Sorg er som en glassbit i halsen, sa hun.
Romanen Arr er den første boken jeg leser av den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir. Den ga mersmak til å lese flere bøker av forfatteren, og jeg er enig med anmelderne som er positive til romanen og siteres her hos det norske forlaget Pax. Arr ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 og er på 209 sider.
I utgangspunktet er det en tragisk historie vi kan lese om. Den dypsindige historien blir fremstilt med humor. Historiens utgangspunkt er en mann som er så ulykkelig at han vurderer å ta livet av seg. Jónas Ebeneser er en nevenyttig kar på 49 år og har tre Gudrún’er i livet sitt. Gudrún som han er skilt fra. Datteren Gudrún Vatnalilja. Og moren Gudrún som er på sykehjemmet. Han bærer på tunge tanker:
«Vi verden savne meg? Nei. Vil verden bli fattigere uten meg? Nei. Vil verden klare seg uten meg? Ja. Er verden bedre nå enn da jeg ble født inn i den? Nei. Hva har jeg gjort for å forbedre den? Ingen verdens ting.»
På besøk hos moren forsøker Jónas å fortelle at han er ulykkelig. Men moren er i sin egen verden opptatt av sitt – som Napoleon:
«Hun klapper meg på handbaken.
- Vi trues alle av krig, sier hun før hun legger til:
- Napoleon var landsforvist for seg selv. Josephine var ensom i ekteskapet sitt, akkurat som meg.»
Jónas gjør et siste forsøk:
« -Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg er ingenting og har ingenting. «
Når Jónas kommer ut av sykehjemmet tenker han om ikke Hemningway skjøt seg med jaktgeværet sitt? Han planlegger å ta livet av seg. Svanur, naboen har en gevær som han ber om å få låne. Men metoden han velger er å reise til utlandet:
«Jeg surfer rundt på nettet på leting etter et egnet reisemål og fokuserer på land på krigenes breddegrader. Ved første øyekast er det sekstitre land og landområder som kan være aktuelle. Hvilket land var det Svanur hadde nevnt i forbindelse med den dokumentarfilmen om kvinner og krig som han hadde sett?
Til slutt velger jeg et land som lenge florerte i nyhetene på grunn av krigshandlinger, men som har forsvunnet fra nyhetsbildet etter at det for noen måneder siden ble inngått våpenhvile og oppmerksomheten flyttet seg videre til noe annet. Situasjonen skal være utrygg, og det er usikkert om våpenhvilen vil holde. Det virker ideelt, jeg kunne bli skutt på et gatehjørne eller kunne tråkke på en landmine. Jeg synes jeg hører Svanurs stemme:
- Hadde du vært kvinne, ville du først blitt voldtatt.
Det blir billett en vei.»
På hotellet Jónas Ebeneser har bestilt rom for en uke, Hotel Silence, skal han bli kjent med mennesker som får han på andre tanker. Mennesker som har større arr enn han har fått.
Romanen Arr er eAuður Ava Ólafsdóttir er en sjelden god bok.
Veldig interessant biografi om ei bemerkelsesverdig og stridbar dame. Litt vel detaljert til tider, men det er såpass mykje norsk historie og kulturhistorie at det er verdt lesinga. Og mykje nytt for meg: Marta Steinsvik var den første som omsette fleire sentrale verk til landsmål og ho var ein sers aktiv, omdiskutert og kjent debattant i og også utanfor Norge. Ho engasjerte seg m.a i overgrep mot psykatriske pasientar og i landssvikoppgjeret der ho i ettertid har fått rett i at det foregjekk omfattande mishandling og valdtektar av landssvikdømte i norske fengslar.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Uansett – underholdende er det, med et persongalleri hinsides det meste, med alt fra en søkkrik aksjetrader med kokaingnistrende hjernevinninger til en kvinnelig uteligger med dype tanker om livet generelt. Og så Vernon selv, da – som jeg gleder meg til å følge i de to kommende bøkene.
«Fillus de anima. Sjelebarn.
Det er hva de kalles, barna som blir født to ganger, av én kvinne fattigdom og av en annen kvinnes ufruktbarhet. Ved sin andre fødsel ble Maria Listru en sen velsignelse for Bomaria Urrais sjel.»
Jeg synes sjelebarn er bedre å bruke for barn som bor sammen med andre foreldre enn de biologiske enn fosterbarn som de benevnes i Norge.
Sitatet over er fra romanen Når tiden er inne av Michela Murgia utgitt på norsk av Pax Forlag i 2018, og jeg synes det er en god bok. Med handling fra et miljø som er ulik fra det norske. Det er det som er så fint med å lese bøker og være åpen for bøker fra ulike kulturer, en kan reise til land og møte mennesker som er helt ulik en selv. Uten å ha forflyttet seg en millimeter.
Romanen ble utgitt i 2009 og ble forfatterens gjennombrudd som hun fikk en pris for. Hun vokste opp på Sardinia der handlingen er hentet fra.
«I Soreni forsto man bare så altfor godt hvorfor Anna Teresa Listru hadde gitt sin yngste datter til den gamle kvinnen. På tross av familiens råd hadde hun giftet seg med feil mann, og følgelig brukt de neste femten årene til å jamre seg over ham, som bare dugde til en ting. Anna Teresa Listru yndet å beklage seg til nabokonene om hvordan hennes mann ikke engang hadde klart å gjøre litt nytte for seg i døden, ved for eksempel å falle i krigen og la henne sitte igjen med en pensjon. Ja, for Sisinnio Listru, som var blitt vraket på grunn av sin udyktighet, hadde endt sitt liv like tåpelig som han hadde levd, klemt flat som en drue i en druepresse under traktoren til Boreddu Arresi, som han iblant arbeidet for som daglønner. Som enke med fire døtre hadde Anna Teresa Listru gått fra å være fattig til å bli enda fattigere, og hun hadde lært seg å koke suppe - som hun uttrykte det – på skyggen av klokketårnet. Nå som Tzia Bonaria hadde bedt om å få Maria til datter, trodde hun nesten ikke det var sant at hun hver dag også kunne putte et par poteter fra Urrais jord i suppen. Hvis jentungen var prisen å betale, fikk det så være; hun hadde fremdeles tre igjen.»
Tzia Bonaria:
«Hvor gammel Tzia Bonaria var den gangen, er ikke godt å si, for hun lot ikke til å ha blitt eldre på mange år; det var som om hun av egen fri vilje brått hadde blitt gammel for tiden og nå ventet tålmodig på at årene skulle innhente henne. Maria, derimot, hadde kommet for sent, også til sin mors mage, og hun hadde fra første stund blitt vant til å være den man bekymret seg minst for i en familie som hadde bekymringer nok fra før. Hos denne kvinnen opplevde hun derimot det uvante ved å være betydningsfull. Når hun om morgenen gikk til skolen med leseboken trykket mot brystet, var det med vissheten om at hun, dersom hun snudde seg, ville se Tzia Bonaria stå og holde øye med henne, lent opp mot dørkarmen som for å holde hengslene på plass.»
Kari Gjønnes Folvik som svar til Gitte Furuseth :
14:37, 6. juli 2018 Diskusjon: Gitte Furuseth om Rettsstridig forføyning en roman om kjærlighet av Lena Andersson av Lena Andersson
Eg har same følelse som du først hadde akkurat no,,, blir berre irritert og er den norske omsettinga dårleg eller er det eg som ikkje skjøner måten ho skriv på?
Å oppleve skogens mystikk krever ikke strabasiøse turer med dyre fjellsko og svett rygg. Skogens opplevelser krever bare nærvær, og dukker opp så snart trærne har tatt imot deg, og du befinner deg blant stubber, lyng, bregner og mose.
Du behøver ikke å gå langt. Tre inn i nærmeste skogholt, så åpenbarer mystikken seg – ekornunger som jager mellom greiner og bar, en tørrkvist som knekker idet et rådyr forsvinner bak en mosegrodd rabbe, solstråler som leiker med edderkoppspinn ned gjennom mørke trekroner.»
Jeg har allerede opplevd at boken jeg siterer fra over: Den fantastiske skogen av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen, er blitt en øyeåpner for den fantastiske skogen som ligger rett utenfor stuedøra.
Selv om jeg vokste opp langt nord i Norge på øya som kalles den «grønne øya i vest» og bare hadde busker som var i knehøyde, har jeg bodd noen år i områder i Norge med mye skog. Jeg går tur på skogstier daglig og året rundt, og er ikke analfabet om det som befinner seg ser. Men det som jeg har lært ved å lese Den fantastiske skogen, er noe helt annet.
Boken på 268 sider er rikt illustrert med bilder. Etter innledningen som sitatet over er hentet fra, Å oppleve skogen, er innholdet fordelt på kapitler med overskrifter som Sansenes katedral og sinnets ro, World Wide Web – internettet under overflata, Mystikk og overtro, Mat og medisin; i alt 14 kapitler. Til slutt er det er det en lister over sitater, en oversikt over anvendt og anbefalt litteratur og register.
Som jeg skrev om i et tidligere innlegg; selvsagt innledes boken med et dikt av Hans Børli som er skogens dikter. Kapittel 3, Blåbær- skogens råtass innledes med et vers fra Alf Prøysens Blåbærtur. Kapittel 1 Sansenes katedral og sinnets ro innledes med utdrag av et dikt av André Bjerke for deretter:
«I naturen finnes det naturlige mønstre som virker beroligende på mennesker. Greiner som vaier i vind, bølger som bryter mot en strand, snøfnugg som sakte daler ned mot marka, et bål som flammer. Kanskje er det derfor vi følger ro inne blant trær? Slike mønstre kalles fraktaler og skaper en følelse av harmoni, en fornemmelse av noe som er større og mer varig enn en liten menneskesjel.»
I samme kapittel kan man lese om skogsterapibevegelsen:
«I Japan og Korea er det å være i skogen og puste inn skogens atmosfære en viktig øvelse i forebyggende helsearbeid. Det kalles «skogsluftbading», Shinrin-yoku, og flere studier har vist at skogsluft gir betydelige helsegevinster, som redusert risiko for hjerte-karsykdommer, redusert blodsukkernivå og økt aktivitet av såkalte NK-celler — kroppens naturlige dreperceller - noe som er viktig i vårt medfødte immunforsvar, førstelinjeforsvarere mot virusinfiserte celler og kreftceller. Den japanske regjeringen har innsett dette og støtter opp under fenomenet Shinrin-yoku for avslapning og stressmestring. Nå har skogsterapibevegelsen spredt seg og vinner stor oppslutning verden over.»
I kapittel 2 kan man lese om sopp som er budbringer og vareleverandør og står for logistikken i et underjordisk univers av avansert kommunikasjon, i et merkelig samspill som forskerne har begynt å kalle World Wide Web, internettet under overflate.
Det var noen smakebiter fra boken Den fantastiske skogen, og jeg kommer 100 % sikkert tilbake til den i senere innlegg. Etter at jeg begynte å lese den, ser jeg på kjente stier trær og planter på en helt annen måte. Jeg ser f. eks på bladverk for å kategorisere trærne. Senest i dag så jeg for første gang hasseltre med nøtter like ved her jeg bor. Tidligere har jeg bare sett masse trær i samme skogholt.
Tone H som svar til Marit Håverstad :
22:02, 26. juni 2018 Diskusjon: Tone H om En ulastelig mann av Jane Gardam av Jane Gardam
Så fint å lese det du skriver. Gleder meg til å lese nummer to. Men skal ta en liten pause og lese en annen bok før jeg starter på den.
Jeg fant romanen En trofast hustru av Jane Gardam i hylla for nyankomne bøker på biblioteket. På bokomslaget stod det at det var roman nummer to i en trilogi og at den første er En ulastelig mann som ble utgitt i 2004 og på norsk i 2017 av forlaget Gyldendal. Jeg lånte begge bøkene, og nå er En ulastelig mann lest.
På bokomslaget står det at Jane Gardam er England best bevarte hemmelighet! Det er jeg enig i – romanen var en positiv overraskelse. En skikkelig godbit av en bok. Elegant tar hun oss med i inn i livshistorien til hovedpersonen- nåtid og fortid. Jeg gleder meg til å lese neste bok i trilogien.
«Når noen er borte, merker man for alvor hvilken plass det mennesket har hatt. Sorg gir livet vårt en bråstopp. Samtidig dytter hverdagen nådeløst i oss og maser for å få fortsette, med sorgen hengende på slep.»
Sitatet er fra boken Jenta i veggen I Skjul for nazistene av Lena Lindahl. Boken ble utgitt i 2018 på forlaget Cappelen Damm og er en dokumentarisk bok der hovedpersonen Betzy Rosenberg. Å knytte historien til et menneskes historie gjør inntrykk. Det er en viktig bok for unge som for eldre lesere mener jeg. Tankevekkende er den også opp mot verden i dag.
Betzty ble født i 1919 og var 20 år da andre verdenskrig brøt ut.
«Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorden hverdagen hennes trygg og meningsfull.»
Men en ubetydelig liten fyr med navnet Adolf Hitler ville det annerledes. Han klarte også å få «gode nordmenn» til å tro at jødene var verdens store fiende. Men frykten for jødene var til stede i Norge lenge før det. Etter fjerning av Jødeparagrafen i 1851:
«Noen fryktet at jøder ville strømme i hopetall inn i Norge. En stortingsrepresentant hevdet at det i Gøteborg lå en flåte med jøder som bare ventet på at forbudet skulle bli opphevet. Nå kom landet til å bli invadert!»
Men til tross for dette skrekkscenariet, bodde det bare ca 2000 jøder i Norge da andre verdenskrigkrig brøt ut. Og en av dem var Betzy. Da den var over var de fleste utslettet. Betzy overlevde, og slik begynner boken:
«Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.
Gulvflaten er 50 x 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.
Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.
Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.»
Betzy overlevde takket være modige mennesker som satte sitt eget liv i fare. Det gjorde ikke jenta som jeg leste om i en annen bok og som jeg skriver om i innlegget:
Biografi: Kathe, alltid vært i Norge - av Espen Søbye
Men å lese boken Jenta i veggen var like gripende. Selv om jeg på forhånd visste at Betzy overlevde, var den like spennende som en spenningsroman. Da skulle man tro at jeg var jublende glad da boken kom til det punkt at krigen var over. Men jeg forstod underveis at det ville bli like gripende å lese slutten. Det ble det. For ingen av oss som ikke har opplevd det som Betzy gikk gjennom og det hun fikk vite om familiens skjebne etter at krigen var over, vet hvilken sorg hun hadde hengende på slep resten av sitt liv.
Fortellingen om Betzy Rosenberg skrevet av Lena Lindahl er ikke bare for unge lesere. Jeg mener den er minst like viktig å lese for de av oss som tok farvel for ungdomsskolen for mange år tilbake.
Bjørn Bakken som svar til Monica Carlsen :
08:57, 20. juni 2018 Diskusjon: Bjørn Bakken om Smeltet av Lize Spit av Lize Spit
Takk for hyggelig tilbakemelding :-)
Boken Sepp En biografi om Leonhard Seppala skrevet av Nina Kristin Nilsen, var helt ukjent for meg før jeg så den utstilt på biblioteket på en hylle over nye biografier. Biografien ble utgitt i 2017. Jeg hadde hørt om Leonhard Seppala før jeg leste boken, og det må ha vært ved se filmen som finnes på NRK.no: Balto – helten fra Alaska. Det er filmen om det som på Wikipedia kalles Serumløpet til Nome.
Cappelen Damm som har gitt ut boken omtaler den slik:
«Historien om en av de mest spennende skjebner i norsk utvandringshistorie. Leonhard Seppala utvandret fra Nord-Troms til USA i 1900 under gullrushet i Alaska. Boken forteller om denne tiden, om gullgravere, immigranter og polarliv på en måte som tar pusten fra leseren. Men Seppalas enorme berømmelse (i sin tid en av Amerikas best kjente personer) kom ikke fra gullgraving, men fra hundekjøring.»
Fra forfatterens forord:
«Historien om norskamerikaneren Leonhard Seppala (1877-1967) forener norsk polar- og utvandrerhistorie. Han reiste fra Norge i 1900 for å være med på gullrushet i Alaska, ble hundekjører takket være Roald Amundsens avlyste nordpolplaner, og huskes ennå for serumsstafetten i 1925, da livsviktig medisin ble hastet med hundespann tvers over Alaska til difterirammede barn i Nome. Og fordi man ikke kan styre sitt eget ettermæle, er minnet hans fortsatt knyttet til hunden Balto.»
Leonhard Seppala vokste opp i Skjervøy i Troms. Han var av kvensk avstamming. I 1897 reiste han til Kristiania med en ønske om å bli damskipmaskinist. Men ingen ville ansette en ukjent læregutt fra Nord-Norge og drømmen svant bittert hen. Han tok seg jobb hos en smed i Vika. Men der ble han holdt nede av byguttene som hermet etter dialekten hans, han ble mobbet fordi han var liten av vekst og de sa at han stinket fisk.
I 1899 treffer Leonhard på gullmillionæren Jafet Lindeberg som er på besøk i hjembygda. Jafet og Leonhard jobbet sammen på linefiske på Finnmarka. Jafet tilbyr Leonhard jobb hos seg i Alaska og forskutterer reisepengene på trehundre dollar. Leonhard reiser til Alaska i 1900, men er nær ved å avslutte arbeidsforholdet. Han er vant med å jobbe hardt på vinterfiske og i farens grovsmie. Men arbeidet han må utføre i Nome anser han som ren slavedrift. Jafet tilbyr han andre arbeidsoppgaver, og Leonhard blir i Nome. Selv om han ikke blir rik på gullgraving, gir Alaska han de muligheter han neppe ville fått i Norge. Det er fortellingen om den seige og viljesterke Leonhard Seppala og hans liv frem til han dør i 1967 boken til Nina Kristin Nilsen handler om. Interessant historie å lese om og epilogen ble en fin avslutning på boken.
Seppala mente at hunden Balto fikk ufortjent oppmerksomhet etter serum-stafetten, til og med en statue i Central Park i New York. Det var hans lederhund Togo som burde fått den hederen. Det kan man også lese om her på siden til Seppala-løpet: Beretningen om Leonhard Seppala og lederhunden Togo
Tone H siterer Jeg ville fange en fugl. Dikt av Hans BØRLI
21:50, 15. juni 2018 Ingen har det som favoritt.
Trær:
Når store trær
står stille i midnattstimen
og sover med lauvet,
da er de fylt av et mørke
større enn natta,
en stillhet
som gjør hjertet lavmælt.
De er som skyggen av Gud.
Da Fuglekikkeren skrevet av William Shaw kom inn til biblioteket, klarte jeg merkelig nok å komme først i køen. Nå er den lest og det er krim som jeg liker å lese.
Fuglekikkeren ble utgitt i 2016, på norsk av Goliat Forlag i 2018 og er på 304 sider. Dette er første bok i en ny serie. Neste bok i serien lanseres høsten 2018.
Boken begynner slik:
«Det var to grunner til at William South ikke ville være en del av mordetterforskningsteamet. Den ene var at det var oktober. Trekkfuglene hadde begynt å komme inn ute ved kysten. Den andre var at selv om ingen visste det, sa var han en morder selv.
Dette var ikke de grunnene han oppga til skiftlederen. I stedet sto han foran skrivebordet hans og argumenterte. «Herregud, jeg har en bunke vitneforklaringer høy som så, som jeg må gjennomgå innen torsdag, for ikke å snakke om Nabolagsmøtet som nærmer seg. Jeg har ikke tid.»
«Nei, men du sier ikke det», sa overkonstabelen rolig.
«Jeg skjønner uansett ikke hvorfor det må bli meg. Konstabelen kan ta det.»
Skiftlederen var en pen mann som blunket når han snakket.
«Spør assisterende førstebetjent McAdam på kriminalenheten. Det var han som sa det måtte bli deg. Beklager, kompis.»
Da South ikke rørte på seg, så han seg om til høyre og til venstre for å sjekke om noen lyttet, og senket stemmen. «Hør her, kompis. Den nye kriminalbetjenten er ikke herfra. Hun trenger veiledning. Du er den lokale distriktslederen, og derfor har McAdam bestemt at du skal være en del av teamet for å støtte henne og sørge for kontakten med lokalsamfunnet. jeg kan ikke noe for det.»
Inn på banen kommer den nye kriminalbetjenten Alexandra Cupidi:
«William South stoppet før han gikk gjennom glassdøra på fremsiden av stasjonen. Utenfor var den blå Ford Focusen parkert med motoren i gang. Bak rattet satt den nye politikvinnen, og bare synet av henne gjorde ham nervøs med det samme.
I slutten av trettiårene, gjettet han, glatt, brunaktig hår, nyklipt:en kvinne som begynte i ny jobb. Fingrene trommet utålmodig på rattet. Hun skulle ha ansvar for de eksterne undersøkelsene i etterforskningen, nyankommet, første sak i ny stilling, ivrig etter å komme i gang, gjøre en jobb. Mye å bevise.»
Alexandra Cupidi viser seg å være en god etterforsker og langt mindre glamorøs enn førsteinntrykket William South får. Men han blir overrasket over hvem den drepte er: naboen og hans venn Bob Rayner.
Fuglekikkeren er en roman som ga meg god-følelsen jeg hadde da jeg leste mye engelsk krim. Troverdige karakterer i et troverdig miljø. Kriminelle handlinger kan ikke forsvares, men er sjelden svarthvit. Det er det heller ikke i Fuglekikkeren. Slutten ble en thriller. Jeg har tro på at den kan treffe mange lesere. Håper det. For noen er den helt sikkert ikke spektakulær nok. Jeg er lei av spenningsbøker der det kriminelle element er usannsynlige drapsorgier. Drapsmaskiner på to ben. Fuglekikkeren ble en opptur. Jeg ble engasjert i handlingen. Både historien i nåtid og det som skjedde i William South vokste opp i Nord –Irland. Jeg venter i spenning på neste bok i serien.
Otto Sverdrup (f. 1854 d. 1930), eller Otto Neumann Knoph Sverdrup som var hans fulle navn, bidro i nasjonsbyggingen av Norge som skipsfører og polarforsker, men han levde i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han hadde ikke evnene som Nansen og Amundsen hadde, han klarte ikke å selge seg selv. Navnet var kjent fra andre bøker jeg har lest om polferder. Men hvem han var, det har jeg først fått vite etter å ha kjøpt og lest biografien skrevet av Alexander Wisting som ble utgitt i 2017.
Fra forordet:
«Sverdrup ble født i 1854 i Bindalen. Han ble formet av en tradisjonsrik norsk kystkultur, et liv som betød å leve med og lære av naturelementene. Fra en omskiftende tilværelse som sjømann og skogsarbeider, ble han på kort tid en av pionerene innen arktisk ferdsel. Først som deltaker, deretter som ekspedisjonsleder. To ganger styrte han polarskuta Fram gjennom svært risikofylte ekspedisjoner i et beinhardt klima. Disse ferdene ble til skjellsettende forskningsarbeid og tidenes norske landoppdagelser. De var også ekstreme overlevelseseksperimenter der ledere og mannskap ble satt på store psykiske prøver. Ingen gikk umerket ut av dette, heller ikke Sverdrup.
Til tross for sine prestasjoner havnet Otto Sverdrup i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Han opplevde å bli presset ut av konkurransen om tidenes polarmål: Antarktis. Ekspedisjonene i polarisen ga liten uttelling, og etter suksess fulgte nederlag. I stedet for å høste av sin status som nasjonalhelt, ble Sverdrups liv preget av kampen for å overleve økonomisk. Men gang på gang reiste han seg og kom tilbake, enten som oppdager eller redningsmann for skipbrudne i Arktis under verdenskrig og revolusjonstid.»
Fem hundre sider med fakta om Otto Sverdrup og hans liv har tatt tid å lese. Underveis har jeg gått lei. Men så leser jeg noe som er mer interessant og når siste side har lest er jeg fornøyd med meg selv og kjenner at det å lese boken er verdt tiden det har tatt. Noe av det jeg har lest, har jeg lest før i andre bøker. Men det meste er nytt. Selv om kvaliteten på bildene ikke var det beste, likte jeg at de er fordelt slik at de passer inn i historien. Historien om et ekstraordinært menneske som fortjener å komme ut av skyggen til Nansen og Amundsen blir mer levende slik. Konklusjonen er enkel: god bok og en del av historien det er verdt å kjenne til.
Tone H som svar til Geir Sundet :
07:50, 10. juni 2018 Diskusjon: Tone H om Finland 1918 den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den av Morten Jentoft av Morten Jentoft
Takk for det. Og tusen takk for et interessant innlegg med dine opplevelser mv. Og takk for boktips. Husker fra barndommen oppe i nord, arbeidere fra Finland som helst ikke ville snakke svensk. Vi forstod ikke hvorfor de ikke ville. Vi syntes de var sære. Men jeg forstår det bedre nå. Jeg blir mer og mer interessert i å lese mer om tema Finland jo mer jeg leser. Jeg har lest de fem første bøkene i trilogien til Britt Karin Larsen om skogfinnene. Flotte bøker. Nå må jeg bare lese de siste i serien. Svik 1939 til Kjell Westø er også en god bok. Ukjent soldat skal jeg kjøpe. Sommerboken til Tove Jansson har jeg jeg lest og kan fint leses flere ganger. En bok jeg kan nevne er biografien som Tuula Karjalainen har skrevet om Tove Jansson: Arbeide og elske. Den skal jeg lese om igjen etter å ha lært mer om Finlands historie. Til deg også: i går så jeg en dokumentar fra 2017 på SVT:Finlands blodiga historia. Anbefales. Link til filmen. De kan ses til 26 november 2018 og her har de intervjuet tidsvitner.
Sist sett
