Bokelskere.no

Stort sett holder jeg meg på hjemmebane for tida, men i dag har jeg vært ute i verden og flotta meg litt: Koronasveisen er vekk (nesten bokstavelig talt!); jeg kom hjem med ekstrem sommersveis - og med Powwow i veska. Bok kjøpt til full pris for første gang på mange måneder. Noen ganger er det befriende å være litt ekstravagant. Ser fram til å lese!

Takk for mange enestående lesestunder gjennom mange år!

Jeg har ei bok i hylla som jeg mange ganger har tenkt å lese på nytt, og nå har jeg henta den fram. Flere av dere har lest den, men jeg tenker at det kan være mange år siden sist. Jeg tar en råsjanse nå: Vil jeg bli like fascinert ved gjenlesing som jeg var da boka var ny? Kanskje noen av dere andre også tar sjansen på å repetere/revurdere en gammel leseopplevelse?

Mitt forslag denne gangen er Åndenes hus av Isabel Allende, utgitt i 1982.

Det gikk som forventet: Heller ikke denne gangen kom jeg på bølgelengde med Kjærstad. Selv om jeg må skrive under på det andre har sagt her om det elegante, lettflytende språket hans, tror jeg det nettopp er språket som butter imot for meg: Det blir for elegant. Her har vi tre ulike personer som forteller om seg sjøl og sitt forhold til forbrytelsen og ofrene:

Først Ine Wang, som ser saken med tabloide øyne og regner med en opptur yrkesmessig. Det er hennes innskytelse å bringe Berge inn i fortellingen, og det er hun som tipser politiet, etter alt å dømme. Hennes beretning synes jeg er troverdig.

Dernest gis ordet til dommeren, som jeg ikke greier å tro helt på. Tilbaketrukket nerd som helst ikke vil fram i rampelyset, men briljerer med lindress og stråhatt på promenaden, letter på hatten når han hilser (på 2000-tallet!), mimrer om sitt ekstatiske sexliv i London flere tiår tilbake og har en eneste venn, såvidt vi får rede på: En lærer med spillegalskap som fører han helt ned i rennesteinen. Peter Malm påstår å være en framifrå menneskekjenner, takket være skjønnlitteraturen.

Og så er det Berge sjøl. Jeg tror ikke på han heller. Enten lyver han for Ine, eller han lyver for seg sjøl. Sannsynligvis begge deler. Han forbauses av vitnenes bedømmelse av hans personlighet, men nekter altså å forklare seg i retten.

Det avsluttende grepet er genialt: Kommer Berge til å ta ordet? Hva vil han i så fall si? Vil retten tro på det han sier? I motsatt fall: Hvilken konklusjon vil retten komme til hvis Berge holder seg taus?

Som så ofte før avslutter jeg altså med spørsmålstegn. Vi lesere får hver for oss bruke fantasien og velge hvor punktum skal settes. Når det gjelder terningkast, var jeg lenge innstilt på 3, men høyner til 4, hovedsakelig på grunn av den åpne slutten. Takk for samlesinga!

Jeg forstår deg godt! Men jeg fikk da lest ferdig, på et vis. Blant de mange detaljerte skildringene var det mye interessant, men jeg må innrømme at jeg ble temmelig mett av all statistikken og det enorme persongalleriet. Dette er nok ei bok for helt spesielt interesserte!

Det ser ut som du må bestille hele "pakka".

Jeg er også godt i gang med Ine Wang og gjesper ofte. Det blir forhåpentlig klarere etter hvert hva som er hensikten med de langdryge beskrivelsene av ambisjoner, håp, mismot og andre følelser. Med den anseelse Kjærstad har som forfatter, regner jeg med at han har en plan for oppbygginga av dette dramaet. Jeg er for øvrig ganske enig med Hilda i at det hadde gjort seg med litt flere avsnitt. Men det er kanskje også en del av planen at dette skal være tett og kompakt? Vi får vel streve oss videre ...

... og enda flere år før jeg omsider kapitulerte. Som deg har jeg stor forståelse for at bokhandleren følte seg krenket av dama han hadde behandlet med vennlighet og gjestfrihet. Selve innholdet i boka var interessant inntil et visst punkt, da det faktisk begynte å kjede meg.

Etter én roman av Kjærstad for atskillige år siden har jeg også holdt meg på (ærbødig?) avstand. Men i det siste er jo fyren blitt krimforfatter, slik jeg har forstått det, så jeg tar sjansen. Berge er bestilt, sammen med Heim, som var ditt forslag.

Etter å ha lest ei temmelig krevende bok var jeg klar for noe mer "lettbeint". Men dette ble for mye av det gode. Tidsklemme, problemer med sjefen, problemer med foreldre, søsken og svigerforeldre, problemer med barnas lærere, problemer med "vellykka" bloggevenner - jeg ble helt svett av alt som ble dynget på hverandre her. Nå skal jeg lese gammeldags krim.

Alf van der Hagen har valgt en særdeles passende tittel på denne boka. Aldri har jeg forestilt meg at et menneske kan ha en slik lesekapasitet - og attpåtil huske bortimot alt han har lest! Skjønnlitteratur fra "tidenes morgen" og fram til vår tid, filosofi, religion, essays om de forskjelligste emner. Teksten er lagt opp etter samme oppskrift som tidligere bøker av samme forfatter: En samtale der forfatteren sjøl er diskret til stede med spørsmål og kommentarer iblant, men der hovedpersonen er den som fører ordet.

Henning Hagerup er barnebarn av Inger; sønn av Helge og nevø av Klaus. Kanskje ikke så underlig at han endte opp som leser? Vi får del i livet hans fra barndommen og fram til i dag; et omskiftelig liv med gleder og sorger, seire og nederlag, men med litteraturen som kontinuerlig følgesvenn og lidenskap.

Jeg burde muligens ha gitt en sekser for gleden jeg hadde av å lese boka, men må innrømme at en god del av referansene gikk meg hus forbi siden jeg ikke er en leser av samme kaliber som Henning Hagerup. Men jeg har ingen problemer med å anbefale denne boka til alle som setter pris på god litteratur!

Jeg har ikke lest bøkene hennes, men hun var flittig bidragsyter til Sirene i hine hårde dager.

Midt i alt oppstusset omkring koronaviruset nå om dagen velger jeg å foreslå Som pesten av danske Hanne-Vibeke Holst, som jeg kom over på Mammut-salget. Den er litt av en murstein, men jeg skal i alle fall lese den, aleine eller (helst) sammen med andre vettuge lesere!

... og der var sporfinneren Gretemor endelig på plass - takk skal du ha! Jeg slapp billig unna den leiteaksjonen: "drible" står i det aller første avsnittet i boka, og de ulike variantene av "sass" har du informert grundig om.

Når det gjelder ordbøker, er jeg enig i at det er underlig å ikke finne ut av dette i 1960. Men "sass" står faktisk ikke i min Oxford Advanced fra 1974. Jeg burde nok hatt ei amerikansk ordbok også, skjønner jeg. Pluss originalutgaven av Mockingbird.

Jeg er imponert over hva du finner ut, Lillevi! (Nå må jeg vel skumme gjennom boka igjen for å finne ut hvor "drible" og "sippete" står!)

Jeg tror sheriffen ganske enkelt bruker sin sunne fornuft når han insisterer på at Atticus skal skyte. Han vet hvem som er den mest treffsikre av de to og vil sikre at avlivningen skjer så raskt og sikkert som mulig.

Det med brillene er jo litt spesielt, som du sier, men der kjenner jeg meg litt igjen. Mine første briller var lesebriller og fungerte elendig på større avstander. Atticus er en "leser" - kanskje det er lesebriller han har på seg? Først skyver han dem jo bare opp i panna, før de faller ned og blir knust.

Hvem som hadde fullmakt til å avlive dyr i Alabama på 30-tallet, vet jeg ikke, men vi må vel regne med at Atticus faktisk fikk en slags fullmakt fra sheriffen i dette tilfellet? (Det aner meg at byråkratiet ikke var så strengt som vi er vant til i dag.)