Bokelskere.no

Jeg likte godt den første boken: Blomstenes hemmelige språk – der fosterhjemsbarn var et sentralt tema. Derfor var jeg glad da jeg fikk muligheten til å lese et forhåndseksemplar av Vi ba aldri om vinger.

Den nye boken Vi ba aldri om vinger handler om familien Espinosa. De er fra Mexico og bor i USA i en liten leilighet rett ved en flyplass. Når historien begynner består familien av bestemor, bestefar, Letty som er en ung mor med sønnen Alex 15, og datter Luna 6.

Familien flyttet til USA for at Letty skulle få en god utdannelse, men så ble hun gravid som 18-åring. Hun ville ikke ødelegge fremtidsdrømmene til kjæresten sin, så hun sa aldri noe om graviditeten når han reiste av sted for å studere. Etter dette jobber hun på forskjellige barer og kafeer for å forsørge hele familien. Det blir besteforeldrene som tar seg av Alex. Og etter hvert Luna.

Bestefar reiser til en begravelse i Mexico og kommer ikke tilbake som lovet. Bestemor og Letty reiser for å hente han, men besøket ender med at bestemor og bestefar vil bli boende i Mexico.
Her begynner egentlig historien for Letty. Nå må hun lære seg å ta vare på barna selv. Hun kan ikke lengre sjonglere tre jobber og nattskift. I tillegg til å ta del i Letty sin utvikling i foreldrerollen, blir vi godt kjent med Alex og venninnen hans. Venninnen og hennes mor er papirløse innvandrere fra Mexico, og dette blir etter hvert et tema i boken.

Jeg slukte boken! Jeg ble engasjert på samme måte som jeg ble av Jojo Moyes «den ene pluss en». Det dukker opp mange forskjellige tema og dilemmaer for familien Espinosa. Blant annet papirløse, skole, utdanning, språk, aleneforeldre, familieforhold, kjærlighet. Det er umulig å ikke føle med Letty i hennes kamp for å få hverdagen til å fungere, og for sønnen som både får sin første kjæreste og skal bytte skole…

Anbefales på det varmeste!

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene, men så løsnet det og da elsket jeg den. Jeg tror det er en elsk-hat-bok. Hvis du først irriterer deg så er det gjort, for her må du være veldig åpen og klar for et tjukt lag med følelser og store ord. Jeg synes kanskje slutten ble i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert slutten i hver historie for seg. men jeg ble fanget og overveldet av de deilige følelsene og metaforene akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her.

Poppy Wyatt mister forlovelsesringen på utdrikkingslaget. Deretter blir mobilen stjålet. Tilfeldigvis finn ho ein mobil som ho snappar med seg. Ho må jo ha ein måte å få kontakt frå hotellet dersom dei finn ringen hennar. Mobilen ser ut til å tilhøyra assistenten til ein businessmann. Snart har ho lese gjennom ein haug med private meldingar og epostar. Når ho også byrjar å svare på dei overtek ho rolla som personleg assistent.

Gjer deg klar for mange forviklingar.

Denne boka har store dosar hjertevarm humor og passar utmerket som sommarlektyre.

Ove er ein som alltid har følgt reglar, jobba hardt, køyrd Saab. No er han enkemann og har mista jobben. Han verkar nok litt sur og tverr for naboane i burettslaget. Etter kvart som me blir kjend med han og forstår han betre er det umogleg å ikkje bli glad i han. Ove har få venar, og etter å ha mista jobben sliter han med å fylla dagane. Men brått flyttar ein stor kaotisk familie inn i nabolaget og snur opp ned på Oves rigide burettslagsreglar.

Her blir du kjend med fødselsdeprimerte Mari. Mannen hjelper lite til med barnet, og ein dag legger han igjen ein lapp og stikker av.
Irmela stikker av frå sitt eige bryllup og er usikker på om ho rakk å bli gift eller ikkje. Ho søker tilflukt hjå Mari, og må dermed trå inn som reservemor fordi Mari er på randen av samanbrot.
Charlotte er ein stilfull motejournalist på utkikk etter fast jobb. Ho har ikkje heilt skjønt alvoret i situasjonen til Mari, truleg fordi småbarnstilværelsen er så fjernt frå hennar livssituasjon som det går an å koma.
Desse tre kvinnene var bestevenar i barndommen, men noko skjedde mellom Charlotte og Irmela som gjorde at kontakten blei broten. No møtes dei snart igjen for første gang på 13 år.

Elizabeth er ei suksessrik kvinne som driv sitt eige interiørfirma og har alt på stell. Utanom den meir dysfunksjonelle familien sin. Ho tek seg av nevøen Luke på 6 år fordi den yngre søstera ikkje klarer rolla som mor. Faren er stille og mutt, og ventar på kona som stakk av for mange år sidan. Sjølv om det verkar som Elizabeth har orden på alt, kan ein skimta ei krise under overflata.
Luke får ein fantasiven som irriterer vettet av Elizabeth. Men etter ei stund blir denne fantasivenen synleg for Elizabeth også. Ivan sin jobb er å hjelpa barn som har det vanskeleg ein periode. Men etter å ha vore med Luke ei stund ser han at det ikkje er Luke som har det vanskeleg, men hans hardt arbeidande tante. Snart er han i gang med å snu opp ned på kvardagen hennar.

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest.

Først publisert på bloggen Så rart.

Jeg ante ikke at britisk småbypolitikk kunne være så engasjerende som dette. Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer også her å skape et eget univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.

Noen forfattere kan du stole på, stole på at de leverer akkurat det du ønsker av dem. Harlan Coben er en sånn forfatter for meg. Bøkene hans er ikke blant de som gjør mest langvarig inntrykk, men du får en utrolig underholdende og spennende opplevelse mens du leser. En helt perfekt bok å høre på lydbok, og en helt perfekt bok for å dra meg ut av en langvarig traurig leseperiode der lite begeistret meg. Grunnen til at den passer så bra som lydbok er at spenningen holder på konsentrasjonen din hele tiden og plottet er passe komplisert til at det både holder på interessen, men ikke så mye at det er vanskelig å følge med.

Jeg liker både Lena Dunham og TV-serien hennes, Girls, ganske godt, men denne boken var ikke den helt store opplevelsen for meg. Jeg må innrømme at jeg ikke hang med hele tiden, så jeg tar forbehold om at jeg kan ha gått glipp av noe interessant og morsomt som hadde forbedret inntrykket av boken. Alle de pinlige sex-scenene og opplevelsene med det motsatte kjønn, fungerte ikke like bra i bokform som i TV-serien, og ble litt repeterende og kjedelige. Det er litt fælt å si det om en som blottstiller seg så mye som Dunham gjør, men det ble i overkant i denne boken. At jeg i den tredje sesongen av Girls også gikk litt lei, hjelper nok ikke hennes sak heller.

Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.

Marte sliter med (en begynnende?) angst og tvangstanker. Dette dukket opp kort tid etter at lillebroren hennes ble født, hun føler seg nemlig ansvarlig for hans ve og vel. Heldigvis har hennes kloke mor et godt råd: skriv ned tankene, alle som en.
Fin, morsom, viktig og spesiell - men hvem er den for? Hovedpersonen er 11 år, men språkmessig synes jeg kanskje den ble litt i det vanskeligste laget. Eller tar jeg feil?

Gaute Heivoll skriver om besteforeldre sine, og særlig bestefaren, som er hovedpersonen i denne boka. Snork. Dette ble altfor kjedelig for min del. Det gikk så treigt, og det skjedde ingenting! Det mest dramatiske var elgen som tråkket ned hagen... Jeg ventet lenge på det store klimakset, men det kom aldri. Visst er Heivoll en flink forfatter, måten han skildrer hagen på er nydelig, men det redder ikke etter min mening boka. At bestefaren "skånte" bestemoren for fæle og triste nyheter irriterte meg. Og det irriterte meg hakket mer at hun godtok det, sånn helt uten videre! Nei, beklager, denne kommer jeg ikke til å anbefale videre.

Dramatikeren Tordis blir dømt til tredve dager i fengsel etter en fyllekjøring. Hovedpersonen minner mistenkelig mye om forfatteren selv, Vigdis Hjorth, som også har sonet for samme forbrytelse. Dette er en både morsom og til tider tragisk og litt sørgelig miljøskildring. Her får vi høre historiene om kvinnene bak murene - fyllekjøreren, det narkomane mor-og-datter-paret, den voldsdømte. De lever i en boble hvor målet er å fylle dagene med noe, for å få tiden til å gå. Det strikkes, sys, røykes og prates. Egentlig høres det ikke så ille ut, selv om det selvsagt kan virke litt pinlig å måtte ta en pliè naken foran fengelsbetjenten for å bevise at man ikke har smuglet dop i tissen. Tordis går fra å være nervøs nykommer, til å nesten føle seg ordentlig som hjemme. Likevel distanserer hun seg fra de andre, hun vet innerst inne at hun er bedre enn dem, mer kultivert og dannet.

I begynnelsen irriterte det meg litt at historien hoppet litt frem og tilbake i tid, men så forstod jeg at det var sånn hun opplevde tiden der: som en hel sausete opplevelse, hvor tiden var noe de hele tiden forholdt seg til, samtidig som de ikke gjorde det. Til tross for at boka kunne bli litt langdryg, likte jeg boka godt.

Akimbo og krokodillemannen er den tredje boka om Akimbo som bor i Afrika. I denne fortellingen blir Akimbo kjent med krokodillemannen John. Han skal merke nyklekkede krokodilleunger, og Akimbo får lov til å være med. Det blir en spennende og dramatisk opplevelse, men heldigvis er Akimbo en modig og snarrådig gutt.

Jeg synes dette var en søt, liten bok. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre, og er lettleste. Selv om historien er spennende, er den likevel enkel. Forfatteren skildrer det afrikanske miljøet på levende og spennende måte, det liker jeg. Anbefales til mellomtrinnet.

Ei magisk lesaroppleving! Her følger me den tyske foreldrelause guten Werner, og den blinde franske jenta Marie-Laure før og under andre verdskrig.

Werner har stor interesse og talent for radioar, og blir difor sendt på ein eliteskule for hitlerjugend. Dette er hans moglegheit til eit anna liv enn kullgruvene. Han er berre eit barn, og tifeldigheitene fører han inn i krigen..

Marie-Laure bur med far sin som jobbar på eit museum. Det er fascinerande å få skildra verda slik Marie-Laure ser den. Ho elskar å vera på museet og kjenna på steinar og skjell og høyra alt det spanande professorane kan fortelja om dei.

Så bryter krigen ut, og Marie-Laure og faren må forlata Paris. Faren får i oppgåve å passa på ein verdifull stein, som tyskarane truleg vil ha tak i. Dei får bu hjå grandonkelen til Marie-Laure som ikkje har vore utfor huset sidan han var med i første verdskrig.

Werner som har blitt ekspert på å spora opp radioar blir sendt ut for å stoppa sabotørar. Han gjer jobben sin, men kjenner ei veksande tvil over propagandaen når han ser krigens konsekvensar.

Eit fantastisk tidsbilete, ei spanande historie, varme skildringar av personar og venskap, og utruleg godt språk. Kan anbefalast på det varmaste!

Dette var ikkje den koselege boka om nye vennskap og den utfordrande tida med småbarn som eg hadde forventa. Feminisme var eit gjennomgangstema, og Frøydis som me vart mest kjend med har vanskar med å vandra rundt i i ei av dei litt uglesette barselgruppene og samstundes halda på sitt feministimage. Personane i gruppa var ganske ulike, men alle vart framstilt på ein litt ironisk parodisk måte som eg ikkje heilt forstod. Heile stemninga var liksom så pessimistisk. Det er inga historie her, det er berre dei fire jentene sine kvardagsbetrakningar. Babyane kjem heilt i bakgrunnen. Skuffande!