Bokelskere.no

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og tente en røyk mens jeg ventet. Hørte stemmene fra stua og kom på platespilleren, som fortsatt snurret. Jeg var en dårlig vert som hele tiden glemte musikken. Funderte et øyeblikk på om jeg skulle gå inn og sette på en ny plate. Men det var deilig å sitte her, utenfor blikkene og stemmene som alltid nappet og dro, aldri lot en være i fred.

-Og på julaften sluknet kjøleskapet, sa Kåre.
-Det er entropien, det, sa jeg. -Alt går mot kaos. Vi må kjempe mot det hele tida.
-Ikke i skogen sa Kåre. -Der ordner alt seg selv, bare man lar det i fred.
-Det er fordi den er levende, sa jeg. -Tingene våre er jo ikke det.

Jeg tok fram Bibelen fra nattbordskuffen og bladde i den, en fullstendig dødfødt idè, naturligvis. Det var ikke relgion jeg trengte, men opium.

Hva skulle vi gjøre? Vi trodde vi hadde det så vanskelig. Hvordan kunne vi vite at vi var lykkkelige? (tilbakeblikk da alt var normalt)

A person is like a novel: you never know how they’re going to end up until the very last page. Or else it wouldn’t be worth reading…

Det er ikke noen god ide å slippe for mange mennesker inn i livet sitt når man ikke er fornøyd med det selv

Vitenskapsteori er egentlig noe av det viktigste man kan drive med. Det handler om grunnlaget for all vår kunnskap.

Gangene og perrongene kunne vært ganger og rom på et kjøpesenter, fulle av lys og reklameplakater, og ga aldri så mye som et hint om hvor de befant seg eller hva de dekket over. Hadde de gjort det, hadde rulletrappene stupt ned i trange ganger med vegger av utsprengt fjell, skitne og fuktige, og tunellene videre inn og ned til perrongene vist seg som de gruvesjaktene de var, kanskje svakt opplyst av noen fakler her og der, ville nok folk ha tenkt seg om to ganger før de våget å ta T-banen.

Latteren runget. Det skulle så utrolig lite til for å lokke den fram på arrangementer som dette. Ting folk aldri ville ha trukket på smilebåndet av privat fikk dem til å briste ut i latter som publikum. Men det var bare godt, jeg ble som en Midas, alt jeg sa, ble til gull.

Skulle hatt en tv. Å høre om et brennende kjernkraftverk var ikke det samme som å se det. Hvis de hadde bilder, da. Det skjedde tross alt i Sovjet, ikke sikkert bildene derfra kom gjennom jernteppet.
Kanskje Collin hadde tv? Satt klistret foran skjermen med sine tapede vindusruter og skalv av frykt.

«Og før du blar i vei, vil jeg understreke at boka absolutt ikke er ment som en reiseguide som skal sende folk ut på jakt etter restene av glemte land og riker. For her snakker vi ikke om pakketurer, men om lange og komplekse reiser der alskens transportmidler må tas i bruk». Fra forord

Shuggie heard the nurse say to a male attendant that she thought for sure Agnes was a working girl.
«She is not», said Shuggie, quite proudly. «My mother has never worked a day in her life. She’s far too good-looking for that.»

Jim only knew two words in German: Auf and Wiedersehen.

Når celledøren lukker seg definitivt bak en mann, og han ikke har noe valg, da begynner han å rydde opp i cellen.