Bokelskere.no

Da var jeg ferdig med boka og den ble bedre og bedre når man kom litt ut i boka. Etter den litt trege starten er boka blitt en økologisk perle

Mitt første møte med Houellebecq var en åpenbaring. Og det sies at dette ikke engang er hans beste bok! Det blir i hvert fall ikke den siste boken hans jeg har lest. Dette er et betydelig forfatterskap som jeg anbefaler til alle.

En av de 4 store. Og det er det en grunn til. Om Lie ikke er like aktuell i dag som f.eks Ibsen, er det ikke så langt unna. Denne boken har en historie som er like valid i dag som den egentlig alltid har vært. Sterke følelser, jenter som leker med de sterke følelsene og til slutt konsekvensen av det hele. Joda, Lie anbefales fortsatt. Anbefalingene er på bakgrunn av denne ene boken da jeg ikke har lest flere av hans bøker. Noe jeg antagelig kommer til å rette på

Supersjarmerende tegneserie for tweens om venner, kjærlighet og instagram. Morsom for voksne også

En veldig god gjennomgang av de mer kjente tingene, men også det siste innen kosmisk forskning. Etter den korte boka «7 leksjoner i fysikk» er dette den utfyllende versjonen. Han er Kanskje litt vel opptatt av at det en god del italienske forskere som har vært med på ulike felt innen den vitenskaplige utviklingen. Han har nevnt de aller fleste. Uansett er dette en bok som anbefales for de som ikke har lest bøker om fysikk/astrologi innføringer (bøker som tar for seg hele den vitenskaplige utviklingen innen kosmologi).

Dette er egentlig en oppfølger til Øens forrige bok «Tellemarc», uten at man trenger å lese den første boka. Det er små hint her og der som gjør at man får en god forståelse av første bok.
Elektrisiteten har nå vært borte i halvannet år på grunn av kraftige solflekker, og det er overleverne som fortsatt er i live.
En lettskrevet dystopi fra traktene i Vergårshei, hvor hovedpersonen Frank trenger all den kløkt han kan oppdrive for å klare seg. Det største problemet hans er at han mangler en hånd hvor han har fått påmontert en krok i stedet.
Alt i alt synes jeg det er en god bok

Jeg ser du skal lese Atwoods bok «Hjertet gir seg ikke». Du må gjerne si hvordan du liker boka. Jeg har lest den og skrevet litt om den. Les den før du ser hva jeg synes om den. Lurer nemlig på hva andre synes om den.

En bok som startet som podkast. Og er blitt ei hysterisk morsom bok. Livet i Night Vale er ikke som andre plasser, spesielt med tid. Den fungerer ikke som vanlig. Folkene er helller ikke helt vanlige, og rådhuset og biblioteket er de aller farligste plassene med en høy dødsrate. Høres dette bra ut? Dette er en bok jeg virkelig anbefaler for allle som f.eks. liker Terry Prattchet sin serie om skiveverdenen. Night Vale er like fantasirik og ordlekende som få andre enn Pratchett klarer.

Etter å ha lest 3 forskjellige diktbøker er jeg veldig imponert over denne. Hvert dikt i boka er en liten perle som avsluttes med diktet «Om vekten av en lettelse». Det er en sammenheng gjennom hele boken, men med avgrensende dikt som kan stå på egne bein. En veldig bra bok som anbefales til alle dikt- og leseglade bokelskere.

Dette er debutboka til Bodø-fødte Nilsen. Og det er en veldig bra debut. Diktene er ikke rim-dikt, men er en slags historiefortelling i diktform som gir en ny måte å lese dikt på. I hvert fall ny for oss som ikke er så bevandret i diktenes verden.
De er formet slik at man ikke er sikker på hvor diktet begynner og slutter. Og det fungerer. Ikke alt er like bra, men til å være debut lover det godt for fortsettelsen.

Jeg hørte Ytterstad lese et dikt på et bokbad, om vår herre. Det var et flott dikt. Derfor er det synd at denne boka ikke treffer i det hele tatt. Boka er gitt ut på eget/lite forlag, og antagelig er det fordi at akkurat denne boka ikke holder mål. Diktene er amatøraktige, med kanskje ett, muligens to, unntak. Jeg håper at denne min første diktbok av Ytterstad er et unntak og at hun er bedre enn dette.

Goodreads har egen app, og de fleste norske bøker finnes der :)

Det er ikke så mye å tilføye til dette verket. Jeg vil bare si at det er en grunn til at dette er blitt utropt til en klassiker i europeisk litteratur. Gjennom alle år!

Ferdig 6/11-17. En helt grei fantasy-roman. Av de tre historiene virker mye av plottene velkjent. Det kan jo være fordi Le Guin var den første til å gå innom dette universet og hva som skjer i det, men det er nok litt vel allment til det. OK historier å lese. Dette er ikke sci-fi, men fantasy, selv om man hører om- og noen kommer fra andre planeter så er all handling lagt til forskjellige verdener der ting skjer på lokalplanet.

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten.

Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Først publisert her.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli.

Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Først publisert her.

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene.

Først publisert her.

Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er. I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Stormo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste.

Først publisert her.

Dette r en filosofisk øvelse i hvordan man kognitivt reagerer hvis man lever i en stat hvor Orwell sine ismer er levereglene. I Abistan leves det etter reglene; krig er fred, frihet er slaveri og uvitenhet er styrke. Og dette er totalt, satt i et system slik at folk ikke vet om de er ufrie eller om det finnes noe annet enn det livet de lever her og nå. Og selvfølgelig er det i en slik kultur naturlig å angi alle som ikke følger normen i samfunnet. Folk føler de gjør en kjempegod jobb hvis de klarer å avsløre noen. Og det sivile brorskap som består av vanlige folk er gjerne de som er med på stadion og er med på drapene.
En bok uten håp, slik bøker uten håp helt på slutten lanserer et lite håp allikevel.

Hei. Jeg har lest boken i sommer tror jeg det var. Jeg synes boken føyer seg inn som en del av en trio med Huxley og Orwell, som jo begge må ha vært påvirket av Z. Ellers er jeg gjerne med på en dystopisk lesering. Foregår diskusjonen her som ved denne boka? Eller er det noe annet diskusjonsforum?