«Man kan fylle koffertene, tømme hyllene, vaske seg ut av huset, la nøkkelen stå i døren og synke stille inn i natten. Men vil det ikke alltid være noe som blir igjen? Et avtrykk, om aldri så lett, ordene du har sagt, plassen kroppen din har opptatt, bildet du har vært i en annens øyne. Ingen blir helt borte, med mindre minnene om dem er blitt fordrevet av dem som ble igjen.»
Med jevne mellomrom er det oppslag i media der man spår type jobber som vil bli overtatt av roboter; senest denne uken hørte jeg en spådom i jobbsammenheng. En ting kan jeg si med sikkerhet: boken En fremmed ved mitt bort – Familiefortelling er skrevet av et menneske, ikke en maskin. Sitatet over er fra boken.
Forfatteren Ivo de Figueiredo var helt ukjent for meg til jeg hørte han fortelle om boken utgitt i 2016 i bokprogrammet til Brenner på NRK. Nå er boken lest, lånt av biblioteket, og for meg var leseopplevelsen en innertier. Interessant, spennende og tankevekkende. En bok som tok meg med til ukjente deler av verden. En bok som vekker følelser. Som også tok meg med til de mer nærliggende områder: mitt eget liv.
Innimellom under lesingen har jeg ofte tenkt på boken jeg skrev om i innlegget:
Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim
Spørsmålet som både forfatteren og jeg som leser gjør meg, er om hjemløshet er med på å forme farens skjebne.
«De fleste trenger å høre hjemme et sted. Fitz de Sousza er kanskje et unntak i så måte. Da jeg forlot villaen hans, tenkte jeg at jeg hadde møtt en mann som har overvunnet savnet etter et hjemland, som har funnet tilhørighet i sine idealer og gjort selve livsreisen til sitt hjem.
Motsatsen hans er i tilfelle slektningen min, Savio, hvis hjem er uløselig forbundet med slekten, jorden og tradisjonen i Goa. Jeg forstår Savios sinne mot dem som har vendt hjemlandet ryggen, jeg sympatiserer med hans fortvilelse foran utslettelsen. Men det stanser der. Selv om det er lett å føle med en minoritet som kjemper for å bevare sin livsform, ættesamfunnet, stammefellesskapet og forpliktelsen til jorden, så forutsetter denne livsformen en renhet, en tilhørighet man har eller ikke har.»
«Å gjøre livsreisen til sitt hjem»; er det ikke slik vi er når vi er unge – da alt er fremover. Men et sted i livet begynner en å tenke på fortiden. Det var en form for midtlivskrise som fikk Ivo de Figueiredo til å sette i gang prosjektet som har resultert i denne boken. Men i en verden som hele tiden er i forandring, tenker jeg at det kan være smart å gjøre livsreisen til sitt hjem.
Som det står på bokomslaget handler boken om Ivo de Figueiredo, eller Ivo Bjarne de Figueiredo, om en Bamble-indianers leting etter farens historie, og denne letingen ender med at forfatteren må omskrive sin egen historie.
«Sommeren 2011 bestemte jeg meg for å reise i fars liv og samle alt jeg kom over. Besøket hos tantene mine i Boston var første etappe, nå har jeg tatt fatt på andre etappe, fars barndomsrike i Øst-Afrika. Ikke et øyeblikk under den lange reisen klarer jeg å fortrenge ironien som hviler over hele ekspedisjonen — at jeg ikke simpelthen reiser til Spania, finner huset der han bor og ringer på. Men jeg kjenner ham ikke lenger, og gjorde det neppe som barn heller. Hvilke følelser ville et gjensyn nå ha vakt? Jeg tror jeg ville ha sett ham med mitt eget barneblikk, og jeg er redd for hva disse øynene vil se. Jeg må betrakte ham fra avstand, se ham uten at han ser meg. Eller like gjerne, lete etter ham et annet sted, finne ham i en annen tid. Derfor har jeg reist til dette øyriket utenfor Afrikas kyst, så lang er veien min tilbake til far»
Ivo de Figueiredo ble født i 1966 og vokste opp i Bamble i Telemark, og det var dit faren flyttet for å gifte seg med moren til Ivo, Marit. Foreldrene møttes i London der moren var au pair og faren studerte. Faren var av indisk-portugisisk opprinnelse, født på Zanzibar. Forfedrenes land var Goa. Noen år etter at foreldrene ble skilt og faren flyttet fra Norge, mistet han kontakt med faren. En far som gjorde barndommen utrygg:
«Var friheten for grenseløs? Ingen røtter til å holde ham igjen, ingen bånd som kunne binde de sterke armene hans. Ingen stemme i hjertekammeret som sa at nok var nok. Samtidig, de blå brevene fra familien han hadde forlatt, fra dem som fortsatt levde innesperret, eskene med mat, fotografiene, smalfilmene. For far kan ikke currytrianglets forsendelser bare ha brakt med seg trøst, men også en følelse av maktesløshet. I alle fall minnet de ham igjen og igjen om alt han hadde mistet, om familien han lengtet etter, som han skyldte alt og som nå levde i desperasjon.
Hvorfor han i denne tilstanden av savn og sorg ikke tok bedre vare på den familien han selv hadde skapt, på mor, meg og brødrene mine, er mer enn jeg noensinne kan forstå.
Han hadde fått alt han ønsket seg, livet lå foran ham som en blank, norsk sommerdag.
Likevel var det ikke nok. Vi var ikke nok.»
Faren kom fra en familie der utdanning og oppdrift betydde alt. Det var slik han havnet i London. Men aller mest var årsaken at imperiene falt fra hverandre. Verden var i bevegelse. Faren var den første som forlot storfamilien som dengang bodde i Nairobi. Moren til faren, Hermina, måtte se barna sine, den ene etter den andre, forsvinne ute av livet sitt til andre verdensdeler. Hjemløsheten fulgte henne hele livet.
Ivo de Figueiredo er i tillegg til å være forfatter utdannet historiker. Å få historiske hendelser beskrevet og knyttet til mennesker og deres skjebne slik han gjør i denne boken, gjør at jeg husker de bedre i ettertid. Slike bøker skaper bilder som kalde faktabøker ikke klarer.
Bjørn Bakken som svar til Grethet87 :
22:08, 24. november 2016 Diskusjon: Grethet87 om Når det mørkner en William Wisting krim av Jørn Lier Horst av Jørn Lier Horst
Lykkejegeren av Fjell - der er en gammel bil sentral - kanskje det er den du tenker på?
Fantastisk god bok! Knapt, men drivande godt språk, eksellent bruk av metaforar, inntil margen rått og tøft om barnefordeling. Ser ho har fått Brageprisen i kveld, fortent.
Tone H siterer En fremmed ved mitt bord av Ivo de Figueiredo
17:16, 23. november 2016 Ingen har det som favoritt.
Mange år senere skulle hun oppleve at hennes egne barn forsvant ut av livet hennes, det ene etter det andre, uten at hun selv kunne følge etter. Å lengte etter kjærligheten er ingenting mot å savne den; de døende imperiene, den evige reisen, ingen skulle betale prisen som henne.
Det var etter at jeg så bokprogrammet til Brenner på NRK der den alltid energiske, engasjerte og utadvendte Tore Renberg fortalte om sin nye roman Du er så lys, at jeg bestemt meg for å lese den. Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.
Jeg lurer alltid på, og særlig etter de diskusjonene som har vært i media den siste tiden, om det er noe selvbiografisk i romanene jeg leser. Steinar, som er grunnlaget for historiens eksistens, er som Tore Renberg energisk og utadvendt. Men i dette intervjuet med Dagbladet om romanen, som han beskriver som en skikkelig vond bok om mistenksomhet, svarer Renberg på spørsmålet «Det er mye mørke der og. Hvor har du hentet det fra?»:
«Fra et ubehagelig nært sted. Jeg dikter nesten aldri opp kompliserte ting å skrive om, denne gangen er det mennesker jeg må beskytte som gjør at jeg ikke vil snakke om det.»
Jeg opplevde ikke Du er så lys som en dyster bok selv om den har en alvorlig undertone. Den var spennende og det var fornøyelig bl a når familiene til ekteparet Jørgen og Vibeke ble beskrevet. Mange ulike mennesketyper. Men vi ser mennesket utenfra, som den nye naboen til Jørgen og Vibeke, Steinar, er et typisk eksempel på.
Jeg avslutter med å sitere fra første side i romanen – det synes jeg er beskrivende for romanens innhold:
«HAN KOM HARDT inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det
var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje
vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile
begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den
eldste son min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg aldri
gløymt. Han var eit av desse vakne menneska som spreidde latter
rundt seg og ei kjensle av at alt kunne hende. Du fekk liksom
trong til å gjere noko etter at du hadde vore i lag med han. Male
ein vegg, grave ei grøft, ta i eit tak.
Han fekk arbeid som fastlege på denne litle plassen vår, han
var i slutten av 30-åra, slank og godt trena. Han blei fødd på den
andre kanten av landet, i ein mellomstor by eit par timar sørvest
for hovudstaden, og han brukte å seie, med eit smil, at det var
kjærleiken som flaug han til bygda; kva elles skulle få ein mann
til å dra så langt vekk heimanfra?
Han heitte Steinar og blei naboen vår 13. mars 2014. Først var
det ei glede, det kjende vi alle, som om ein god og forbløffande
varme hadde slått rot like ved huset vårt, sa gjekk det over i ei bølgande
uro, for det falda seg ut ein forbanna katastrofe.»
Brystbeinet av et rådyr
Jeg ville så inderlig gjerne at
det skulle bli noe igjen etter meg.
Noen ord, helst.
Noen gyldige ord, en tanke, et uttrykk. Noe
som mennesker i kommende år
skulle ta opp i seg
i glimt av gjenkjennelse.
Slik en bærplukker i skogen
brått kan komme over
en værbleik beinknoke i måsan.
Ta den opp
snu og vende på den
og tenke: Dette
er brystbeinet
av et rådyr.
Helt tilfeldig ble jeg gjort oppmerksom på romanen til Sigrun Slapgard: Maleren. En veldig god bok synes jeg etter å ha lest den.
Romanens tema er livet til maleren Anders Castus Svarstad (1869 – 1943).
Svarstad ble kjent med Sigrid Undset under et opphold i Roma i 1909. Han var på dette tidspunktet gift og hadde tre små barn. Svarstad og Undset innledet et forhold som medførte at han skilte seg fra Ragna og giftet seg med Undset som han fikk tre barn med. Undset flyttet fra Svarstad da hun var gravid med deres tredje barn, og hun skilte seg fra han i 1924 etter at hun ble katolikk. Sitat fra boken – det er 1928 og Undset har fått Nobelprisen i litteratur:
«Det sto svart på hvitt og lyste mot ham i avisen. Hvordan hun hadde beskrevet sitt liv med ham.
I 1912 ble jeg i Belgia gift med den norske maler A.C.
Svarstad. Da jeg i 1924 ble opptatt i den katolske kirke,
måtte imidlertid dette ekteskap oppløses idet han tidligere
var skilt fra en dame som enda er i live. Vi har tre barn. Siden
1919 bar jeg vært bosatt på Lillebammer.
Så kort kan det sies.»
Jeg har vært helt oppslukt under lesingen av romanen som ble utgitt i 2015 og som jeg har lånt av biblioteket. Og hele tiden har jeg tenkt på biografiene jeg har lest om Sigrid Undset og som står i bokhyllen, bl a en biografi skrevet av Sigrun Slapgard.
Jeg kjente til hovedtrekkene av Undsets forhold til Svarstad, men det å lese om dette med Svarstad i fokus, gir historien en ny dimensjon.
I dette intervjuet med Slapgard om romanen Maleren sier hun bl a dette:
«I arbeidet med Maleren har Sigrun Slapgard fått tilgang til hittil ukjente brev, og hun har snakket med nå avdøde kilder som sto nær både Svarstad og Undset.
— Brevene og kildene viser en annen Svarstad enn det som er fremstilt gjennom de ulike Undset-biografiene, inkludert min egen, sier forfatteren. - Han havnet veldig i skyggen av den store forfatteren. Og det er nok riktig å si at han ble demonisert av enkelte.
Slapgard skriver om en far som sørger dypt og som føler seg enda mer skjøvet til side da først datteren Maren Charlotte dør av sykdom i 1939 og så den 27 år gamle sønnen Anders, som har meldt seg til de norske styrkene, blir drept av tyskerne ved Segalstad bro 27. april 1940.
Svarstad var i Stockholm og stilte ut bilder da Sigrid Undset ankom byen tre uker etter at sønnen var død og fikk den grufulle beskjeden. De svenske avisene skrev om den store forfatterens store tap, men ingen registrerte at den unge soldaten hadde en far, en billedkunstner som faktisk også var i Stockholm på denne tiden.
— Jeg tror det tok livet av ham. Han døde av lungebetennelse to år etter. Jeg tror han døde av sorg. Jeg må si jeg ble veldig grepet av den ensomme mannen som sto der til slutt.»
Det er både interessant og tankevekkende å lese om livet til den fattige husmannsgutten som arbeider seg frem til det han mest av alt ønsker å bli og har evner til: å bli kunstmaler. Hans oppturer og nedturer og det samfunn han var en del av. Ikke minst kunstnermiljøet. Det er også interessant og tankevekkende å lese om Sigrid Undset fra dette perspektivet. Jeg har aldri forstått hva det er med katolisismen hun ble så tiltrukket av at hun tok slike drastiske valg som hun gjorde. Enda mindre forstår jeg det etter å ha lest romanen Maleren av Sigrun Slapgard.
Bønn for drømmen
Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet -.
Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.
Ja, jeg ber for Drømmen!
La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot strømmende luft -.
«Hva skal jeg gjøre uten henne? Hun skal finnes. Hun har alltid funnes. Hun skal være der. Der, i leiligheten. Slik at vi kan besøke henne av og til. Altfor sjelden og altfor kort. I det landet der ingen av oss liker å være.»
«Hun» er mormor til fortelleren i romanen Leiligheten av Nora Szentiványi. «Vi» er fortelleren og fortellerens familie. «Landet» er Ungarn. Leiligheten er mormorens knøttlille leilighet i Budapest.
Romanen Leiligheten ble utgitt i 2016 på Forlaget Oktober og boken jeg har lest er et lesereksemplar. En roman som gjorde et stort inntrykk på meg. Den fikk frem i meg både såre grunnleggende følelser om det å forlate og bli forlatt. I tillegg er den tankevekkende fordi den har et tema som jeg har lest lite om: de som valgte å flykte fra Ungarn da landet var i kommunismens jerngrep. Men også på et mer generelt grunnlag: hva som skjer i et familieforhold når mennesker velger å flykte fra et diktatur, og familiemedlemmer som en er knyttet til, blir igjen. I en verden der mange mennesker ikke ser annet valg enn få flykte er den særlig aktuell mener jeg.
Nora Szentiványi er født i 1969 i Budapest og oppvokst i Gøteborg. Hun har bodd i Norge siden 1997.
Forlaget omtaler romanen slik:
«I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. De flykter fra hjemlandet Ungarn, fra et system bygget på redsel. Barnets mormor blir igjen alene.
Leiligheten er mormorens historie, fortalt med sorg og avstand av det voksne barnebarnet, hvor det man vet og det man ikke kan vite om henne føyes sammen. Det er en roman om å leve adskilt fra de aller nærmeste, og om en flukt som for alltid vil prege livet til dem som dro – og til den som ble igjen.
Fortellerteknisk er romanen slik jeg liker at en historie fortelles. Fortelleren søker å forstå sine foreldre og mormor ved å tenke tilbake til det hun vet om dem. On de valg de har tatt i livet. Vi blir tatt med til fortid og nåtid uten at dette fortelles i kronologisk rekkefølge. Det gjør en fortelling mer levende for meg fordi det er nettopp slik det er for et menneske – vi tenker ikke kronologisk – tankene beveger seg frem og tilbake.
«Å forlate et menneske. Sin nærmeste. Å forlate henne så hun blir helt alene. Henne som har født en og tatt hånd om en hele livet. Henne som man er den eneste for.
Men man er ung. Man er tjuetre år. Man har et lite barn. Noe annet har man ikke. Man har ingen egen leilighet og ingen utsikter til å få en. Det er i denne leiligheten man kommer å måtte bo i all overskuelig fremtid. Man har en utdanning, man er syerske og man har ingen utsikter til å kunne bli noe
Annet noen gang. Man har flere ganger søkt om å få komme inn på universitetet for å studere biologi, men man har fall avslag ettersom man ikke er medlem av kommunistpartiet. Man tenker at man kanskje vil ha flere barn en gang. Hvordan skal man kunne få plass til flere barn i denne leiligheten. Kanskje man holder på å eksplodere av irritasjon over moren sin. Kanskje hun går en på nervene. Kanskje man aldri har kommet særlig godt overens med moren sin. Kanskje man er sint. Kanskje man ikke vet hvorfor man er sint. Kanskje det er alt sammen, innestengtheten, håpløsheten, fastlåstheten, fremtidsløsheten. Gråheten.
Ingen kan forstå hvordan det er å leve i et diktatur, har jeg hørt dem si. Ingen som ikke har opplevd det. Det er historien jeg har vokst opp med. At man kan ikke leve i et diktatur.
Men jeg tenker på dem som valgte å bli. Hvis det nå var et valg. Valget ikke å ta et valg. Å bli, holde ut, gjøre det beste ut av situasjonen. Å bli i tryggheten.
Tryggheten, utryggheten. Det er en slags trygghet og en slags utrygghet. Ingen er trygg. Ingen er trygg i et diktatur.»
Mormoren valgte å bli selv om hun etterhvert hadde kunnet flyttet etter familien til Sverige:
«Hun gjorde et valg. Man kan begynne der. Et valg som hun gjorde, som var hennes. Hun valgte å bli. Å fortsette på det livet som hun kjente, som var hennes liv. Hennes leilighet, hennes arbeid, hennes venner og bekjente, hennes slektninger, hennes språk, hennes hjemland. Alt som omgir et menneske, alt man kjenner, alt man vet hvordan fungerer. Tryggheten i alt som man kjenner til. Bare hvordan gateskiltene ser ut, eller regningene, eller hvordan man hilser når man meter naboen, eller hvordan man handler på torget. Slikt som gjør en usikker når man er utenlands. Slikt som er spennende når man er turist, særlig når man er ung, men som føles mer og mer besværlig med alderen. Med alderen og vanene. Med alderen vil man at alt skal være som det alltid har vært. Det blir viktigere for en. Men blir det det viktigste? Viktigere enn frihet? Er det sånn de står, vektskålene? I den ene er friheten, i den andre tryggheten.»
Etterhvert kommer mormor på besøk til Sverige, og familien besøker henne. Men ingen trives i det landet de forlot:
«Det er kanskje like greit at jeg sier det med det samme: Jeg liker ikke å være her. Jeg liker ikke dette landet. Jeg liker ikke menneskene, det landet har gjort med dem. Det landet har gjort dem til. Og det de har gjort med landet. Kan man si det på den måten? Det finnes et land. Mennesker har bodd her i uminnelige tider. Det enorme slettelandskapet som er så fruktbart. Det gunstige klimaet. Den eneste trusselen er tørken. De milevide slettene som skifter i gult og brunt.
I de varmeste timene på sensommeren forlater hun ikke leiligheten. Hun sitter i leiligheten i varmen og holder ut. Ærendene sine gjør hun tidlig på morgenen.» Allerede ved syvtiden tar hun på seg skoene, tar av seg forklekjolen som hun går med over klærne når hun er hjemme, tar handlenettet sitt og går mot sentrum.»
Leiligheten av Nora Szentiványi håper jeg blir godt mottatt og lest av mange.
Her fra litteraturkritikk.no: Leiligheten er en vond og klok beretning om de som blir igjen:
«Hvor mye kan en liten leilighet romme, ikke av ting, men av minner, følelser, av sorg og savn? Hvor mye kan den skjule eller berette? Hva blir værende når noen har reist, hva setter seg i veggene og hva gjemmer seg i krokene? Nora Szentiványis debutroman, sirkler rundt en liten leilighet i Budapest. Den forteller om hva som skjer når kvinnen som bor der blir forlatt, blir værende alene igjen i de tomme rommene.»
Jeg fant boken til Tomm Kristiansen om Henry M. Stanley (1841 – 1904) på et loppemarked i sommer. Interessant å lese om Stanley som jeg kunne lite om. Men det er også en brutal historie.
Stanley hadde en brutal oppvekst. Avvist av moren og etter bestefarens død ble han plassert på fattighuset. Det var først etter at Stanley var blitt berømt og pengene strømmet inn at familien viste interesse for han. Brutalt å lese det han opplevde på reisene og den brutale atferden han viste. Men det er en del av historien, og verden er ikke blitt mindre brutal. Uansett, boken var vel verdt å lese.
Hans oppstemthet under reisene er borte. Han innser at han har havnet i dårlig selskap. Sitt eget.
«Førstesekretær Smith i innenriksdepartementet representerer øvrigheten og historiens gang. Dersom han var begynt å sitte seg fram ti-femten år tidligere, kunne han til og med endt som understatssekretær, i hvert fall tror han det selv.
Dosenten i nummer 15 har det skarpeste hode sør for Themsen og er blitt den fryktede mann han er på ren og skjær hjernemasse.
Den beklagelige litteraten i nummer 35 holder det gående som best han kan på rykter om både sin litt for kjente mor og sin fremdeles ukjente far.
Og Paddy, løsarbeideren som har sitt utkomme alt etter Vårherres vær og vind, ville i alle tilfelle være den han til alles fortvilelse er — han vil skille seg ut under enhver omstendighet, på jorden og i himmelen — eller den andre plassen.
Resten av folket i Paradise Road er fornøyd med å fylle ut de ovenfor nevnte, de sterke personlighetene i gaten. De er den nødvendige bakgrunn, satt inn i livet for å mumle — som alle skikkelige kor gjør det for de store solistene.»
Førstesekretæren, dosenten, litteraten og Paddy er noen av noen av beboerne i Paradisveien som hjertevarmeren av en bok omhandler, en bok skrevet av Richard Herrmann: Paradisveien En gate i London. Boken ble utgitt i 1968, og jeg har kjøpt boken. Men den som ønsker å lese boken uten verken å låne eller kjøpe den, kan lese den på Nationalbiblioteket.no.
Vi møter beboerne i Paradisveien i ulike settinger. På puben til Harry; Hertugen av Wellington, der de fleste møtes og der den lettsindige irlenderen Paddy er stamgjest. Vi er med i sorg når apotekerfruen Mrs. Smelley dør av kreft. Vi er med bookmaker Spender og ektefelle på dere ulykksalige seilas på Themsen. På sommerfesten som arrangeres av den tiende Lord Lumpit. Vi er med Paddy på en tur til Irland der han må foreta vendereis når han blir ansett for en risiko for munn- og klovsyke. Og mye, mye mer. Hverdag og fest, samarbeid og skillelinjer. Store og små dramaer.
Boken på 194 er en fornøyelse å lese – fra første til siste side. Boken tar oss tilbake til en tid som var, og det kjennes veldig godt innimellom å lese slike bøker. Jeg har lest den en gang tidligere, men nå har jeg kjøpt alle bøkene til Richard Herrmann og leser de i rekkefølge. Jeg gleder meg veldig til å lese den neste boken fra 1970: Bak den svarte døren.
Når det gjelder beboerne er det ingen tvil, det var Paddy som skapte mest begeistring hos denne leser. Det har nok med å gjøre at jeg for noen uker sider var i Irland, bl. a i Galway, og tenkte imens jeg reiste rundt: jaggu er irer kreative. Og Paddy er kreativ, og har uflaks, Jeg avslutter med sitat fra boken der Paddy blir tatt for ikke å ha betalt fjernsynslisens:
«Først kunne han ikke finne lisensen, enda han lot som om han lette. Så var det ikke engang hans apparat, han tok vare på det for en venn som han ved ettertanke dessverre hadde glemt navnet på. Det var også gått i stykker for flere år siden, det var ikke i bruk, men det hadde det med å komme på av seg selv, av vanvare, når han ikke så på det, han måtte ha sparket til det.
Det ble en bot på fem hundre kroner, subsidiært en måneds fengsel, han kunne velge. Han kunne forsåvidt skrive under på et papir med det samme, erklære seg skyldig på stedet, det var i grunnen det greieste for begge parter.
Det er i slike umenneskelige stunder en irlender i England hører sitt hjemlands toner i luften og sier at nå får det være nok.
Det vil si, Paddy sa noe ganske annet, men de britiske lover mot stygge ord i skrift og tale er meget strenge, og for ikke å bringe ytterlige anklager over Paddys hjemsøkte person, må vi dessverre avstå fra å sitere ordrett hva han tømte seg for i disse vanskelige juridiske omstendigheter.
Som et sømmelig referat kan vi slå fast at Mr. Patrick O'Reilly fra Galway Bay hadde gått rettens vei for atskillig mindre. Han anla sak, også på stedet, mot politi, kringkasting, parlament og regjering. Han krevde erstatning for ærekrenkelse, tillitstap og grovt innbrudd. Subsidiært fengselsstraff.
Hadde de hørt om privatlivets fred, om menneskerettighetene, om frihet?
Det var for eksempel engang en spirrevipp som het Hitler. Han ble så stor på det at de måtte ta ham for det, til slutt. Han, Paddy, hadde ofret litt av hvert i sakens anledning, deriblant nesten livet. Men da var vel disse hvalpene i uniform ikke tørre bak ørene ennå.
«Eller hva?» sa Paddy.
Så blir det altså enda en sak for Paddy, og hele gaten har bedt ham om å erklære seg i hvert fall delvis skyldig, gå inn for en betinget dom.
«Ikke tale om,» sier Paddy og satser nok en gang på henleggelse på grunn av bevisets stilling.»
Nydeleg og sterk bok om ei jente som ingen veit kor kjem frå.. og hennar kamp for å overleve. Skrive på eit tilsynelatande enkelt tysk, men med stor innsikt-
Den første lesberomanen på norsk, og såleis ein klassikar. Tragisk, men verdt å lesa
Sist sett
