Bokelskere.no

Ok, dette er kanskje teit av meg, kanskje er det morsomt, uansett tenker jeg å forsøke det, siden det er usvømt vann for meg: Jeg trenger hjelp til en passasje i en bok jeg skriver på. Om dette noen gang kommer ut, om det blir bra, er en annen sak, men jeg sitter fast, og siden det er ekstreme mengder lesende folk her inne og altså kolossalt med gode hoder samlet på et sted, så anser jeg sjansen for å få hjelp som ganske stor.

Her er tre sitater, henholdsvis fra populærkulturen, som alle peker mot den samme menneskelige erfaringen. Det jeg leter etter, er den litterære broren til dette, gjerne en arketypisk historie, gjerne en karakters erfaringer fra en roman eller et drama, evt et sitat fra litteraturen som utsier noe av det samme. Jeg skal ikke si noe om hvorfor jeg leter etter dette, eller hva som er konteksten, for så langt kan jeg ikke slippe folk inn i arbeidet mitt, men jeg er takknemlig om noen kommer på noe. Det bør helst være av et visst format, og desto mer klassisk, desto bedre.

Sitatene:

Thåström:

Jag vet du klättrar väggar, som du inte trodde fanns, just när du trodde allting, hadde fallit ner på plats.

Al Pacino i Gudfaren:

Just when I thought I was out, they pull me back in.

Japan:

Just when I think I’m winning, when I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before

Tusen takk, og beste hilsen fra Tore i Stavanger City Of Love And Greed

Det bør være opplagt at det klokeste Karl Ove Knausgård har gjort, nest etter å skrive uvanlig godt, er å holde munn i denne diskusjonen. Han er kun interessert i en ting, å skrive. Jeg kan ikke se at noe av den pågående debatten har virket konstruktivt eller ansporende for litteraturen, i det hele tatt nærer jeg skepsis til forestillingen om at debatt pr definisjon er bra. Jeg har i mange år vært av den holdningen selv, jeg er mer og mer usikker. I tilfellet Kjærstads Kamp, kan vi vel si at det har fått fram det verste i svært mange, og for egen del synes jeg det er bortimot skremmende at han har klart å så tvil om hvor bra verket til Karl Ove Knausgård er, om hvor grunnleggende god denne forfatteren er, og følgelig direkte skremmende at han ikke evner å se kvalitet når den står foran ham i rommet. Jeg gjentar meg selv: Hvorfor hender dette? Hva er det Jan K vil? Hvorfor gjør en høyt profilert og dekorert forfatter en så underlig manøver som denne? Jeg har forsøkt å tenke grundig gjennom dette, hvorfor skulle for eksempel jeg gå løs på en kollega, og resepsjonen av hans eller hennes roman, hva i all verden kunne være min beveggrunn for å opptre slik? Kjærstad gjør noe dumt, etter mine begreper, men han gjør noe menneskelig; han kjemper en kamp for seg selv, for sitt litteratursyn, for sitt eget navn, og det bør være opplagt at det er dét som foregår her. En ting skal han ha: Han klarte å få Karl Ove Knausgårds suksess til å handle om Jan Kjærstad.

Jeg har lest The Road i norsk oversettelse - Veien - ved Knut Ofstad, og det er en utrolig godtflytende utgave som ivaretar McCarthys storhet. Nå er jo The Road en enklere romantekst enn f.eks. Blood Meridian, som jeg har lest på engelsk i påvente av den norske utgaven, en ekstremt kompakt og utfordrende roman. Jeg kan anbefale McCarthy på norsk for de som liker det best, rett og slett fordi han er i gode oversetterhender. Men mestrer man engelsk godt, er selvsagt originalspråket alltid å foretrekke.

He he, forstår godt din sans for det rustikke; det har en egen eim. Blir du Mann-fan, så kan du glede deg til en dag å gå løs på kvartetten Josef og hans brødre; kanskje det beste han skrev?

Tips, siden du sitter der og leser en av de store romanene fra en av de store forfatterne; jeg leste først den utgaven du har, fra 1935, og så kom Gyldendal med en ny oversettelse i 2002, og jeg kan love deg at den er betraktelig bedre (sjekk f.eks. tittelen, "Der Zauberberg", og se på den eventyraktige "Trollfjellet" vs den mer fortrollende "Trolldomsfjellet"); så om du liker den du nå leser, og det er klart du gjør det, vil du falle nesegrus for den Per Qvale leverte i 02.

Et morsomt spørsmål å få: Hva skal jeg svare? Mine egne favoritter er Kompani Orheim og Farmor har kabel-tv :)

Den dypeste idiosynkrasien, den er det Jon Fosse som bærer til torget. Han er, tenker jeg oftere og oftere, den store forfatteren vår. En ekstremt befriende diktsamling. Hurra.

Jeg har forståelse for reaksjonsmønsteret ditt - jeg har jo skrevet opp til flere romaner om folk som vender nesen mot alt som har flyt; og ingen må tro jeg ikke kjenner til disse emosjonene selv: Jeg mener bare de må motarbeides. Et herlig 2010 til deg med!

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.

Å, du Kristin, du Kristin, vet du hva? Du må gjerne dra meg etter hårene gjennom gjørmehull og tornekratt om du ikke liker bøkene mine, det er en rettferdig sak, men jeg kan ikke like den mistenksomheten du legger for dagen her, og derfor klarer jeg ikke å la være å poste en liten melding, selv om jeg sikkert burde holde hodet kaldt og munnen lukket. Jeg har jobbet i 10 år med samme litterære karakter og univers. Det har vært et maratonløp, det har vært risikabelt, det har vært ekstremt krevende. Du trenger slett ikke lese Pixley Mapogo, eller noen andre bøker jeg har skrevet, om du ikke vil det, men du behøver jo heller ikke sitte og spre dårlig stemning; du har ganske sikkert bedre ting å foreta deg i det herlige året 2010, tigerens år, som akkurat nå har begynt :)

Hos meg dukket Doris Lessing opp, og det var ingen dårlig julegjest. "Alfred og Emily". Den ser kanonbra ut. Jeg fikk også "Menneskemerket" av Philip Roth.

Hvilken film er det du sikter til? Ny? Gammel? Hvem? Hva? Jeg har ikke sett den

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!