Bokelskere.no

Etter hvert som jeg mister grepet på nåtiden, finner jeg større og større trøst i minnene fra fortiden.

Barndomsminner er så skarpe at jeg faktisk kan kjenne lukten av det lille biblioteket hvor jeg tilbrakte så mange timer da jeg var barn.

En blanding av løvtregulv, marmor, gamle bokhyller og den mugne lukten av gamle bøker ga til sammen den gamle bygningen den samme fredelige, beroligende stillheten som i en kirke.

I et forsøk på å gjøre et godt inntrykk betrodde jeg ham at jeg med store vanskeligheter hadde lært meg trafikklysene og skiltene på nytt (...) Alt dette fantes et sted i bakhodet, men jeg måtte bevisst gjenkalle det i erindringen (...)

Dr. T. satt taus et øyeblikk og stirret på meg. Så rensket han stemmen og roste meg for min iherdighet og mine selvhjelpsmetoder (...)

*Men så, da jeg skulle gå ut av kontoret, gikk jeg i gal retning og gikk rett inn i et skap istedenfor å komme ut til kontorsøsteren."

Jeg følte det som om jeg var på tur inn i drømmeland. Jeg prøvde å bløffe meg gjennom småpratingen med den unge fremmede (...) Den unge mannen nikket og sa at han skulle i et intervju i forbindelse med en jobb han hadde søkt som bud eller kurèr der. Kunne jeg hjelpe ham?

Jeg kastet inn håndkleet og smilte resignert til ham. "Du må tilgi meg. Jeg vet at jeg kjenner deg, men jeg har en dårlig dag. Jeg er rett og slett ikke i stand til å huske hva du heter (...)"

"Nå forstår jeg ikke," mumlet han. "Navnet ditt?" Jeg skalv ikke i stemmen. "Diana, jeg er din fetter, Rich," sa han sakte.

Kjærlighet var ikke bare ord. Kjærlighet var noe mer, det var tanker og følelser for hverandre. Gjensidige tanker og følelser.

En kunne ikke bare si de tre ordene, så var det kjærlighet. Det var tanker og følelser bak ordene, nærhet. Det måtte være ord fra dypet av ens hjerte.

Hadde jeg et hundredels sekund fri, måtte jeg tenke, så flykte.

Jeg måtte tenke, tenke at jeg tenkte, ta vare på tanken jeg tenkte, tenke på hva jeg tenkte, og ta vare på tanken på hva jeg tenkte, tenke hvorfor jeg tenkte det jeg tenkte, men hva var det jeg tenkte igjen?

Tankene forsvant inn i tåken, og flere tusen sekunder var pisket bort. Jeg falt sammen i sengen og tenkte ingenting.

Vafler og hjemmelagd syltetøy i solen, som da jeg var barn og lykkelig (...) Kaloriene fra vaffelosen fløy inn i meg når jeg pustet, og jeg kjente jeg ble tykkere. (...) Kunne ett vaffelhjerte være til meg? Bare ett?

Morgenen hoppet over natten, og jeg dro meg opp fra sengen igjen. Jeg holdt meg oppe til hodet mitt var så fullt og tungt at jeg stupte forover, for kroppen klarte ikke å opprettholde likevekten.

Det var når jeg var alene, jeg kunne kjenne tyngden av tankene.

Bollen hadde et tykt melislag som dekket elleve sekstendeler av bolleoverflaten, og den bollen spiste ikke jeg. Jeg smilte. Hvor mange kalorier var det hun fikk i seg som jeg unngikk? Kalkulatoren i hodet mtit regnet for harde livet og fant et svar med sifre både før og etter komma. Hvorfor smilte jeg?

"La mamma sove. Vi kan spise godteri til frokost."

Som alle foreldre vet, kan ord som barn hvisker ved daggry lyde høyere enn et kanonskudd. Kroppen min hoppet ut av sengen og løp bortover gangen i en unnsetningsaksjon, for å beskytte lommeboken min mot tannlegeregninger.

Vi ser hva som skjer hvis grunnlaget for trygghet og tillit til universet som et trygt, nærende sted ikke legges ned tidlig i barndommen av en hengiven mor, som støttes og hjelpes i sin rolle av en kjærlig, hengiven far.

Kristne kan si seg enig med Tarazi. Det finnes ikke noen viktigere jobbb for en mor enn å være hjemmeværende mamma, og begge parter må gjøre sitt for å skape et trygt, kjærlig hjem.

Den unge kvinnen levde blant et folk som var avskåret fra evangeliet, misjonærer, Bibelen og fra alt annet kristent, men hun hadde ropt ut til den ene, sanne Gud - og Han hadde hørt henne.

En sjokkerende sannhet gikk opp for meg den kvelden. Medlemmene av Guds menighet var kanskje ikke de eneste som ba til Gud om å sende arbeidere ut til sin høst. De som ba mest inntrengende, var kanskje de som selv var høsten.

Det som før ble kalt selvopptatthet, ble nå kalt selvrealisering. Det som engang ble kalt moralsk uansvarlighet, ble nå kalt frihet til å finne seg selv.

Det som engang ble betraktet som avskyelig og uanstendig, ble nå tolerert - og man lærte det til og med i skolene som "alternativ livsstil." Midlertidige løsninger.

(...) Det som ble kalt galt, ble kalt rett, og det som ble kalt rett, ble kalt galt!

Hun hadde ennå ikke sagt et ord, bortsett fra hei da hun kom, og her rev han henne i filler i tankene, lette etter feil og mangler og eventuelle svakheter. Gud visste at han hadde nok av alt sammen selv.

• Gi hjertet ditt til Jesus, Euny, så kan du hvile i vissheten om at han vil holde sitt løfte til deg og føre deg gjennom alt som skjer.

• Sentrer livet ditt om Jesus, hadde han sagt.

• Sett ikke din lit til noe menneske, vennen min. Gjør du det, vil du bare legge større byrder på dem og bli skuffet selv. Elsk Gud, så vil han gjøre deg i stand til å elske andre, også når de skuffer deg.