Bokelskere.no

Det må ha vært en intens forestilling. Jeg har lenge svevd i den villfarelse at Halldis Moren Vesaas hadde oversatt stykket til nynorsk, men etter litt leiting finner jeg bare Arthur Klæboe som nynorskoversetter. Sikkert ingen dårlig oversettelse, det heller!

En kan jo tenke seg andre vinklinger også. Jeg kom plutselig i tanker om Hitchcock, som skremte vettet av oss en gang i gamle dager. Det fins jo så mange slags fugler ...

Å oppleve dette "live" må ha vært ganske utmattende, ja. Og aktørene hører absolutt til "creme de la creme". At man må fravike manus for i det hele tatt å kunne sette opp dette stykket, sier seg sjøl i grunnen: Som innledning til første akt er det over tre sider med sceneanvisninger!

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Med alle mulige forbehold, siden jeg ikke er begynt på boka enda: Jeg tenker (håper?) at uansett hvor traurig og ensomt et sted er, så finnes det håp hvis det er fugler der. Der det er fugler, er det liv. Der det er liv, er det håp. Men vi får sjekke (ev. korrigere) disse gjetningene når vi har lest ferdig, så kan vi kanskje enes om en fasit.

Det ble vel klart nokså tidlig i avstemminga hvilken veg det bar, så boka er allerede i hus! Først skal jeg gjøre meg ferdig med Der krepsene synger, så blir det altså dansk nynorsk fra trøndelagskysten. Spennende!

Utvilsomt et funn for lesere med erfaring fra sauehold. For meg var det en hyggelig leseopplevelse, der forfatteren formidler slit, gleder og sorger, men først og fremst kjærlighet til yrket sitt, hjemtraktene sine og folket der. Jeg må innrømme at en del av detaljene ble litt for spesielle for meg - jeg gikk meg litt vill i saueraser, gårdsnavn og eiendomsforhold.

På tide med litt finsk igjen. For flere år siden fellesleste vi Väinö Linnas Ukjent soldat, som skapte engasjerte diskusjoner her i gruppa. En seinere forfatter, Kjell Westö, har skrevet flere gode, kritikerroste og prisbelønte romaner med Finlands nyere historie som bakteppe. Mitt forslag denne gangen er derfor en av hans tidlige romaner, Faren ved å være Skrake.

Jeg har alle tre liggende i "skal lese"-hylla mi. Skal definitivt starte med nummer 1!

Enig med Lillevi: Dette kom litt brått på. Kan vi ta ei "friuke" nå?

Jeg er også ferdig, og som deg finner jeg det vanskelig å oppsummere. Noen partier er direkte kjedelige, noen er provoserende, noen er til å bli glad av, noen kan man nikke anerkjennende til.

Naturskildringene syntes jeg bare godt om. Ikke Hamsunsk poetisk, som flere har påpekt før meg, men nøkterne, nøyaktige og detaljerte - og det går tydelig fram at Thoreau elsker "utmarka". Han leverer medrivende skildringer av farger, former, vær og bevegelser, dessverre ofte tett fulgt av et "spark" i en eller annen retning.

Som for eksempel den julidagen han dro på fisketur, kom ut for et voldsomt regnvær og ble gjestfritt mottatt hos landarbeideren John Field, iren med sine "myrtraskende vadeføtter". Som takk får herr Field ei belæring om hvor feil han satser her i livet og hvordan han heller burde tjene til sitt daglige brød. Meget arrogant og nedlatende.

De "ville naboene" bød på fornøyelig underholdning til alle tider på året; jeg frydet meg spesielt over ekornhistoriene, og ikke minst over islommen, med sine raske forsvinngsnummer og uforutsigbare forflyttinger. At gjedda skulle være en vakker fisk, har jeg derimot mine tvil om. (Jeg har sjøl fiska ei gjedde en gang. Mye kan sies om den, men vakker var den ikke.)

Og så motbeviser han altså myten om at Walden var en bunnløs innsjø. At han også finner det nødvendig å forklare i detalj hvordan han gjorde det, og hvorfor han måtte gjøre det slik, er muligens interessant for noen. For meg ble det i overkant detaljert, og jeg tilstår gjerne at jeg leste denne passasjen litt diagonalt.

Thoreaus tanker omkring sivil ulydighet holder vann fremdeles, synes jeg. Når det gjelder naturvern, er jeg mer usikker. Hva mener han egentlig om jordbruk? Ødelegger det naturen? Han sier at de som eier en gård, er en slags slaver av eiendommen sin. Nesten litt som Vesaas i Det store spelet: "Du skal vera på Bufast all din dag". Betyr det at han fraråder jordbruk? Hva alternativet er, finner jeg ikke at han sier så mye om.

Å følge hans eget eksempel er vel et dårlig råd: Han flytta ut i skogen, fikk gratis tomt av sin venn Ralph Waldo Emerson, som også eide området der han (motvillig?) dyrka bønner. Da oppholdet ved Walden var over, flytta han inn hos den samme Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter.

Det er vanskelig å bli klok på denne mannen. Noe terningkast blir det ikke denne gangen, dertil er boka for full av motsigelser.

"Sent på høsten" er sikkert en passelig tittel, hvis vi da ikke skal ta "House-Warming" helt bokstavelig og satse på vedfyring. Noe "innflyttingsselskap" hører vi jo ikke stort om i dette kapittelet. Riktignok skryter han et annet sted av at han har hatt opptil 30 gjester i hytta si, så det kan jo være dette han sikter til. Nå husker jeg ikke lenger hvor mange kvadrat denne hytta var, men husker at han hadde tre stoler. Jeg prøver å forestille meg de 30 plassert "oppad stolper og nedad vegger". Intimt og (kanskje?) koselig.

Jeg har ikke lest boka, men tenker at selve tittelen (og dermed sidetallet) sier det meste. Jeg ville iallfall ikke ha ventet meg noen dyptpløyende redegjørelse, dertil er emnet for omfattende. Men Tveit har jo skrevet andre, mer voluminøse, bøker fra det samme området.

Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin. Mens han i første kapittel mente at arbeid var en forbannelse, så roser han seinere jernbanemannskapene opp i skyene for jobben de gjør, særlig med snøbrøyting. Ett sted vil han ha det stille rundt seg, et annet sted lovpriser han alle lydene ved hytta si, ikke bare naturens lyder, men faktisk også lydene fra jernbanen, fra kjerrer som kjører forbi på vegen, og fra kyr som rauter fra et nærliggende beite. (Det var jo ikke akkurat ødemark der han holdt til!)

Og nå skal jeg begynne på kapittelet om gjester.

Jeg har en følelse av at de fleste her ligger godt foran meg i løypa. Så langt har jeg vært både i kjelleren og på loftet, men har etter hvert begynt å tenke at Thoreau skriver etter innfallsmetoden. Konsekvent er han iallfall ikke, såvidt jeg har oppfattet. Han vil ikke pålegge andre å leve etter hans filosofi, men rakker ned på dem som velger noe annet enn det han i "skrive-øyeblikket" anbefaler.

Det passer vel egentlig dårlig å trykke "godt sagt" på innlegget ditt, men her er det jo ingen alternativer, slik det er på f.eks. Facebook. Trist (men ikke helt uforståelig!) at du gir opp, men følg med oss og kom sterkere tilbake når du kan!

Profilen din gir ingen informasjon om hva du har likt å lese før. Vanskelig å gi råd da, men du kunne jo prøve Ringenes herre?