Jeg leste bok nummer to i serien så langt tilbake som juli 2016. Allikevel var det rimelig enkelt å ta opp tråden fra de to foregående bøkene Slåttekar i himmelen og Bror din på prærien. I romanen Landet ingen har sett utgitt i 2016, en bok jeg har kjøpt, fortsetter Edvard Hoem fortellingen om de som reiste over Atlanteren og de som ble i Norge. I denne romanen dør søstrene Gjertine og Serianne, Gjertine i USA og Serianne i Norge.
«Ho åt nistematen sin og drakk vatn fra den store flaska
ho hadde med seg. Denne reisa var lang, men ingen ting mot
den reisa ho hadde lagt ut på saman med Ole Aas i ungdommen,
da dei forlet Norge den 2. juni 1886 for å finne ein
heim i den nye verda. Det var ho som hadde insistert på at
dei skulle reise, enda det var han som hadde familie i Sør-
Dakota. Ho kunne ikkje lenger minnast kvifor ho ikkje var
i stand til å slå seg til ro på Slutåsen. Det var rett nok langt
til skogs og høgt til fjells, og det var vanskeleg å få kornet
mogent der, anten ein sådde bygg eller havre. Men det var
også fritt, og med eit utsyn mot fjell og fjord og vesthimlar
som var sjeldsynt, sjølv i det vakre Norge. Alle som kom dit,
sa at vakrare utsyn hadde dei ikkje sett.»
Det er Gjertine som er på reise til sønnen Severt som har flyttet sammen med familien sin fra Sør-Dakota til sørlige Alberta i Canada, der de er blitt britiske statsborgere. Det er ikke god jord igjen i Sør-Dakota. Selv om sønnen forsøker å overbevise moren om at det er et bra sted å bo, kan hun se noe annet ved selvsyn:
«Ho stod på ein måte på endestasjonen. Her enda i alle fall draumen for Severt. Dåpen i Vågøy kyrkje den mørke aprildagen i 1882, den gongen det vart aust vatn på han som da heitte Sivert, kom til henne som klare minne i Ravenscrag, da Severt og Clara hadde tent parafinlampene i det vesle skuret og gjekk for å mjølke kyrne. Ho såg for sitt indre blikk syster si Anne-Martha, som den gongen var i slutten av tjueåra, men som no var ei gammal kvinne lik henne sjølv, enke og fattig, og Erik og Anne, som også hadde vore fadrar for Severt, og som no begge nærma seg dei sytti. Den aprildagen i Vågøy kyrkje låg langt tilbake i tida, men Gjertine visste og vedgjekk det som alle hadde forstått: Det var ho som hadde valt på vegner av alle. Ho hadde fått Ole til å gå med på å reise, og barna hadde ho sjølvsagt ikkje spurt, dei tok ikkje del i slike avgjerder, dei måtte bli med på den ferda som foreldra hadde lagt ut på, og den var lang. Det var hennar skuld at Severt var hamna her, og spørsmålet var da enkelt: Hadde ho valt rett? Var det dette ho hadde sett som ei framtid for den eldste son sin?»
Som de andre bøkene jeg har lest av Edvard Hoem, gjorde romanen Landet ingen har sett inntrykk å lese. En roman med en blanding av fakta og fiksjon. Og aller mest inntrykk gjorde historien der Gjertine besøker sønnen sin. Det er da en forstår hvor endelig mange av de valgene emigrantene tok for livet sitt var. Hvor mye slit det var å bygge seg opp en tilværelse av ingenting. 410 sider god leseopplevelse ble romanen for meg, og jeg ser frem til å lese den neste romanen i serien: Liv andre har levd.
Bjørn Bakken som svar til Findus :
12:17, 13. mars 2018 Diskusjon: Bjørn Bakken om Jeg skal savne deg i morgen kriminalroman av Heine T. Bakkeid av Heine T. Bakkeid
Det var en hel del jeg likte også - så er spent på neste!
Selv om dette i utgangspunktet er en kattebok, hopper jeg litt hit og dit.»
Boken til Unni Lindell med tittelen Knut Nobodys Baby er like fargerik som Unni Lindell. Den handler like mye om Unni Lindell som Knut. I årene Knut levde, var de en enhet: Knut og Unni.
Det var ingen tvil i min sjel da jeg første gang leste om boken: dette er boken for meg. Det var datteren min også klar på da hun sendte en video der Unni Lindell forteller om boken: denne må du lese mamma!
Boken som er utgitt i 2017 er kjøpt og lest. Jeg har vært innom hele følelsesregisteret under lesingen; fra latter til gråt. Leseopplevelsen er ubeskrivelig.
Unni Lindell er veldig glad i katter; og hun skriver blant annet dette;
«Katter slår an strenger, treffer ømme punkter, leser oss og pelslegger hjertene våre. De gir oss en inngang til ro og innsikt, men hauser opp stressnivået. Den som redd for å miste, bør ikke ha katt, for de kan ikke styres! Jeg burde ikke hatt katt!»
Jeg er også veldig glad i katter og kunne underveis nikke gjenkjennende til mange av opplevelsene hun hadde i samlivet med Knut. For noen vil nok noe av det hun forteller om være «too much» - jeg ser den. For det er som det står på forsiden av boken; den handler om et vennskap som grenser til galskap. Kattehatere bør ikke lese boken. For de finnes og er en egen rase. Nå tenker jeg ikke på hunder, men kattehaterne på to bein. Men for oss andre som ser verdien i det eiendommelige dyret en katt er, er denne boken midt i blinken.
I tillegg gir Unni Lindell oss et innblikk i en trøblete barndom som hadde sin årsak i faren som hadde sitt å slite med. En barndom som har satt sine spor. Vi får også et innblikk i livet hun lever – tanker hun har – Unni Lundell er raus.
Det er mye jeg kunne ha skrevet om den herlige boken Unni Lindell har skrevet. Men jeg tenker at de som leser om den vet nok om dette er en bok for dem eller ikke.
Veldig spanande fortalt om Norges einaste bevarte bibel frå middelaldaren! Detektivhistorie.
Det var tilfeldig at jeg kom over boken til Vigdis Hjorth: Fryd og fare. Essay om diktning og eksistens. Boken utgitt i 2013 og 215 sider inkl. register dukket opp hos Bokklubben da jeg søkte på Tove Ditlevsen. En bok som jeg har kjøpt og lest, og helt sikkert vil komme tilbake til i senere innlegg.
Et av essayene i boken Tove til trøst og ettertanke, er om Tove Ditlevsen, og det starter slik:
«Julen 1970 fikk mine besteforeldre Tove Ditlevsens selvbiografiske Erindringer Barndom i gave av sin danske familie. Bøker hadde vi ikke mange av, så jeg kastet meg over den og ble beveget. Det var det at faren ble arbeidsløs, som fikk meg på gråten. Bestemor registrerte min bevegethet og fant fram Barndommens Gade av samme forfatter, skrevet da hun bare var treogtyve. Da Erindringer Barndom ble til, var hun over femti og ut og inn av psykiatrisk sykehus.
Barndommens Gade gjorde enda større inntrykk fordi språket og billedbruken var enklere og synsvinkelen ikke den modne, erfarne forfatterens, men unge Esters, Tove Ditlevsens alter ego; en hardt prøvet skikkelse jeg umiddelbart identifiserte meg med. Leste og følte meg hensatt til det fattige københavske Vesterbro i mellomkrigstiden og kjente meg igjen i Esters ensomhet og i det å ikke bli forstått av sine omgivelser, en ganske alminnelig følelse hos et barn, det er vel derfor boka er så elsket...»
Vigdis Hjorth forteller om hvordan hun flere ganger i livet har kommet tilbake til Tove Ditlevsens forfatterskap. Etter å ha sitert Tove Ditlevsen i Barndom, skriver Vigdis Hjorth:
«Dette siste tror jeg mange skrivende kan skrive under på, samt på det at diktningen kan fungere som tilfluktssted; blir hverdagens problemer uoverskuelige, kan du trekke deg tilbake, inn i en diktet verden der du har en viss kontroll. Diktningen kan i tilllegg virke som våpen, som den skal gjøre for Ditlevsen livet gjennom. Denslags visste jeg lite om i 1970 da bestemor også ga meg gjennombruddsromanen Man gjorde et Barn Fortred. Den fant jeg det ikke for godt å lese, men kasserte den ikke heller, det er en av få bøker fra barndommen som har overlevd alle flyttinger. Jeg tok den først for meg da jeg fikk en livskrise i slutten av tyveårene. Den var brun og fillete med min for lengst avdøde bestemors signatur fra 1941. Det ble innledningen til en ny Ditlevsenraptus; jeg har alltid vendt meg til henne når tilværelsen har vært turbulent, og det har dessverre ikke vært sjelden.»
Det første essayet i boken er om Vigdis Hjorths forhold til Bertolt Brecht. Hun var tolv år da hun så Riksteatret oppsetting av Bertolt Brechts Det gode mennesket fra Sezuan.
«Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuktige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rystet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke er mulig å være god? Hva skal vi gjøre da?»
Hun er også innom egne bøker, som i «Bedrag eller bidrag?» der hun forteller om da hun beskyldt for å ha plagiert W.G. Sebald Austerlitz i romanen Tredje person entall. Etter hvert som saken ruller, kommer det frem at det ikke var Sebald som hadde funnet opp setningene hun hadde brukt i romanen:
«Med hensyn til tyveri var jeg altså i selskap med Sebald selv, og ikke bare det: Setningene jeg hadde funnet det for godt til å stjele var de samme han hadde funnet det for godt å sitere. Sebald og jeg hadde samme litterære smak!»
Det var noen smakebiter fra boken
Jeg er etterhvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker – det har vært for mange «stang ut» leseopplevelser. Å lese den danske forfatteren Tove Ditlevsen (f. 1917 – d. 1976) sine erindringsbøker Barndom (1967), Ungdom (1967) og Gift (1971) derimot var en svært positiv opplevelse.
Selv om livet til forfatteren ikke beskrives som en dans på roser, er det som Vigdis Hjorth siteres på bokomslaget; å lese bøkene var «vondt, vakkert og vittig!»
Tove Ditlevsen var ingen ukjent forfatter for meg før jeg leste bøkene som er utgitt samlet i en pocketutgave i 2018. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben.
I bokhylla står romanen De gjorde et barn fortred, Den onde lykke og andre noveller og Dikt i utvalg. De gjorde et barn fortred (1941) var Tove Ditlevsens gjennombruddsroman. Bøkene skal jeg lese om igjen.
Det som fikk jeg til å kjøpe og lese erindringsbøkene, var NRK programmet Brenners bokhylle der Kari Bremnes var gjest. Kari Bremnes forteller om sin leseopplevelse da hun som 13-åring leste Tove Ditlevsens Barndommens gate, og hvilken betydning Tove Ditlevsen har hatt for henne som artist. Kari Bremnes debutalbum Mitt ville hjerte er tonsatte tekster av Tove Ditlevsen. I tillegg fikk jeg ekstra «spirit» av en artikkel i Aftenposten om Tove Ditlevsen med overskriften:
«Hun skrev om sin fiasko som familiemenneske og ble gift og skilt fire ganger. Tove Ditlevsen så på seg selv som en antiintellektuell forfatter. I dag ville hun vært 100 år og hylles som en av Danmarks største.»
«Hun fikk tidlig spørsmål om det var sannheten hun skrev i sine erindringer, og da svarte hun ofte:
«Et menneske har mange fasetter, som det vender og dreier mot sine omgivelser. To mennesker oppfatter aldri et tredje menneske helt likt.»
Hun gjorde jevnlig oppmerksom på at det ikke var direkte og bokstavelig overensstemmelse mellom personen Tove Ditlevsen og ordet jeg i hennes bøker.
Men samtidig sier hun:
«Å skrive er å utlevere seg. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det er alltid seg selv man skriver om.»
Romanen Barndom starter slik:
«Om morgenen var håpet der. Det satt som et flyktig lysskjær i mors svarte, glatte hår som jeg aldri våget å ta på. Jeg hadde smaken av det på tungen sammen med sukkeret på den lunkne havregrøten som jeg spiste langsomt mens jeg så på mors spinkle, foldete hender som lå helt stille på avisen med meldinger om spanskesyken og Versaillestraktaten. Far var gått på arbeid, og broren min var på skolen. Dermed var mor alene, selv om jeg var der. Hvis jeg satt helt stille og ikke sa noe, kunne den fjerne roen i hennes underlige hjerte vare helt til formiddagen var blitt gammel og hun måtte ut i Istedgade og gjøre innkjøp som andre koner.»
I en kjærlighetsløs tilværelse, der det vanket slag fra en sint og irritert mor, vokser Tove Ditlevsen opp:
«Når håpet på denne måten var knust, kledte mor på seg med voldsomme og irriterte bevegelser som om hvert klesplagg var en fornærmelse mot henne. Jeg skulle også kle på meg, og verden var kald og farlig og uhyggelig, for mors mørke sinne munnet alltid ut i at hun slo meg i ansiktet eller dyttet meg bort i kroken ved kakkelovnen. Hun var fremmed og gåtefull, og jeg innbilte meg at jeg var blitt forbyttet som spedbarn og at hun slett ikke var moren min. Når hun hadde kledt på seg, gikk hun inn foran speilet i soveværelset, spyttet på lyserødt silkepapir og gned seg hardt i kinnene med det. Jeg bar koppene ut på kjøkkenet, og inne i meg begynte lange, underlige ord å krype over min bevissthet som en beskyttende hinne. En sang, et dikt, noe dulmende og rytmisk og uendelig melankolsk, men aldri sørgelig og trist slik jeg visste at resten av dagen ville bli det. Når disse lyse bølgene av ord gjennomstrømmet meg, visste jeg at mor ikke kunne gjøre meg noe, for nå sluttet hun å bety noe for meg. Mor visste det også, og øynene hennes fyltes av kald fiendtlighet. Hun slo meg aldri når min sjel var beveget på denne måten, men hun snakket heller ikke til meg. Fra nå av og til neste morgen var det bare kroppene våre som var tett ved hverandre. «
Faren slår ikke, men Tove har liten kontakt med han. De er fattige og enda mer fattigslig blir det når faren er uten arbeid. Men det er de ikke alene om. Det er stor fattigdom rundt dem. Når faren, sosialisten, leser bøker sier moren at folk blir rare av lese. Planene for broren Edvin er lagt; han skal bli håndverker. Håndverkere er ikke arbeidsløse og de er ikke sosialister. Edvin er pen og Tove er erklært stygg. Når Tove spør faren hvorfor han leste Social-Demokraten, rynker faren pannen og kremter. Moren og Edvin ler fordi Tove er så ukristelig dum.
«Mor slo ofte og hardt, men det var som regel vilkårlig og urettferdig, og mens avstraffelsen stod på, følte jeg en slags hemmelig skam og en tung sorg som drev tårene frem i øynene mine og økte den smertelige avstanden mellom oss. Far slo meg aldri. Han var tvert imot snill mot meg. Alle mine barndoms bøker var hans, og på min fem års fødselsdag gav han meg en vidunderlig utgave av Grimms eventyr. Uten den hadde min barndom vært grå og trist og fattigslig. Likevel hadde jeg ingen sterke følelser for ham, noe jeg ofte bebreidet meg selv når han satt på sofaen og så på meg med de rolige, forskende øynene sine som om han ville si eller gjøre noe i retning av meg, noe som imidlertid aldri kom til uttrykk. Jeg var mors pike, og Edvin var fars gutt. Den naturloven var ikke til å forandre på. En gang sa jeg til ham: - Kummer, hva betyr det, far? Jeg hadde funnet uttrykket hos Gorkij og elsket det. Han tenkte seg om lenge mens han strøk de oppoverbøyde spissene på barten sin. - Det er et russisk begrep, sa han til slutt. - Det betyr smerte, elendighet, sorg. Gorkij var en stor dikter. Glad sa jeg: - Jeg vil også bli dikter! Da rynket han øyeblikkelig pannen og sa truende: - Ikke innbill deg noe! En pike kan ikke bli dikter. Jeg trakk meg krenket og bedrøvet inn i meg selv igjen mens mor og Edvin lo av dette skrullete innfallet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle røpe drømmene mine for noen, og dette løftet holdt jeg hele barndommen igjennom.»
En tøff tilværelse. Samtidig langt fra så tøff som andre hadde det der det f eks der det var alkohol med i bildet. Men for en jente var det et mål for foreldre som ikke hadde økonomi til at hun tok videreutdannelse: at hun ble godt gift og at den kommende ektefellen kunne forsørge henne. Han burde helst være håndverker.
Det er en stigning i romanene, den siste Gift, synes jeg var desidert best. Samtidig tror jeg ikke at leseopplevelsen hadde vært den samme uten at jeg hadde lest Barndom og Ungdom først. Tilsammen er romanene fordelt på 339 sider. Og igjen, selv om det jeg siterer fra Barndom er dystert, og at Tove Ditlevsen fikk et tøft liv i andre ekteskap der hun ved hjelp av legeektemannen fikk rusproblemer, er det som helhet ingen dyster historie. Den gir også et tidsbilde av hvordan det var å vokse opp i et dansk fattigkvarter med en dominerende mor og liten forventning til hva jenter kunne utrette i livet. Ved et skrivetalent og giftemål forbedret livet seg for henne. Og forholdet til moren var ikke dystert livet ut.
Jeg kan ikke huske hvor lenge jeg har stått i bibliotek-kø for å lese Helga Flatlands roman En moderne familie som ble utgitt i 2017. Nå er den lest, og fortsatt er det mange som står i kø for å lese boken. Etter all omtale og intervjuer med forfatteren hadde jeg forventninger til romanen.
Innfridde den? Njaaa; «så der» som Pippi bruker å si. Den både engasjerte og kjedet meg.
I et intervju som jeg leste i A-magasinet er overskriften: «Hun ville beskrive en moderne familie. Det ble en historie om besteforeldre med helt andre ambisjoner enn å dulle med barnebarna.» Vel; slik oppfattet jeg ikke romanen. Jeg leste den slik at besteforeldrene ikke ønsket å miste kontakten med barnebarna. Tvert om, det var datteren som holdt avstand etter å få servert nyheten om at foreldrene skal skilles. Foreldrenes ambisjoner fikk ikke jeg med meg, annet enn at de var lei hverandre.
I 70 års-dagen til bestefar Sverre, som familien feirer i Italia, smeller bomben: han og bestemor Torill skal skille seg. Det er helt uforståelig for de voksne barna Liv, Ellen og Håkon. Den som tar det tyngst er eldstedatteren Liv; hun går helt i kjelleren. Eksistensgrunnlaget hennes er truet. Vi følger familien i to år fremover, og fortellerstemmene er Liv, Ellen og Håkon.
Engasjerte gjorde romanen fordi jeg ble lei sutringen til Liv. Hun irriterte meg. Greit, kipt at foreldre skiller seg uansett alder. Men sannelig har denne familien mange goder ved at de bor relativt tett og foreldrene stiller opp for barnebarna. Jeg kjedet meg innimellom fordi jeg synes at romanen maler for mye over samme tema. Kanskje det hadde blitt litt mer liv i den om besteforeldrene virkelig hadde slått ut håret.
Men, absolutt interessant tema. Et av TV-programmene som har interessert meg er BBC programmet Escape to the Country. Mange av de som ønsker seg et drømmehus på landet er pensjonister. Det er ikke grenser hva de skal gjøre i sin pensjonistalder. Et nytt liv skal de få. Av og til lurer jeg på om de tror at når de kommer til en viss alder så snur det, de blir yngre og sprekere. Pytt; det er ingen sak å fly opp og ned en bratt trapp når en er 80. Faktisk er det slik at en del av de nybygde boligene rundt der jeg bor er eldre ektepar. Hus med store hager og to etasjer. En plastikkirurg forteller i Moss Avis i dag at han har 80 åringer som har utført en facelift. Her kan det skrives bøker i massevis – det er bare fantasien som setter grenser.
Omtale av min leseopplevelse er kopiert fra dette blogginnlegget. ]1
«Anna betraktet sjøen. Det dukket opp en velkjent følelse der hun sto i vannkanten: en høyspent blanding av tiltrekning og skrekk. Hva ville komme til syne hvis alt dette vannet plutselig forsvant? Et landskap av bortkomne gjenstander: sunkne skip, skjulte skatter, gull og edle stener og det armbåndet som hadde falt av håndleddet og ned i en avløpskum. Lik, hadde faren alltid lagt til, leende. For ham var havet en ødemark.»
Jeg synes det jeg siterer over var fint da jeg leste det første gang. Hvordan det sammenfatter historien til en av hovedpersonene i historien, Anna, ser jeg først etter å ha lest den gode romanen Manhattan Beach av den amerikanske forfatteren Jennifer Egan utgitt i 2017. Gyldendal forlag har gitt ut romanen på norsk i 2018, og boken jeg har lest er et leseeksemplar. Tidligere har jeg lest og skrevet om Bølle på døra utgitt av Jennifer Egan, som jeg også likte godt – link til innlegget jeg skrev i 2013:
Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan
Anna Kerrigan er elleve år når hun står på Manhattan Beach og skuer ut over havet. Hun er sammen med faren Eddie hjemme hos restauranteier og gangster Dexter Styles. Faren mistet jobben som aksjemegler under børskrakket. Økonomien i den lille familien har rast ned til et bunnivå. Eddie Kerrigan har jobbet for Dunellen som driver med lyssky aktiviteter på havna. En venn fra oppveksten på barnehjemmet. Men nå krever den handicappede datteren Lydia at Eddie må tjene mer penger, og da er Styles riktig mann å kontakte. Dette møtet vil prege livene deres fremover. Havet vil bli sentralt for det yrket Anna velger og som var, og fortsatt er (?), utradisjonelt for en kvinne.
I romanen til Jennifer Egan Manhattan Beach på 463 sider følger vi Anna, Eddie og Dexter Styles og menneskene rundt dem. Handlingen foregår i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 1930- og 40-tallet. En historisk roman og helt forskjellig fra romanen Bølle på døra, særlig hva angår form. Manhattan Beach er i sin form en mer tradisjonell roman.
Når vi møter Anna igjen, er hun en ung kvinne som har avbrutt studiene for å jobbe ved Marineverftet i Brooklyn. Andre verdenskrig er i gang.
«Det ble snart kjent at det de kontrollerte, var deler til slagskipet Missouri, som hadde fått kjølen strukket i Tørrdokk 4 nesten et år før Pearl Harbor. Senere var Missouris skrog blitt slept tvers over Wallabout Bay og til beddingen: et enormt område, med inngjerdinger av jern som avsperret omverdenen, og gangbroer som løp i sikksakk og minnet om den store berg-og-dalbanen på Coney Island. Det å vite at komponentene hun kontrollerte, skulle bli en del av det mest moderne slagskipet som noen gang var bygd, hadde faktisk gitt Anna litt mer glød i arbeidet. Men ikke nok.»
Anna kjeder seg, og i mot sjefens ønske forlater hun arbeidsplassen i matpausen. Hun kommer for sent tilbake og kalles inn på teppet til sjefen, Mr. Voss. Under samtalen sier han at han har lagt merke til at hun ikke har med mat hjemmefra. Da avslører hun at hun bor sammen med moren og den sterkt handikappede søsteren, og at faren er forsvunnet.
«Hadde Anna følt noe ved denne avsløringen, ville hun ha skjult det. Men hun følte ingenting. Faren var gått hjemmefra slik han ville ha gjort på en hvilken som helst dag - hun hadde ikke engang noen erindring om det. Sannheten hadde meldt seg gradvis, som når skumringen faller på: en erkjennelse, når hun tok seg i å vente på at han skulle komme tilbake, av at hun hadde ventet i dager, og så i uker, og så maneder - og allikevel hadde han ikke kommet. Hun var fjorten, og så var hun femten. Håpet ble erindringen om håp: en nummen, død flekk. Hun husket ikke lenger klart hvordan han så ut.»
Jennifer Egan skriver godt. Romanen er på et nivå som gjør at jeg nesten er redd for å omtale den. Redd for at noen skal misforstå noe jeg skriver slik at de unngår å lese den og dermed går glipp av en god leseopplevelse,
Jeg synes Jennifer blant annet er rågod til å beskrive relasjoner mellom mennesker uten å fortape seg i unødvendige detaljer og selvfølgeligheter. På en elegant måte beveger hun seg frem og tilbake mellom fortid og nåtid og mellom de tre personenes ståsted i fortellingen. Eddie Kerrigans forsvinning skaper en spenning gjennom hele romanen uten at det gjør fortellingen hesblesende.
Det er få romaner jeg leser som jeg tenker kunne vært filmatisert. Manhattan Beach er en slik roman. Samtidig er det skummelt når jeg har dannet meg så klare bilder av personer og miljø. Anna gikk inn i hjertet mitt fra første side. Det samme er relasjonene hun har til familie, venner og bekjente, og endringer i disse.
Her i Gyldendal Magasin forteller Jennifer om presset og prestasjonsangsten etter suksessen med Bølle på døra. Hun forteller at hun underveis i skrivingen var i tvil om hun skulle få det til. Om du vurderer å lese romanen anbefaler jeg deg å lese intervjuet. Når en har lest den forstår en hvor krevende det må ha vært å skrive den.
Omtalen er kopiert fra et innlegg jeg skrev i dette blogginnlegget
Når jeg leste at flotte og engasjerte Mona B. Riise, som jeg har sett og hørt i NRK programmet Stjernekamp, hadde gitt ut en bok med tittelen Norsk pop-poesi, måtte den inntas sakte.
Pax Forlag som har gitt ut boken og som jeg har fått et leseeksemplar fra, beskriver Mona B. Riise slik:
Mona B. Riise (f. 1972) er journalist og programleder på TV og radio. Hun er utdannet fra Universitet i Oslo, med litteratur, medier og kommunikasjon i fagkretsen. Hun har lang fartstid som reporter og programleder for musikk og kulturprogrammer på NRK, blant annet Lydverket.
Inntas sakte måtte boken fordi jeg måtte høre på låtene hun har hentet teksten fra. Mange var kjente, men mange ukjente.
Mona B. Riise skriver blant annet dette i innledningen:
«Jeg har tatt deler av teksten ut av sin sammenheng for å vise dem frem tydeligere. Mange som kjenner sangene synes kanskje det er vondt, men jeg oppfordrer til å høre musikken og teksten i sin helhet også. Noen tekster snur ord rundt så verden blir som ny.»
Hun innleder med «Karpedammen», der hun bl a skriver dette om sin opplevelse på en konsert med Karpe Diem:
«Konsertene var en triumf for Karpe Diem, men også for pop-poesien og jeg tror nesten jeg kan si, for mennesket. Om de rapper om innvandrerbakgrunn, om forhold, mat og sex, om å være muslim, om påfugler eller om fugler uten vinger. Himmel! Jeg må få dem ut av systemet før jeg går videre».
Etter utdrag fra fire låter med Karpe Diem, går hun videre med kapitlet Byen der hun har sitert fra samtale med Lillebjørn Nilsen og utdrag fra hans låter. Hun siterer blant annet dette fra samtalen der Lillebjørn sier:
«Noen ganger virker sangtekster sterkere når man bare leser dem. Jeg har aldri følt at det er en kamp mellom lyrikere og visedikterer, egentlig. Men det er poeter, jeg skal ikke nevne navn, som har sett litt ned på oss. Da har jeg sagt: «Er dere klar over hva ordet lyrikk betyr? Hvor det kommer fra? Lyrikk er ‘ord til lyre’ og lyre er et strengeinstrument, så da er det egentlig vi som er lyrikere, vi som har strengene til brøstet.»
Fint hva? Av og til kan det dukke opp en setning fra en sangtekst, som det engang gjorde fra låten Alexander Kiellands plass som er med i boken. Setningen «Men en trekkfugl vender tilbake om ikke annet så på trass.» dukket opp en gang det stormet som verst rundt Carl I Hagen. Han var hjemme fra Spania og laget røre i politiker-leiren. Setningen som dukket opp mot dramaet som utspilte seg gjorde meg veldig lattermild.
Tilbake til boken: Slik fortsetter den med egne refleksjoner, utdrag fra tekster og samtaler. En refleksjon fra kapitlet Livet og alt det der:
«Alt det kompliserte og det som er vanskelig å snakke om har en trygg plass i sangtekster.
Er jeg født bekymret og urolig eller ble jeg det? Livet kaster nok motgang mot en til at jeg tror jeg er blitt bekymret, samtidig ble jeg alltid kalt et sart barn.
I musikk har jeg funnet behagelig gjenkjennelse eller utløp for det sinnet jeg aldri klarte å finne frem til eller turte å uttrykke selv.»
Her kan jeg kjenner meg igjen. En setning som ofte dukker opp hos meg, er denne setningen fra Kari Bremnes låt Nytt imellom oss:
«...livet e en sang vi ikkje kan og nu går den akkurat forbi her...»
Hele teksten kan du finnet i dette innlegget på bloggen:
Det var noen smakebiter fra boken til Mona B. Riise. Den er verdt å få med seg, og er en inspirasjonskilde til å lytte enda mer på tekstene i låter.
Forfatteren har gitt stemme til mange i denne romanen om den brutale historien som slavehandelen var og konsekvensene for etterkommerne. En viktig historie å bli minnet på.En roman på 452 sider må bli korte opphold hos hver enkelt. Selv om mange av historiene er gripende, og det ikke var problemer med linken mellom personene, ble det litt for overfladiske bekjentskaper til at jeg fant kjemien med romanen. Boken jeg har lest er et leseeksemplar.
Anita med bloggen artemisiasverden har invitert til en Dikt-lesesirkel. I januar er tema her: Les en ulest diktsamling fra bokhylla mi.
I helga leste jeg to avisartikler om boken til den danske forfatteren Naja Maria Aidt. Hennes bok Har døden taget noe fra dig så giv det tilbake er utgitt på norsk. En bok som handler om tapet av sønnen. Etter å ha spist hallusinerende sopp sammen med en venn, hoppet han naken ut av vinduet i fjerde etasje. Han var 25 år. «Mot døden har du ingenting å stille opp» sier hun i et intervju med A-magasinet.
I en anmeldelse av boken hennes i Aftenposten lørdag 22 januar, er diktsamlingen til Kolbein Falkeid En annen sol (1989) omtalt. Jeg har Samlede Dikt (2003) av Kolbein Falkeid i bokhylla mi. Diktsamlingen En annen sol finnes i Samlede dikt. Ulest.
Fra omtalen i Aftenposten på lørdag:
«Kolbein Falkeid laget denne boken som et minnesmerke for datteren, som tok sitt eget liv da hun var 25 år. En annen sol er blant de mest solgte diktsamlingene i moderne norsk litteratur. Særlig inntrykk gjør disse linjene fra diktet Et rom står avlåst...»
Etter å ha lest den sterke historien til Naja Maria Aidt i intervjuet med A-magasinet, gjorde diktsamlingen inntrykk å lese. Datteren til Kolbein Falkeid døde i 1988, året før diktsamlingen ble utgitt. Jeg skal gi noen smakebiter fra samlingen.
Siste verset av Hvem er du?:
«Hvem er du? Jeg leter
i det siste bildet av ansiktet ditt,
ser blikket bøyd under en altfor tung bør.
Livet mitt skulle jeg gitt for å vite hva du visste,
er sorgfull fordi jeg ingenting vet.
Og kan ikke svare. «
Et vers fra diktet En annen sol:
Stille rundt båten, stille
som stjerner når jorda er avskrudd og menneskers ord,
famlende tanker og drømmer er glemt.
Jeg legger årene i hver sin tollegang,
senker og løfter dem. Lytter.
Det vesle plasket av dråper i havet
sementerer stillheten. Sakte mot en annen sol,
dreier jeg båten i tåka: Livets
tette ingenting. Og ror,
ror.
Diktsamlingen speiler den store sorgen til dikteren. Ikke minst diktet Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.»
Bokklubben kategoriserer Graeme Macrae Burnets roman Med blodig forsett Dokumenter vedrørende tilfellet RODERICK MACRAE som historisk krim.
Romanen ble utgitt i 2015 med tittelen His bloody project : documents relating to the case of Roderick Macrae, og på norsk i 2018 på Forlaget Press.
Da boken dukket opp på eBokBib, var jeg rask til å låne den. Av erfaring vet jeg at det blir lange ventelister på bøker med handling som innbefatter et eller flere mord. På grunn av formen forfatteren har valgt, var min første tanke om boken er skrevet ut ifra en virkelig hendelse. Det er det flere lesere som har lurt på.
Her på bloggen OP-5 står det:
«Å begynne på boken uten å vite noe om innholdet var som å se første episode av The Office uten kontekst. Er dette ekte? Eller lett fiksjonsvariant av noe som faktisk har skjedd? Er alt påfunn, eller har faktisk forfatteren Graeme Mcrae Burnet slektskap til drapsmannen Roddy Mcrae? Stemmer det, som han skriver i introen, at Roddy Mcrae skrev ned historien sin da han satt i fengsel? Forvirringen ga ekstra krydder til leseopplevelsen, men det skader heller ikke å vite hvordan det henger sammen. Med blodig forsett er uansett en riktig så stor leseopplevelse.»
De er flere anmeldere som fremsnakker boken – senest i Aftenposten i går. Jeg har lest romanen i helgen. Selv om jeg ikke leser mye krim, likte jeg den. Fordi den skiller seg ut på en positiv måte. Romanen ble kortlistet til Bookerprisen 2015. Mer om forfatteren kan du lese her.
Allerede i romanens innledning får vi vite at romanens hovedperson Roderick Macrae er siktet for å ha drept tre personer. Han sitter i fengsel i påvente av rettsaken. Blir han funnet skyldig, vil han bli hengt. Året er 1869 og Roderick er sytten år. Etter å ha lest flere forklaringer til personer som kjente Roderick og som har ulike oppfatninger av drapsmannen og hans familie, kan vi lese Rodericks egen skriftlige redegjørelse om opptakten til drapene. En redegjørelse hans forsvarer har bedt Roderick om å skrive.
Vi kan lese om et liv som sønn av en fattig leilending på landsbygda i Skottland. Når moren, som har vært et lyspunkt i familien, dør i barselseng, forandrer livet seg til det verre for den allerede lutfattige familien. Den tungsindige og religiøse faren driver familien med hard hånd. Søsteren Jetta må nå utføre morens oppgaver. Når en av naboene, Lachlan Mackenzie som er en av de drepte, får oppgaven å være konstabel i landsbyen, bruker han sin myndighet til å gjøre livet vanskelig for familien. Roderick skriver i innledningen til sin beretning:
«Jeg begynner med å si at jeg utførte disse handlingene ene og alene i den hensikt å frelse min far fra de gjenvordigheter han har lidd under i det siste. Årsaken til disse gjenvordighetene var vår nabo Lachlan Mackenzie, og det var for å bedre min families skjebne at jeg fjernet ham fra det jordiske liv. Videre burde jeg opplyse at jeg ikke har vært annet enn en skuffelse for min far helt siden jeg kom til verden, og det at jeg forlater hans hus, kan bare være en velsignelse for ham.»
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen i romanen. Det jeg kan si, er at jeg undrer på hvorfor ikke søsteren Jettas skjebne fikk større plass i romanen. Samtidig var det slik det var, kvinner og barn hadde liten status i samfunnet. Uansett; jeg tror boken til Graeme Macrae Burnets kan fenge mange lesere.
Sist sett
