Bokelskere.no

Den etterlengtede oppfølgeren er endelig lest, og er den like bra som den første boka?

I fjor leste jeg den første boka som har samme navn som serien, nemlig: Det fins ikke monstre og havnet som en av mine fem beste bøkene jeg leste i 2022, selv om jeg ikke er i målgruppa. Det er en serie for unge lesere med illustrasjoner som er laget av forfatteren selv.

Kjente snømenn på besøk
Den er om Karo og Levi fra forrige bok som møter nye og skremmende utfordringer med den spesielle hunden Selje. Selje var en hund de møtte i forrige bok. Denne gang er Bekkeblomholm rammet av mystiske snømenn som dukker opp. Det er ikke snakk om vanlige snømenn med steiner som knapper og øyne, gulrot som nese, skjerf og hatt, men snømenn med forkjellige kjennetegn fra kjente og kjære skrekkfilmer. De unge som boka er bereget for, vil nok ikke forstå det, men når de skal se de filmene når de er gamle nok, håper jeg at de ser originalene i stedet for nyversjonene.

Det virker ikke som om de alltid står på samme sted, de beveger seg, og hvem er det som lager disse snømennene? En dag må Karo, Levi, lillesøstreren hans og hele skolen bli igjen på skolen hele natta da det kommer en uventet snøstorm. Mens de er innesnødd, får de besøk av disse berømte snømennene. Hva er det de vil, og vil de overleve denne grufulle natten? Karo gjør så godt hun kan å lage en dokumentar av galskapen.

Kreative og stemningsfulle illustrasjoner
Kory Merritt illustrerer bøkene sine selv, og det gjør han på en kreativ måte. Han har en artig måte å dele opp sidene sine på med illustrasjoner, og han er også god på å fange opp stemning. Det er ikke spesielt skummelt for oss voksne, men snarere medrivende, og den ville nok ha vært uhyggelig hvis jeg var tretti år yngre.

Er ikke så glad i dokumentarformat i bøker, så ville nok ha likt boka bedre uten den delen, men boka er heller ikke så preget av Karos dokumentar. Det tar ikke helt overhånd. Jeg liker dokumentarformat på film/serier, men er bare ikke så begeistret over det i bøker av en eller annen grunn, men som sagt, det tar ikke helt overhånd i boka. Vennskapet mellom Karo og Levi er fremdeles like sært og sjarmerende. Karo er den vågale med mange påfunn mens Levi er den rolige og ansvarlige. Liker hvor forskjellige de er.

Den hjemsøkte skolen var en fin gjensynsglede og hadde like god stemning som den første boka. Likte spesielt godt at også denne boka hadde en del skrekkfilmreferanser for oss voksne. Om Det fins ikke monstre blir en trilogi eller en serie, er jeg usikker på.

PS: Les ikke baksideteksten hvis du ikke allerede har lest den første boka, da den er noe avslørende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Spøkelseshus er kanskje standardaktig, men likevel er det et konsept jeg aldri går lei av.

Tragisk ulykke
Daniel Price og hans kone tar med seg datteren til Caitlyn til Nightingale House. De har nemlig kjøpt det, og de viser henne hvor de skal bo, før de kan flytte inn. På hjemveien skjer det noe tragisk. De blir påkjørt og Daniels kone dør momentant. Likevel velger Daniel og Caitlyn å overta det store huset, selv om det nå er bare de to, og de håndterer sorgen på hver sin måte.

I mellomtiden blir man dratt tilbake helt til 1900, da vi gjennom bruddstykker i boka, leser utdrag fra en dagbok skrevet av en jente det året. Hun jobber med faren sin, og de sliter med økonomien. En kunde av dem, er rik mann som jenta er veldig betatt av, til tross for at han er gift og har en datter. Han bor i det berømte Nightingale huset.

I nåtidens tidslinje påstår Cailtyn at hun og faren ikke er alene i huset, noe Daniel ikke tror på. Caitlyn er i en fase hvor hun lyver mye, og han har prøvd hardt for å få henne til å slutte. Selv prøver han å skrive en ny bok, noe som er lettere sagt enn gjort. Hvorfor ender han opp med å sove i stua i stedet for i sitt eget soverom? Er det noen som fostyrrer husidyllen deres?

Steve Frech har hittil vært et ukjent navn. I denne boka byr han på horror med noen overnaturlige elementer. Han beskriver far og datter forholdet bra, som både er fortvilende og bra. Kapitlene er ikke særlig lange, de er mellom to og fire sider, og faren har en tendens til å gi Caitlyn kallenavn, Ssweetheart og pumpkin. Skjønner greia, men når det blir gjentatt mange ganger i løpet av hvert kapittel, på nesten hver side, begynner det å bli masete i stedet for sjarmerende. Hadde heller tenkt meg flere beskrivelser av huset, for det var det altfor lite av.

Kjedelig med dagbokformat
Jeg likte å lese fra jentas perspektiv fra 1900 bedre enn nåtiden, bare synd det den biten ble skrevet som dagbokformat, for er ikke så glad i å lese dagbokformat. Synes ikke det føles mer ekte. Men skjønner dagbokformatet da hun hadde fått dagboka fra den hun var forelsket i.

Dette er horror for voksent publikum, men det føltes mer ut som YA horror. Altså horror for ungdom. Språket var lett og det var nesten ikke horror i boka, kanskje bare 20 %. Syntes tonen i fortellerstemmen var noe i overkant barnslig og veldig forutsigbart. Det morsomme er at dette er dette er den andre boka jeg leser i år hvor skuespiller Vincent Price blir nevnt, og hovedkarateren i boka heter også Price til etternavn. Grunnen til at det er morsomt at Vincent Price er nevnt, er fordi han er en av mine favorittskuespillere.

Nightingale House hadde et godt utganspunkt, men som dessverre drukner i typiske og kjedelige feller som man har lest tusen ganger før. Spøkelseshuskonseptet kjeder meg ikke ennå, men denne boka klarte ikke å gjøre det spennende. Karakterene ble for platte, og handlingen for gjennomsiktig. Lettlest og trøttende horror.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er min fjerde bok av Liane Moriarty. Tidligere har jeg lest Store, hvite løgner, Det Alice glemte, og Ektemannens hemmelighet. Jeg er ingen fan av bøkene hennes, men konseptene vekker ofte min nysgjerrighet, og hennes bøker er også lettleste. Men er Epler faller aldri hennes beste?

Mystisk forsvinning
Joy Delaney er en godt voksen dame, gift med Stan og sammen har de fire barn som nå er voksne. Sammen drev de en tennisskole, og barna deres var ivrige tennisspillere, men sluttet med det i voksen alder. En dag forsvinner Joy, noe som er ulikt henne. Mannen hennes påstår at hun har reist bort for noen dager, men noen finer mobilen hennes hjemme. Hvem reiser bort uten mobilen? Noe må ha hendt. I klassisk stil blir ektemannen mistenkt i saken, og barna deres har ulike meninger. Den ene halvpraten mener at han har gjort henne noe, mens de andre mener han ikke har det. Hvem har rett, og hva har egentlig skjedd med Joy?

Moriarty har selv sagt at hun er ingen thrillerforfatter, og det har hun jammen meg rett i. Bøkene hennes er vel spenningsromaner. Men hvor er spenningen? Dette er nok den svakeste boka jeg har "lest" av henne så langt. Jeg likte heller ikke Store, hvite løgner av henne som er blitt en Tv-serie og Ni vilt fremmede har jeg ikke lest ennå, som også er blitt en Tv-serie.

Mye livshistorie
Skjønner at tennis har vært en stor del av livene til denne familien, men det ble altfor mange tennisdiskusjoner, og jeg liker å bli kjent med karakterene og få bakgrunnshistorier, men her får man hele livshistorien på nesten alle, og det ble veldig langtekkelig. Jeg har rikelig av tålmodighet, og liker å bli kjent med karakterene jeg leser om, men denne gang ble det vel detaljert. Jeg er heller ikke interessert i å høre om sexlivet til godt voksne mennesker.

Syntes denne spenningsromanen var mer preget av familiediskusjoner og veldig lite fokus på selve forsvinningssaken som havnet noe i bakgrunnen. Noe som var litt rart. Det er noe avhør her og der, men ikke mye. Så følte på ingen måte at dette var en spenningsroman. Kunne ikke kjenne på noen spenning i det hele tatt, og karakterene var svært lukket. Man nådde ikke helt frem til dem, eller ble så godt kjent med dem, til tross for de mange bakgrunnshistoriene. Dette ble bare kjedelig. Jeg hørte denne på lydbok og det tok lang tid før jeg ble ferdig med den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger leser man om et vanskelig tema i en bok, og uansett hvor sårbart det kan være, er ikke et vanskelig tema alt.

Uventet møte
En kvinne drar til Tyrkia etter mye stress. Ekteskapet er ødelagt og Bjørn har funnet seg en yngre dame. Den navnløse karakteren drar på ferie for å ta vare på sin mentale helse. Der møter hun Leon. Hun tror først han er fra Tyskland, men han er fra Nederland. De to finner fort tonen sammen, og begge har opplevd noe vondt. Etter ferieturen bestemmer de seg for å møtes jevnlig for å bli bedre kjent. De bor sammen etter at hun tar ut permisjon fra jobben. Se hvordan det går. Sønnen blir igjen i Norge, men besøker dem når han kan, for å tilbringe tid med moren sin og for å bli bedre kjent med Leon.

Etter hvert som tiden går, opplever hun andre sider av Leon. Den varme Leon blir mer og mer borte, i stedet går hun på nåler, fordi han er humørsyk og manipulerer ofte det hun sier og gjør. Har hun gjort rett valg, eller er det på tide å komme seg tilbake til Norge?

Er det mulig å gå fra noen man er glad i?
Alt han sa tar opp som nevnt et sårbart tema som noen kan kanskje kjenne seg i igjen i. Mange har nok vært i forhold der man har opplevd psykisk vold og opplever det likevel som vanskelig å forlate partneren. Mye på grunn av dårlig samvittighet og et naivt håp om at det må bli bedre. Det er en kompleks situasjon som mange ikke forstår når man ikke har opplevd det selv.

Skjønner hva forfatteren vil med denne romanen, men for min del ble Alt han sa svært tørr og monoton. Denne Leon virket noe pompøs, spesielt med tanke på replikkene sine, men man skjønner fort hvorfor. Hadde heller ikke helt sansen for språket som virket som en slags oppramsing. Jeg fikk heller ingen følelser for karakterene. Romaner er ikke det jeg leser mest. Det kommer an på tema. Men som sagt, selv om temaet er både viktig og aktuell, var det ikke en bok for meg. Den inneholdt for mange irritasjonsmomenter. Jeg sier det ikke for å være kjip eller for å ødelegge for den som skal lese boka, men syntes romanen ble vel enkel, både når det gjelder innholdet og avslutningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

The Toll House av Carly Reagon er horror som ble utgitt i fjor. Det er ikke en av horror bøkene som er blitt mest markedsført, derfor er det deilig å komme over noen anynome bøker også noen ganger. Synes det er mer spennende når man kommer over noe mer tilfeldig.

Hus med mørk bakgrunnshistorie
I denne boka møter man mor og sønn, Kelda og Dylan. De har nettopp flyttet til et rolig sted, og skal flytte inn i et hus, som er noe lite, men som har mye bakgrunnshistorie. Det tar noe tid for begge to å tilpasse seg i en ny tilværelse, men de gjør så godt de kan.

Den nye starten virker rolig helt til Kelda finner en dødsmaske, og det skaper en uro i det særegne huset. Hun opplever mystiske ting som gjør henne nervøs og Dylan påstår at han ser en kvinne i huset.

I mellomtiden blir vi kjent med Joseph fra tidsperioden 1863 og 1864. Han mister sin hustru og er fra seg av sorg. Disse karakterene har også tilknytning til huset Kelda og Dylan bor i.

The Toll House er på ingen måte en gyselig horror som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Det er en handling som tar seg god tid for å bli kjent med karakterene, og de forskjellige tidsperiodene boka beskriver. Til gjengjeld fikk man mye beskrivelse av huset og mye atmosfære.

Unødvendig kjærlighetsdel
Skjønner at singelværelsen som alenemamma kan være tung og ensom, og at Kelda kanskje lengter etter noen å dele hverdagen med, og i som mange andre horror bøker og bøker ellers, er det med en liten kjærlighetsdel. Skulle tro det var obligatorisk i bøker. Skjønner at det er naturlig av og til å for karakteren å finne noen å dele livet med, eller at lesere synes det er spennende å lese om følelser mellom to karakterer, men ofte synes jeg det blir noe malplassert og tvungent, som jeg opplevde med denne boka. Den delen av boka føltes ikke naturlig i det hele tatt og brydde meg ikke så mye om akkurat den delen.

Personlig syntes jeg at det var mest fengende å lese om tidslinjen 1863 og 1864. Syntes karakterene fra den perioden i The Toll House var mer interessante å bli kjent med, og det var bare synd at de kapitlene var mye kortere enn de fra nåtiden. Men likte at til tross av at dette ikke var gotisk horror, var det en liten snev av det, og The Toll House var fengende lesing.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er bok nummer to av Frøydis Lilledalen. I fjor leste jeg Paradis av henne som jeg ikke var helt begeistret for. Likte jeg Mødrenes synder bedre, eller krever jeg annen type krim?

Sammensatte sykdommer
I Mødrenes synder tar forfatteren opp et tema som rammer ganske mange som kanskje ikke blir hørt, nemlig de som plages av sammensatte lidelser, og som er vanskelig å utrede. I boka er en gutt plaget av utmattelse og klarer så vidt å gjøre noe selv. Derfor blir han lagt inn hos Fugl Fønix, som tar seg av pasienter som nettopp er vanskelig å utrede. Metodene de bruker kan være både provoserende og uforståelige, både de som er utenfor Fugl Fønix og blant pasientene.

Etterforskningsteamet slår seg i lag med psykolog Petra, da en pasient og en av behandlerne forsvinner. Har de forsvunnet sammen, eller ligger det noe mer bak? De må finne dem før det er for sent, og i kjent stil, er det mange mistenkte som dukker opp underveis i etterforskningen. Attpåtil sliter Petra med sin ektemann. Etter en hendelse i forrige bok, har han blitt mer dyster og han tyr til drikking, selv om de har et lite barn sammen. Hvordan skal hun få ham til å føle seg bedre igjen, og fungere som familie?

Lite dynamikk
En god oppfølger i grunn, men som i forrige bok sliter jeg litt med dynamikken til etterforskningsteamet. Føler jeg ikke er helt med, for synes teamet blir noe blasse, også når de jobber med Petra. Savner mer energi og styrke som et et team.

Jeg likte denne et hakk bedre enn Paradis, men personlig krever jeg nok annen type krim, noe som er mer hardbarket og noe mer dystert. Det er ikke et snilt tema i denne boka heller, det er ikke det jeg mener. Men forlanger vel noe mer av krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Min andre bok av henne. Flatland skriver godt, men er nok ikke en storfan av bøkene hennes skriv lenkebeskrivelse hersom mange andre er.

Variert forfatterskap
Et liv forbi og Etterklang er veldig forskjellige bøker, og det viser at Flatland kan å dikte opp forskjellige settinger uten at forfatterskapet hennes blir så ensformig. Denne gang havner blant annet hovedkarakteren hennes opp i Telemark.

Grunnen er at hun hadde et forhold med en av elevene sine som lærer på videregående, og noen har fortalt rektor om forholdet. Hvem det er får man ikke vite. Mathilde tar det hele knusende med ro siden de var to om forholdet. Som unnskyldning til sin mor, later hun som hun tar et lite opphold fra læreryrke for å skrive en bok. Det er midt i den verste pandemiperioden, og Mathilde ønsker å leie et sted likevel for å skrive, og det helst utenfor Oslo. Det ender med at hun blir kjørt av moren for å leie et hus der. Hvor lenge hun blir der eller om det blir noen bok, er uvisst, men hun trives der sammen med folka i nærheten, som eier huset.

Etterklang er en kort bok på bare 286 sider, og den er skrevet på bokmål og nynosk, etter hvert som man bytter perspektiv underveis i handlingen, noe som gjør handlingen mer ekte. Selv foretrekker jeg bokmål, men har blitt flinkere til å godta nynork med tiden. Er ikke så allergisk til å lese det som før.

Småvittig hovedkarakter
Mathilde er en småmorsom karakter å lese om, kall det gjerne ufrivillig morsom. Hun har en artig tankegang og tar det veldig lett når noe skjer. Hun feier lett over det negative, later som ingenting. Samtidig prøver hun å tilpasse seg i en ny tilværelse et helt annet sted, med en annen kultur enn det hun selv er vant til, men hun er et nysgjerrig menneske, og sier ikke nei til å bli kjent med folka som eier huset hun bor i.

Etterklang er en lystig, tragikomisk og sårbar roman om en kvinne som prøver å finne en ny sti i livet etter at hun får sparken, og det var interessant å lese om livet i Telemark.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Da jeg leste Piken på toget i 2015, likte jeg den ikke i det hele tatt. Men liker å gi forfattere flere sjanser, for man vet jo aldri. Likte jeg Langsom ild bedre?

En av grunnene til at jeg likte Langsom ild, er at jeg liker å lese om husbåtmiljøet. Det er både spesielt og fascinerende. Det er en setting jeg ikke leser ofte om, og det er forfriskende. Det ga mysteriet et ekstra løft.

Mystisk mordsak
En ung mann blir funnet myrdet i sin egen husbåt. Gjennom hele handlingen følger man tre forskjellige kvinneperspektiv. Blant annet Laura, som blir sett på som skyldig i saken, spesielt siden hun har voldelige tendenser, og etter en ulykke, har hun ikke helt vært seg selv. Hun har sine svakheter, men likevel lar hun seg ikke stoppe av det, og lar livet gå sin gang. Man følger også tanten Carla, som har opplevd noe svært trist, noe som er vanskelig å komme over, og man blir kjent med Miriam som bor i husbåten ved siden av den døde. Hvem er den egentlige skyldige, og har de noe til felles?

Har sett at boka har fått noen svake terningkast, og kan forstå hvorfor. Selv satte jeg pris på den boka, for i fjor på den tiden jeg leste den, hadde jeg lest mange krim og thrillere som var temmelig kjedelige, og det var ikke denne. For første gang på lenge var jeg engasjert til tross for mysteriets forutsigbarhet, men følte at det ikke ødela noe. Hadde heller ikke noe i mot at handlingen og noen av karakterene var noe sære.

Fascinerende karakter
Hadde sansen for Laura. Hun var noe lystig til tross for hennes situasjon. Man får også en medfølelse for henne. Hun er heller ikke en av de som synes synd på seg selv med tanke på alt hun har vært gjennom. Hun har en stå på vilje som jeg liker, og hun er heller ikke den som bryr seg så veldig hva andre mener om henne. Hun bare lever sitt eget liv.

Med Piken på toget kjedet jeg meg nesten i hjel og det gjorde jeg ikke med denne. Likte balansen mellom krim og drama. At alle har sine hemmeligheter. Leter du etter noe lettlest til påskeferien og god underholdning, er Langsom ild et godt valg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Bør man egentlig gifte seg?

Jeg bare spør, for dette er bare en av mange bøker jeg har lest om ekteskap som har mange hemmeligheter, og folk som ikke stoler på hverandre. Blir man ikke bare paranoid av å gifte seg med noen? Neida, jeg bare tuller, men som nevnt, i mange bøker er det ikke mange ekteskap som er sunne. Heller giftige og hemmelighetsfulle. I Til døden, er bare enda en bok som er et eksempel på det.

Bedre å leve i nuet?
Mathias og Ella gifter seg etter å ha kjent hverandre i kun tre måneder. Hun flytter inn i hans leilighet i et luksuriøst område i Oslo. Etter hvert oppdager hun at det er noe Mathias skjuler, det har også Ella. Hun vil gjerne fortelle ham om det, men han er mest interessert i å leve i nuet. Er det egentlig så enkelt?

Til døden av Agnes Lovise Matre tilhører bokserien som er inspirert av De ti bud, som forskjellige forfattere har deltatt i. De forrige bøkene er, disse: Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Boka etter Til døden, er La alt håp fare av Geir Tangen som jeg ennå ikke er lest, og senere mot våren kommer Levi Henriksen med en ny bok i serien. Henger dere med? Ja? Fint.

Har man gjort et trygt valg?
Agnes Lovise Matre har skrevet en psykologisk thriller som beskriver usikkerhet i et ekteskap på en troverdig måte. Man er ustyrlig forelsket i begynnelsen, og med tiden går forelskelsen over i tvil og kanskje en dose skrekk. For har man valgt rett person?

Hun skriver godt, men noen av setningene er noe rare. Hun har levert bedre språk tidligere. Det ødelegger ikke handlingen, som er både fascinerende og engasjerende. Mange beskriver Til døden som creepy, noe jeg ikke skjønner, for syntes ikke denne boka var spesielt creepy. Har lest andre bøker i samme sjanger som har vært enda gyseligere enn dette. Men så skal det mer til å få hårene i nakken til å reise seg.

En av de bedre bøkene i prosjektet om De ti bud. Jeg kjedet meg ikke med denne, og det var interessant å lese fra begges perspektiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Ryan har hatt en tøff start på livet, og tøffere vil det bli. Er det trygt å bo hos andre?

Vanskelig start
Ryan og andre barn/tenåringer bor sammen i et fosterhjem, eller group home som han kaller det, sammen med to voksne. Han vet ikke hvem faren hans er, og mora vil han ha minst mulig med å gjøre. Hun er rusmisbruker og insisterer på å treffe ham av og til, selv om han egentlig ikke vil, stiller han opp. Helst vil han kutte henne ut.

Heldigvis har han skrivingen som han fokuserer på daglig siden han drømmer om å bli forfatter, noe han ikke forteller noen andre om. Han går ofte overens med de andre i huset, men blir noe sjokkert da han får høre fra en av de andre fostersøsknene, om at det bor en jente i kjelleren. Han ber en av de andre fostertenåringene om å bli med ham i kjelleren, slik at han får treffe henne. Han blir sjokkert da en jente som heter Maddy, bor i et rom for seg selv i kjelleren, sittende på en stol. Ryan får seg litt av en overraskelse da han hilser på henne. Hun kan være vanlig, før hun slår om til andre språk og stemmen blir plutselig mørk. Hva feiler det henne, og hvorfor holder fosterforeldrene denne jenta som en slags fange i kjelleren? Det som skremmer Ryan mest, er at jenta vet at han drømmer om å bli forfatter. Noe han aldri har fortalt noen.

The Girl in the Basement ble utgitt i 2010 og det er en liten flis på bare 103 sider. Nesten samme lengde som en novelle, men den tilhører ingen novellesamling. Det er bare en kortbok, novelle eller novella som det heter så fint på engelsk når korte bøker introduseres. Men siden dette var en enkel historie, trengte den av den grunn ikke å være lenger, heller.

Manglende stemning og spenning
Som horror bok syntes jeg personlig den ble for tam og typisk. Det var ganske lett å forstå hvilken retning det hele ville gå. På grunn av begrenset lengde, ble også karakterene noe flate, og man brydde seg ikke spesielt mye om dem. Man ble ikke så engasjert i lesingen og stemningen var temmelig fraværende. Hovedproblemet for min del var nok språket. Ikke fordi det var dårlig, men veldig rett frem og lite oppbygning. Så det ble ikke helt den horror boka jeg ville ha denne gang. Følte det ble for forutsigbart, og syntes handlingen hadde en god del mangler. Det ble aldri helt spennende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kristopher Schau er mest kjent som Tv-personlighet, musiker, radiovert og for en del stunts som har vært en smule kontroversielle. Med På vegne av venner viser han andre sider av seg selv.

En sjarmerende og svært synlig bok
På vegne av venner: et essay ble utgitt i 2009 og husker den var svært synlig på den tiden. Ofte venter jeg med å lese bøker som blir fort og ofte synlig, og heller få dem med meg senere, hvis interessen fremdeles er der. Hørte denne på lydbok mange år etter at boka ble utgitt, og den holder seg godt den dag i dag, da det fremdeles er ofte mye snakk om ensomhet i media.

Schau var arbeidsledig da han begynte på dette prosjektet, og hadde dermed dårlig råd, så derfor måtte han finne på forskjellige måter å komme tidsnok til disse begravelsene. I begravelsene han møtte opp i, var det enten svært få eller ingen som møtte opp. Han beskriver ensomme liv som ikke har satt spor, men likevel gjør det det gjennom denne boka.

Liker godt Schaus selvironi blandet med en dose alvor, handlingen har en fin balanse av det, og det er heller ikke bare om ham, men om menneskene han møter underveis i dette prosjektet, og hva slags inntrykk det gir ham. Det var forfriskende å se andre sider enn de rebelske sidene av ham, som man har fått med seg gjennom media oppgjennom årene. I På vegne av venner møter man en medfølende, reflektert og alvorlig Schau som kommer med noen små drypp selvironi i alt det svarte.

Mye ensomhet
Selv om man vet fra før av om at det er mennesker som blir begravet, nesten anonymt på grunn av at de ikke har noen nære, så det er fint at Schau gir dem et ansikt og påminner oss som leser den, at ganske mange er alene. Det er et evigvarende problem.

Dette er en svært kort bok på bare, 91 sider, men så er det jo egentlig et essay som tittelen sier. Lengden var akkurat passe til at Schau fikk frem både et tema som er aktuelt, humor, og en liten bit av hans egen hverdag. En fin liten blanding av alt uten at det mistet fokus, som det ofte gjør når noen nevner seg selv i en bok. Fint tema og en god bok å gruble på i ettertid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sannheten av Knut Nærum tilhører prosjektet om bøker som er inspirert av De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Tidligere har jeg lest Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Til døden av Agnes Lovise Matre. I fjor leste jeg Sannheten av Knut Nærum, og det er på tide å skrive noen ord om den.

Hvordan kan ting gå forferdelig galt?
Ting er ikke det samme som før. Tidligere var Jannike bibliotekar, mor til to barn og gift. Hun hadde et hverdagslig A4 liv. Men så ble det etter hvert mindre privatliv da myndighetene ønsker mer innsyn i samfunnet. Fra nå av skulle det ikke være løgner, hemmeligheter eller noen som gjemmer seg bak anonyme brukernavn. Jannike støtter dettte, og endte etter hvert med å jobbe i Innsynet som det kalles. Noe må ha kludret til noe, siden hun etter hvert ender opp i de svenske skogene sammen med andre nordmenn, og må klare seg med de finner i naturen. Hva kan ha gått så forbanna galt?

Dette er en kortroman blandet med litt dystopi. Jeg liker dystopi men samtidig er det også en sjanger jeg blir fort lei av, så det må leses periodevis. Knut Nærum er vel også et kjent navn for mange. Mest kjent er han nok fra Tv-skjermen, men har de siste årene vært forfatter, og navnet hans har også vært å se i Donald bladet noen ganger. Han har laget noen Donald historier sammen med Arild Midthun, han som er kjent for å lage forsidene på Donald bladene. Men det vet jo stort sett de fleste, håper jeg.

Tam handlingsutvikling
Jeg har lest noen bøker av Nærum tidligere og dette er nok boka jeg liker minst av ham, og det er nok også boka jeg liker minst av bøkene som er basert på De ti bud. Selv om konseptet er spennende i seg selv, og samfunnet blir stadig mer lik konseptet i boka med tanke på sosiale medier og lignende ting vi bruker, var dette likevel en smule kjedelig lesing. Syntes karakterene ble noe blasse og handlingen noe tam med tanke på ideén bak. Det ble ikke så veldig mye action, og tror heller ikke det var meningen, men litt action hadde ikke skadet.

Ikke Nærums beste dette, dessverre. Selv om Sannheten hadde noen underholdende punkter og vekker interessante spørsmål, ble det likevel ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest. Den ble vel stillestående og bleik for min del, spesielt med tanke på temaet.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Satanic Panic var et kjent uttrykk på 80 - tallet, og det er også et uttrykk som brukes en gang i blant i moderne tid. Whisper Down the Lane av Clay McLeod som ble utgitt i 2021, var også inspirert av McMartin saken som varte i hele sju år.

Clay McLeod Chapman har hittil vært ukjent forfatter, og noen ganger lønner det seg å bevege seg i ukjent terreng, for noen ganger får man belønning for det, som denne gang.

Whisper Down the Lane er beskrevet som psykologisk horror, men synes at den heller mer mot thrillersjangeren. En mørk thriller. Den har også to tidslinjer, 1983 og 2013. I 2013 møter man Richard som er kunstlærer, og er gift med Tamara som også er lærer ved den samme skolen. Fra før av har hun sønnen Elijah, som er en av kunstelevene til Richard. En dag blir ikke livet til Richard det samme som før, da skolens kanin blir funnet flådd, og på åstedet ligger det en personlig hilsen til Richard. Noen vet om fortiden hans.

Ødeleggende løgn
I 1983 blir man kjent med Sean. Han er en liten gutt på fem år, som bare har sin mor i livet, og sammen flytter de til et nytt sted. Noe skjer som gjør at han serverer sin mor en liten løgn. Han gjør det for at hun skal ha rett, og han er for ung til å skjønne konsekvensene av det. Løgnen blir til en slags snøballeffekt og blir til noe større, og det er for sent for Sean til å ta den lille løgnen tilbake. Hans løgn endrer hele samfunnet og ødelegger en del familier.

Tidslinjene er delt opp i egne kapitler og er oversiktelig satt opp. Personlig likte jeg å lese om 2013 bedre enn 1983 tidslinjen, fordi handlingen i 2013 engasjerte mer. Spørsmålet er om disse tidslinjene har noen sammenheng eller ikke ...

Et forfatterskap man blir nysgjerrig på
Til tross for at dette ikke akkurat er horror, var det likevel god bok. Likt de fleste i persongalleriet bortsett fra Tamara, Richards kone som var noe hurpete for å si det mildt. Tematikken var også interessant å lese om og hvordan en liten løgn kan forandre alt. Det er ingen tvil om at McLeod Chapman skriver godt. Tempoet er noe ujevnt innimellom, men tempo er heller ikke alt. Man ble godt kjent med karakterene og man var hele tiden nysgjerrig på hvordan denne smørja ville ende. Om man hadde rett eller ikke, så leser gjerne mer av denne forfatteren, og har allerede The Remaking i boksamlingen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger kommer det bøker med et kreativt konsept, blant annet denne. Men er et kreativt konsept viktigere enn alt annet?

En herlig vending i livet
Hidden Pictures er en slik bok. Den ble lagt merke til i fjor fordi den bydde på et konsept som var litt annereldes og som man lett ble nysgjerrig på. Den er om Maollry som begynner et nytt liv etter å ha vært avhengig av OxyContin og heroin, men hun har nå vært helt ren i over ett år. Hun har sponsoren Russell som følger henne opp for å se hvordan det går, og han er også den som kobler henne til en familie som søkter etter barnepike. Mallory vil gjerne ha jobben da nabolaget er svært pent, med store, fine hus og idylliske omgivelser. Da hun er så heldig å få være barnepiken til deres Teddy, får hun bo i gjestehuset i hagen deres.

Moren til Teddy var overbegeistret for Mallroy fra begynnelsen av og før Mallory fikk jobben, var faren i huset noe skeptisk med tanke på hennes bakgrunn. Men ting virker å gå fint og Mallory og Teddy har god kjemi. De leker, og har det kjekt sammen. Helt til det viser seg at Teddy er helt besatt av å tegne. Det er ikke selve hobbyen som det er noe galt med, men illustrasjonene som stadig blir nifsere og dystrere for hver tegning som blir lagt. Samtidig er det et rykte som går i nabolaget, om at en kvinne ble drept for mange år siden. En slags vandrehistorie. Er det den kvinnen Teddy tegner og kommuniserer med når han er alene? Og bør hun fortelle foreldrene hans om hva det er han tegner, og hvor mye kan hun egentlig blande seg inn i familien som deres barnepike?

Vant for beste horror i fjor
Hidden Pictures av Jason Rekulak er horror som ble utgitt i fjor og som vant Goodreads Choice Awards for best Horror samme året. Å kalle dette horror, er å ta det med en klype salt. Synes ikke det er horror i det hele tatt. Det er vel heller thriller. Thriller med noen få horrorelementer, er nok den nærmeste forklaringen man kan komme. Boka startet godt. Jeg likte de første hundre sidene som nesten fløy av seg selv, konseptet og barneillustrasjonene som er tegnet av to voksne. Det er brukt to illustratører siden illustrasjonene tar en utvikling.

Når noen henger opp en tegning på kjøleskapet, får vi som leser også se de. Blar de gjennom en tegnebok, får vi også se illustrasjonene sammen med dem, i stedet for at illustrasjoene blir beskrevet med ord. Sånn sett var det et artig og forfriskende konsept.

Dessverre det som var et lovende konsept, ble til noe typisk og noe komedieaktig leseopplevese. Det blir for mye instalove, hvem det gjelder nevner jeg ikke da det blir for avslørende, og den siste delen av boka, og slutten ble bare tullete. Det ble som å se en dårlig komedie. Det som var spennende, intenst og forfriskende, slo over til noe typisk og avslutningen var bare dum.

Hidden Pictures var en bok jeg likte svært godt i begynnelsen, til å bli en av mine verste bøker så langt i år. Tro det eller ei ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte at skrekkbøker blir utgitt her i landet, så det er en lettelse å se de få gangene det skjer.

Vet jo at det er en sjanger som dessverre ikke blir tatt seriøst da mange ser på sjangeren som noe tullete og mye av det samme, noe som er synd, for den sjangeren er ikke så ensporet som mange hevder at den er.

Bare en fase eller en ordentlig fantasivenn?
Tom: den andre viljen er om en familie som er fortvilet og det føles ut som en slags splittelse er i ferd med å skje. Christine er bare sju år, men foreldrene merker at det er noe annerledes med henne. Hun leker ikke med andre og snakker ikke til dem, eller noen. Hun har vennen Tom. Det er en fantasivenn av henne. På grunn av dette blir hun henvist til BUP, men vil det i det hele tatt hjelpe? På grunn av denne Tom og Christines reserverte oppførsel, får familien oppleve en del ubehagelige og skremende ting. Samitidig blir man kjent med noen fra lenger bak i tid. En som heter Thomas. Han bor i kjellerleiligheten sin, og forlater nesten aldri leiligheten, og han unngår de som eier huset. Har disse karakterene noe til felles i handlingen?

For det første kan jeg nevne at jeg ikke er fan av nynorsk. Det er fint å høre på, men verre å lese det og skrive det, men har blitt flinkere med åra til å like og lese det. Det tar bare litt tid, og er nok en vanesak. Likevel er jeg glad for å ha lest boka. Har aldri hørt om forfatteren før, men han skriver godt, både når det gjelder stemning og familiedynamikk.

Spennende fortellerstemme
Selv om fantasivenn ikke er spesielt originalt i skrekksjangeren, har en en interessant vinkling på det hele. Han presenterer temaet på en litt annen måte, som var forfriskende. Det handler ikke bare om Christines fantasivenn, men også enkelte spørsmål om psykatri, foreldrenes forhold og morens som har en litt annerledes jobb enn de fleste.

Tom: den andre viljen, er en bok jeg dessverre ikke har sett mange lese, og derfor har den ikke vært spesielt synlig. Grunnnen er vel at ikke mange leser skrekk, men den kan også fint leses som roman da dette er karakterdrevet plot. Så håper det er flere som får med seg denne, for den er både interessant og fengslende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Tronstad er en produktiv forfatter for unge lesere, og hennes nyeste bok: Oppskrift mot ånder som knuser ting, er så langt hennes beste.

Særegen fortellerstemme
Tidligere har jeg lest Det blir pinlig uansett som hun skrev sammen med Bjørn Sotland og Flaggermusmusikk som hun skrev selv. Selv om jeg ikke har lest alt av henne, så har jeg fått med meg at hun har en særegen stil. Plottene i bøkene hennes er noe annereldes, og jeg synes hun har en kreativ fortellerstemme.

I Oppskrift mot ånder som knuser ting, møter man Henry som lever i en utfordrende tilværelse. Han kan ikke si morens navn uten at det skjer noe. Da blir noe ødelagt, ting knuses og eventuelt ulykker skjer. Noe som nettopp skjer på skolen med hans bestevenninne Viktoria. Hun tvinger ham til å si navnet hennes uten å tenke over hva det kan føre til, og siden han føler seg provosert, skjer det da noe som det alltid skjer når morens navn nevnes. Katasofen inntreffer. Viktoria faller ned trappa og skader ankelen sin alvorlig. Stakkars Harry da det gir ham konsekvenser, noe det siste faren hans trenger, da det ikke går så bra med karrieren hans.

Et annet sted blir man kjent med en annen jente som opplever det samme når bestefarens navn nevnes. Ved en tilfeldighet blir noen kjent med en dame som vet noe om dette og kaller det knuseånder, og hun har en oppskrift på hvordan de kan løse problemet.

Underholdende barnebok
Aller først vil jeg nevne at jeg ikke er i målgruppa, men likevel leser jeg ofte barnebøker og ungdomsbøker for jeg liker å holde meg oppdatert når det gjelder bøker for fleste målgrupper. Dette er en barnebok jeg likte overraskende godt på grunn av at den inneholder en smule overnaturlige elementer. Det er ikke mye av det, men noe. Jeg likte også karakterene som var en liten grad sære, men som også var underholdende å lese om.

Oppskrift mot ånder som knuser ting, er ikke spesielt troverdig med tanke på at den handler om knuseånder, som er omtrent det samme som poltergeist, som er en ånd som er mer voldelig av seg enn spøkelser, men så er jo dette fantasy. Tronstad skriver med stor kreativitet og innlevelse, så man blir lettt revet med, til tross for at handlingen ikke er realistisk, men det er heller ikke målet med boka.

Liker også balansen mellom tristhet og festligheter. Man får litt av alt. Man blir også godt kjent med karakterene i den korte stunden fordi Oppskrift mot ånder som knuser ting er bare på 202 sider, svært overkommelig og lettlest, spesielt med tanke på at kapitlene er så korte.

En fin og festlig bok om samhold, vennskap og finne løsninger på noe som er uforståelig og vanskelig. Gjerne les den rundt Halloweentiden eller mens det fremdeles er mørketid.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.

Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...

I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.

Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.

Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?

Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.

I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nyttårsaften er bare trivelig, eller?

Nyforelskede tenåringer
Ebba er tenåring og har fått seg kjæreste. Foreldrene deres har aldri møtt hverandre, noe Ebba syns det er på tide å gjøre noe med. Derfor arrrangerer foreldrene hennes nyttårsfest og inviterer Marlon og hans foreldre. Foreldrene til Ebba får seg litt av et sjokk da de får se hvem foreldrene til Marlon er. Det er et par de kjente en gang for lenge siden. Får man vite hvorfor kontakten mellom dem ble brutt og hvorfor det er så anstrengt mellom dem? Ikke nok med det, det har vært innbrudd hos jobben til Ebbas mor. Medikamenter skal ha blitt stjålet og det hintes i at hennes legitimasjonskort er blitt brukt under innbruddet. Klarer hun å skape en normal nyttårsaften, til tross for alt stresset som oppstår?

Martin Österdahl har hittil vært et ukjent navn. Jeg ville lese Parmiddagen for konseptet virket noe underlig og sært, og hele handlingen var det. Det er en blanding av psykologisk thriller og suspense. Man skjønner at noen dør ut i fra coveret. Man undrer på hva som kan gå så galt under selve nyttårsaften.

Treg handling og uinteresant tema
Handlingen var svært treg og noe tungtrødd. Grunnen er at enkelte samtaler og hendelser er noe repeterende, og her var karakterene mer interessante enn selve plottet. Det ble for mye om graviditet for min del, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om, dessverre.

Under hele handlingen veklser man tiden mellom nå og for sytten år siden, og Österdahl gjør det på en oversiktelig måte. Han prøver også hardt å kjøre på med suspense og twister, men det ble altfor lett å gjette seg frem til det hele, også hvem som dør. Derfor ble det ikke så mye spenning i teksten. Jeg likte å lese om karakterene fordi de var noe underlig og kavende, så ville likt å lese om dem i en annen setting. For denne settingen og en del av temaene ble for forutsigbart og kjedelig. Det engasjerte ikke.

På grunn av at boka er veldig kort og repeterende, blir dermed anmeldelsen også noe kort, for å ikke avsløre noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Enig. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men så ble det mye snakking med seg selv, og retninger som ble vel forutsigbart. Noe som er synd da jeg stort sett liker bøker om isolasjon og vintersesong. =)

Adam Cesare er youtuber, og som mange andre youtubere, bruker han plattformen til å bli forfatter.

Selv følger jeg ham ikke. De jeg følger på YouTube er bokfolk jeg har fulgt de siste ti-tolv årene. Cesare har gitt ut noen horror bøker allerede, og i 2020 utga han Clown in a Cornfield, som er en blanding av horror og slasher for ungdom.

Å flytte til et småsted kan være utfordrende
Quinn og faren hennes flytter til et lite og ukjent sted. Kettle Springs er et dødt sted, og en smule splittet. De voksne og ungdommene har ikke samme syn på stedet. De voksne vil at Kettle Springs skal bli som før, men ungdommene lever livet mens de kan før de er gamle nok til å flytte vekk. Ved en tilfeldighet havner Quinn sammnen med den populære gjengen fra skoen, og med tiden viser det seg at de kanskje ikke er så eksemplariske. Det planlegges en slags låvefest for ungdommen.e De fleste fra skolen drar dit, og festen blir til et mareritt da de får besøk av en klovn, og klovnen er ikke der for å feste ...

Dette er en ungdomsbok og som nevnt tidligere er det en blanding av horror og slasher. Både coveret og innnholdet minner meg om herlig slashere fra 80-tallet. Cesare beskriver godt hvordan det er å bo i et lite sted hvor ting kan fort bli kjedselig, og om ungdommer som finner på forskjellige måter å kvele tid på, siden de ikke har like mye å gjøre der som ungdommer i byer har. De må være ekstra kreative på fritden for å underholde seg selv. Han beskriver også godt følelsen av å være ny et sted, begynne på en ny skole og havne tilfeldig i en slags gjeng.

Småkomisk horror
Men som horror og slasher bok, tilfører ikke Clown in a Cornfield noe nytt. Den oppleves et snev som en satire, og ikke alle har klovnefobi. Jeg har ikke det, men kan forstå at noen har det, og hvorfor. Man vet aldri hvem som er bak en maske eller hva den personen eventuelt tenker. Selv om det er mye som skjer, og det kan bli noe voldsomt, ble boka dessverre noe komisk.

Clown in a Cornfield var nok mer gøyal enn skremmende. I fjor utga Cesare oppfølgeren Clown in a Cornfield 2.

Jeg hørte denne på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla