Sci-Fi behøver så absolutt ikke å være kjedelig teknisk babbel, det finnes utrolig mange variasjoner innefor sjangeren. Jeg har funnet ut at det handler om å finne de rette bøkene innenfor en sjanger enten det måtte være klassikere, realistiske romaner, fantasy, sci-fi eller annet. Old Man's War av John Scalzi og Ender's Game(Enders spill) av Orson Scott Card har f.eks. lite av det jeg tenker på som teknisk babbel.
Dette syntes jeg var et flott innlegg, jeg prøver å variere men det blir mest fantasy/sci-fi. Jeg leser nok en del av det du sikkert ser på som middelmådig SF/Fantasy men prøver å variere innenfor sjangeren.
Jeg kan si at jeg har sansen for skriveriene til både Jane Austen, Harper Lee, John Scalzi og Patrick Rothfuss for å ta noen eksempler som viser at jeg varierer noe.
Noen forslag til listen:
Unearthly serien til Cynthia Hand The Mortal Instruments serien til Cassandra Clare Angelfire serien til Courtney Allison Moulton Kissed by an Angel serien til Elizabeth Chandler Angel Star serien til Jennifer Murgia Mercy serien til Rebecca Lim The Violet Eden Chapters av Jessica Shirvington
5-åringen og jeg er litt over halvveis i boken. Vi leser minst et kapittel på sengen hver kveld og vi storkoser oss sammen med Tonje Glimmerdal på eventyr! Jeg har prøvd å lese litt på nynorsk men fikk klar beskjed om å "slutte å lese på engelsk" he he.
For min del var Alkymisten forferdelig oppskrytt, klarer ikke helt å forstå hva som gjør at noen omtaler den som en bok som har endret livet deres.
Ny smakebit i dag, sleng dere gjerne på.
Alkymisten av Paulo Coelho og Shopaholic-serien til Sophie Kinsella..
Det kan synes underlig, nærmest paradoksalt, at et menneske som plutselig finner ut at det vet for mye, vet så og si alt, bestemmer seg for å spise seg selv opp. Det ligger noe depressivt, nærmest sinnssykt i en slik beslutning, vil skeptikere kunne hevde.
IRL er en ganske lettlest og kort bok. Jeg har vært veldig i tvil om hvordan jeg skal definere IRL , det ligner på et slags merkverdig skuespill. Flamme forlag har kalt det dataprosa. En ting er i hvert fall sikkert at dette var ulikt noe jeg tidliger har lest, det var orginalt.
Jeg tok meg selv i å le og dra på smilebåndet til tider men dessverre må jeg si at dette ikke var noe for meg. Få av dialogene i boken gav mening og det blir for meg merkelig å lese noe som ikke føles å ha noen sammenheng. Kanskje jeg rett og slett ikke moderne/moden nok til å forstå hva jeg leser? Jeg har selv spilt både data og tv-spill så jeg føler ikke at det er der problemet med forståelsen ligger. I mine øyne sleit den "Den unge dame" med å fullføre "level 1".
Litt mer informasjon om boken samt linker finnes i min bokblogg.
En god latter er viktig, men for meg var det den barnslige naiviteten i de første bøkene som bragte sjarm og humor til fortellingene. Naiviteten finnes også i denne, men i en mer voksen tone. Jeg er såklart meget subjektiv når jeg velger å si at den voksne versjonen ikke fungerer like godt.
Måtte bare gi opp etter å ha lest ca. 12 sider. Den er så utrolig dårlig oversatt, at jeg klarer rett og slett ikke å lide meg gjennom den. Men jeg har troen på at det er en god historie, så jeg skal heller lese den på engelsk )
Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?
Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.
Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.
Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.
Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.
Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.
Anfallene kom fire, fem ganger om året nu, men slik at han lå i dagevis i fullkommen apati, fullstendig lammet av skrekk. Det krevet sine dager, dette, men i det store og hele innså Marx uten særlig bedrøvelse at han var et klinisk tilfelle. I begynnelsen hadde han antatt at det dreiet seg om en begynnende sinnsykdom, men idag så han mere på det som sin egentlige, hemmelige sunnhet.
Der finnes en angst som ikke skal trekkes frem i dagslyset, fordi den er så sterk at den overlever det. Den hører hjemme i naturens underverden, i en sinnsyk undernatur, uten orden og lovmessighet.
Disse ungene vokser urimelig fort, og det var naturlig at selv en sjømann ville se sitt avkom et par ganger mellem dåpen og bryllupet.