Bokelskere.no

Haha. Medalje og diplom ble han nok glad for. Men han har jo fått klar beskjed: Ingen tale - ingen penger! Mulig han har så han klarer seg likevel.

Joyce Carol Oates er uovertruffen nå det gjelder å beskrive tristesse. I denne romanen fører hun oss tilbake til 1950- og 60-tallet, da raseskillet fortsatt satte sterkt preg på dagliglivet, også i stater der det offisielt var avskaffet. I småbyen Hammond i staten New York bor hvite Iris og svarte Jinx, som ifølge konvensjonene ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Likevel trekkes Iris mot Jinx, og ved en tilfeldighet gjør de to seg skyldige i et drap. Det blir aldri oppklart, og de blir aldri mistenkt, men begge skal preges av dette for resten av livet, et skyld- og skambasert "avstands-fellesskap" som ingen av dem greier å bryte ut av.

Vi følger dem vekselvis fram til tidlig 60-tall og blir vitne til hvordan de ødelegger seg selv. Jinx dropper ut av skolen, der han var en av klassens beste og dessuten den mest toneangivende på basketballaget. Han får jobb ved et samlebånd og mister etter hvert det håpet han hadde om ei bedre framtid. Iris lukker seg inne i et skall og jobber hardt for å komme seg opp og fram. Det greier hun også tilsynelatende - ved slutten av boka er hun i ferd med å gifte seg med en framgangsrik akademiker. Likevel er det håpløsheten som gjennomsyrer beretningen om henne også.

Miljøskildringene understreker stemningen: Gjennomført dunkelt, grått og trist - og uhellsvarslende. Man kan se for seg stedene der hovedpersonene ferdes, leilighetene som Iris' familie flytter til etter hvert som økonomien forverrer seg, mørke gater med støv og søppel, overgrodde bakgårdshager; man lukter råttent løv og vasser i søle. Til og med omgivelsene rundt Iris på hennes veg oppover i samfunnet blir deprimerende, enda så storslagne de er.

Det virker kanskje som om romanen er dørgende kjedelig. Det er den ikke, tvert imot. Det er spennende å følge Iris og Jinx gjennom ungdommen på veg mot moden alder. Et stort galleri av bipersoner har også betydning for utviklingen deres - fram til den dagen da de skjønner at ingen ting betyr noe lenger. Definitivt ikke ei bok å bli glad av, men iblant blir man trollbundet av de mørke sidene av menneskelivet. I alle fall ble jeg det denne gangen.

Du godeste.

Hovedpersonen er en prisbelønt fysiker, gift med Laban og mor til tvillinger. Dessuten er det velkjent for mange at hun har en personlighet som gjør at hun "trekker til seg" betroelser fra Kreti og Pleti. Denne "effekten av Susan" fører til at det "høyere embetsverket" henter henne hjem fra India, der hun står overfor en lang fengselsstraff, og lover fritt leide hvis hun oppsporer medlemmene av "Fremtidskommisjonen". Det er nemlig kommet en del av maktapparatet for øre at denne nå nedlagte kommisjonens arbeid brakte konklusjoner av største betydning for verdens framtid, men ingen har så langt greid å få tak i medlemslista eller noen av rapportene deres.

Susan starter jakten på nåla i høystakken, godt hjulpet av mann og barn, som alle er enestående begavelser på hver sine felt. Men samtidig viser det seg at sterke krefter prøver å forhindre at opplysninger om dette kommer ut i offentligheten.

Etter hver avsløres konspirasjoner og motkonspirasjoner som involverer toppsjiktet i dansk vitenskap, politikk, forsvar og finans, pluss hardkokte kriminelle som gjør grovarbeidet. Jeg gikk meg litt vill i persongalleriet til tider, må jeg innrømme.

Selve bakteppet er nok ikke tilfeldig valgt: Det handler om framtidsvyer som makthaverne ikke vil ha ut i offentligheten, av redsel for folkets dom.

Boka ble en veritabel sidevender for meg, trass i alle referansene til kvantefysikk og andre uutgrunnelige fagområder langt unna min komfortsone. Gang på gang havner Susan i farlige situasjoner, enten aleine eller sammen med mann og barn, men takket være fire superhjerner - pluss en liten håndfull gode hjelpere - styrer de klar av det meste.

Midt oppi alt dette blir det også plass til ekteskaps- og familiedrama, kanskje som et forsøk på å gi personene den dybden jeg synes de mangler? Tidvis fungerte det, men det ble litt i meste laget etter min mening.

Ingen over, ingen ved siden. Og "to be continued".

Rett inn på ønskelista!

Ei gammel venninne av meg hadde en standardkommentar til de fleste vanskelige materielle situasjoner: "Jaja - det e nu bærre jordiske teng". Det meste koker ned til det, tenker jeg stadig oftere etter hvert som alder og visdom gjør seg gjeldende.

Hva med denne?

Synd. Jeg savner både forslagene og kommentarene dine allerede! Men jeg skjønner hvordan du har det, - jeg er også en "énbokleser". Mer enn én felleslesing om gangen er nok ikke noe for meg. Jeg prøvde meg litt på Peer Gynt, men innså at det ble for mye rot i rutinene mine.

Jeg er i "gjenlesingsstemning" for tida. Det er flere av dere som allerede har denne i boksamlinga si, men jeg tar likevel sjansen og foreslår

Hendelser ved vann av Kerstin Ekman.

Du har trolig rett i at det handler om politisk pest, og at vi kanskje tolker ut fra politisk ståsted. Sjøl tolker jeg ikke boka som en advarsel, mer som en konstatering: Slike pester vil komme igjen og igjen, og vi kan ikke stoppe dem før epidemien er brutt ut. Det eneste anstendige vi kan gjøre, er å bekjempe dem når de har angrepet oss. Litt for defensivt i mine (politiske) øyne.

Leseperioden er straks over, og jeg sitter her og føler meg snytt. Skuffet fordi en person som gjennom livet ble berømmet for både "tanker, ord og gjerninger" ikke makter å engasjere meg mer. (Det kan naturligvis være meg, men ...). Den eneste scenen jeg lot meg bevege av, var da Rieux og Tarrou beseglet sitt nyerklærte vennskap med et bad i sjøen, i all hemmelighet. Ei lykkestund midt i all elendigheta.

Sitat fra Store norske leksikon:

Romanen La Peste (...) viser mennesker som kjemper mot meningsløshet
og urett med nøktern erkjennelse, måtehold, medmenneskelighet og
solidaritet.

Nøktern og saklig beskrivelse, får man si. Og så må jeg legge til for egen del: Disse menneskene kjemper så visst en heroisk kamp, men hele tida innafor sin egen lille boble. Det er kanskje det Camus vil fortelle oss? Hvor pesten kommer fra og hvordan den sniker seg inn på oss, er underordnet. Inn i bobla kommer den, uansett. Å forebygge har ingen hensikt; det samme vil skje om igjen uten at vi kan forhindre det. Kampen starter først når fienden er blitt synlig og merkbar, og da er det som regel for seint. Likevel er det all grunn til å beundre mennesker som kjemper, selv uten noen religiøs eller ideologisk bakgrunn.

Mye å beskjeftige tankene med, men hele historien ble for nøktern og "klinisk" for meg. Ei engasjerende bok skal vekke følelser: Sinne, avsky, medlidenhet, kvalme - og likevel ikke bli sentimental. Takket være badescenen strekker jeg meg til en svak firer på terningen og takker for samlesinga!

"Det må være greit å ta en diskusjon på dette."

Enig i det, men i diskusjoner kan man ikke regne med å få bare "hyggelige" svar. Jeg er også av dem som gjerne vil eie bøkene jeg leser, men innser at det ikke alltid er mulig. Mitt forslag er at vi holder på nåværende praksis. De fleste av forslagsstillerne har så langt tatt rimelig hensyn til tilgjengelighet, synes jeg. Hurra for biblioteket!

Jeg har lest og klødd meg i hodet. "Filosofien" er såvidt fattbar: I krisetider vil mennesker søke sammen for å holde situasjonen på et levelig nivå for sine likesinnede, og ikke minst for seg sjøl. Det gjelder å holde ut og ikke gi opp; før eller siden kommer man ut på den andre sida av helvete - men kommer man styrket ut og endrer holdninger, eller tar man opp igjen livet slik det var før?

Jeg greier ikke å trekke noen konklusjoner ut av denne romanen, ikke engang om pesten er ment som en politisk eller moralsk prøvelse. Det jeg sitter igjen med, er bare spørsmål.

Camus har valgt å legge handlingen til Oran, den nest største byen i Algerie, der han sjøl må ha vært godt kjent. Det må han ha hatt en mening med, men jeg finner den ikke. Han beskriver byen som det jeg ville kalt et "høl" - iallfall estetisk sett. Grå og trist, med mennesker som er stivnet i vaner og rutiner.

Persongalleriet er europeisk, trass i at flertallet av innbyggerne i byen må ha vært arabere - hvem var det som ble isolert/isolerte seg? Vi hører om kirkelig engasjement, men hva foregikk i alle moskeene?

Kanskje det kommer flere opplysende innlegg etter hvert, men foreløpig nøyer jeg meg med dette. Og et spørsmål: Har jeg oversett noe undervegs? Noe som kan tyde på at den innfødte befolkningen var en del av dette dramaet?

Hva med Neal Stephenson sin "Cryptonomicon"? Ikke nær fremtid, men absolutt både tech og thriller.

Jeg er i ferd med å starte på del 2. Interessant med Pesten i hovedrollen - men pesten har vel en årsak?
Nå tar jeg med meg boka på ferie og får vel nok av tid til å gruble på årsaker - og ikke minst virkninger.

Apenes konge - ein klassikar, men nokså forelda Eg veit ikkje om det finst statistikk eller forskning på dette, men eg innbiller meg for det fyrste at bortimot alle born las då eg var gut 1960-1964, og at politikken med å senda ut barneutgåver av dei såkalla klassikarane ikkje berre gav oss næring til tankeflukt av ein annan dimensjon enn barnebøker henlagt til i dag, men også sette oss i direkte kontakt med verdslitteraturen og den vestlege kanon. Romanar av Charles Dickens, R.L. Stevenson, Victor Hugo, Alexandre Dumas – dei var ein del av den felles lesinga. «Oliver Twist», «Den svarte pila», «Frendeløs», «Dei tre musketerane», «Ei verdsomsegling under havet», «Moby Dick»...

Bøkene kom ut i seriar frå Damm og Gyldendal, men også i teikneserieutgåver frå Stabenfeldt eller på nynorsk frå Norsk Barneblads Forlag. Prisane var så låge at me som regel kjøpte bøkene sjølv, av eige lommepengar, korleis det no hadde seg. Du fann velfylte bokhyller på dei fleste guterom. (No snakkar eg kun om gutar, sjølvsagt las jenter like mykje, men det var ei anna verd – det var eit skarpt skilje mellom gutebøker og jentebøker.) I tillegg kom ei rekkje spenningsseriar, med Hardy-gutane i front, Fem-serien (ein av mine favorittar) og så cowboy-bøker då, med Hopalong Cassidy som den einaste eg hugsar i farten – og Tarzan-bøkene. Her gjorde eg mitt livs fyrste skrivetekniske oppdaging, eg oppdaga nemlig at forteljingane var bygd opp slik at anna kvart kapittel handla om kvar sine personar og miljø (som sjølvsagt møttest på eit eller anna tidspunkt), og at kvart kapittel enda med ein cliffhanger, slik at ein måtte lesa neste kapittel for å få med seg framhaldet på cliffhangeren i kapitlet framfor, osv. Hm, tenkte eg, 10-11 år gammal, så det er slik dei gjer det. Ikkje dumt.

Det var bror min som eigde Tarzan-bøkene. Eg las dei alle, men Tarzan var liksom aldri vår mann. Det var noko litt forelda over han, han vart ein vits. "Tarzan i underbuksa".