Bokelskere.no

Akkurat som i de arabiske landene har utviklingen også i Pakistan stort sett bare gått èn vei: bakover. Mer og mer kulturell stagnasjon og forvitring, og mer og mer åndelig lukkethet grunnet islams økende innflytelse i samfunnslivet.
Og tankene mine gikk til hva jeg frimodig uttalte til Dagbladet 3.august 1996, første gangen jeg ble intervjuet om integreringsproblematikk. Jeg pekte på det jeg mente var et avgjørende hinder for integrering av muslimer i en vestlig kultur: det undertrykkende kvinnesynet og den omfattende renhetsideologien og derav kjønnssegregeringen, der særlig kvinnene ble utestengte fra Vestens frigjorte sosiale arenaer og strukturer. Uttalelsen var langt mer presis enn jeg den gang ante.

Det hjertet som vekkes til kjærlighet, dør aldri.
Det fortsetter å leve og er skrevet i jordas gang.

Det finnes et eget slags vemod som følger trekkfugler når de drar av sted. På samme måte som man føler glede når de kommer tilbake. Høsten lukker sin bok, vinteren kommer stadig nærmere.
Hver morgen når jeg våknet, kjente jeg etter om alderdommens plager hadde begynt å vise seg.

Det eneste virkelig vakre løftet. Det var sterke ord. Jeg følte det som om hun hadde satt i gang et stort orkester i hodet mitt. Der satt jeg midt blant instrumentene. Med strykere ved siden av meg og blåsere rett bak meg.
- Man får stadig løfter, fortsatte hun. - Man gir seg selv løfter. Man lytter til andre menneskers løfter. Politikere som snakker om et bedre liv for dem som eldes, om en helsesektor der ingen skal behøve å få liggesår. Banker som gir løfter om høyere rente, mat som lover redusert vekt, og kremer som garanterer en alderdom med færre rynker. Livet er ingenting annet enn å krysse seg fram med sin lille båt i en endeløst skiftende, men uopphørlig strøm av løfter. Hvor mange av disse løftene husker man? Man glemmer det man helst vil huske, og husker det man helst vil bli fri fra. Brutte løfter er som skygger som danser rundt en i skumringen. Jo eldre jeg blir, desto tydeligere ser jeg dem. Det vakreste løftet i mitt liv var det du ga meg da du lovte meg dette skogstjernet. Jeg vil se det og drømme at jeg svømmer i det før det blir for sent.

Mannen – et seksuelt udyr

Islams syn på mannen er at han nærmest er et notorisk seksuelt dyr som vil kaste seg over enhver kvinne som ikke er «anstendig» tildekket i det offentlige rommet. Hans betydelige seksuelle lyster medfører også at han må ha optimal tilgang på hustruen, endog gjerne flere hustruer, og rask skilsmisse. For blir han lei av en hustru, må han raskt kunne skifte henne ut. Dette synet, kombinert med kravet om kvinners renhet og ærbarhet, er et viktig moment for den tidligere nederlandske parlamentarikeren, somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, når hun forklarer muslimenes store integreringsproblemer i et likestilt Europa. Hirsi Ali viser til den ekstreme opptattheten i muslimske kulturer av jenters møydom og kravet til kvinners seksuelle renhet, inkludert tilsløring fra og med puberteten. Alt ansvar for seksualmoral legges på kvinnens skuldre, understreker Hirsi Ali: «Allerede i ung alder møtes jenter med mistro. De lærer tidlig at de er upålitelige vesener som kan utgjøre en fare for klanen. De har noe i seg som gjør menn gale.»
Denne monotone fikseringen på jenter og kvinner som sexobjekter, der kvinnen nærmest pålegges det fulle ansvaret for at menn ikke skal fristes av dem, underbygges i dette ofte siterte koranverset: «Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.» (Koranen 24:31)

I Somalia, som i så mange land i Afrika og Midtøsten, blir småjenter «renset» ved at genitalia blir skåret vekk. Det finnes ingen bedre beskrivelse av denne operasjonen, som vanligvis foretas når jentene er i femårsalderen. Etter at barnets klitoris og skamlepper er snittet ut, skrapt av eller – i mer humane land – bare skåret eller prikket hull på – blir hele området sydd igjen, slik at et tykt bånd av vev dannet et slags kyskhetsbelte bestående av jentas eget, arrete kjøtt. Et lite hull plasseres med stor omhu, for å gjøre plass for en tynn tissestråle. Stor kraft må til for å utvide dette vevet nok til å samleie.
Kjønnslemlestelsen av kvinner er eldre enn islam. Ikke alle muslimer praktiserer den, og noen av folkene som lemlester kvinner, er ikke islamske. Men i Somalia, hvor praktisk talt alle jenter blir omskåret, blir lemlestelsen alltid rettferdiggjort med islams navn. Jenter som ikke er omskåret, vil bli besatt av djevler, hensynke i synd, gå i evig fortapelse eller bli horer. Imamene tar ikke avstand fra denne praksisen, siden inngrepene holder jentene rene.
Mange jenter dør under eller etter omskjæringen på grunn av infeksjoner. Andre komplikasjoner forårsaker ulidelige smerter som kan vare hele livet.

Mor hadde ingen anelse om hvordan man behandlet tenåringer. Det var som om hun aldri hadde trodd at vi skulle bli så store. Puberteten var en del av det moderne liv som var totalt fremmed for hennes egen oppvekst. I ørkenen, der mor vokste opp, er det ikke noe meningsfullt rom mellom barndommen og det å bli kvinne.

Jeg trivdes ikke med mine ekteskapelige plikter. Jeg ble den vimsete kokken som vasket ivrig, og syersken som hatet å sy. Jeg spilte hengiven kone i sengen mens jeg i virkeligheten var hevngjerrig, jeg skulle kappe av ham manndommen hans med tennene hvis motet bare ville slippe løs. Vallah! Jeg strøk skjorter glattere enn renseriet, ogrenset skitt og gørr dag etter dag, uten lønn og glede. Samtidig sendte jeg bønner i bøtter og spann til himmelen: «Gud, hjelp meg slik at mannen min faller død om i basaren.» Huset var palass og fengsel i ett, Akbar hadde forbudt alt besøk fra mine slektninger.

Jeg var glad, og smilet lå om munnen som en fargerik sommerfugl.

Akbar jobbet lange dager, og var lunefull som vannkranen. Det var mest kaldt og noen ganger varmt, og humøret svingte mellom muntert og makabert. Jeg visste aldri hva neste minutt ville bringe: Om han kastet tekoppen mot hodet mitt, ble kontrollerende, kynisk og kjeftende eller kjærlig, tilgivende og kosete. Allikevel måtte jeg tåle mishandlingen, siden jeg ikke lenger hadde en far eller noen arv å søke tilflukt i. Det mest respektable tilfluktsstedet for en jente var fortsatt farens hjem. Ekteskapet var en hellig institusjon der kvinner måtte ofre seg og gjøre det beste ut av situasjonen. Tålmodighet var en kvinnes dyd, prinser som ikke hadde feil og mangler fantes bare i eventyr.

Jeg har så lyst på barn. Selv om mannen min er et beist, tror jeg at et uskyldig barn ville skylle bort ubehageligheter i huset og gi meg kjærlighet og en grunn til å leve.

Ensomheten spiste meg opp innenfra og selv demoner og gjenferd kom ikke lenger på besøk i drømme. Jeg hadde blitt nøye med min oppførsel. En løs munn og et skarpt øre var alt som trengtes for å få sladderhjulene til å spinne.

Damene i huset leste arabiske vers og bønner ved enhver anledning, selv om de snakket persisk, og selv om de overlegent kalte seg persere og snakket nedlatende om arabere og kalte dem for «firfisleetere fra ørkenen». På den tiden hadde persere og arabere bare den hellige islam til felles, arabere kalte sint persere for ajam og persere så ned på arabere. Dans og sang ble ansett som syndig og djevelsk av de religiøse. Farmor insisterte på at man måtte lese bønn ved enhver anledning for å gråte, hulke og dermed rense sjelen og øynene. Hun sa prekende at alt fungerte omvendt i denne verdenen; hvis du hadde nytelse som mål, fikk du smerte. Men hvis du hadde lidelse som mål, ville du få nytelse som belønning. Lidelse og tårer ble ansett som veien til paradiset, sjelen var gudommelig og lånt en kort tid til den jordiske og lusne menneskekroppen.

Vanligvis ga jentas familie tebrettet til jenta for at hun skulle gå rundt og by gjestene på te. Dette ga familien og beileren anledning til å se nøyaktig hva jenta hadde å by på. Med sine hårete varulvhender plukket mannen sakte opp tekoppen som jeg bar på sølvbrettet. Den hårete kroppen fikk meg til å fantasere om at han egentlig var et forkledd dyr, en gaupe med hår på ørespissene, en apekatt som skjulte sin hårete, stygge hale i buksen. Mannen hadde ingen far med seg, han var gammel nok til å være en gifteklar jentes far. Men i stedet hadde han tatt med seg sin urgamle mor, storkjeftede søster, brødrene sine og onkelen sin.

Er hjernen stresset, kaster man opp for å kvitte seg med tarminnholdet og derved spare fordøyelsesenergi. Så kan hjernen i stedet bruke energien til å løse problemene. Hvis tarmen blir stresset, kvitter man seg med tarminnholdet fordi det er giftig, eller fordi tarmen ikke er i stand til å fordøye den akkurat da. I begge tilfeller kan det være en fordel å tømme seg. Dette er simpelthen ikke det rette tidspunktet for hyggelig fordøyelse. Mennesker som kaster opp av ren nervøsitet, har en fordøyelseskanal som oppmerksomt forsøker å hjelpe til.

Filosofering eller fysikkforskning er og blir et hodeanliggende - men vårt «jeg» er noe mer enn som så.
Denne lærepengen er det faktisk tarmen som gir oss. Et organ som er kjent for sine små, brune hauger og prompelyder i ulike trompetvarianter. Nettopp dette organet forårsaker for tiden nytenkning innenfor forskningen - man har så smått begynt å sette spørsmålstegn ved hjernens absolutte førerstilling. Tarmen har ikke bare ufattelig mange nerver, men også - sammenlignet med resten av kroppen - ufattelig annerledes nerver. Den har en hel flåte av forskjellige signalstoffer, materialer til isolering av nerver og koblingsmåter. Det finnes bare ett organ som har et like stort mangfold - hjernen. Tarmens nettverk av nerver blir derfor også kalt tarmhjernen, nettopp fordi det er så stort, og fordi det kjemisk sett er like komplekst. Hvis tarmen bare var ansvarlig for å transportere næring og få oss til å rape fra tid til annen, ville et så godt utbygget nervesystem være en underlig sløsing med energi - ingen kropp ville bygge opp et slikt nettverk av nerveceller bare for å få til et enkelt promperør. Her må det ligge noe mer bak.
Det forskningen nå først langsomt er i ferd med å avdekke, er noe vi mennesker egentlig har visst helt siden urtiden: Magefølelsen har stor betydning for hvordan vi føler oss. Når vi er engstelige, «skjelver vi i buksene», eller noe kan «skremme livskiten ut av oss». Vi «snakker dritt» om andre, «svelger skuffelsen», må «fordøye» nederlagene våre, og ergrelser kan gi oss «sure oppstøt». Når vi er forelsket, har vi «sommerfugler i magen». Vårt «jeg» består av hode og mage - og nå foregår det ikke lenger bare på det språklige planet, men stadig oftere også i laboratoriene.