Bokelskere.no

Oversiktlig og høyt faglig nivå, formidlet på en pedagogisk og tilgjengelig måte. En bok jeg oppdaget at jeg faktisk kunne bruke og ikke bare lese.

story of my life... er derfor boklista mi har så mange avbrutte bøker. Mange er også fra studentbiblioteket på Blindern hvor jeg er spesielt nøye med å levere bøkene (som regel kunsthistorisk faglitteratur) innen fristen, så jeg rekker ofte ikke engang å komme halvveis.

kom på at jeg har denne et eller annet sted - ramlet av etter rundt 1/3, kanskje jeg skal begynne å lese den igjen....hvis jeg finner den...

Jeg er wordfeud-fan... søstera mi fikk meg hektet på det.

I den versjonen jeg leste var det slike "mobilkoder" man kunne scanne for å få mer info om akkurat det kapitlet, som feks bilder.

Om det er en fagbok jeg eier selv, bruker jeg highlighter mye. Hvis det er en annen type bok og/eller jeg har lånt den på biblioteket, skriver jeg ned sitatene jeg liker andre steder - hva jeg har for hånden mens jeg leser; det kan være baksiden av kvitteringer, post-it lapper osv. Ofte klistrer jeg inn lappene i skisseboka mi for inspirasjon.

Jeg falt ærlig talt av lasset med denne. Sikkert mye interessant og ikke språklig like tunglest som mye annet jeg har kjempet meg igjennom, men likevel slet jeg med motivasjonen når et helt essay (Tanks) handlet om hvordan og hvorfor tanksen ble oppfunnet og inneholdt stort sett bare millitærhistorie - jeg ser ikke helt den kunstneriske relevansen. På den annen side skal det kanskje ekstra mye til å holde meg engasjert når jeg som regel begynner å lese om kveldene etter endt studiedag, og vet at boka skal leveres tilbake på biblioteket om få uker..

Jeg støtter deg 100 %.

Ja!

Jeg klarer ikke å si noe fornuftlig om denne boka annet enn "ja"!Den tok meg med storm, og ble såpass følelsesmessig berørt at jeg ikke helt får summet meg.

Der sa du det. Jeg kommer nok aldri til å ta i boken igjen fordi, men den fikk meg virkelig til å tenke.

Altså. Jeg hatet alle karakterne, forstod ikke hvorfor alt ble så dramatisk over småting og ville egentlig bare skrike til forfatteren. Språket gjorde at jeg følte meg mentalt syk i flere uker.

Dette er også grunnen til at den er rimelig awesome og hadde et plot som krevde at jeg leste videre, og jeg formet et sterkt hatforhold til Heathcliff. Anbefales til alle som bare har lest Austen før (som meg) og trodde at alt var som Jane beskskrev det sosiale livet. Anbefales også til dere som takler gammel-språk.

Etter å ha lest ferdig triologien så sitter jeg mest av alt igjen en forundring over hvor likt mye er her og i Meyer sine bøker, både Twilight og Verten. Vi har trekantdramaet, verdens undergang slik vi kjenner den(Verten) men mest av alt tankemønstret til hovedpersonen.

Som voksen kvinne gjør det vondt å lese hvordan alt dreier seg om henne, hennes skyldfølelser, en merkelig form for ansvarliggjøring av seg selv, håpløshet, tankene om å utslette seg selv og den ekstreme opptattheten av disse to mennene i dramaet. I de forholdene kretser det også om det samme, skyld, hvem hun skylder hva, hvem hun skal velge, å ikke vite hva hun føler.

Bøkene tar jo opp ekstremt store temaer og voldsomme ting, men men hun surrer seg inn i en rar form for selvopptatthet/skamfølelse der hun blir blind for det meste andre enn seg selv og sitt. Tre bøker/bokserier som gir akkurat det samme inntrykket.

Og jeg blir sittende og lure på om det er slik ungdom av i dag har det?

Jeg stupte inn i første kapittel, og likte det godt, men siden har jeg syntes det har blitt mye ord, og lite matnyttig.

Boka er jo relativt spennende, men den dårligste i serien så langt, synes jeg. Rart å høre det stedet jeg selv synes var så vakkert og pittoresk beskrevet som en dyster ruin. Jeg var i Barentsburg i strålende augustsol og ruslet rundt blant trehus med vakre ornamenter – forfalne, men et vakkert forfall. Synes også det er litt mange klisjéaktige russerfordommer i boka. Åpenbart at Monica Kristensen her skriver om ting hun har mindre førstehånds kjennskap til enn før. Kanskje litt magert å basere researchen på ei eneste bok, slik hun nevner i etterordet? Og så er det endel teit småplukk som kan irritere meg: Hvis batteriet på mobilen hans er så dårlig, hvorfor sender han aldri sms istedenfor å ringe?

Boka ga meg ihvertfall veldig behov for å bevise at Barentsburg faktisk er vakkert, derfor fikk jeg endelig lagt ut bildene jeg tok der på flickr. Hvis noen tviler er det bare å se etter her:

http://www.flickr.com/photos/bharfot/sets/72157629083402617/show/

"This book will save your life" Skrev Daily Mail om denne boken. Jeg har ingenting å tilføye.

Ikke noe mer spesifikt enn at jeg planlegger å lese mye mer enn jeg helt sikkert får tid/anledning til å lese...

Nerding er alltid bra. Og dette kan du mye mer om en meg. Det eneste jeg tenkte på var at i tegneserieverden ser jeg at ting fortsetter på nye hener, i alle fall når det gjelder Gaiman sin diktning ser det ut til at han både liker det og oppfordrer til det. Uten at jeg aner noe som helst om økonomien bak.

Jeg slet med den første halvdelen av boka og måtte legge den fra meg en stund, selvom den forsåvidt virket interessant (bare en smule komplisert). Jeg fant den fram igjen bare for et par dager siden, og av en eller annen grunn forsto jeg litt mer av sammenhengen. Paradoksalt nok er det som ser ut som tilfeldige nednoterte setninger av forfatteren, kun satt sammen som et lappeteppe av hundrevis av andres tekster, som litterær collage eller appropriation art - spørsmålene rundt dette er også temaet, på den måten utgjør formen temaet og omvendt. Det er så elegant gjort at jeg sitter igjen med en aha-opplevelse der jeg først trodde jeg bare skulle bli forvirret.