Veldig god bok! Anbefales!
Absolutt et lesverdig portrett om en fargerik mor. Som hadde sine styrker, men også sine feil og mangler. Innlegg på bokbloggen finnes her
«I tillegg må det ha tært kraftig på Kafkas lyst til å være sammen med andre at han aldri var alene på kontoret. Nå fant han det vanskeligere enn noen gang før å høre til en flokk. Noen linjer til Brod — defensive, ironiske, eller kanskje bare unnskyldende — viser tydelig dette: «Jeg har et spørsmål som jeg ber deg besvare omgående: Hvis for eksempel åtte mennesker deltar i en samtale, når og hvordan skal man da ta ordet for ikke a bli betraktet som fåmælt? Det kan da ikke skje planmessig, særlig ikke når man er like fremmed for emnet som en indianer.»
I juni 2007 flyttet familien til en moderne leiegård som ble kalt «Skipet» som ble jevnet med jorden i 1945 under tyskernes retrett fra Praha:
«Fra Kafkas rom åpnet det seg en vid utsikt, som han har beskrevet i «Dommen»: «Med albuene på bordet stod han og så ut av vinduet på broen, elven og høydene med en antydning av grønt på den andre bredden. I forhold til den rå og mørke leiligheten i Celetnagaten var dette en forbedring, men i hans fars hus var det alltid for få rom. Selv om den nye leiligheten var romslig, var den likevel litt trang for åtte personer — Kafka, foreldrene, de tre søstrene, en hushjelp og husets faktotum, Marie Werner — pluss en katt og to kanarifugler. Privatliv fantes derfor ikke. Ingen kunne nyse, hoste, gå på toalettet (som det bare var et av) eller så mye som snu seg i sengen uten å forstyrre resten av familien. Særlig Herrmann la ingen bånd på sin trang til å fortelle verden hvordan han hadde det eller hva han mente om verden."
James Salter døde 19. juni 2015 90 år gammel. Romanen ble utgitt for tre år siden. Jeg likte romanen som jeg gjorde med de tre andre av hans bøker som er utgitt på norsk. Han skriver godt, han "overforteller" ikke, og det er en ro rundt handlingen som jeg liker. Link til et blogginnegg
Som spenningsbok er den ganske god, men som samfunnssatire og ikke minst rent språklig er den et funn. Les hele omtalen på bloggen min Bjørnebok.
En grøssende god thriller i et iskaldt og vått sørvest-england der vi føres inn i saken gjennom øynene til ti år gamle Ruby. Hele bokomtalen finner du her på bloggen min Bjørnebok.
Kjenner du lite til livet til maleren, les litt i forkant før du setter igang med denne boken. Jeg leser lite tegneserier, ihvertfall tegneserierbøker. Men denne boken ga mersmak til å lese flere, også til å lese mer om Edvard Munch. Litt om boken i dette blogginnlegget
Boken ble litt for melankolsk for meg. Mulig påvirket av humøret jeg hadde da jeg leste den. Link til bloggen min der jeg har skrevet litt om boken.
Nå er det ulikt hvordan bøker treffer leserne. Men jeg synes det er litt underlig at det ikke har vært mer oppmerksomhet rundt denne gode boken. Gode kritikker har den fått. Men dette forlaget har kanskje ikke muskler nok til å fronte bøker slik andre forlag har.Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest den.
Nydeleg bok om Anna, 15 år som opplever sommaren der ho bli forelska for første gong, i ein vaksen mann. Befriande å lesa om ein tenåring utan spesielle problem, og utan at det er snakk om grenseoverskridigar og overgrep.
Det er ei langsam bok, verkar enkel, men det er ein kunst å skrive så bra om dagar som flyt avgarde. Sommarbok!
Bjørn Bakken siterer Kjære datter av Elizabeth Little
17:16, 16. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Fy flate, hun hadde løyet om alderen min også, ikke sant? Og det betydde at min far ikke var en jævla død gammel gubbe fra Liechtenstein, men en taper fra Sør-Dakota.
Den hurpa. Jeg hadde hatt en far i alle disse årene.
Verre enn det, jeg hadde lest det gale horoskopet i årevis.
Page-turner av dimensjoner, men noe overlesset
Jeg røper vel ingen hemmelighet ved å si at også i denne boka er Joona Linna sentral. Selv om han tilsynelatende muligens døde i siste bok, står det allerede på første side i denne at det er 5. bok i serien om Joona Linna, så da så.
Kvinner myrdes. Og politiet får inn video av kvinnene før de myrdes. Men videoene er så nøytrale at de gir ingen opplysninger om hvem kvinnene er. Så politiet kommer for sent, gang etter gang. Hovedetterforsker i saken er den høygravide Margot Silverman. Hun stamper i motsjø i saken og søker derfor hjelp hos psykiateren Erik Maria Bark. Han er spesialist i hypnose, og bidrar med at saken kommer litt videre. Men virkelig fortgang i etterforskningen blir det ikke før Joona Linna kommer inn i bildet. For de som kjenner bøkene til Kepler fra tidligere, har han gått under jorden for at ikke familien hans skal bli myrdet av storforbryteren Jurek Walter. Men når han får bekreftet at Walter er død, kommer han fram i lyset igjen.
Det hele blir et gedigent kappløp med tiden. Vil de nå fram i tide før det neste offeret myrdes?
Historien fungerer godt. Sidene virvler avgårde. Svært korte kapitler gjør at boka føles kjapp og lettlest selv om den er på drøye 550 sider. Men denne gangen synes jeg det er et par men. Det blir litt for mye. Litt for mye blod, litt for mange skumle korridorer, litt for mange kjellerrom, litt for lange slåsskamper. En del av disse detaljert beskrevne action-partiene virker heller ikke alltid like troverdige. Denne overlessingen (innimellom) gjør at jeg ikke gir toppkarakter til forfatterne denne gang. Og når jeg skriver forfatterne, så er det fordi Lars Kepler er pseudonym for søskenparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril.
Men du verden, har du ikke stiftet bekjentskap med bøkene til Kepler - så sett i gang. De er glimrende underholdning!
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok
Kafka elsket bøker. Han hadde dem alltid for hånden, kjøpte bøker og ga bort bøker til venner.
«Han var ikke på noen måte en «samler»; det som vekket hans begjær, var ikke antikvariske sjeldenheter eller fine innbindinger, men først og fremst teksten mellom permene. Han nøyde seg ikke med å kjøpe bøker — han leste dem.
«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss med å lese bøker som biter og
stikker. Hvis ikke boken vi leser ryster oss våkne som et slag i
hodet, hvorfor skal vi da lese den? For å bli lykkelige, som du
sier? Gode Gud, vi ville vel være like lykkelige uten bøker i det
hele tatt, og bøker som gjør oss lykkelige, kunne vi jo t i l nød
skrive selv. Hva vi trenger, er bøker som rammer oss som den
verste ulykke, f.eks. at noen vi elsker høyere enn oss selv dør,
bøker som får oss til å føle oss fredløse, langt borte fra alle mennesker,
som et selvmord. En bok må være som en øks for det frosne
havet inni oss. Det er det jeg tror.» (B. 27.1.1904)
Men det var en kategori bøker som opptok Kafka mer enn noe annet:
«Men midt i den eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett konstant: hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som synes å ha opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om de berømte eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og uavkortede detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt det rotet og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som alltid hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på virkeligheten, var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand til å sette den ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra vogge og til grav. For en person som gang på gang følte seg lammet av angst og ubesluttsomhet, må det ha ligget en viss trøst i dette. «
Jeg ville lyve om jeg skrev at romanen utgitt i 1989 engasjerte meg så veldig. Det gjorde den ikke. Men litt over 200 sider med korte kapitler har jeg ikke brukt lang tid. Nå har jeg lest nr. 10, 1, 2, 4, 5, 7 og nå nr. 8. Da tror jeg at det blir en pause før jeg eventuelt leser nr. 9 i serien om Morse: Den tapte juvel.
Bjørn Bakken siterer Kjære datter av Elizabeth Little
18:27, 15. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Ingen som kjente Jane Jenkins kunne ha trodd at hun var i stand til å begå mord.
"Jeg ville aldri gjettet det," sa Grant Collins, en av Janies klassekamerater. "Hvorfor skulle hun gjøre noe sånt? Hun var jo allerede kjendis."
Litteratur og krim
Joël Dicker er en ung sveitsisk forfatter (1985). "Sannheten om Harry Quebert-saken" ble en bestselger i Frankrike da den ble utgitt i fjor, med nesten en million solgte eksemplarer.
Boken handler om suksessforfatteren Marcus Goldman som oppsøker sin mentor Harry Quebert for å få hjelp med sin håpløse skrivesperre. Etter hvert blir liket av en ung jente funnet nedgravd på eiendommen til Harry, som dermed blir arrestert og tiltalt for mord. Ut fra dette spinnes en spennende og svært velskrevet kriminalfortelling som samtidig er en glimrende beskrivelse av et amerikansk småbymiljø. Det som gjør dette litt spesielt er at dette amerikanske småbymiljøet blir beskrevet av en ung sveitsisk forfatter. Og han beskriver det mer typisk amerikansk enn kanskje amerikanerne selv makter. Av og til blir beskrivelsene nærmest parodiske - lunsjene på den amerikanske dineren med sin kaffe, omeletter og lønnesirup - den overambisiøse moren som så gjerne vil gifte bort datteren til den nylig innflyttede forfatteren fra New York - den talentløse ektemannen hennes - den lokale politistyrken....
Språket, personene i boken og utviklingen av intrigen får meg ofte til å tenke på John Irving. Handlingen foregår i New Hampshire, det er strand og kyst, et stort persongalleri, Irving har sine bjørner, Dicker skriver om måker. Irving skriver om bryting, Dicker om boksing. Jeg tror ganske sikkert Dicker kjenner sin Irving, og at noe av dette er en tribute til ham.
Boken er svært rik på detaljer, småbymiljøet er godt beskrevet, den har mange spennende hopp i tid uten at det blir forvirrende, og en spennende intrige med en elegant og overraskende vri på oppklaringen.
Flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok
Tone H siterer Sannheten og andre løgner av Sascha Arango
09:20, 14. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Latter innebærer forsoning. Latter binder mennesker sammen og fordriver dårlige følelser. Men han hadde investert en god del i sin dårlige følelse, hadde gitt den næring og sett den vokse - hvorfor skulle han plutselig gi den fra seg?
Sist sett
