Fra Tuula Karjalainens biografi om Tove Jansson: "«Det usynlige barnet er en klok bok, med spenning som blir til av forholdene mellom skapningene, av deres personlighetstrekk og deres sammenstøt. Alle fortelles om med et sterkt psykologisk grep. Boka er snarere skrevet for voksne, selv om de kjente skikkelsene åpner den også for barn. Tittelnovellen er blitt en klassiker blant fortellinger som behandler barns utvikling. Den er en skildring av hvordan kulde og ironi nådeløst dreper et ennå skjørt jeg. Et barn utvikler seg ikke hvis det ikke får kjærlighet. Det må kunne føle seg så trygt at det også våger å bli sint, eller med Mys ord «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å sloss.»Link til bloggen der jeg har skrevet et innlegg om boken
Mulig jeg har lest bøkene om Morse over for kort tid. Uansett; denne nådde ikke helt opp. Linkt til et blogginnlegg om boken mv
Oppsummert ble denne romanen en stor skuffelse. Skuffelse fordi jeg på forhånd hadde fått det inntrykk at dette var en god roman, Enkel underholdningslitteratur er min leseopplevelse Som etterhvert utmattet meg med alle gjentakelsene mv. Det verste er at jeg har lest den; alle timene jeg har brukt. Jeg burde stolt på den første følelsen jeg fikk; avbrutt etter 50 sider. Mer i et innlegg på bloggen min
Multikunstneren klarte til og med å skrive bøker på vers som denne boken. Fra biografien som har inspirert meg til å kjøpe, lese og skrive om bøkene: «Tove skrev historien til redde og små nurk og tenkte at boka skulle fengsle nettopp sånne barn, som hun fortalte til Bo Carpelan i 1964. Tove så mye av seg selv i dette nurket: blyghet, tilbaketrekking og frykt, som hun har slått fast. Men det var mye av henne i knøttet også. Tove har fortalt at hun fikk et brev fra en liten gutt, der han klaget over at han alltid havnet i bakgrunnen. Det var egentlig ingen som la merke til ham eller så ham i øynene. Han var redd for alt. Han undertegnet brevet med navnet «knøttet». Tove tenkte at det å finne og redde et nurk, et enda reddere vesen, ville få knøttets selvtillit til å vokse.Link til et blogginnlegg om boken
Absolutt leserverdig selv om det er gått mange år siden den ble skrevet og utgitt. Handlingen spinner rundt historiske personer og hendelser Link til blogginnlegget jeg skrev etter å ha lest den
Kari Gjønnes Folvik som svar til Lillevi :
22:11, 23. mai 2015 Diskusjon: Malin M om Mrs. Dalloway av Virginia Woolf av Virginia Woolf
Ja, eg les gjerne boka om att! Hører gjerne frå deg om felleslesing!
Kari Gjønnes Folvik som svar til Lillevi :
20:04, 22. mai 2015* Diskusjon: Malin M om Mrs. Dalloway av Virginia Woolf av Virginia Woolf
Hei Lillevi
Eg opplever at Virginia Woolf er ein forfattar som blir meir interessant å lesa dess meir eg les rundt forfattarskapen, no held eg t.d på med Anka Ryalls bok : Virginia Woolf: litterære grenseoverganger, der ho tar for seg alle bøkene hennar på ein sers fengande måte. Elles kan eg anbefale å starte med Flush, ein utruleg fin og humoristisk biografi over hunden (!) til den engelske forfattaren Elisabeth Barrett Browning, Når det gjeld To the lighthouse på norsk, vil eg anbefale den siste omsetjinga av Merete Alfsen istadenfor den av Peter Magnus ( De drog til fyret). Alfsen er ein eminent omsetjar og den norske tittelen er Til fyret.
For ein forfattar Undset er! Blir fanga inn med ein gong, får lyst til å reise til Roma! Og Jenny som på mange måtar er forut for si tid, men ikkje klarer å fri seg frå det tronge likevel, gret og gret under lesinga ( hadde rett nok influensa..). Dette var ei stor leseoppleving ved andre gongs lesing av boka.
David Reiff har skrive ei stillferdig, men gripande skildring av den siste delen av livet til mora, Susan Sontag.
Anbefales for alle Virginia Woolf-fans sjølvsagt,men også for deg som enno ikkje har lese noko serleg av VW. Sers god innføring i eit fantastisk forfattarskap! Får lys til å lesa bøkene eg har lese om att, og dei eg ikkje har lese iallfall.
Denne klassikaren har stått i bokhylla lenge, no har eg endeleg lest henne og for ei nyting! Spanande historie frå Trondheim, friskt språk, kulturhistorie og historie, anbefales! Og for den som vil lesa vidare: Dette er første del i ein trilogi: Nok nr 2 er " I amtmandsgaarden". nr 3 heiter: "Under skraataket".
Det meste er skrevet om denne romanen som er selvbiografisk. Det var godt å vite at hovedpersonen Eddy etterhvert kommer seg bort fra det destruktive miljøet han vokser opp i. Link til et blogginnlegg
«Franz så sjelden sin far, men hørte mer til ham enn han ønsket både den gang og siden. Den rungende kommando stemmen, det øresønderrivende vulgærspråket til den opphøyde guddommen, de tordnende truslene, alt dette nørte opp fantasier som aldri helt ville vike for det prosaiske bildet av faren slik han var i virkeligheten. Det førte også til at Franz gjennom hele sitt liv var sykelig følsom for støy.».
«Hele sitt liv følte Kafka at barndommen hadde forkrøplet ham og gjort ham uegnet til et liv blant de levende. Objektivt sett var forholdene han vokste opp under, ikke vesensforskjellige fra dem som kjennetegnet mesteparten av de jødiske middelklassehjemmene i Praha. Men følelsen av å være ulykkelig er for det første en høyst subjektiv opplevelse som bare har en overfladisk tilknytning til den objektive virkelighet. For det annet kan de fragmentariske fakta vi har om Kafkas liv i førskolealderen, fra 1883 til 1889, gi oss enkelte holdepunkter for å forklare hans lede og angst under en barndom som han aldri helt vokste ut av.»
Noen bøker leser jeg pga tilfeldigheter. Jeg leste en israelsk krimroman der Kafkas "Brevet til faren" var nevnt. Og det var slik jeg kjøpte biografien på Finn.no - brukt selvsagt. I går leste jeg siste side. Jeg startet høsten 2014, og hadde en laaang pause frem til nå i mai 2015. Men heldigvis fortsatte jeg, og den ble bare bedre og bedre. Livet til Kafka endte så tragisk, og jeg må innrømme at det ble noen hulk da jeg leste slutten. Det ble mange blogginnlegg om den. Det har tatt mye tid. Men vel verdt det. Her er link til det første med viderelink til flere.
Nydeleg, morosam, gripande. må lesast!
Herman Wedel Jarlsberg hadde mange fiender. Det fikk meg til å tenke på et Churchill sitat:
«Har De fiender? Godt. Det betyr at De har kjempet for noe, engang i Deres liv.»
Churchill var en fighter. Kjempe for det han trodde på gjorde Herman Wedel Jarlsberg, helt til det siste. Jeg har lest flere bøker om Churchill og jeg mener å se likheter mellom dem...lLink til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
Selv om jeg tror jeg kan en del om europeisk historie, blir jeg hver gang jeg leser bøker som boken til Michelet klar over hvor forsvinnende lite jeg egentlig kan. Boken er innholdsrik, brutal, viktig og lærerik. Men også tankevekkende opp mot dagens Europa. Link til et innlegg på bokbloggen
Fra bokens etterord av Nils Nordberg: «Den vesentligste innvending som er reist mot Morsebøkene, er at de iblant tenderer mot å bli nesten for utspekulerte. Det skal en våken leser til for å følge alle de krumspring og spissfindigheter intrigen vikler seg inn i og ut av. Intrigene er produkter av en beregnende hjerne. Men de er samtidig moderne kriminalhistorier hvor de psykologiske elementer og miljøene, både på høyt og lavt samfunnsnivå, er like vel utviklede som puslespillet. Mysteriene er nok kompliserte, men mordene er av det realistiske slaget og uten den kunstige fornemmelsen av konstruksjon som mispreger mye av den klassiske detektivlitteraturen. Gjerningspersonene drives oftere av lidenskaper enn kald beregning, den hyppigst forekommende årsaken til kriminell adferd er kjønnsdriftens uregjerlighet - og så lignende, kjente motiver som hevnlyst og grådighet.» Mer om boken mv i et innlegg på bloggen min
Sist sett
