Bokelskere.no

Veldig, veldig bra og anbefales herved på det varmeste!

Hvor mye skal du ha for dem? Og hvor bor du, er det mulig å hente, eller vil du sende i posten?

Så nydelig teskt du har skrevet, om et forfatterskap jeg også setter veldig høyt. Jeg tror jeg har lest alt han har skrevet, mua historieboka hans, som jeg bare har lest litt i.

Helt uenig mht krimplottet, dette er den mest spennende krimhistorien jeg har lest på flere år! Mange gode handlingstråder som veves sammen, to tidsplan som sakte nærmer seg hverandre, glimrende persontegning av begge kjønn (sjelden i krimbøker) som får ihvertfall meg til å virkelig føle med og håpe for karakterene. I tillegg er det mye interessant info om lokale forhold som gruvedrift og hvordan redde en reketråler i storm. At jeg har vært på Svalbard hjalp sikkert på livaktigheten, men jeg tror skildringene av miljø og folkeliv er gode nok til at også folk som er ukjente med stedet kan leve seg inn.

Synes absolutt ikke det skal holdes mot en forfatter at hun også har en annen jobb, tvert imot, det har de fleste forfattere, forskjellen er at mange jobber ufaglår og/eller har kortere utdanning enn Monica Kristensen som er glasiolog, meteorolog og polfarer. Ønsker meg flere forfattere som bruker fagkunnskaper i skjønnlitteratur, og i krim passer dette ekstra godt.

Har bare én innvending: Forlaget burde spandert et skikkelig kart (eller flere) som faktisk viste stedene som nevnes i boka. Det kartet som finnes er altfor lite og viser knapt landskapet rundt Longyearbyen.

Anbefaler «Kullunge» helhjertet. Terningkast 6 innen sjangeren! Gleder meg allerede til å lese de øvrige krimbøkene hennes fra Svalbard.

Jeg var veldig skuffa over denne. Synes ikke den holdt hans vanlige nivå. Det private ble for tydelig, sekvensene om den eldre mannen og den unge "jenten" (sic!) et for tydelig selvforsvar. Å knytte historien til et syltynt litterært forelegg gjorde ikke tankene mer interessante. Derimot likte jeg ganske godt de poetiske sekvensene om kjærlighetssorg, der skinner språket hans som i tidligere bøker.

Ja, det har du rett i. Og, som sagt, kunne sikkert hatt en annen opplevelse av den en annen gang. Tror den hadde vært morsom som høytlesning/radioteater/film =)

Dette er den andre boka i Tora-triologien. Les for all del den første "Huset med den blinde glassveranda" først. Det er spesielt for meg å lese disse bøkene, for Wassmo har vokst opp på Skogsøya utenfor Myre i Vesterålen. Jeg var der for å spille på Trillebåra Festival i 2010, og det er ikke vanskelig å kjenne igjen øya i disse bøkene. Det gjør historiene enda mer virkelighetsnære.

Wassmo er virkelig en av de aller beste norske forfatterne noensinne. Jeg reagerer litt på noe som står på omslaget av denne utgaven. Det er et sitat fra Halfdan Freihow, Morgenbladet "Hun skriver glitrende for sin tid". Om han mener at Wassmo skriver glitrende fra sin tid og oppvekst, er jeg helt enig. Men det høres mer ut som han mener, "til å være så gammel" eller noe. Og det blir helt feil for meg. Det er nettopp det som er kjennetegnet på Wassmos forfatterskap. Hun skriver om det universelt menneskelige. Noe som gjør at bøkene hennes er relevante utenfor begrensninger som populært, aktuelt eller in. Har du ikke lest Wassmo før, er det på tide å begynne. Jeg gleder meg til å lese nr. 3 i Tora-triologien. Andre bøker jeg anbefaler av henne er: "Et glass melk, takk" og "Hundre år".

Nettopp ferdig, og jeg storkoste meg. De første 20 sidene eller så ble jeg forstyrret av at beskrivelsene og utbroderingene sto i veien for handlingen, jeg liker vanligvis ikke utbroderinger, vil ha handling. Men til forskjell fra de fleste andre bøker jeg har lest så begynte jeg etter hvert å sette pris på nettopp dette.

Jeg likte skildringen av alle, hovedpersoner, bipersoner, jeg forstår de som sier at noe manglet - men for meg var dette noe som ville løftet en god roman opp på et ganske eksepsjonelt nivå.

Jeg har bare hørt et par lydbøker i mitt liv, og det var da jeg var kanskje 11-12 år... jeg er enig med deg; når man leser selv har man også friheten til å gå tilbake og lese avsnitt om igjen, tolke dem slik man vil og ikke bli farget av tolkningen til den som har lest inn. Ofte når jeg leser liker jeg å forestille meg at en stemme leser høyt samtidig - mann/dame, tonefall, språk/dialekt osv varierer fra bok til bok. Likevel er det uaktuelt å sitte passivt og bare HØRE på en stemme som leser; jeg er nødt til å delta selv.

Derimot kan jeg godt høre på radioprogrammer, podcaster, foredrag/forelesninger, men disse er jo hovedsaklig muntlig materiale i "original", og ikke en "oversettelse" fra noe visuelt til noe lydmessig.

Mye av den samme opplevelsen jeg satt igjen med. Kanskje den hadde gjort et litt bedre inntrykk om jeg hadde lest den på svensk, uten å ha noen forventninger i forkant. Ser at mange kan synes den er morsom, men jeg måtte tvinge meg gjennom den, så jeg kunne begynne på Det stumme rommet av Wassmo. Det er så mye bra litteratur jeg ikke har fått med meg enda =)

Det er ikke ofte jeg kjøper innbundne bøker til meg selv, liker best pocket. Men denne boka ble så varmt anbefalt at jeg kjøpte den. Kan godt forstå at det er mange som liker boka, men det gjorde ikke jeg. Eller, jeg likte mange av karakterene, og handlingen var utrolig. Men selve gangen i historien er like forutsigbar som en dr.House-episode. Dessverre. Den manglet samfunnskritikken og det drøye verdensbildet til Paasilinna, og dermed minnet den meg mest om en veldig lang stil. Repeterende og kjedelig. Til tross for at den er spekket med utrolige karakterer og vanvittige historier. Tror jeg hadde likt den bedre dersom den føltes litt mer virkelighetsnær. Og det hjelper sikkert å lese den på svensk.

Nå leste jeg nettopp at det skal komme en bok3, det er godt, for jeg føler meg bare helt ødelagt etter bok2.

Noen ganger føler jeg meg som en boksnobb fordi jeg ikke leser ting som Twilight (og andre vampyrbøker) eller kioskserier og i tillegg er veldig kresen når det gjelder språket/formen i bøkene jeg leser - på den annen side har jeg ikke lest mye av litteraturhistoriske klassikere som man "burde" ha lest. Alt er relativt...

Aiaiai, det var godt denne boka nå er ferdiglest, ikke fordi jeg ikke har kost meg, men fordi alt annet har måttet seile sin egen sjø i flere dager. Når man lager en thriller man ikke klarer å legge fra seg på godt over 1000 tettskrevne sider, med et språk som er langt mer avansert enn de fleste thrillere og som gjør at det er helt umulig å skumlese bare fordi man må se hvordan det går, så er løpet lagt. Middager, søvn, aviser - det meste må regne med å komme i bakleksa til man er ferdig.

Det er mye å si om denne boka, og også dette forfatterskapet. Stephenson er i mine øyne den mest spennende forfatteren vi har. Han begynte med en bok jeg ennå ikke har lest da den har vært vanskelig å få tak i, The big U. Så en økothriller, Zodiac som er en helt grei thriller, men ikke slik at man sperrrer øynene opp over den. Så ble det gitt ut noen bøker som skapte oppsikt. Cyberpunkbøker som var flotte, men som hadde en noen ekstreme avslutninger som mange syntes virket som et kaos som tydet på at forfatteren rett og slett gikk lei hele prosjektet sitt. (Jeg leste dem også slik, selv om Stephenson selv sier at nei, det var slik han ønsket at de skulle være.)

Men så er det i mine øyne forfatterskapet tar helt av, først med Cryptonomicon, deretter The Baroque Cycle. Bøker som drar naturvitenskap, IT-teknologi og idehistorie inn i et fantastisk eventyr av et litterært landskap.

Siden kommer sci-fi boka Anathem hvor man sitter igjen med tanker og ideer fra filosofihistorien som sprenger grensene for hva jeg klarer å ta inn over meg, og igjen tenker jeg at dette er stoff han må ha jobbet utrolig mye med for å klare å skape god litteratur av.

Og nå altså Reamde. (Ikke Readme som jeg trodde til jeg hadde lest et godt stykke ut i boka.) En forholdsvis enkel og greit thriller over 1000 sider, der vi kastes ut i en vill jakt mellom russisk mafia, islamske terrorister, spionorganisasjoner i flere land, samt en dash kinesisk politi. Dette iblandet et tema som han i 2011 kan gjøre på en langt mer troverdig måte enn i cyberpunkbøkene sine da en virtuell virkelighet bare er på ideplanet, nemlig virtuelle samfunn som griper inn i våre liv. Her i War Craft utfordreren T'Rain, er gullgravere ikke er noe man skal slå ned på og stenge ute, men som man legger opp til skal få seg et godt levebrød, til alles nytte. Som Richard sier i boka, en geskjeft som generer 1-10 milliarder i året bør respekteres.

NB - spoilervarsel på det som nå skrives: Boka er på mange måter helt enkel når det kommer til plot. Trådene blir lagt i de første hundre sidene, og alle blir samlet. Det er rett og slett plankekjøring der man relativt raskt får en ide om hvordan det vil slutte. For min del hadde jeg rett. Og det var helt, helt greit. Boka er et fyrverkeri av en thriller, den virker som et gedigent overskuddsprosjekt for en som de siste årene har utvidet horisonten og kunnskapen til mange av oss. Det er han vel undet, og jeg er utrolig glad for å ha fått være med på denne turen og.

Og jeg skulle gjerne sett den filmet på en god måte.

Har ikke hørt om så mange av de bøkene, må prøve å få tak i noen av dem..ble spesielt interessert i den om Helene Schjerfbeck, som har fascinert meg lenge. :)

Pensumet i utviklingspsykologi dette semesteret inkluderer et essay der Peer Gynt blir grundig analysert i lys av Eriksons psykososiale stadieteori....Jeg fikk ikke så mye ut av å lese det, men syns det var en pussig idé.

Nå tar jeg bare psykologi som valgfag; tar bachelor i kunsthistorie - dessverre har det meste av skjønnlitteraturen med kunsthistorisk handling jeg har vært borti, vært skuffende lesning. Utbrodering av spekulasjoner rundt kunstnerens sexliv, tannløs rekonstruksjon av "historien" bak malerier uten å ta hensyn til historiske kilder og ofte, i de samme bøkene, kjedelig og overromantisk språk, er noe jeg kan klare meg uten. Men når man "oppdras" i forelesninger til å alltid lese kritisk, er det kanskje dødfødt å lese skjønnlitteratur om kunsthistorie overhodet?

Så må jeg bare nevne at "Historien om Edvard Munch" av Ketil Bjørnstad er et lysende unntak. Perfekt balanse av skjønnlitteratur og dokumenterte kilder og gnistrende skrevet :)

Avansert Doctor Who uten selve doktoren. Jeg elsket den, til og med alle detaljene som kan kjede noen.