Den har eg faktisk på lesesirkel leselista mi, så eg er lett med, om du kan love grundig drøfting og analyse under vegs og etter vel overstått lesing.
Denne spenningsromanen er hovedinspirasjonskilden til den første Die hard-filmen fra 1988. Det er interessant å se hvor mye likt og hva som skiller mellom denne romanen med Joseph Leland og filmen med John McClane i hovedrollen innenfor hver sin mediaform. Total inntrykket er allikevel at filmen er mye bedre enn romanen, noe som kanskje kan skyldes at man føler at filmen er den original versjonen tross at romanen ble utgitt i 1979. Det kan også skyldes at historien passer bedre som film enn roman. Kanskje skyldes det at omslaget til den norske utgaven ikke er samsvar med romanens innhold, i motsetning til den amerikanske, og er derfor et god eksempel på hva dårlige omslag kan skape av forventninger. De som våger å oversett omslaget, vil uansett bli positivt overrasket for det meste. For dette er ikke en typisk kioskroman.
"Variasjon er et naturlig behov, hos menn. Det er rimelig, og nødvendig av hensyn til forplantningen. Naturen er inrettet slik." Jeg sier ingen ting, så han fortsetter. "Kvinner vet slikt intuitivt. Hvorfor kjøpte de så mange forskjellige klær i gamle dager? For å lure mennene til å tro at de var flere forskjellige kvinner. En ny kvinne hver dag."
Sjølv om eg finner innlegget ditt unødvendig kverulerande og kanskje litt ut av kontekst, kan eg til dels vere einig i at dei fleste, i alle fall blant dei aktive bokelskarane, truleg nyttar denne nettstaden som ein følgje av eigen interesse.
Eg ser at Julie, på eit ganske elegant og snedig vis, har skild ut og formulert essensen av det forrige innlegget mitt, så noko meir forklaring frå mi side vert ikkje føremålsteneleg.
Men, for å demonstrere at også eg kan nytte kverulantens edle kunst, nyttar eg derfor høve til å motvise hypotesa di. Eg meiner altså at det eksisterer brukarar her på forumet med usjølviske motiv. For å finne ein bokelskar med nettopp desse eigenskapane skal det ikkje meir til enn å kaste eit blikk til høgre, på min kjære sambuar. Dette stakkars menneske er nemleg ikkje medlem av bokelskere av eige interesse, men som ein følgje av tvang frå mi side. Dette kan kanskje virke som eit aggressivt tiltak, men tru meg, om ein lever med eit individ med eit litterært inntak som er avgrensa til teikneseriestripene i dagbladet, kan ein ynskje å presse litt på. Uansett, så hjalp ikkje medlemskapet på bokelskere og eit minstekrav på 12 bøker i året, til å heve min sambuars litterære horisonten, men eg er sikker på at det er mange andre dedikerte bokelskere som har nytta liknande tvang over sine ukultiverte koner og menn, og kven veit, kanskje dei har hatt meir hell med seg enn kva eg har hatt. =)
Du får unnskylde denne lille avstikkaren. Når det kjem til denne skremmande, usjølviske brukaren du maler eit bilete av i innlegget ditt, synes eg det minner lite om dei bokelskarane eg har merka meg her på forumet. Eg trur heller du har truffe blink når det kjem til korleis ein sjølvsentrert bloggar tenkjer før han velgjer å spreie sine lysande innlegg. =)
Tre grunner til å lese denne boka:
Jeg har ment mer om den her:
http://barnebibliotekarene.blogspot.no/2013/02/erebos.html
Ingen mor er noen gang helt og holdent slik et barn ønsker seg at en mor skal være, og det gjelder vel motsatt vei også.
Interessant bok om et av de mest omdiskuterte temaene i den moderne norske historien, nemlig sidemålet som er både elsket og hatet av mange. Her blir det kanskje for første gang presentert hva denne ordningen egentlig innebærer, samt et kortfattet historisk forklaring og begrunnelse for den. Helt grei bok som kunne ha blitt bedre hvis den ikke var alt for preget av å være en forsvarskrift for nynorsk fremfor å være nøytral oversikt over temaet. Boken ville ha vært bedre hvis også andre som bruker bokmål og kanskje riksmål fikk være medforfattere av den.
Boken er dessverre preget av Noregs Mållag og Norsk Målungdoms, der forfatterne er medlemmer av, ønskelig mål om å avskaffe bokmålet i Norge, noe som bekreftes ved at de stiller mye mer krav til bokmålbrukerne enn nynorskbrukerne til å bevare sidemålet og nynorsk skriftspråk som på sikt skal avskaffe skriftspråket bokmål. I hvert fall gir denne boka dette inntrykket. Sidemålets oppdrag skal liksom være med på å sikre at både bokmål og nynorsk skal forbli likestilte språk i Norge. Da holder ikke dette med at man ser problematikken rundt sidemålet kun fra et nynorsk ståsted.
Men boken er helt grei hvis man trenger mer oppdatert oversikt over hva nynorsktilhengere mener om sidemålet, noe som gjør det lettere å se deres myter og fantasier som de ofte mener bokmåltilhengere har i deres faktaargumentasjoner. Det finnes også mange myter og fantasier også hos dem.
Jeg husker da jeg gikk gjennom 1800-tallet i kunstgallerier, så besatte de var av haremer. Dusinvis av malerier av haremer, tykke kvinner henslengt på divaner med turbaner eller fløyelskapper på hodet, mens de ble viftet med påfuglhaler og en evenukk i bakgrunnen sto vakt. Studier i stillesittende kjøtt, malt av menn som aldri hadde vært der. Disse bildene skulle forestille å være erotiske, og jeg syntes de var det da. Men nå ser jeg hva de egentlig forestilte. Det var malerier av skinndødhet. Av venting, av gjenstander som ikke var i bruk. Det var malerier av kjedsomhet.
Men kanskje kjedsomhet er erotisk, når det er noe kvinner gjør, for menn.
La oss snakke om bokomtaler.
Når denne funksjonen vart lagt til i sommar, vart eg glad. Endeleg skulle ein kunne skilje dei seriøse og målretta innlegga frå kosepraten. Endeleg skulle det vere lett å finne frem til gode, konstruktive omtaler, der ein kunne drøfte observasjonar, tolkingar o.l. Diverre viste det seg raskt at den utopiske bokomtalefunksjonen som eg hadde danna meg eit bilete av, ikkje var så utopisk likevel. Den var dekadent frå første dagen. Det viste seg nemleg at det var mange bokelskarar som ynskja å nytte denne funksjonen. Det at ein ikkje hadde så mykje å seie om boka, var ikkje eit problem, det viktigaste var nemleg å skrive noko. Og slik gjekk månadane, dei gode, konstruktive omtalene vart skjult av ein konstant flod av one-linere, der ord som liker, elsker og dårlig er overrepresentert. Det er også nokre kreative sjeler som lager eit lite symbol som skal sjå ut som eit hjarte.
Det er klart at ikkje alle bokelskere ser nokon grunn til å skrive ei omtale på ca 2000 ord. Eller har kapasitet til det. Det er vel heller ingen rettningslinjer, som viser korleis desse bokomtalene, om ein kan kalle dei det, skal verte utført. Kvar brukar står fritt til å skrive det han eller ho vil, så lenge det er innan dei etiske rammene, så får eg heller gremme meg over att dei fleste omtaler er for korte.
Når det kjem til desse blogglenke er eg meir skeptisk. Eg nyttar derfor høve til å kome med litt krass kritikk. Blogging er eit svært narsissstisk og egoistisk fenomen. Vel, no skal eg ikkje kritisere litt sjølvelsk, eg hadde også ein blogg ein gong - den gongen eg var ung og dum, og såg for meg at sola, månen og mange stjerner gjekk i bane rundt Olav. Om eg ikkje har verte meir ydmyk med åra har eg i alle fall lært meg ein del naturlover.
Det var vel kanskje litt hardt å gå så sterkt ut mot blogging, eg kan skimte ein viss nytteverdi. Seinast i går oppdaga eg ei god oppskrift på pestosnurrer på ein blogg. Men då valgte eg sjølv å oppsøke denne bloggen. Missjonerande blogging, altså bloggere som på død og liv ynskjer å markedsføre seg sjølv, og spreie sin sæd utover heile nettet, desse har eg lite til overs for.
Sjølv om det ikkje er opp til kvar enkelt brukar å bestemme kva som skal vere lov, og kva som ikkje skal vere gyldig, synes eg at det bør vere einsemd om at når ein nyttar eit nettsted som bokelskere, bør det vere av usjølviske grunner. Vi deler bokomtaler på denne nettsida. Reklame for eigne nettsider høyrer ikkje heime her.
Akk, men kva kan vi gjere, vi "seriøse" bokelskere som har ein draum og ein visjon om korleis denne nettsida skal vere. Sutre? Klage? Eller skal vi verte flinkare til å nytte varslefunksjonen, for å luke vekk alle dårlege innlegg og blogglenker.
Nei fy, no høyres eg nesten litt sosialistisk ut, det skal eg ikkje ha på mi kappe. Men eit seriøt forslag til bloggere som berre poster lenke - post heile teksten på bokelskere så kan eg heller godta at det står ei lite blogglenke heilt nederst. Og kven veit, kanskje du får fleire besøk på bloggen din om du viser at du har noko fruktbart å komme med.
En dag spurte jeg Cruso om det fantes lover på øya hans, og hva de i så fall gikk ut på; eller foretrakk han kanskje å følge sin egen samvittighet og lite på at hans hjerte holdt ham på den rette vei?
"Lover lages bare for ett formål," svarte han, "de skal holde oss i tømme når vi blir for grådige. Så lenge våre begjær er rimelige, har vi ikke bruk for lover."
“I am entirely capable."
"Of what, waddling up to someone and ruthlessly bumping into them?”
Takk og ja, helt enig! :) Har hatt den med rundt på ulike trinn nå, og merker meg at mange vil lese den, ikke bare jeg! En av de "viktigste" bøkene jeg har med i år... :)
Beklager sent svar. Jeg kan se poenget ditt. Selv leste jeg serien mest, fordi jeg leste første bok da jeg var omkring 14-16 år, og jeg var bare nysgjerrig på hvordan historien sluttet. Av en eller annen grunn er det en del av seriene jeg har begynt på og ikke fått avsluttet tidligere. Det er ikke de mest dype historiene, men for meg fungerer de fint som "koble av"-litteratur. I tillegg synes jeg at er det interessant å se hva slags temaer som tas opp.
Takk for tipsene. Har lest og likt Lene A. Kaaberbøl sine bøker tidligere (f.eks. Skammar-serien). Da har jeg noe å se frem til å lese når jeg igjen har et større utvalg av bøker på norsk:)
Jeg ønsker å være åpen for flest mulig sjangre, men likevel er det ting jeg leser mindre av .f.eks. krim, samtidslitteratur og chick-litteratur. Nå når jeg studerer leser jeg også mindre av dikt og klassikere (andre klassikere enn de som er relatert til studiene), men det kommer av at jeg ønsker å bruke tid på å tenke over dem og forstå dem. Da blir det ofte til at jeg heller leser lettleste ting som f.eks. fantasy og tegneserier på fritiden. Enkelte av dem synes jeg er veldig gode, andre leser jeg mest for å slappe av og tenke på noe annet. Jo, også leser jeg betraktelig mindre norsk litteratur i de periodene jeg ikke har tilgang til et norsk bibliotek.
Som mange andre liker jeg å ha det stille når jeg leser, men av og til opplever jeg at hvis jeg leser noe som er tungt å forstå kan det hjelpe å høre på f.eks. Bach eller Mozart. Det er som om det hjelper i tenkeprosessen og gir ideer. Det hender også at jeg hører på soundtracks fra yndlingsfilmene mine hvis jeg vil forsterke stemingen i boken, f.eks. høre på Toccata av Bach hvis jeg leser f.eks. Poe. Eller Richard Clayderman hvis jeg leser f.eks. Jane Austen sine bøker.
On a cold fretful afternoon in early October, 1872, a handsom cab drew up outside the offices of Lockhart an Selby, Shipping Agents in the financial heart of London, and a young girl got out and paid the driver.
Fra The Ruby in the Smoke av Philip Pullman
Bøker som jeg har lest i 2012, som jeg har fått mest ut av å lese i kronologisk rekkefølge. En blanding av finske klassikere, fantasy-litteratur på engelsk, tegneserier, bildebøker etc. Når jeg ser tilbake så ser jeg at jeg leser mye lettvint litteratur, fordi det gir meg en anledning til å koble av. Via studiene mine kommer jeg innimellom over klassikere og andre pensumbøker som gjør inntrykk på meg.
Det lure eg også på, dei siste dagane har eg ikkje klart å laste opp alle bileta eg ynskjer. Nettsida vert berre ståande å laste utan at noko skjer. Likevel vart den eine av dei to omslagsbileta eg lasta opp registrert og lagt inn. Men det skjedde først nokre timar seinare.