Bokelskere.no

Vanskelig å rangere bøker. Men når jeg går gjennom lista over bøker jeg har lest hittil i 2016, kommer jeg frem til at det er Linn Ullmanns bok De urolige som har gjort størst inntrykk på meg.

«Det er spådd nye tider, men disse nye tidene, hva annet kommer de med enn nye herrer og nye treller? I skogen kan man nok kjenne øyeblikk av frihet, slik også noen kan kjenne den dagen de forlater den, og kanskje den første dagen et helt annet sted, til man skjønner at det som kunne likne frihet likevel ikke var det, hva i all verden var nå dette man trodde var så fritt?»

Sitatet er fra bok nr. 5 i serien om skogfinnene av Britt Karin Larsen: Det synger i lauvet. En roman på 358 som jeg har lånt av biblioteket.

Med tanke på bøker jeg vanligvis leser, herunder at jeg ikke er opptatt av å følge bøker serier, er det litt underlig at jeg liker bøkene til Britt Karin Larsen om folket på Finnskogen. Også med tanke på hvor jeg vokste opp; et sted der de høyeste «trærne» var i knehøyde.

Finnskogen; det forbandt jeg med grå koier i NRK program og Lars Monsen. Mygg, mygg, mygg. Kvelende skog. Langt fra det jeg må ha; utsyn til sjø og hav. Men så feil kan man ta. Britt Karin Larsens bøker om skogfinnene har gitt meg en innsikt om en del av historien som jeg mener det er viktig at jeg kjenner til.

Jeg skal være så ærlig at bok nr. 4 i serien like gjerne kunne vært et punktum for min interesse ved at Lina gikk ut av serien. Men jeg synes jeg måtte fortsette, og nå har jeg lest bok nr. 5: Det synger i lauvet. Det angrer jeg ikke på.

Romanen Det synger i Lauvet av Britt Karin Larsen ble gitt ut i 2013. Mostamägg er tomt før en liten familie på tre flytter inn. Annika, datteren til Lina, skal få en rolle i deres liv; det gir livet hennes mening. Det er mange aktører i Britt Karin Larsens bøker. Men litt etter litt fanger jeg opp tråden fra tidligere bøker. Ingen vits i å stresse. I tillegg dukker det det opp nye mennesker å følge. Det er menneskene som er tråden i bøkene. Jeg er ikke så lite imponert over Britt Karin Larsen evne og vilje til å fortelle historiene, og måten hun gjør det på.

Omtalen er kopi av et innlegg på blokbloggen min her

Eg er full av beundring for Natascha Kampusch

Det var i et bokprogram på NRK radio at jeg hørte om den nye romanen til Cathrine Evelid: Drømmer fra Texaco. Jeg har lest og tidligere skrevet om debutromanen i innlegget:

Mamma er en countrysang av Cathrine Evelid - en god debutroman

Drømmer fra Texaco ble utgitt i 2016 og er på 254 sider, og jeg har lånt romanen av biblioteket.

Fortelleren i romanen er Rita. Rita er ti år når hun og den ett år yngre søsteren Linda sammen med moren Aud kommer kjørende for å flytte inn hos Finn. Romanen starter slik:

«Mora vår drev bilen framover med brystet pressa mot rattet. Mørket la som et lokk over sletta. Fjellene lå bak oss, svarte og glisne som tenner på gamle folk. Vi var på vei til han som mor hadde brevveksla med. Han het Finn og eide en bensinstasjon. Han skulle bli den nye faren til meg og søstera mi.
Vi hadde kjørt hele dagen og kvelden.
— Følg med, sa mor. - Se etter Texaco.
Jeg glodde ut på min side, og Linda på den andre. Jeg så ikke at det var mørkt, at vi ikke kunne se noe. Mor stirra oppmerksomt mot horisonten, holdt seg standhaftig midt i veien, bet bare tennene sammen når trailersjåførene tuta og pressa seg forbi. Noen ganger tuta hun tilbake, men da måtte hun slå hardt mot rattet for å få lyd. Bilen var ei folkevogn kjøpt på avbetaling. Med lange mellomrom brøyt hun stillheten.
- Dere får eget rom med køyeseng!
Alt kom til å bli bedre nå.
— Vi er snart framme hos Fjærpennen, sa jeg lavt.
- Skal du kalle ham det? sa Linda.
- Hva skal du kalle ham? spurte jeg.
Hun tenkte voldsomt, jeg kunne se det, for hun bevega leppene mens hun prøvde ut ordene. Så lente hun seg over setet og sa til mor: - Må vi kalle ham far?»

At jentene ikke har hatt de mest optimale oppvekstsvilkårene før de flytter inn hos Finn, får leseren kjennskap til etterhvert. De trenger en far sier moren, og ikke bare den første og beste heller:

«For vi hadde allerede møtt noen som ikke dugde. Det var ikke så lett å vite på forhånd. Du må kysse en del frosker, sa jeg, for det hadde jeg hørt. Men da så mor på meg og sa at det var ikke sånn en fant ut av det. Så sa hun: - De fleste er nemlig padder, og det ser du på lang avstand. Det var forskjell på ei padde og en frosk. Men nå hadde hun kanskje funnet seg et fint eksemplar. Han eide hele denne bensinstasjonen med skilt som lyste i natta, og inne la det nok sjokolader og sukkertøy på rad og rekke i hyllene.»

Hvordan det skal gå med dem hos Finn avhenger ikke bare av han, men familien til Finn. Det ligger et mørke over familien på grunn av den eldre broren Alf som ligger i koma på grunn av en ulykke. Ikke minst er det er mørke rundt moren Sølvia. Det var Alf som skulle overta bensinstasjonen etter faren. Søsteren Evy er en dame med mye livskraft, selv om hun er gift med «skadedyret» Ernst som Finn kaller han.

Drømmer fra Texaco er aller mest en usentimental roman om to jenter med stor livskraft og overlevelsesevne. Som har lært seg å gjøre det beste ut av situasjonen de er i til enhver tid. Den livskraften har de etter moren. Selv om Rita og Linda er forskjellige, har de hverandre. Som leser kunne jeg ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for dem; og håpet er at de endelig kommet et sted der de kan slå seg til ro. En god roman synes denne leser.

Ikke helt enkelt å plassere handlingen tidsmessig, men Baccara er nevnt og da tenker jeg at det må være på 1970-tallet – her er gruppen med sin kjente Yes Sir, I Can Boogie

Omtalen er kopi av dette blogginnlegget

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Belinda Bauer er glimrende når det gjelder å lage en setting du tror på. Dette inn til margen slitne nærmiljøet utenfor London blir så grått og skittent at du ser forfallet foran deg når du leser. Menneskene som holder til her har få illusjoner igjen, og du føler tristheten, tomheten og slitet. Livsgnisten har trasige kår.

«Ingrid agerte som sitt gamle jeg, hun snakket i telefonen og svarte med den vanlige entusiasmen på invitasjoner og forslag, siden hun ikke visste hva annet hun skulle gjøre, og dessuten befant hun seg midt inne i det samme nettverket som før, det hadde ikke forandret seg: Det var Jan og de to sønnene, det var Ulla og Jørgen i nabohuset, det var vennekretsen og det var skolen, der alle korridorer og klasserom til enhver tid var mer eller mindre fylt med mennesker, og der man var forventet å være oppmerksom, hilse, holde opp dører, snakke, lytte, forklare, forstå, gjøre seg forstått.
På skolen var det bare på handikaptoalettet hun var alene. Og det var begrenset hvor mange ganger hun kunne gå inn på handikaptoalettet og la ansiktet henge, begrenset hvor lenge hun kunne sitte der inne og finne trøst i det faktum at det var fire vegger og en låst dør mellom henne og noe annet levende vesen. Det var som om hun hadde mistet noe som tidligere hadde fått henne gjennom dagene, et slags stoff, noe som hadde forsynt gjøremålene med mening, noe hun ikke hadde lagt merke til før det ikke var der lenger.
Ja ja, tenkte Ingrid. Hadde hun levd for hundre år siden eller på en annen kant av kloden, ville hun vært død for lenge siden.»

Sitatet over er fra Nina Lykkes siste roman Nei og atter nei, som ble utgitt i 2016. Det var noen tankesekvenser som ble litt lange for meg. De kunne gjerne vært brutt opp med mere handling. Men utover det synes jeg romanen var rasende god, og derfor lest jeg den i en rasende fart. Den frembrakte mange følelser hos denne leser: oppgitthet, irritasjon, fly forbannelse, og ikke minst innimellom en god latter.

Ingrid er femti år og er kommet inn i et modus der alt er et ork. Men lite vet hun om det som kommer: ektefellen Jan er blitt avdelingsdirektør i departementet, og der jobber den femten år yngre luremusa Hanne som rådgiver. Jan blir hekta på Hanne. Det er bare en ting å si: les, les les!!!

Jeg har lånt romanen på 268 sider av biblioteket.

Omtalen er kopi fra dette blogginnlegget

Det irriterte meg valdsamt med denne boka at Anna er framstilt som ho er 82 og ikkje snart 62... og at ho stadig vekk refererer til alderen sin som eit handicap... eller altså, forfattaren gjer det!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det settes en mørk, dirrende undertone i noe som i utgangspunktet ser ganske så tilforlatelig ut. Også Jonfinn Valmann tvinges tretti år tilbake, til en tid han mer eller mindre hadde lagt bak seg for godt. Alt dette fungerer gnistrende godt. Og jeg tenker underveis at denne historien egentlig ikke behøver et krimplot. Den er mer enn spennende nok i seg selv.

Erling Kagge skriver i sin bok Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute at stillhet er den nye luksus; at stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus. En bok til ettertanke og som jeg tror kan være interessant for mange å lese. Å lese den var både gjenkjennelse og den har gitt meg nye tanker. Jeg har blant annet fått en bedre forståelse for hvorfor jeg liker å lese bøker og drive på med foto; at det er med på å gi meg en indre ro som jeg har behov for.

Boken ble utgitt i 2016 på Kagge forlag og forlaget beskriver boken slik her:

Du må skape din egen stillhet.
Hva er stillhet?
Hvor er den?
Hvorfor er den viktigere enn noen gang?
Tre spørsmål – trettitre forsøk på svar.

Det var studenter ved St. Andrews-universitetet i Skottland som stilte spørsmålene etter en forelesning han hadde der. Etterpå klarte han ikke å la være å tenke videre på spørsmålene, og det er grunnlaget for boken Stillhet i støyens tid – Gleden ved å stenge verden ute. Den er på 142 sider inkl. register og noen bilder, og er i et lite format. Men den er innholdsrik i den forstand at den setter i gang tankeprosesser som leseren kan tenke videre på, og som kan være grunnlag for samtaler og diskusjon. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Ingen kan vel være uenig med Kagge at vi lever i støyens tid, og at stillheten er under press. Innledningsvis skriver Erling Kagge at det har tatt han tid å lære å stenge verden ute:

«Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den – og der, langt nede under en kakafoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg.»

Han skriver at for han er den mest interessante stillheten den han har inne i seg, og stillheten han leter etter er en personlig opplevelse. Den finner han ikke bare ute i naturen. Og stillheten må skapes, og er forskjellig fra person til person.

«Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: Se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet.
Stillheten virker berikende i seg selv. Det er en kvalitet, noe eksklusivt og luksuriøst. En nøkkel som kan låse opp nye måter å tenke på. Jeg tenker ikke på det som en forsakelse eller noe spirituelt, men et praktisk grep for å få et rikere liv. Eller litt sleivete sagt: En dypere form for opplevelser enn enda en gang å skru på tv-en og se på nyhetene.»

I boken skriver han bl a om hvor avhengighetsskapende forventninger til skjerm og tastatur er, og hvordan man kommer inn i en dopamin loop. Han er inne på 33 ulike temaer, og jeg skal avslutte innlegget med en smakebit om stillheten mellom mennesker.

«Det som tilsynelatende skjer mellom to mennesker, er naturlig nok bare en liten del av historien. Under overflaten foregår det et spill. Hadde vibrasjonene blitt lydsatt, ville det vært nok støy til et serbisk hornorkester. Jeg aner ofte at det foregår noe, men forstår det sjelden godt.
Når jeg reiser i Japan, føler jeg at det kommer bedre til overflaten. Jeg kan ikke språket, men har da glede av å være sammen med mennesker som behersker det. For mens vi nordmenn gjerne opplever stillhet i en samtale som noe som skal brytes - en god journalist vet at de beste poengene i et intervju ofte kommer like etter at hun har klappet sammen pc-en og takket for intervjuet – er stillheten en vesentlig del av en konversasjon på japansk. Når jeg over tid kan se og høre to som snakker japansk med hverandre, slår det meg at de korte og lengre pausene virker like vanskelig å uttrykke som det å få uttalen av ordene riktig. Stillheten fremstår like innholdsrik som ordene.
På meg virker pausene som en bro, hvor samtalepartnerne tenker at de er på den ene siden av elven, og når de snakker igjen, beflnner de seg på den andre siden."

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Det var tilfeldig at jeg lånte boken av biblioteket, og en av de som har lånt den tidligere har goffet i seg sjokolade – fy flate for et griseri! Rene svinestien! Om dette påvirket min leseopplevelse er ikke lett å si. Uansett, min begeistring er ikke like stor som forlaget beskriver boken kan jeg konkludere med etter å ha lest den.

Tok en kikk på Wikipedias oversikt over bøker som har fått Nordisk Råds litteraturpris her og av bøkene har jeg tidligere lest:

1984
Göran Tunström
Juloratoriet
1987
Herbjørg Wassmo
Hudløs himmel
1994
Kerstin Ekman
Händelser vid vatten
2002
Lars Saabye Christensen
Halvbroren
2009
Per Petterson
Jeg forbanner tidens elv
2010
Sofi Oksanen
Puhdistus (Utrenskning)
2012
Merethe Lindstrøm
Dager i stillhetens historie
2014
Kjell Westö
Hägring 38 (Svik 1938)

Pettersons bok er helt klart den jeg likte best med Westös bok som nummer to. Tunströms bok husker jeg lite av, og mener å huske at den ikke falt helt i smak. Jon Fosses bok vil jeg nok sette i samme kategori leseopplevelse. Ikke på grunn av innholdet, men formen. Og da spesielt bok nr. 2: I Olavs draumar. Med form mener jeg gjentakelsene. Jeg klarer ikke å se god poesi i alle gjentakelsene. Det er ikke en gjentakelse, men i ett kjør i enkelte partier. Noen ser lyrikken i den - jeg det litt barnebokaktige. Eller teatralske.

En periode ble jeg lattermild, og kom til å tenke på eventyret Kjerringa og grisen. Om kjerringa som hadde vært på torvet og kjøpt en stabukk av en gris som ikke ville hoppe over gjerdet, og hun måtte derfor involvere den en og den andre, og til slutt er regla så lang som et vondt år. Vel, vel; kanskje uanstendig å tenke slike tanker og skrive om dem opp mot en bok skrevet av en forfatter som bor i Grotten; Statens æresbolig for fortjente kunstnere. Men så var det den ytringsfriheten...

Over til det mer saklige; første og andre bok, Advake og Kveldsvævd, reddet min leseopplevelse. Det er en fin fortelling som det ikke er vanskelig å bli berørt av. Men formen blir i sum for høytsvevende for meg som er uten litteraturfaglig kompetanse og derfor ikke har de rette vibbene og innarbeidet de rette frasene.

Jeg trekker meg nå inn i min egen grotte for å lese Erling Kagges Stillhet i Støyens tid og etter det er Nei og atter Nei av Nina Lykke. Men først skal jeg spise middagsrester fra i går, og det er faktisk røkt svineskinke...

Angående griseri og griser - her er et svin jeg og datteren min møtte utenfor hotellet The Boar’s Head i Charlottesville , Virginia – sommeren 2012. Har lest en gang at skal man få til at det vokser mose på blomsterpotter skal man smøre dem inn med kefir – kanskje det er denne metoden de har brukt her.

Kopi av et innlegg på bloggen min

I høst etter at jeg hadde lest boken, var jeg på en ukes tur i Irland. Sauer overalt der det ikke var kyr. Vi besøkte en sauebonde som fortalte om de ulike rasene han hadde, forskjellene, Noen for kjøttet, noen for ulla osv. Og så hadde han oppvisning med noen sauer og hundene sine. Det jeg har bitt meg merke i er at mye av ulla brennes. Det sa bonden og det skriver Rebanks om. Noe av ulla er for grov. Men brennes ? Istedenfor kjøper vi fleeceklær og jeg hørte på radioen at når man vasker fleece kommer det ut av den plastpartikler som til syvende og sist havner i havet. For meg er det jeg hørte en tankevekker og nå er det kun ulklær på meg :)

Veldig god debut-novellesamling! I fjor var det Hanna Dahl.. no Marie Aubert, ho er allerede ein drivande forfattar! Historiar med poeng og snert, og eit nydeleg språk. Må lesast og lesast høgt!

Lesbe-klassikar, må lesast! Morosam og held seg godt

Denne boka skuffa meg. Det verkar som forfattaren- som er ganske ung- trur at kvinner i byrjiinga av 60-åra er veeeldig gamle og snakkar om det heile tida. Springande handling gjer at boka blir uengasjerande. Ikkje dårleg språk, så forfattaren kan nok betre.

Ja, eg synest også at det er ein bra debut, og engasjerande og aktuelt tema, kunne har stramma inn her og der, men spenninga held seg til slutt. Egnar seg veldig godt til ungdom også.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og jada, jeg synes det fungerer ganske så bra, dette. To "lukket rom-mysterier" i en og samme bok iblandet et høyst dagsaktuelt tema; høyreekstremisme og fremmedhat. Det blir en klassisk krim, nærmest helt blottet for groteske detaljer, der den gammeldagse detektivfølelsen er drivkraften.

Absolutt lesverdig biografi

Krimforfatteren Peter James og hans bøker var ukjent for meg før jeg fikk tilbud om å lese Død manns grep av forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt romanen på norsk i 2016. Romanen ble utgitt på engelsk i 2011 med tittelen Dead Man’s Grip. En god leseopplevelse var denne boken for meg.

Peter James er ingen ukjent forfatter, og det norske forlaget beskriver han slik her:

«Peter James (født 1948) har hatt stor suksess i nærmere 40 land med bøkene om politimannen Roy Grace. Forfatteren skapte seg et navn som filmprodusent i USA før han flyttet tilbake til England og slo gjennom som spenningsforfatter. «

Jeg leser ikke mange krimbøker i løpet av et år. Men når jeg først leser krim, foretrekker jeg bøker av engelske forfattere. Jeg hadde derfor forventninger til boken, og den skuffet ikke. Jeg forventer at krim skal være spennende, og jeg forventer at boken ikke skal være full av bestialiteter. Død manns grep er spennende helt til siste slutt. Drap er en grusom handling, og det kommer man ikke unna her heller. Men forfatteren har heldigvis tonet bestialitene ned.

Handlingen foregår i Brighton og starter med at en amerikansk student blir påkjørt og drept. De som er involvert i påkjørselen er føreren av en semitrailer og føreren av en privatbil. Privatbilen er kjørt av advokaten Carly Chase, og hun blir arrestert for å ha kjørt med promille. Føreren av semitraileren blir tatt for å ha brutt kjøre- og hviletidsbestemmelsene. Føreren av den tredje bilen, en hvit varebil, stikker av fra stedet.

Politiets oppgave er først og fremst å finne føreren av varebilen. Den som leder etterforskningen er Roy Grace. Studenten som ble påkjørt og drept er medlem av en voldelig amerikansk mafia-familie. Når moren til den drepte utlover en dusør for de som kan identifisere føreren av varebilen, er dramaet i gang. I tillegg er det et drama i livet til Roy Grace som ikke avsluttes i denne romanen.

Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen. Men liker man god tradisjonell engelsk krim, som jeg gjør, er dette en bok som jeg kan anbefale. Jeg leser gjerne flere bøker av Peter James. Samboeren min, som fikk lov til å lese den før meg, likte den også veldig godt.

Omtalen er kopi av et innlegg på bokbloggen min her

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Forfatterens historiske og geografiske kunnskaper er enorme, og han deler med oss på en pedagogisk måte. Han gjør stoffet interessant på en slik måte at enhver historieforeleser på et hvilket som helst universitet vil kunne rødme av misunnelse. Når jeg har en ballast som består av stor interesse både for tidsepoken, historie og geografi resulterer dette i at boka for meg blir en midtskips fulltreffer.