Bokelskere.no

Ei lita bok som gjør inntrykk. Den inneholder små avsnitt med minner, fragmenter fra en barndom, oppvekst og et voksenliv. En barndom som var preget av uforutsigbarhet, mange forskjellige bosteder, mange forskjellige skoler, regler, trusler og straffemetoder og mange forskjellige mennesker inn og ut av alle de forskjellige bostedene, - og ikke minst alle de forskjellige mennene i mammas liv.
Den vanskelige oppveksten, rotløsheten, vekslingen mellom å ville finne seg selv, bli et selvstendig JEG, ikke lenger et produkt av mammas (nådeløse?) diktatur, og ønsket om fremdeles å ville tilhøre, være medlem i familien, en del av fellesskapet, en som fremdeles er elsket og ønsket.
Voksenlivet blir en evig søken etter mening, nærhet, tilhørighet og varme. Og en kamp for å overleve etter alle barndommens traumer. En evig kamp for å prøve å tilgi mamma, gi opp det glødende hatet som brenner opp sjelen.
Felicia skriver om sitt vanskelige liv, preget av en omflakkende oppvekst. Hennes mamma er selveste "livmormammaen", Anna Wahlgren, hun som fødte 9 barn og som skrev den "STORE" Barneboka. Den som ble så populær. Jeg har en på norsk fra 1984 her.
Dette er baksiden på omslaget på mitt eksemplar av Barneboka, med Anna Wahlgren og hennes 8 levende barn (en liten gutt døde). De ser kanskje både lykkelige og glade ut, og etter hva Felicia skriver fikk de på forhånd streng beskjed av mamma om å se lykkelige og glade ut på bildene som skulle tas.

Felicia vokser opp i en søskenflokk på 9. En av dem, den ene av to gutter, dør tidlig i livet. Søskenflokken vokser opp i en sammensveiset gjeng. De har hverandre, og de trengs i fellesskapet, der de har oppgaver å utføre hver eneste dag.
Men Felicia sliter. Til tross for at familien fylles med kjærlighet og tilhørighet, føler hun at mamma er for dominerende, for streng, for egosentrisk. Hun utvikler et hat overfor sin mamma, et hat hun prøver å jobbe med for å bli kvitt. Fordi hun har sagt imot mamma, blir hun utestengt fra fellesskapet, og prøver å finne sitt eget trygge fotfeste i tilværelsen. - Og det er i grunnen dette denne boka handler mest om.

Forfatteren Paul Auster virker bemerkelsesverdig dønn ærlig i sine refleksjoner, når han ser tilbake på livet sitt i denne boka.
Jeg likte fortellerstilen hans, der han skriver til seg selv i 2.person. Dette er livet hans, på godt og vondt. Han utleverer seg selv ærlig og oppriktig, uten å utlevere noen andre personer ved navn.
Boka ga mersmak. Jeg kommer definitivt til å lese mer av Paul Auster!

Du har skrevet en god og innholdsrik bokanmeldelse om Paul Austers Vinteropptegnelser, Rose-Marie.
Jeg likte hans fortellerstil. Han virker bemerkelsesverdig ærlig og oppriktig i sine refleksjoner. Har ikke lest så mange av bøkene hans ennå, men denne boka ga virkelig mersmak.

Jeg ble også beveget og rørt. Enig i dine kommentarer om boka. Addy og Sharla ble levende skikkelser også for meg, i aller høyeste grad.
Språket er enkelt og liketil; Lori Lansens klarer å få handlingen og historien troverdig med enkle grep.
Ei nydelig, trist, vakker, varm, sørgelig og gripende bok!

Nå fikk jeg rett og slett lyst til å lese boka om igjen!

Jeg ble aldri helt fortrolig med skrivemåten og språket i denne boka. Mange av hendelsene ble nokså forutsigbare.
Skulle kanskje ha lest den på engelsk istedet?

Men det mest interessante var å bli litt bedre kjent med den irske historien, den religiøse og politiske bakgrunnen til hvorfor Irland fikk så mange opprørsgrupper, og som førte til opprettelsen av Nord-Irland.