Bokelskere.no

Det er viljen som det gjelder, viljen frigjør eller feller, viljen hel i alt det slette, i det tunge som det lette.

"Når jeg blir ti år, da er jeg jo stor pike da, ikke sant?" "Jo, det er jo et skille, vet du. Du får to tall å bære på istedenfor ett." De lo igjen.

Først når vi aksepterer våre ulikheter, kan vi føle oss likeverdige. Vi trenger hverandre fordi vi utfyller hverandre!

Hun skulle vært som en mor for dem, for det var jo i grunnen det alle lærerinner var, en slags mor som skulle lære dem alt det de ikke kunne, og være glad i dem.

Storstuen var flottere, det er sant nok, men som de fleste flotte værelser var den verken pen eller koselig.

Hva hun (fru Forrester) hadde var en liten fattigjente, som ikke engang var sterk nok til å bære tebrettet opp i annen etasje, men måtte i all hemmelighet få hjelp av vertinnen.

Den samme vertinnen lot som hun ikke hadde noen anelse om hva "tjenerstaben" skulle by på av kaker, enda hun visste, og vi visste, og hun visste at vi visste, og hun visste at vi visste at hun visste at hun hadde hatt det travelt hele formiddagen med å lage tebrød og sukkerbrød.

Å, så travelt Matty og jeg hadde det med å jage solstrålene når de falt rett ned på teppet gjennom vinduet om ettermiddagen!

Vi la aviser over de utsatte stedene før vi satte oss til med en bok eller noe håndarbeid. Og se! I løpet av et kvarters tid hadde solen flyttet seg og gasset seg på et nytt sted.

Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod. - Åp. 1:5 -

Alle er opptatt av skatten og krever lettelser. De første som vil bli ofret er de som har minst muligheter til å forsvare seg. I øyeblikket er det de ufødte.

Jeg vil heller ikke være med på å gjøre det lettvint å kvitte seg med de eldre.

• Jeg elsker deg, bestemor. Det vet du, ikke sant? Jeg elsker deg veldig, veldig høyt.

Han skjønte hvor hun ville. Han hadde hørt på alle argumentene for abort og vært enig med dem i alt. Inntil denne stunden hadde han vært det. Nå var han ikke sikker.

Det var barnet hans det gjaldt. Det hadde skjedd et eller annet med den innvendige balansen. All retorikken virket så hul. Alle bortforklaringene, alle unnskyldningene.

Han følte seg kvalm ved tanken på at hun skulle ta abort.

Det var ikke bare hans feil at han var så stappfull av kunnskaper at han ikke hadde sunn fornuft.

Iblant lærte man atskillig mer i livets harde skole enn på landets beste universiteter.

"Tror du ikke at folk på min alder kan lære noe?" "Kanskje. Men hvorfor vil du det?" "Det er den slags spørsmål man stiller for slike som har tenkt å klatre til topps på Mount Everest. Fordi utfordringen er der. Hva ellers?"

"Du kommer til å gå helt i spinn." "Vil du skyve meg over kanten til den fullstendige senilititet?" (...)

"Du har en fiks idé om at det ikke nytter å lære en gammel hund nye kunster.Tenk om hunden ønsker å lære?"

... den tiden da framtiden hadde strukket seg ut som morgengryet ved horisonten. Livet var fullt av muligheter. Det var et eventyr som foldet seg ut, noe nytt bak hver eneste sving på veien.

Det var altfor mange ting i livet til at man skulle la det man ikke hadde kontroll over, ødelegge en.

Problemer som ikke ble løst, hadde en egen evne til å spre seg som ugress i hagen. Hvis de fikk leve fritt, ble problemene en livsstil som kvalte alle gode minner, lekser man hadde lært, målsettinger og klar innsikt. Til slutt drepte de selve kjærligheten.

"Jeg har hørt at erfaringen er den beste læremesteren."

Den eneste mosjonen jeg får, er å skrive brev. Men så lenge fingrene kan gå og snakke, klarer jeg meg.

Jeg ville ikke bli behandlet som en jente som alle andre jenter, men som Anne som seg selv.