«November. Gult løv som fyker langs bakken. Furutrær som huker seg sammen under lave skyer. En siste tordivel som møysommelig kravler seg frem langs stien — og noen små bleke blåklokker som ennå ikke har gitt opp.
November.
November er en motbydelig måned, særlig på avstand. Betraktet fra mai eller juni er den avskyelig.
Men når november melder seg, med et sjokk av stadig tettere mørke, oppdager man fine små nyanser i det grå. Trærne, stadig mer nakne, avtegner seg som levende grafikk. Og plutselig en sverm av fuglekonger, ikke særlig større enn biller, men så fulle av liv. Piler lynraskt frem og tilbake mens de kvitrer gennomtrengende uten stans. Hvorfor oppfatter vi denne kvitringen som full av glede? Novemberglede.
Den som er gammel, befinner seg i livets november. Da man ar tjuefem eller førti, fremsto alderdommen som en trøstesløs transportetappe fra pensjonering til død. Hvordan skulle man da, i livets mai eller juni, kunne se nyansene i det grå?
Men nå er jeg selv gammel og kan oppleve rikdommen i de vakre detaljene. En ny bok som er bedre enn forventet. Samtalen med min kjære om boken. Et vennlig solskinn over Norra Älvstranden som jeg ser fra vinduet på arbeidsrommet mitt. En vedvarende verking i høyre fot som avtar, i det minste for en stund.»
Den 4. januar i år ble det her i Ekko i P2 lagt ut en samtale med den svenske forfatteren Sven-Eric Liedman og ektefellen:
Det er så interessant og fint å lytte til samtalen. Interessant og tankevekkende har det også vært å lese boken Sven-Eric Liedman har skrevet. Boken I november, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023: Mange interessante temaer.
Forlagets omtale av forfatteren:
«Sven-Eric Liedman (f. 1939) er en svensk forfatter og professor emeritus i idéhistorie ved Göteborgs universitet i Göteborg. Liedman har vært en markant deltaker i den svenske offentligheten siden 1960-tallet. For Den moderne verdens idéhistorie ble han i 1997 belønnet med Augustprisen. I 2008 ble han tildelt den nordiske prisen av Svenska Akademien.»
Og boken blir omtalt slik:
«Hvordan er det egentlig å bli gammel?
I trettitre essays undersøker Sven-Eric Liedman aldringen, som er like ubegripelig som den er subjektiv. Hva betyr det egentlig å være bestefar?
Hvordan resonnerer en eldre mann rundt «døden» «sinnet» eller «lykken? Og hvordan kan språket, lesningen, dannelsen og kjærligheten forenes med det å bli gammel.»
«En debatt som stormet innad i AI-miljøet i 2020, men som ikke nådde den offentlige bevisstheten, handlet om de uetiske sidene ved selve utviklingen av store språkmodeller. Debatten tok av da en av Googles mest profilerte etikere, Timnit Gebru, ble permittert etter å ha bidratt til en forskningsartikkel som kritiserte utviklingen av store språkmodeller. Artikkelen pekte på at klimabelastningen forbundet med å tilpasse de mange milliarder parameterne i en modell som GPT-3, tilsvarer karbonavtrykket til 56 menneskeliv. Å trene opp store maskinlæringsmodeller er rett og slett skikkelig, skikkelig skittent. Det er fort gjort å glemme at regnekraften til datamaskiner må produseres, akkurat som energien til en bils bevegelse eller oppvarmingen til et hus. Når vi snakker om «data i skyen», er vårt mentale bilde at datafiler svever rundt der oppe et sted, mens fakta er at de ligger lagret på et datasenter som bruker strøm og produserer varme. Hvor etisk forsvarlig er det å slippe ut enorme mengder karbondioksid for å trene den ene språkmodellen etter den andre, bare for at vi skal ha en morsom chatbot å bable med? Tre måneder etter permitteringen av Gebru lanserte forresten Google sin til da største språkmodell, den såkalte Switch-Transformer, bestående av 1,6 billioner tilpassede parametere.»
Sitatet over er fra boken til Inga Inga Strümke: Maskiner som tenker med tilleggstittelen Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens.
Etter å ha stått lenge i kø for å låne boken på biblioteket, kjøpte jeg den. Utviklingen på området som boken har som tema går med rasende fart. Den måtte leses nå. Samtidig er boken utgitt i 2023 så interessant at den kan leses flere ganger, helt eller delvis.
I februar kom denne nyheten: Google bygger datasenter til 6,8 milliarder kroner i Skien
Det er ulike meninger om etableringen av Google i Skien. Skepsisen er blant annet at datasenteret vil bli et gigantisk strømsluk.
Å lese boken er som å høre Inga Strümke snakke: entusiastisk og kunnskapsrik. Pedagogisk setter hun oss inn i et tema som jeg mener vi ikke kan være likegyldige til. En bok som gir leseren et godt grunnlag for i det minste å følge med når tema kunstig intelligens debatteres.
Dersom du ikke kjenner til Inga Strümke, kan jeg anbefale denne videoen produsert av Forskningsrådet etter at boken ble utgitt:
"Da jeg var student, kunne jeg ikke fordra Schopenhauer; senere forsto jeg hva jeg måtte akseptere av teoriene hans, nemlig at alle følelsesmessige forhold er en mulighet til angrep, og at jo flere mennesker jeg slipper innpå meg, desto flere kanaler kan faren strømme mot meg gjennom. Det var ikke enkelt å innse at jeg fra nå av også måtte regne med Emerenc, hennes eksistens var blitt et element i mitt eget liv, og tanken på at jeg en gang kunne miste henne, fylte meg med gru, og om jeg overlevde henne, ville hun bli enda en av skyggene i den skaren hvis uhåndgripelige nærvær gjorde meg oppskaket og fortvilet.»
På bokomslaget siteres en kritiker om at romanen Døren av Magda Szabó (f. 1917 – d. 2007) er en av de beste bøkene hun har lest. Jeg synes boken var god, helt klart verdt å lese. Men ikke en av de beste jeg har lest. Det var noe med slutten som jeg synes ble unødvendig detaljert sammenlignet med første del. Romanen ble utgitt i 1987 og på norsk i 2006.
Det eneste jeg angrer på, at jeg ikke har lest boken Ukraina Grenselandet mellom øst og vest tidligere.
Boken skrevet av Morten Strand ble utgitt i 2015 og jeg kjøpte den høsten 2022. Selv om jeg følger rimelig godt med på det som skjer i Ukrainia etter Russlands invasjon i 2022 og har en rimelig oversikt det som skjedde i 2014, blir det ofte korte nyhetssendinger. Boken til Morten Strand på litt over 300 sider omhandler Ukrainas historie fra 1000 år frem til 2015 fordelt på 15 kapitler. Rett og slett en lærerik bok.
«På nyttårsaften hadde mora mi fortsatt ikke født. Hun hadde kjørt til sykehuset med faren min noen dager før og ikke vært hjemme siden. Faren min kom snart tilbake fra sykehuset. Han skulle jobbe og gikk ute hele dagen og møkka fjøset og melka kuene om morgenen og ettermiddagen. Derfor passa mormor Ruth og O.P. på oss. De sov over og skulle få tida til å gå mens vi venta på den nye lillesøstera. Mormor foreslo at vi skulle dekke på i stua nå som det var nyttårsaften, så vi kunne se på tv mens vi spiste. Hun sto ute i gangen i den gule vindjakka si og smilte til meg. Hun hadde akkurat vært ute og spurt faren min om når han trodde han var ferdig i fjøset. O.P. kom ut i gangen.»
Romanen Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard ble utgitt i 2017 og på norsk i 2023. Jeg har stått lenge på bibliotekets venteliste for å få lest boken som er første roman i en trilogi. Jeg har satt meg på venteliste for å få lest neste bok: En dag vil vi le av det. Den siste i trilogien utgis i februar: En måtte nok ha vært der.
Trilogien er inspirert av forfatterens eget liv. Det er en tragisk tilværelse hovedpersonen Tue lever under. Sammen med mor, far, og to søsken. Og mange hunder. Vi kommer inn i romanen etter at moren har hatt en dødfødsel. Hvordan tilværelsen til familien har vært før dette, forteller romanen lite om. Men etter at moren kommer hjem tilbringer hun livet sitt foran dataskjermen med pengespill som finansieres av O.P., kjæresten til mormoren. Omsorgssvikt, fattigdom og utenforskap er stikkordene for den tragiske tilværelsen foreldrene har satt barna i. I tillegg er faren tidvis voldelig. Tue lyver og stjeler. Han mistrives på skolen. Med nøkternt språk forteller forfatteren om livet til Tue frem til han skal begynne på videregående skole.
Anbefaler dette intervjuet med forfatteren Thomas Korsgaard kunne ikke være homse på bygda. Men også denne samtalen Å skrive seg ut av fattigdom. Thomas Korsgaard og Vigdis Hjorth
«Førtiåtte år etter hendelsen, i ei lita hytte i Nordmarka i den mørke måneden november, kom den uventa tilbake og med overraskende intensitet og forbløffende detaljer jeg for lengst har glemt. For den ville si meg noe, men hva?»
Det er ikke mange sider i den siste boken Vigdis Hjorth har utgitt. Romanen Gjentakelsen utgitt i 2023, er bare på 144 sider og med korte kapitler. Men den er intenst. Anmelderne er samstemte: Vigdis Hjorth sin beste. Hittil. For Vigdis Hjorth vet å overraske. Så hvem vet hva som kommer i neste bok.
Vigdis Hjorth skriver ikke bare gode bøker. Hun snakker villig vekk om bøkene og annet rundt litteratur. Her kan du lytte til hva hun sier om romanen og annet rundt litteratur:
«Hjorth finner roen i gjemmestedet til Trotskij. Nå er hun på plass i Forfatterintervjuet.»
Har lest boka på norsk under tittelen " Hver dag", omsett av Tonje Røed.
Hovudpersonen i boka, A, vaknar opp og har ein ny kropp kvar dag! Bermerkelseverdig ungdomsbok
Kari Gjønnes Folvik som svar til Lillevi :
19:13, 9. januar 2024* Diskusjon: Lillevi om En liten detalj av Adania Shibli av Adania Shibli
Har nettopp lest boka. Du har skrive ein veldig god omtale som eg fullt ut er einig i, ei rystande bok, tilsynelatande enkel å lesa, og skrive i eit språk som ved første lesing er daglegdags, i sterk kontrast til den groteske verkelegheita.
Shibli kjem til Bergen i februar på den årlege Bergen Littfest
Ikke engang nordavinden
Som liten smågutt
skreiv jeg ofte i snøen
bokstaver ho mor hadde lært meg.
Og selv om det fauk og blåste
slik at runene ble slettet ut
etter hvert som den frøsne pekefingeren
møysommelig risset dem ned,
så satt ei blankøygd lykke inne i meg
og smilte trassig i gråværet:
Dette kan ingen ta fra deg!
Ikke en gang nordavinden…
Første bok i serien, den første halvdelen av boka er spanande, men interessa dabbar av, for mange personar og eg vart overraska over det eg meiner er ganske slapt språk
Ein eignebuar som er heilt oppslukt av Shakespeare jagar dei som han trur har tatt livet av hunden hans. Sivilisasjon kontra barbari... ei merkeleg og spanande bok
Veldig god debut! Ei lesbisk kjærleikshistorie og om å ville /ikkje ville ha barn. Godt og oppfinnsamt språk, leikar med ord. Skriv meir!
«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»
Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.
Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:
«Med Verdenshistorie. Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»
Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil
Tone H som svar til Christoffer :
11:31, 3. januar 2024 Diskusjon: Christoffer om De stjernekyndige roman av Vetle Lid Larssen av Vetle Lid Larssen
Boken ble innkjøpt etter at jeg hørte forfatteren ble intervjuet i Drivkraft 4.12.23. Selv om intervjuet omhandler mer enn denne boken, var det han fortalte om boken og dens tilblivelse så overbevisende at jeg gleder meg veldig til å lese den. Vetle Lid Larsen snakker på innpust og utpust, ordene kommer ut som på en mitraljøse.
Knallsterk diktsamling med parallelltekst på tigrinja og norsk. Dikt til å gråte av, men også til å smile.
Denne er veldig spanande! Godt språk og overraskande vendringar, ei positiv overrasking!
Tone H som svar til Stig T :
12:41, 20. desember 2023 Diskusjon: Stig T om Verdenshistorie med fortiden som speil av Terje Tvedt av Terje Tvedt
Godt boktips. Boken står i bokhylla, og det er tid til å lese den i jula. Leste Tvedts bok Nilen, og likte den veldig godt Så serien En reise i vannets historie før jeg leste boken. Nå er serien tilgjengelig igjen på NRK, og den tåler et gjensyn.
«Mange av oss vokser opp i et eget rom, bare for å oppleve at vi mister det som voksne. Det stedet hvor vi lekte, drømte og tenkte som barn, har vi ofte ikke lenger tilgang til, verken i hjemmet vårt eller ute i arbeidslivet. Som foreldre anstrenger vi oss for å gi barna våre sitt eget rom, kanskje fordi vi selv har erfart verdien av å ha et eget slikt sted.»
Jeg har stått lenge i ventekø på biblioteket for å låne boken til Kristin Valla som sitatet over er fra: Egne steder som har undertittelen Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda. Boken ble utgitt i 2023. Endelig er den lest, og det ble en god leseopplevelse. En bok jeg kommer til å kjøpe. Samme gode leseopplevelse hadde jeg da jeg leste denne boken:
Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla – i fotsporene til bohemen Dagny Juel
Rammen for boken Egne rom er forfatterens behov for et eget sted der hun kan få ro til å være forfatter:
«Etter hvert kjente jeg en stor sorg over at jeg ikke klarte å skrive litteratur i det huset som var mitt hjem. Det var en sorg så urimelig at jeg ikke kunne dele den med noen, men som tynget meg på en slik måte at både familie og venner begynte å legge merke til det. Jeg tok til tårene for småting, var oppfarende og utålmodig, jeg benyttet enhver anledning til å være alene, likevel var jeg aldri alene nok. Om morgenen kunne jeg ligge i sengen under dyna og vente på at huset skulle tømmes. Jeg ventet på fraværet av mann og barn, gledet meg til det. Den yngste sønnen min åpnet døren for å gi meg en klem, jeg strakte armene mot ham og tenkte: Jeg elsker deg, men du må la meg være i fred. For første gang på ti år kunne jeg være hjemme hele dagen og skrive, jeg kunne styre tiden min selv. Men det var som om dette hadde vakt en galskap i meg; ikke før hørte jeg nøkkelen i døren og ranslene deres som dunket i gulvet, følte jeg dette tunge bli kastet mot meg, det holdt meg nede, på et vis. «Kan dere være så greie å være stille», sa jeg til guttene, først kontrollert, så enda høyere når de ikke hørte etter, helt til jeg nesten skrek.
Jeg tenkte: Jeg sitter fast i dette huset. Det er ikke plass til meg og arbeidet mitt her. Jeg tenkte: Jeg elsker familien min, men jeg elsker også stillheten, hvor de ødslige, unyttige tankene kan bo.»
Huset hun finner i en landsby i Frankrike viser seg til å bli noe helt annet enn hun hadde tenkt det kunne bli:
«Kanskje ligger det i tilbaketrekningens kjerne også en skuffelse over andre mennesker. Det at de ikke klarer å gi oss det vi trenger, være der for oss på den måten vi behøver, at de ikke ser, ikke forstår. Jeg tror at jeg i alle slike perioder har reagert ved å trekke meg fysisk tilbake, på pikerommet, på studenthybelen, i min første leilighet, helt til denne følelsen inntraff i et hjem hvor det ikke lenger fantes rom for tilbaketrekning. Jeg hadde ingen dør å lukke. Ingen steder å dra.
Nå hadde jeg skaffet meg et hus, og jeg satt der med den merkelige fornemmelsen av at også det var i stand til å skuffe meg, at det kunne såre meg og komme med urimelige krav. Jeg gikk og frøs i huset mitt. Spiste enkle måltider bestående av bagett og syltetøy, for lukten på kjøkkenet fratok meg helt lysten til å lage mat. Hver dag tok jeg på meg de samme klærne, en av de avlagte genserne til mannen min, et par Uggs jeg hadde brukt mye da barna var små, plagg som var ment å trygge meg og holde meg varm, men som ikke klarte det. Det som skulle være øyeblikk av lykke, var blitt noe annet; skrekkslagen så jeg utover det lille, blå kjøkkenet som hadde sett så hyggelig ut i sensommerlys, men hvor jeg nå oppdaget at også kjøleskapet var fullt av muggflekker.»
Det er selvsagt interessant å lese om huset i Frankrike blir det stedet hun har ønsket seg. Men det som gir grunnlag for å kunne lese boken om igjen, helt eller delvis, er det hun skriver om andre forfatteres lengsel etter et eget rom. Det er langt flere forfattere hun skriver om enn som kommer frem av forlagets omtale av boken. Bakerst i boken er det 12 sider med opplisting av bøker hun har sitert fra.
Noen forfattere har jeg lest biografier om som f eks Agatha Christie. Jeg har Virginia Woolfs essay Et eget rom i bokhylla. Begynte å lese boken for flere år siden, men det ble bare en begynnelse. Kristin Vallas bok inspirerer til å forsøke igjen. Den inspirerer også til å lese bøker av og om Halldis Moren Vesaas:
«Mye er blitt sagt og skrevet om det rommet Halldis ikke hadde. Det er blitt slått fast at hun aldri hadde noe rom, eller at det tok veldig lang tid, over tjue år, før hun omsider fikk sitt eget arbeidsværelse på Midtbø. Jeg har aldri forstått slike formuleringer. Fikk rommet sitt? Halldis Moren Vesaas virket ikke på meg som en som ventet på å få noe. Det stemte ikke med det bildet jeg hadde av dikteren som skrev om kvinners lengsler og seksuelle oppvåkning lenge før noen andre gjorde det. Hun som debuterte som forfatter da hun var tjueto, som reiste alene til Sveits for å jobbe og lære seg fransk, som turte å gifte seg med en mann hun bare hadde tilbrakt noen uker med til sammen og flytte til et sted hvor hun aldri hadde vært. Hun, som var en slik drivkraft i norsk kulturliv, som dikter, oversetter, styre- og rådsmedlem, et forbilde for unge kvinner, inkludert meg selv, skulle hun sitte der og vente?
Fikk rommet sitt? tenkte jeg.
Hvorfor tok hun det ikke bare?»
På sin Instagramkonto har Kristin Valla en EGNE STEDER JULKALENDER der hun hver dag i desember legger ut bilder og skriver om et hus eller et rom hvor en forfatter har skrevet. I går 17. desember delte hun bilder fra gården Midtbø, hjemmet til Tarjei og Halldis Moren Vesaas.
Eg les lite krim, men denne var veldig spanande! Litt mange gjentakingar og litt rusk her og der, men gjennomtenkte plott overraskande slutt.
Sist sett
