Ja, det er et viktig spørsmål. Og boka er viktig, for Kai Zahl setter mange spørsmålstegn omkring det å velge eller ikke velge bort fostre med større eller mindre avvik.
Han har levd et helt liv med sin store lille Børge, som var den direkte grunnen til at Dissimilis ble til. Dette har betydd enormt mye, både for ham og alle de andre som har blitt med i Dissimilisgrupper (og for foreldre, pårørende og alle andre som har sett og opplevd livsgleden og entusiasmen hos alle deltakerne i Dissimilis), ikke bare i Norge, men også i mange andre land i verden.

Likevel, skal ikke foreldre kunne få en mulighet til å være med på å bestemme om de har/ikke har ressurser og kapasitet til å leve et helt liv med et barn som for alltid kommer til å være avhengig av deres hjelp og beskyttelse?

I boka stilles det mange spørsmål, og diskusjonen om genteknologi og menneskeverd kommer helt sikkert til å fortsette videre.

Kai Zahl skriver åpent om alle sine tanker og følelser, for og imot. Han lander til slutt på et standpunkt som føles riktig for ham.

En ting er sikkert: Ingen har hundre prosent garanti for at barnet de venter skal komme til å bli velskapt og helt uten handicap.
Dette er en viktig bok å lese, for ALLE som er eller skal bli foreldre.

Dette har du jo selvsagt helt rett i.
De som tar livet av jentebarna sine, tenker vel som så at de skal få tak i koner til sønnene sine et eller annet sted når den tida kommer, likevel?
- Har du lest denne boka?

Joda, jeg forstår veldig godt det du sier her.
Å leve for jobben hele livet, kan gi sjokkopplevelser den dagen man står der og er til overs/utenfor/ikke trengs mer.
Poenget med teksten over er vel heller at man jobber for mye/ikke klarer å begrense seg/henger med i et tøft karrierejag, - slik at man kan bli utbrent, eller jobber på seg hjerteinfarkt f.eks., og derfor havner man på kirkegården lenge før man hadde behøvd.
Hvis man heller tar det mer med ro, og også bruker livet sitt til andre ting som også gir mål og mening, har man kanskje større sjanse til å leve lenger/bli mer fornøyd med livet den dagen man blir overflødig.

Helt enig!

Er klar over at mange har sagt noe lignende. Spesielt en del menn burde kanskje ta seg tid til å tenke over dette? - Det viser seg jo gang på gang at ingen er helt uunnværlige. Faktisk blir de fleste erstattet temmelig fort, særlig i jobbsammenheng.
Jeg leste en gang at når menn kommer til slutten av livet, så er det dette de fleste sier at de angrer på: At de skulle ha jobbet mindre og levd mer...

Ja, jeg er klar over det.
Men det er stadig et aktuelt tema og burde muligens få en del mennesker til å tenke seg litt om, samme hvilken tid de lever i, kanskje?

Ja, det kan jeg tenke meg!
Jeg la merke til mange slike gamle bøker i bruktbutikkene der. Hardyguttene var også der i sine gode gamle utgaver.
Vi stoppet jo bare i en time i byen denne gangen. Jeg føler at skal jeg kikke gjennom flere hus og mange rom og etasjer med bøker, må jeg ha ubegrenset med tid, slik at jeg slipper å tenke på at tida går...

Enig med deg i det du skriver her også. :)

Jeg liker bedre ordet håp, for uten håp resignerer vi og da har vi gitt opp.

Altfor mange religiøse bevegelser og organisasjoner hevder å ha funnet sannheten/den riktige troen. Mennesker som trenger håp (eller noe å tro på/leve for) kan lett bli fanget opp i disse religiøse bevegelsene/sektene. Da er det også lett å bli hektet fast i de religiøse dogmatiske læresetningene som enhver religiøs bevegelse gjerne forfekter (og påstår at du trenger).

Hvis man på den andre siden hadde kommet til "håpløse" mennesker med noe annet meningsfylt, noe annet å bruke tiden og livet sitt til, f.eks. å reise til et utviklingsland for å jobbe for at barna der skal få gå på skole, få nok mat og et trygt liv, eller hva som helst annet som kan fylle livet med mening og innhold, så tror jeg faktisk dette kan gi mye mer enn å vie livet sitt til en religion.

Det er viktig å beholde troen og håpet på at vi skal kunne være til nytte/gjøre noe verdifullt mens vi lever.

Her setter du ord på noe viktig (akkurat som jeg skulle ha sagt det selv, forresten...), for det å tro på at noe skal ordne seg, at ting skal gå bra f.eks; det er vel noe vi alle godt kan gjøre både titt og ofte.

Men det å ha en (blind) TRO; dvs en tro på at det er noen der ute et sted som bestemmer over oss, som vi hele tiden (helst hele livet, fra fødsel til død) må tilbe og være andektige og underdanige overfor, - og som endatil har bestemt på forhånd hvordan livene våre skal leves og ende, og deretter lover oss "gull og grønne skoger" etterpå; ja, det er noe helt annet!

Jeg har vært innom Tvedestrand i sommer. Det var et innfall på vei hjem fra ferie, fordi det var så lenge siden jeg besøkte byen. Vi hadde en time der, og tusla litt rundt i den koselige sørlandsbyen. Det var ikke langt mellom alle antikvariatene og "bokhusene". Det største bokhuset lå nederst i bakken, var i tre etasjer med bøker på alle kanter, hyller fra golv til tak og på alle vegger og i alle kriker og kroker og eieren sa at han hadde mer enn 60.000 bøker på lager. Han kunne ikke ta inn flere, og sa at han var nødt til å bli meget selektiv etter hvert. Noe jeg godt forsto da jeg så alle bøkene som fylte opp hele huset.

Vi kjøpte tre bøker, men skulle gjerne hatt litt mer tid til å gå og kikke. Jeg skal planlegge bedre neste gang jeg besøker byen.
Tvedestrand er vel verdt et besøk. Kunne gjerne ha oppholdt meg i bokhusene i Tvedestrand i flere dager!

Kjempespennende oppfølger til Mannen som ikke var morder, og etter å ha avslutta denne, tenker jeg at det er det jo nødt til å komme flere oppfølgere. Har hatt denne boka som ferielektyre i sommer, og har bare fått lest litt på senga hver kveld over et par uker. Å stykke handlingen opp i slike korte sekvenser har fått boka til å vare lenge, og det likte jeg.
Jeg kommer definitivt til å fortsette å henge med i lesningen om hvordan det går videre med Sebastian, Vanja, Billy, Ursula, Torkel og alle de andre personene som Michael Hjorth og Hans Rosenfeldt skriver om.

Tror kanskje forfatterne har fått litt inspirasjon fra Hannibal Lecter i Nattsvermeren her i denne boka.

Ja, håper du får svar på mailen din da!
Vet ikke hvor flinke forlagene er til å svare på mail fra oss bokelskere? ... - Og nå er det jo ferietid også, så det kan vel ta litt ekstra tid før svaret kommer.