Bokelskere.no

Eg synes det høyres ut som ein god ide. Det er kjekt å få i gang gode diskusjonar, og dei tidlegare samlesingsprosjekta har jo vist seg å vere fruktbare. Men noko bindande medlemskap burde ein kanskje styre unna.

Eit lite problem med flere av dei tidlegare leseprosjekta har vore at dei har vore avgrensa til eit enkelt forfattarskap, noko som kan verte litt einsidig i lengda. Då er det betre at leseprosjektet tar utgangspunkt i til dømes: ei bok frå kvart tiår frå 1800 - 2000, eller ei bok frå kvar nobelprisvinnar dei siste 20 åra, der "medlema" stemmer fram kva som skal lesast.

Kanskje Stille, stille, stille av Synne Sun Løes kunne passe?

Kjedelig korrekt krim med uinteressante karakterer.

Eg har har jamnt over vore godt nøgd med bøkene eg har lese i år, og sjølv om eg har fullført langt mindre bøker enn vanleg, har eg aldri trilla så mange seksarar.

Dei første bøkene eg vil dra frem er Michael Cunninghams the Houers og Arthur Goldens Geisha. Begge romanane har vore filmfavorittar, og bøkene er i alle fall ikkje dårlegare.

To bøker som i mange år har stått ulest i bokhylla, og som eg har hatt store forventningar til er John Irvings En Bønn for Owen Meany og Umberto Ecos Rosens Navn, og sjølv om forventningane berre var blitt høgare med åra, innfridde begge desse bøkene.

Eg leser nesten berre bøker frå Europa og USA, så eit av måla var å utvide horisonten litt. I løpet av året har eg lese det meste av Coetzee, og særleg Vanære fall i smak. Murakamis Elskede Sputnik og Kafka på Stranden var solide vinnarar. Eg hadde mitt første møte med dei søramerikanske forfattarane Borges og Marques der både Labyrinter og Hundre Års Ensomhet vart favorittar.

Av nordiske forfattarar har Frode Gryttens Bikubesong, Peter Høegs Frøken Smillas Fornemmelse for Snø og Tove Janssons Sommerboken gjort inntrykk og verte storfavorittar.

Dystopisk litteratur er ein genre som eg etter kvart har blitt meir og meir glad i. Margaret Atwoods Tjenerinnens Beretning, Anthony Burgess A Clockwork Orange og Kazuo Ishiguros Never Let Me Go er dystopi som ligger nært opp til vårt eige samfunn, noko som forsterkar uromomentet. David Mitchells Cloud Atlas og Philip K. Dicks Do Adroids Dream of Eletric Sheep? har kanskje ikkje den same nærleiken til dagens samfunn, men er like tankjevekkande.

Eg må sjølvsagt ikkje gløyme Neil Gaimans American Gods. Glimrande fantasy, full av mytologisk allusjon, religiøs skepsis og mykje humor.

Eg er svak for grafiske romanseriar og kom meg endeleg til å lese Watchmen, som sjølvsagt fall i smak. Eit par andre som kan nemnast som solide, teikna meisterverk er John Laymans Chew og Brian Vaughans Saga.

Men ein kan jo ikkje berre fokusere på det som er bra, utan tanke på dei store skuffelsane. For meg var Dickens Oliver Twist ein stor skuffelse, eg følar forfattaren spelar i alt for stor grad på sentimentalitet, noko som ikkje fell i smak for ein kynikar. Eg har stor tvil omkring hovudpersonens autentisitet. Ein skulle tru at miljøet ville forme Oliver til noko anna enn den vesle fromme jævelen han er. Ei anna bok eg ynskjer å rakke ned på er Jo Nesbøs Doktor Proktor og det Store Gullrøveriet, dei andre bøkene hans i denne serien har meir eller mindre vore solide barnebøker, denne boka meinar eg feilar på dei fleste områder. Ein sitter igjen med ein litt sur ettersmak i kjeften etter alle dei tørre ordspela.

Lister er alltid kjekt å lage, og ingenting er vel artigare enn å mimre over bokåret, tenkje tilbake på året som snart er omme, og dra frem dei beste bokminna frå 2013. Har du hatt eit godt leseår? Har du lese mykje nytt, eller har du funne igjen gamle bokromansar? Er det nokre nyutgivingar du vil dra frem eller kanskje ein gamal klassikar.

Så tenk deg godt om og del dei mest dugande bokminna =)

Linn Rottems flotte debutroman fra tidligere i år berører dette temaet. Forestillinger om et hjem er en imponerende god bok, har dog ikke lest den med en sykepleierutdanning for øyet. Tror det kan være interessant!

Landets eldste mann er død er en tegneserie laget av krimforfatteren Jørn Lier Horst og tegnserietegneren Jonas A. Larsen. Dette er en historie der Horst lar sin krimhelt førstebetjent William Wisting boltre seg i tegnete ruter istedenfor ren tekst, som er de vanlige møtestedene vi som leser møter han. Derfor virket denne historien både lovende og spennende ved første øyekast. Skuffelsen ble stor da det viser seg at historien føles uferdig når det gjelder både tekst og bilder. Dessuten virket tegneserien rotete og ustrukturert fra første stund, slik at man må holde tungen rett i munnen hele veien. Dette er egentlig litt trist, siden denne historien egentlig har et stor potensial til å bli veldig bra. Men da burde tegneserien kanskje få flere sider enn bare 21 sider i tillegg til en bedre flyt og bedre en bedre slutt som heller ikke slutter brått.

Troende eller ikke troende, Gjerstad skriver om verdier og tanker som gjelder for alle.

Jeg er ikke spesielt fotballinteressert og det er lenge siden jeg holdte med noen spesielle lag. Men jeg har mine "synder" av og til, f.eks. når jeg kommer over kamper spilt av Barcelona, Liverpool, utlandske klubber trent av norske trener og enkelte tippeligalag som fasinerer meg på ulike måter.

Derfor er denne boken interssant å lese, også for de som ikke er fotballinteressert, som gjerne vil vite mer enn bare moderne norsk fotlball i en bok som er lettlest. Her får man i tillegg til dette også vite bakgrunnen av etableringen av klubbene og hvem menneskene bak etableringen og utviklingen av de 16 "beste" norske fotballklubbene som spiller i Tippeligaen 2013. Man får med andre ord et innblikk i sportens utvikling i Norge parallelt med Norges egen utvikling som stat før og etter unionsoppløsningen, mellomkrigstiden og krigstidene samt oljealderen. Selv om det siste ikke egentlig er hovedfokuset i boka.

Hvis jeg skal trekke noe minus ved boken, så er et av dem selve tittelen på boka. Mange vil si at ikke alle de 16 lagene som er i Tippeligaen 2013 kan kalles for Norges beste lag. Mange av disse lagene har ikke vunnet serien, Cupen eller andre titler som kanskje gir dem retten til å kalles store utenom etter sesong 2012 og før sesongen 2013 innenfor et geografisk område. Og man kan jo spørre seg om det er virkelig er noen store forskjeller mellom de som spiller f.eks. nederst i Tippeligaen og øverst i første divisjon. I tillegg finnes det mange lag i de nedre divisjonene som har vunnet Tippeligaen og Cupen en gang i tiden.

Derfor burde det kanskje vært skrevet om flere lag enn bare de lagene som spiller i Tippeligaen 2013, f.eks. flere lag fra første divisjon eller lag som har vunnet Tippeligaen og/eller Cupen. Det ville vært veldig interessant å lese også om lagene Fredrikstad, Moss, Lyn, Frigg, Bodø/Glimt, Hødd og HamKam for å nevne noen både for å få bedre geografisk spredning og bedre oversikt sportens utvikling i Norge.

En spennende historie fra virkelighete med litt for mye amerikansk patriotisme mot slutten.

Lykke til i kveld, Siri :) Jeg tenker det er viktig å få frem at det er stor variasjon og bredde blant bokbloggerne. Ingen er like, og vi er forskjellige som personer, har forskjellig skrivestil, forskjellig smak i litteratur osv.

Jeg kom på at vi har en historiebok, men det er nok ikke den samme for den stemmer ikke med beskrivelsen du gir, dessverre: Min store billedbok

Jeg anbefaler litt fantasy(siden jeg la merke til at du har dette i din bokhylle her inne) :) "Mørk engel" av Laini Taylor(engelsk utgave "Daughter of Smoke and Bone) og "Sirkelen" av Sara B. Elfgren og Mats Strandberg. Tar du en titt i min bokhylle tror jeg begge bøkene er omtalt av meg her inne.

Eller barneboken "Tonje Glimmerdal" av Maria Parr. Den leste jeg fire ganger på rad med eldstemann her i huset. Fantastisk fin, hjertevarm, morsom og rørede bok. Voksne og barn her likte boka like godt. Lykke til med å finne leselysten! Det er trist når man havner i en lesetørke.

Dennis Lehanes persongalleri er ikke alltid like troverdig (i hvertfall ikke i de to første bøkene om Kenzie og Gennnaro, bedre i de frittstående Shutter Island og Mystic River), men plutselig toucher han innom vanskelige temaer med en voldsomhet som få andre forfattere får til og da kan det gjøre vondt å være leser - på en god måte.