Bokelskere.no

Ja, det er jeg enig i. Det var det at han hadde såpass mange stavefeil som satte meg på sporet. Jeg begynte å tvile på at det var en svenske som opprinnelig hadde skrevet de diktene. Bare hyggelig å kunne bidra.

Jeg synes det er morsomt og interessant selv. Dessuten sitter jeg alene i leiligheten i Spania med kaldt og dårlig vær, et interessant avbrekk fra all lesingen.

Det var i databasen til Kungliga Biblioteket, Sveriges Nasjonalbibliotek jeg fant fagbokforfatteren Curt Sandberg, så jeg føler meg usikker på om du kommer noen vei der.

Hvis vi ser bort i fra at teksten er skrevet av, og jeg har min tvil om at han har skrevet ned direkte fra en opplesning.

Jeg mener også at du kan se bort i fra Carl Sandburg. Jeg har gått i gjennom tittelene på hans mange dikt. Ditt dikt Ekko burde ha samme tittel på engelsk. Jeg fant det ikke.

Hva står vi igjen med da?

Jeg tror Curt Sandberg er din slektning. Pseudonymet er forståelig for å ikke å utlevere seg, og det at vedkommende forsøker å dikte på svensk kan jeg også forstå, da det svenske språket har mer poesi i seg, hvis det går ann å si det så teit. Pseudonymet i tillegg til det svenske språket kan også ha vært brukt for å skape distanse.

Jeg forstår det med å ikke bruke sitt eget navn og skrive på et annet språk enn norsk, da jeg gjorde det selv på de første diktene mine. Jeg syntes det å dikte på norsk var både vanskelig og skummelt, så jeg valgte engelsk, og der er det sikkert mange feil.

Jeg vet ikke når vedkommende levde, men etter at vi fikk svensk tv inn i våre stuer på begynnelsen av 60-tallet fikk vi et forhold til språket. Vi hadde bare nrk og svt i mange år.
Svenskene var også tidligere ute med musikk som ble spilt til fest og dans i de norske hjem.

Din slektning kan ha lest Carl Sandburg, blitt inspirert av ham og valgt et pseudonym som ligner. Carl Sandburg het egentlig Sandberg, så det er bare to bokstaver som skiller.

Det er min teori at Curt Sandberg og Bjørn Berg er din slektning.

Jeg har vanskelig for å slippe noe jeg ikke har kommet nærmere en løsning på, og jeg er tilbøyelig til å gå bort i fra opplesningsteorien dersom vedkommende ikke hadde en båndopptaker. Det er nærmest umulig å få med seg alt, hvis ikke du kan spille av noe flere ganger. Det har jeg erfaring med.

Vet du om de hadde båndopptaker i hjemmet?

Jeg har også gått igjennom tittelene til Carl Sandburgs mange dikt. Diktet Ekko ville hatt den samme tittelen. Ingen dikt som heter Echo.

Carl Sandburg tror jeg du kan se bort fra, men fagbokforfatteren Curt Sandberg er selvfølgelig en mulighet, men det kan bli vanskelig å finne ut, så lenge diktene ikke finnes på nettet. Det er mange eldre poeter som aldri har funnet veien til internett, men vi vet at før i tiden ble dikt lest opp på både tv og i radio, de kan stamme derfra. Dikt ble lest opp i mange sammenhenger før i tiden når jeg tenker meg nærmere om, men det hjelper oss ikke så mye nå, hvis ikke noen skulle kjenne noe igjen.

Jeg er redd jeg må skuffe dere. Jeg fant heller ingen spor av diktene relatert til Curt Sandberg og Bjørn Berg.

Familien til den svenske illustratøren Björn Berg har laget en nettside hvor de har lagt ut alle hans verker, men jeg finner ingen tegn på at han skrev dikt.

Den svenske bokdatabasen oppgir en Curt Sandberg som skrev fagbøker om Arbeidsorganisasjon på 1980 og 1990-tallet.

Google ga meg heller ingen relevante opplysninger. Koblingen "Curt Sandberg"+tittelen på diktene ga 0 søkeresultater.

Den norske søkebasen dikt.org ga heller ingenting. Wikipedia har listet opp 629 norske lyrikere, men ingen Bjørn Berg.

Når jeg legger deler av og hele strofer av diktene inn i google (med og uten rettelser), gir det 0 treff.

For å sjekke sannsynligheten av treff, skrev jeg inn en strofe fra noe jeg har diktet selv og lagt ut her inne. Den kom frem først. Det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Min teori er at disse diktene ikke er lagt ut på internett, og at mysteriet kanskje finnes i og rundt de løsrevne arkene du er i besittelse av.

Det kan virke som den som skrev ned diktene du har på ark ikke hadde teksten foran seg, det er for mange stavefeil. Kanskje teksten ble lest og det ble skrevet ned som vedkommende trodde det ble skrevet på svensk. Du vet kanskje fra hvor/hvem arkene kommer? Det kan være relevant?

I min svenske utgave står det:

När Doktor Glas kom ut 1905 orsakade den moralpanik i Sverige, romanen ansågs som ”anfrätt”, ”maskstungen” och ”farlig”. Albert Engström formulerade stämningarna i en skämtsam parodi i tidningen Strix: ”Nu kommer alla Stockholmsläkare att bli överlupna av damer som vill bli av med sina män på ett lättvindigt sätt."

Det som gjør at jeg kjøper en bok er at den ser interessant ut eller at jeg får den anbefalt. Hva med dere? Hva gjør at dere kjøper bøker innen skjønnlitteratur? Selv kjøper jeg ikke noe særlig av skjønnlitteratur.

På forhånd takk!

Jeg foreslår en kjent klassiker: Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor. Jeg har lest den, men det er veldig, veldig lenge siden. På tide med en gjenoppfriskning.

Assalamu alaikum har visse krimroman-element og thriller-trekk. Men boka byr på noko langt meir og er på fleire måtar ei stor leseoppleving.
Handlinga i boka er, som i dei tidlegare bøkene i Teksas-serien, nokså ellevill. Det er temmeleg drøyt det som foregår, og enkelte lesarar kan nok bli støtt av visse detaljerte skildringar. Det handlar om vald og drap, narkotika og porno - og Renberg pakkar ikkje akkurat inn det han vil fortelja om.
Me møter enkelte bikarakterar frå tidlegare bøker og vert presentert for nokre nye. Alle har sine spesielle eigenskapar og særtrekk og det er ikkje vanskeleg å sjå dei for seg.
Boka er prega av sprudlande forteljarglede og sær fantasi. Ho er svært underhaldande, men også gripande og til tider ganske motbydeleg.

Eg anbefalar, så sterkt eg kan, lydbokversjonen. Tore Renberg er ein fantastisk opplesar av sine eigne bøker.

(utdrag frå blogg-omtale)

Det har lenge vært stille i denne diskusjonsgruppa rundt boka «Elskede Sputnik». Vitsen med en lesesirkel er vel nettopp diskusjoner, og denne boka burde ligge vel til rette for meningsbrytninger.

For min del er det flere ting jeg gjerne vil høre andres reaksjoner på. Først og fremst Mius opplevelse natten oppe i pariserhjulet. Er dette hun ser bare en drøm hun har? (For like lite som et menneske plutselig kan gå helt «opp i røyk» (Sumire), kan et annet menneske være to steder på samme tid (Miu)). Er det bare en drøm, virker det rart med de sterke, uutslettelige reaksjonene hun får.

Også scenen på supermarkedets vaktrom får meg til å stusse. Jeg kan ikke riktig se sammenhengen mellom samtalene som utspiller seg her og bokas innhold for øvrig. Dette er et av de få handlingselementene i boka og det har fått relativt stor plass. Naturligvis gir forholdet mellom læreren og gutten et utfyllende bilde av bokas forteller, og er også opphavet til bruddet mellom ham og kjæresten. Men alt i alt virker scenen her (for meg) litt malplassert ut fra innholdet ellers i boka.

Joda det stemmer at jeg leste "Elskede Sputnik" for om lag 10 år siden. Når jeg nå blar tilbake til notater jeg gjorde den gang, ser jeg at den gang falt boka i smak. Det gjør den for så vidt også da jeg nå leste den for andre gang. Men det er innblandingen av de unaturlige tingene i det ellers helt realistiske innholdet jeg reagerer på. Boka slutter jo nærmest som et spørsmålstegn. Er det en telefonsamtale fra det hinsidige, eller....?
Nå er leseperioden for denne boka snart ute. Rart at ikke flere har publisert sine meninger.

Så bra. Håper ikke du blir skuffet :-)

"Den stille uke" er debutromanen hans og han føles som et "friskt pust" inn i den nørske kriminalromanverdenen. Det første jeg tenkte når jeg leste, var at han virket så "ekte", selv om det kanskje ikke forklarer noe eller kan høres ut som en klisje.

Som Marit Håverstad skriver i dag, så har vi ulike preferanser, og jeg vet ikke hvor mange strålende anbefalinger her inne jeg har blitt skuffet over. Men så skjer heldigvis også det motsatte. Jeg har ikke lest den tredje, men likte kanskje "Skjebnesteinen" best.

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.

Jeg skjønner naturligvis at han "leker seg med dimensjonene". Jeg ser jo også at det er noe fascinerende ved det. Men samtidig klarer jeg ikke å slippe tanken på det rent realistiske. (Det hadde jo vært interessant å få vite hvordan hun hadde klart seg "helt alene i verden"). En forfatter som Murakami er nok ikke helt min greie.

"Sveve som satellitter hvileløst i sin egen ensomme bane". Dette virker jo vakkert og poetisk. Men jeg klarer ikke helt å svelge at boka skal være slik. Det jeg lurer på er hva har skjedd med Sumire etter at hun forsvant fra den greske øya. (Eller kanskje hun ikke forsvant derfra, men var der hele tida?) Det jeg vil si er at siden mesteparten av boka er realistisk fortalt, klarer jeg ikke helt å bifalle dette sjangerbruddet. Jeg føler at overgangen til en mer symbolsk atmosfære, er heller juks. Skulle gjerne høre andres meninger om dette.

I første del av boka får vi først og fremst en utfyllende beskrivelse av Sumire. Hun er en typisk «alt eller intet»-person. Når hun går inn for en ting, er det dette og ikke noe annet som teller. Sumire vil bli forfatter. Hun skriver og skriver, tekst etter tekst og kutter ellers ut alt annet. Helt til hun møter Miu og forelsker seg i henne. Etter dette får hun ikke ordentlig til skrivingen.

Ellers merker jeg meg noen setninger fra bokas første halvdel som fungerer som et frampeik mot det som senere fortelles. Allerede ved første møte med Miu tenker Sumire om den plutselige forelskelsen hun føler: «Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om alt det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.»

Sterke ord! Kan dette si noe om det som senere skjer med Sumire?

Jeg leste akkurat spørsmålet ditt ang. lydbøker. Selv hører jeg mye på lydbøker, men jeg abonnerer verken på Fabel eller Storytel. Jeg innbiller meg, som du sier, at da blir utvalget begrenset. Jeg vil naturligvis ha tilgang til alt som finnes av lydbøker og så velge fritt.. Fra gammelt av er jeg medlem av Bokklubben Nye Bøker. Det er svært sjelden jeg nå kjøper Månedens bok, men jeg har funnet ut at det er greit å handle lydbøker her. Man får jo bonus her, penger som trekkes fra neste gang man kjøper. Dessuten er nettsiden her oversiktlig, det er lett å finne ut hvilke bøker som finnes på lyd.

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.