ikke er oppdatert på eldre musikk, som for eks The Beatles. De fleste vil forstå denne måten å kommunisere på og det å finne noen som er opptatt av det samme som du er og da spiller hvilket årstall referansene er fra liten rolle.

Det beste ved boken er måten Rowell får oss som leser til å bry oss om karakterene på. De er så godt beskrevet og virker så ekte for meg. Jeg føler virkelig med Eleanor og det hun går gjennom, både som mor, tidligere tenåring og ikke minst medmenneske. Park sin usikkerhet og redsel for å ikke være bra nok er også lett gjenkjennelig og ektefølt. Det som gjør at boken skiller seg ut fra mange andre er måten den kombinerer den tunge og vanskelige tematikken med den mer ordinære ved det å være tenåring. Det er ikke en typisk tenåringsromanse, men handler like mye om vennskap og å finne noen som forstår deg fortalt på en var og ordentlig måte. Det handler ikke om gutten som skal redde den fortapte jenten, for Eleanor klarer å finne sin egen metode for å overleve, og det er godt i en verden der de færreste blir reddet av en ridder på hvit hest, men må klare seg ganske alene. Og det er nettopp først og fremst den sterke og nydelige Eleanor jeg vil huske best fra denne boken.

Eleanor & Park har vunnet flere priser, både litterære og publikumsgitte. Den ble blant annet kåret til årets YA-bok av leserne på Goodreads, og forrige uke ble den en av fire "Honor Books" ved utdelingen av Printz-prisen under Youth Media Awards i USA. Dette er en pris som baserer seg på litterære kvaliteter i YA-bøker, Til min store glede oppdaget jeg at Fontini forlag skal gi ut boken på norsk i april.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Godt skrevet ungdomskrim av kjent forfatter! Dette er andre bok om Tinius, som atter en gang løser mysterier på egen hånd. Denne gangen er det en pyroman på rømmen, og Tinius' egen fotballtrener Truls blir arrestert, mistenkt for blant annet å ha satt fyr på klubbhuset deres. Tinius er fast bestemt på at treneren er uskyldig, og begynner å snoke rundt på egen hånd. Med hjelp fra Inez, en ny venninne, klarer han å finne ut hvem som står bak.

Dette er en lettlest bok med mye driv, og egentlig ingen kjedelige stunder. Det tar til tider litt av, men ikke så mye at det blir dumt. Jeg hadde ikke lest den første boka om Tinius, men det gjorde ingenting. Et ekstra pluss var at handlingen foregår i mitt nærmiljø :)

Hovedpersonens mor har fått Alzheimer, og må flytte inn på sykehjem. Når barndomshjemmet skal tømmes, finner Cecilie lister på lister med julegaver som har blitt fått og gitt familien Enger gjennom omtrent førti år. Hun reflekterer over nesten glemte familiemedlemmer, og bruker listene som utgangspunkt for å fortelle sin familiehistorie. Det er en interessant historie med flere spennende personligheter. Innimellom får vi lese hvordan det står til med moren på sykehjemmet i nåtiden. Ved hjelp av listene kan Cecilie dele minner med moren hun forlengst hadde glemt.

Problemet er for min del at dette blir veldig kjedelig. Dette er en bok jeg normalt sett ikke ville valgt selv, men jeg hadde likevel en positiv innstilling. Det ble aldri ordentlig spennende, og det synes jeg en bok trenger for at den skal fenge meg. For det var egentlig ingenting med denne boka som drev meg eller fenget meg... Når boka ble lukket og lagt ned, ofret jeg hverken personlighetene eller handlingen en tanke. Jeg var ikke interessert i å vite hva som skulle skje videre, det hele ble bare en fortelling som ikke gikk noen vei. Det jeg synes var mest interessant var å lese om moren som lå på sykehjemmet, men det stod det egentlig ikke så mye om. Jeg skulle gjerne lest mer om det.

Jeg ble ikke ferdig med boka før jeg skulle treffe lesesirkelen, men jeg kommer heller ikke til å lese den ferdig nå i etterkant. Kanskje dette er en bok man liker bedre når hele er lest, slik at man sitter igjen med en slags følelse eller mening, men jeg synes livet er for kort til å lese kjedelige bøker...

Ca midtveis fikk jeg mer eller mindre lyst til å smake på boka, for den er så søt. Fant ut at jeg måtte lese videre istedet, og godt var vel det, for jeg måtte jo vite hva som skjedde! Boka handler om Lin som finner en magisk, hemmelig verden. Der lever alle dyr som noensinne har blitt elsket av et barn (og elsket barnet tilbake). Selvsagt må Lin gjennom mange farer og oppleve mye skummelt før hun (kanskje) når målet sitt. Veldig godt skrevet, kunne kanskje vært kortet noe ned, men på den annen side ønsket jeg egentlig heller ikke å forlate denne magiske verdenen igjen heller.

Denne boken satt som et skudd! Det eneste jeg har å utsette på den, er at den var altfor kort...

Hørte denne på lydbok i en periode der lydbok overhodet ikke var tingen og var både distrahert og hadde lange pauser mellom hver gang. Jeg gikk rett og slett glipp av for mye. Jeg tror jeg er nødt til å lese denne på nytt ved en senere anledning etter all den positive tilbakemeldingen den har fått.

Denne boken er Fossums innlegg i den vanskelige debatten. Boken gir oss synsvinkler fra flere sider, både for abort, i mot og den likegyldige. "Glad det ikke er mitt valg." Carmen Zita er en av de mest irriterende hovedpersonene jeg har lest, overfladisk og usympatisk. Epilepsien gjorde at Carmen slapp billig unna. Den røde notatboka gjorde at Fossum slapp billig unna.

Nå er det godt over 10 år sida jeg leste denne, så jeg husker ikke så mye lenger, men jeg husker at dette er en av de få bøkene som har fått tårene til å virkelig trille hos meg. Noe svært få bøker har fått til. En sterk bok med masse følelser. Anbefales på det sterkeste!