Bokelskere.no

Dette er eg einig med deg i. For å illustrere kor dumt det er å utelate sitat og bokomtaler frå "dagens innlegg", kan du gå inn å sjå kva slags rølpete innlegg som vart kåra til gårsdagens beste.

Eg står på mitt - stjerneutdelinga bør verte avgrensa til områdene som omhandlar boksfæren. Eller kanskje, om nauden er stor, eit svært engasjerande innlegg. Ein kan vise god tone utan å måtte belønne kvart einaste innlegg. Det strekker vel til med eit smiletryne. =)

Einig. Boka holdt (såvidt) som lett underhaldning. Men denne bokserien er litt for innretta på ei yngre lesargruppe. Eg synes karakterane var kjedelege og plottet svakt. Mostue har ein annan serie som er betre "den siste magiker". I alle fall den første boka i den serien hadde noko lovande over seg.

Om er interessert i skandinavisk ungdomsfantasy, kan eg anbefale Sirkelen av Elfgren og Strandberg, den likte eg svært godt. Lena A Kaaberbøl har også nokre gode seriar som er verdt å kikke nærare på.

En av de tingene jeg liker med denne serien er hvordan gresk mytologi flettes inn i livet til en ung gutt. Alt stemmer kanskje ikke bestanding i forhold til mytologien, men likevel tar serien opp mange temaer som er aktuelle for barn og tenåringer, f.eks. forholdet mellom barn og foreldre, og mellom søsken og halvsøsken. Samt hvordan disse forholdene utvikler seg over tid. Slik jeg ser det er det egner gresk myotologi seg til å formidle disse temaene nettopp, fordi de greske gudene er som en kompleks familie.

Alle detaljer er ikke nødvendigvis med siden dette er for barn, men det fungerer siden hovedpersonen selv forteller. Alt som skjer i serien er ut fra hvordan Percy Jackson oppfatter situasjonen. Han vet ikke nødvendigvis alt om gresk mytologi og innimellom kan han overdrive og la seieren gå til hodet på seg. Men nettopp disse tingene er en del av sjarmen til serien. I tillegg beskriver Percy ofte ting på en humoristisk måte, noe navnene på kapitlene også røper. Scener mellom Percy og motstanderne hans er også ofte veldig humoristiske med overraskende detaljer.

Kort sagt det jeg liker med denne serien er hvordan Percy utviker seg som person, men også i forhold til familie og venner, og rammekonteksten gresk mytologi gir historien interessante vendinger.

Det er et interessant konsept at miljøvern formidles gjennom mytiske skikkelser som alver, nisser osv. Slik jeg forstår det er det to barn som er "utvalgte" til å ta opp kampen mot forurensning. Samtidig kjemper de med sine egne problemer i forhold til venner, skolen og hverandre. Ideen er ikke dårlig, men buskapet kunne kanskje vært mer mellon linjene. Ellers virket det som bok 2 var mest som et springbrett mellom bok 1 og 3, men det er min mening. Dette er ikke det beste jeg har lest, men det var likevel underholdende (synes at enkelte karakterer var mildt komiske).

Eg er heilt einig, kommentaren min passa i grunnen ikkje inn i denne konteksten. Og mi uvilje mot det dekadente stjernesystemet, burde ha vore lagt frem ved eit anna høve eller i ein eigen diskusjon.

Eg skjønar at "beste innlegg" kan vere nyttig i nokre samanhengar, men det er skjeldent at det er gode bokomtalar eller sitat som dukkar opp der. Det er dumt, for det er særleg desse som burde kome frem i lyset. Ikkje tøvete diskusjonar om (t.d.) kor vidt du likar å lese med lyset av eller på.

Ja ein kan undre seg over bruken av ordet "småhysteri". Eg er usikker på kva som ligger i dette omgrepet og manglar i grunnen kompetanse til i det heile å utale meg om andres hysteri, men ved nokre høver har eg likevel følt at det har vore nettopp hysteri (i små mengder) rundt dette med stjernene. Eg tenkjer her på (m.a.) dei klagemeldingane til administrasjonen, der bokelskarar har merka seg at eit par har verte vekke over natta, og ynskjer å få dei att - her er det i alle fall litt spor av hysteri (kanskje).

Uansett om nokre bokelskarar er småhysteriske eller berre over gjennomsnittleg opptekne av stjerner, så er det ikkje min sak. Men ein kan no draume om eit utopisk bokelskere med mindre stjernehysteri og meir fokus på bøker, og lange bokomtaler.

Har ment litt om denne her; http://barnebibliotekarene.blogspot.no/

Men har dette noko å seie då? Å sitte å telle stjerner heile vegen synes eg verker litt småhysterisk. Det er klart at det er kjekt å få positiv tilbakemeldingar på det ein skriver, men det ser ut som det kan gå til hovudet på nokon. Ein slik trang til å få positive sanksjonar, kan ikkje vere sunt (om det er ynskjeleg skal eg forklare kvifor eg meiner dette). Stjerneutdelinga er dessutan sentrert i ei lita gruppe som spyr ut stjerner på kvarandre - trur eg.

Eg synes det hadde vore føremålsteneleg at stjerneutdelinga vart avgrensa til bokomtaler, lister og sitat. Altså områder som baserer seg på litteratur og "bokelsk". Ikkje på kven som er mest "koseleg" (eller kanskje eg skal våge meg til å nytte ordet populær) =)

"Beste innlegg" er dessutan av varibel kvalitet, og derfor ikkje noko ein bør hengje seg så mykje opp i.

Forfatteren sier selv at han hadde det ganske likt som hovedpersonen Kai i boka. Kai er ikke bare litt sjenert, eller litt redd for å ta ordet i klassa...han sier aldri noen ting. Han går i den mest bråkete klassa på skolen, og plages med en gang det er friminutt eller "snakkepinnen" sendes rundt slik at alle må si noe - egentlig plages han hver gang han våkner opp til hverdag, og han puster ikke helt ordentlig før det er fri eller ferie... Jeg satt ofte med tårer i øynene mens jeg leste denne; den kloke hovedpersonen, Anja som forsøker å hjelpe, og voksne som forsøker å glatte over eller å presse fram et svar når Kai blir spurt om helt vanlige ting. "De som snakker mye får bestemme hva som er sant"- det er så utrolig bra sagt! Denne skal jeg så til de grader ha med meg på mange, mange bokprater framover! Harlad Nortun; min nye helt!

Dette høres ut til å være en svært sterk leseropplevelse, Geir. Det er helt sikkert mange som kan ha glede av boken. Personlig er jeg ikke så begeistret for leseropplevelser som gjør vondt, ikke fordi historiene er dårlige jeg liker rett og slett ikke å lese noe som piner meg langt inn i sjelen. Men jeg lar meg imponere av forfattere som evner å vekke slike følelser hos sine lesere :) Det blir spennende å se om du har rett i din spådom.

Code Name Verity har blitt omtalt som et realistisk eventyr(ikke eventyr som i folkeeventyr eller fantasy altså!) for kvinner og som en spionthriller. For meg personlig var dette en eventyr om vennskap fylt av følelser, dramatikk og utfordringer. Historien og enkelte av personene i den snek seg inn i hjertet mitt og vil for all tid ha en plass der.

Code Name Verity er en roman hvor handlingen er lagt til 2.verdenskrig. Den handler om vennskap og kvinner med ganske uvanlige yrker under krigen(spioner, mekanikere og flyvere). Dette er boken jeg vil holde tett inntil meg og kjempe med nebb og klør for om huset skulle bli invadert av romvesner som kom i ens ærend for å tømme bokhyllene mine.

It’s like being in love, discovering your best friend.
Sitatet er hentet fra boken Code Name Verity.

Har du noen gang forsøkt å fortelle andre om en bok som det så og si er umulig å fortelle noe om uten uten å avsløre store deler av leseropplevelsen? Hvis svaret ditt på spørsmålet mitt er ja, så forstår du hvor vanskelig det har vært å skrive denne omtalen.

Kvinnelige spioner og flyvere
Code Name Verity er en brev-/dagboksroman som fortelles vekselvis i første og tredjeperson av en ung kvinnelig spion. Flyet spionen ble fraktet med styrtet over Frankrike, kort tid etterpå blir spionen arrestert i en fransk by. Spionen er i Gestapos klør og utsiktene for fremtiden er ikke gode. Hun bytter til seg enkelte nødvendige ting og lengre levetid ved å skrive ned flykoder og flyplasser som britene benytter seg av i krigen. Som Nacht und Nebel-fange, Natt og tåke(NN), ser fremtiden ganske blek ut. I notatene sine forteller spionen om koder og et enestående vennskap.

I am no longer afraid of getting old.
Indeed I can't believe I ever said anything so stupid. So childish. So offensive and arrogant.
But mainly, so very, very stupid. I desperately want to grow old.
Fra Code Name Verity.

Historien kan man si er delt i to, en hvor man får delta i det umiddelbare, nemlig jentas hverdag i fangenskap, og den andre er historien om et vennskap. Det er den sistnevnte historie som fortelles i tredjeperson.

Puslespill
Det er så mye jeg har lyst til å si om boken, men den er som et puslespill eller en gåte. Det er ikke gøy om noen andre løser det for deg. Forfatteren la, gjennom store deler av boken, ut små brikker til et puslespillet, men det var som om jeg ikke forstod hvordan brikkene skulle passe sammen. Jeg fikk en veldig aha opplevelse et sted underveis og jeg ble sittende og tenke "hvorfor i alle dager så jeg ikke dette før nå?!". I mine øyne var dette et genialt trekk av forfatteren, (u)heldigvis for deg skal jeg ikke fortelle hva dette går ut på. Det ville rett og slett spolert hele leseropplevelsen. Forfatteren benytter seg av tilbakeblikk, så det var ingen utfordringer i så måte med å lytte til historien til lydbok.

Code Name Verity kan kanskje høres forvirrende ut, men det var den ikke. På overflaten henger historien godt sammen, det er meningen at man skal bli ledet bak lyset.

Ved første gjennomlesning er det vanskelig å ta seg god tid, jeg ville vite mer, mer og det var vanskelig å rive seg løs fra historien. Etter at jeg la fra meg boken forstod jeg at dette er en bok jeg vil leste igjen og kan ha like mye utbytte av den andre gangen. Det vil nesten bli som en ny historie, da har jeg en helt annen forutsetning til å utforske sporene som var der hele tiden, men som jeg egentlig la merke til i første omgang.

I am a coward.
I wanted to be heroic and I pretended I was. I have always been good at pretending.
Sitat hentet fra begynnelsen av boken Code Name Verity.

Troverdig

Hovedpersonen lever, som tidligere nevnt, på lånt tid så lenge hun skriver(les: tyster) lever hun. Det kan kanskje virke noe utrolig at soldatene ikke bare piner informasjonen de ønsker seg ut av spionen men gir henne tid til å fullføre sin historie. For å i det hele tatt kunne lese boken må man som leser tillate seg å tro på dette. Det hele kan kanskje, sett fra et ikke objektivt ståsted, forsvares med det faktum at menneskene Wein skriver om er sammensatte. Svært få, om en eneste en av dem, er portrettert som 100 % gode eller onde.

Code Name Verity er fiksjon, og historien kan se ut til å sine historiske svakheter. Mine kunnskaper om 2.verdenskrig er ikke så god at jeg kan peke på konkrete ting og uttale meg bastant om det skulle være noe som ikke stemmer(men jeg kan jo Google i de tilfellene jeg lurer veldig). I bokens etterord forklarer forfatteren ganske grundig hvordan hun har forsøkt å skrive om hendelser som faktisk kunne ha skjedd under krigen. Dette syntes jeg hun lykkes med, ingenting virker usannsynlig. Spesielt ikke etter informasjonen jeg ble foret med i etterordet, der lærte jeg meg til og med litt nytt om krigen(og om opprinnelsen til kulepennen - fantastisk).

Historien er vidunderlig vakker for sitt vennskap og grusom med sin krig. Kvinner og vennskapet er temaer som står sentralt i denne boken og jeg vil tro den kan appellerer til både ung og gammel(men jeg ville ikke plassert den i hånden på en 10 åring).

Visste du?
At 166 kvinnelige piloter fløy for ATA under 2.verdenskrig?
15 av de 166 kvinnene døde i tjeneste.
ATA pilotenes jobb bestod i å transporterte fly fra et sted til et annet, fra fabrikkene til kamppilotene og noen ganger fraktet de personer.

At ATA tillot handikappede piloter å fly?
Der kunne man finne enarmede piloter, piloter som manglet et øye eller en arm. Alle som kunne kjøre fly på en forsvarlig måte skulle få lov til dette.

At kvinnelige piloter måtte ha dobbelt så mange flytimer som menn for å få tillatelse til å fly alene?

Så mange linjer brukte jeg på noe som kunne sies så enkelt som: "Jeg elsket Code Name Verity. GIRL POWER!", men det ble litt for enkelt. Begynnelsen kan kanskje være litt treg for noen, men det er verdt å se forbi det(boken er alt annet enn treg).

Jeg vil tro det er mange som mener det er et godt julegavetips, selv om trilogien står på min egen ønskeliste ;)