Bokelskere.no

Trur du har rett i at det fort vert den første boka som gjev det sterkaste intrykket, Ishuset var mitt første møte med Walters og eg vart heilt bergteken. Når det gjelder dei andre bøkene til Walters, synes eg berre "Kjerringbissel" når heilt opp på same nivå som Ishuset, dei andre er gode, men ikkje fantastiske (untatt Plagede sinn som var kjedeleg).

Eg synes i grunnen det er synd at ho ikkje skriver fleire bøker om dei ulike karakterene sine, sidan ein vert så nært knytta til dei på godt og vondt. Men ein kan vel på ein måte seie at ho gjer det sidan karaktertrekka går igjen i stor grad.

Fin blogg forresten, og ja, eg trur nok Olive tok øksa ;)

Enig, ei bra bok på mange måter, men den når ikkje heilt opp til Walters si debutroman "Døden i ishuset", DEN er fasinerende ;)

Periodevis bra, men i det store og heile var boka langtekkelig og kjedelig. Eg likte best den delen der han skildrar barndommen, men føler at eg har lest mykje av det same før.
Undrar meg over kvifor boka har fått så mykje merksemd i media.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

Den er ikke mangelfull, såvidt jeg kan skjønne, i den forstand at den er en fullstendig oversettelse av Borges' utvalg Ficciones, så jeg var upresis der; det jeg mener er at det oppleves mangelfullt når dette er den eneste tilgjengelige Borges-boken på norsk. Det finnes så mange sabla bra tekster som ikke står i den, som f.eks. "Aleffen".

Dette er en deilig diskusjon. Heia oss som er her inne og snakker om de sykes glade dager. Jeg digger det Elisabeth sier om at Hans Castorp er en av tidenes elskeligste romankarakterer. Det skal jeg huske. Elskelige romankarakterer kan man stole på. Alt godt fra Tore Castorp!

Shit, okei, var nå voldsomt, da, det var jo bare noe jeg sa, liksom .... Men her er brevet mitt, som jeg kanskje skal poste en dag:

Kjære Doris Lessing

Du er gammel nå. Du har vært med en stund. Du har sett folk komme og gå. Du har sett tidene komme og gå. Du har fått med deg det meste. Du vet hva som er hva. Jeg er ikke fullt så gammel. Jeg har ikke vært med så lenge som deg. Jeg har slett ikke fått med meg det meste, men jeg har sett noen komme og noen gå. Jeg vet ikke hva som er hva, men jeg vet dette: Du skriver knallgode bøker, og når du en dag er borte fra denne jorden, så skal jeg synge høyt om deg.

Med vennlig hilsen Tore Renberg (37) Forfatter og leser

Hør, hør!

Alfred & Emily er en bastardroman, en episk uryddig selvbiografisk tekst, ikke i det hele tatt velkomponert eller spesielt godt balansert - men hva gjør det? Når jeg leser Doris Lessing, åpenbart en av sin tids største forfattere, får jeg den sjeldne følelsen av å lytte til et klokt menneske, å være vitne til en rik intelligens, et skarpsyn som forstummer alt omkring seg. Dama var nesten 90 da hun skrev denne! Respekt, woman! Da jeg la fra meg denne boken, tenkte jeg: "Jeg må faen ta skrive et brev til henne og si at hun er steinbra."

Enig i at den var ein smule forutsigbar (og filmen var endå meir gjennomsiktig), likevel klart ein av Coelho sine best. Pilgrimsreisen og dei første 50 sidene av Brida, synes eg var betre. Zahir synes eg var heilt bak mål, men er litt interessert i Seierherren står alene. Nokon som kan anbefale den?