Bokelskere.no

Du verden, så grundig du går til verks, Jostein! Jeg gikk gjennom Mammut-listene og fant ingen ting med såpass fristende priser at jeg bestilte noe. Imidlertid har jeg bestilt fire bøker fra Bokklubben, lagt inn noen opparbeidete bonuskroner og venter nå på pakke med faktura pålydende 120,- Nkr.

Oppsummering for januar: To treere, to firere og to seksere. Høyeste karakter til to meget forskjellige bøker: Under gullregnen av Marie Hamsun og De fem årstidene av Gaute Heivoll. Det blir neppe toppkarakter til Karen Blixen, kjenner jeg på meg. Den går tungt og trått, dessverre!

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen.

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

Les hele innlegget her.

så kjem vi til å konfiskere guden din
han er farlig for oss
det veit du vel

Godt vi har forfattere som engasjerer seg og roper høyt av og til. Diktet hans om "dei tusenar som seglar igjen" er også en vekker.

Denne boka begynte jeg på i fjor en gang, men la den bort. Nå husker jeg hvorfor: Jeg hadde ventet meg noe mer fantastisk, tror jeg. Noe i retning av eventyr, magisk realisme eller noe sånt. Den gangen steg jeg av på et vertshus på veien til Pisa og lot resten av fortellingen fortsette uten meg. Nå skal jeg ta meg sammen og lese seriøst, skjønt dette er en sjanger jeg ikke har særlig trening i å fordøye. Så langt har jeg registrert at fortellingen består av en rekke ubegripelige sammentreff; hele handlingen baserer seg på at greven befinner seg "på rett sted til rett tid".

Ah - Kazantzakis! På gravmonumentet hans står et sitat av ham: Δεν ελπίζω τίποτα. Δε φοβούμαι τίποτα. Είμαι λεύτερος. Jeg håper ingenting. Jeg frykter ingenting. Jeg er fri.

Zorbas fortelling er mer enn en dansende Anthony Quinn på ei kretisk strand!

Jeg er en av dem som setter pris på at du stikker innom når det faller seg slik. Kan du ikke bare fortsette med det?

Aller Anfang ist schwer ...

Takk for informativ lenke! Det er tydeligvis ikke bare litterære kvaliteter som har vært vurdert blant "de aderton".

Valget av fredsprisvinnere har vi jo stundom undret oss over. Det kan vel være likedan med litteraturprisen: Av og til har komiteen trolig sett litt stort på det. Er det for eksempel noen her på Bokelskere som har lest noe av nobelprisvinneren Winston Churchill?

Bjørnson hadde mange kvaliteter, også litterært, men likevel rakk han neppe Ibsen til knærne. At de var samtidige, gjorde nok sitt til at Ibsen ble utelatt etter at Bjørnson fikk prisen. Man kan jo merkelig nok ikke "begunstige" samme nasjon flere år på rad (jf. spekulasjonene omkring de seineste prisvinnerne)!

Jeg tilstår at jeg som leser har hatt større glede av Hamsun enn av Ibsen, men vil helst slippe å rangere dem!

Sånn har jeg også ordnet meg. Skulle jeg lage ei liste, måtte det eventuelt være over det enkeltverket jeg liker best av hver forfatter.

Helt enig. Historien kunne vært svært spennende, men den mangler driv. Jeg tror oversetter har bommet noe, men forfatteren selv står nok for det språklige. Språket er ikke dårlig, men historien er ikke så spennende som den kunne vært. Oversetter roter med noen ord og oppgir ord jeg ikke finner i den norske ordlisten, og dette skjer flere ganger. De snuser voldsomt og alle bruker visstnok snus. Tror kanskje forfatteren vil ha frem at mobilbruken har gått for langt, men siden han har lagt handlingen til 2004/2005 har han noe å gå på i forhold til det temaet. Jeg jubler ikke, jeg anbefaler ikke, men det var greit å ha lest den.

Hva var det med denne boka som traff meg rett i hjerterøttene? Kanskje gjenkjennelsen? Jeg gledet meg til å bli pensjonist, etter å ha vært styrt av kalender og klokke i alle år siden tidlig barndom. Omsider skulle jeg gjøre hva jeg ville, når jeg ville. Ingen timeplaner, ingen pålagte oppgaver.

Gaute Heivolls bestefar derimot, har planer for hva han skal gjøre etter 34 år på skinnene mellom Oslo og Stavanger: Han skal male, og sammen med kona skal han gjøre den perfekte hagen enda mer perfekt. Og så går det ikke som han har planlagt. Han finner seg ikke til rette i en ustrukturert tilværelse. Hver dag lytter han etter Stavanger-toget og sjekker om det er i rute. Omgangsformene i hjemmet fortsetter på rutinemessig vis. Og framfor alt blir det ikke slik han har tenkt med den etterlengtede hobbyen: Han oppdager at maleriene hans ikke holder mål.

Bildet dirret svakt. Det var som å sveve et stykke over vannet, under
ham skummet bølgene så vidt. Da han foldet kameraet sammen, sto det
med ett isnende klart for ham: Han kom aldri til å male mer.

Heivolls bestemor er kanskje framstilt som en bifigur, men for meg blir hun nøkkelen til hele handlingen. Egentlig er det henne bestefaren har lengtet hjem til hver gang han stiger av toget; også den siste gangen. Men det at de nå skal holde hverandre med selskap hele døgnet, fører ikke til fornyet fellesskap. Når tvilen og tungsinnet melder seg, blir det ikke snakket om. Begge vil skåne den andre for det som er vondt og vanskelig.

For den som ikke er hageelsker, kan jeg forstå at alle hageskildringene fortoner seg litt kjedelige. For meg var de en fryd å lese. Heivoll har fått sin første sekser fra meg.

Jeg fortsetter å nominere kvinnelige forfattere: Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas er mitt forslag denne gangen.

I hylla mi står nå bare den siste boka igjen. Jeg gru-gleder meg og sparer den i det lengste, som barndommens sukkertøy som skulle vare lengst mulig!

Finnes det en begrunnet oversikt over dem som ble funnet verdige til en plass på lista?