Bokelskere.no

Konsensusen rundt Min kamp 1 er et symptom på manglende kritisk vilje. Vi har gode anmeldere i Norge. Derfor er det beklemmende når kritikk høres ut som om den er skrevet så og si knelende ved en alterring; når den forlater sitt rasjonelle domene og glir over i bekjennelse og lovsang.

(...) Jeg har også tenkt at Min kamp er en mytologisering av hverdagslivet. Som Ulysses av James Joyce viser at leseren, i likhet med Leopold Bloom, på en helt vanlig dag gjennomlever et epos på linje med Odyssevs', viser Min kamp at leseren, på samme måte som Karl Ove, i sitt liv lever ut Faust-myten, kjemper for å nå innsikt og sannhet. Og hvis det blir krevet, er kanskje noen hver villig til å pantsette sin sjel til djevelen. Ikke minst det intense eksistensielle alvor som dirrer under hele fortellingen, må ha bidratt til å skape mange engasjerte lesere.

Men allerede den gang, som liten gutt, forstod jeg meget klart at den utenommenneskelige natur er fundamentalt språkløs, noe som i mine øyne nettopp utgjør dens uhygge.

Vi har til nå omtalt de nye stedene vi finner på nettet, som virtuelle, eller kunstige, men det Calvino gjør i sin roman [Usynlige byer], er å vise at det virtuelle er like virkelig som alt annet vi kaller virkelig. Disse byene er ikke en annen verden, de er den samme verdenen som vi beveger oss rundt i ellers, de er en utvidelse av verden.
(...)
Til sjuende og sist medfører dette en oppvurdering av all fiksjon, inkludert Italo Calvinos Usynlige byer: En roman åpner ikke for en annen verden. En roman åpner for mer verden.

(...) og en forfatters bud nr. én er å krige mot klisjeene.

Er den såkalt psykologisk realistiske roman bare ønsketenkning, ren fantasi? For hvis darwinismen har rett, burde det å skrive realistisk, slik livet er, være å la slumptreffene få den rolle de faktisk har. At ting kan skje uten at det får konsekvenser. At episoder får være usammenhengende og uforløste. At man viser det uoverskuelige kaos. (...) Er altså det vi til nå har kalt realisme, egentlig romatikk?

Menn og kvinner gikk til hver sin kokende kilde og ofret. Ofringene skulle blidgjøre forfedrene i tider med krig, flom og tørke. De ofret ennå; geiter, hvite haner og gin, eller Tonto, som de kalte det. Jeg hadde akevitt, og helte en klunk ned fjellet. Ben spurte hva jeg ofret til.
Jeg måtte bestemme meg raskt.
Første slump gikk til Kongo. Den var liten, men for det landet kunne det heller aldri bli nok. Jeg helte en ny slant sprit ned fjellet. Den var for Augustin og hans nære. Jeg helte ut litt mer. Det var for familiene til Moland og French, for kjærestene og deres sorg.
En klunk gikk til Moland og French. De var ennå unge. Når de en dag skulle oppsummere sine liv, kunne det hende de hadde funnet sin plass i Afrika, Norge eller hvor som helst. Stedet betydde ingenting. Kanskje de så tilbake på skapende og rike liv, med noen mørke parenteser. Det var opp til dem selv. Under våre samtaler på cella hadde vi vært enige om at man ikke skal skylde på andre.
Et arktisk gufs gikk over fjellet. Jeg tømte ut resten av flasken for Abedi Kasongo og hans familie. Uten noen spesiell grunn ble han utsatt for et mord i Kongo.

Jeg vil at det skal ligge noe i postkassa. Gjerne hver dag. Jeg kan ikke forvente at noen andre skal sende noe til meg. Jeg må selv iverksette tiltak. Det kan bli et sånt dagens høydepunkt som folk snakker om.

Etter noen måneder var vi skilt, det var en lettelse for oss begge, vi kunne reise tilbake til hver vår ensomhet, eller til nye forhold, til nye dører, nye rom.

Jeg kunne godt se, i speilet rett imot bordet mitt, at jeg var i ferd med å bli som de andre mennene i lokalet, jeg var i ferd med å bli alle, det vil si, jeg var begynt å ligne en hvilken som helst mann som sitter ved bordet og spiser alene, drikker alene, skjønt alene er jeg aldri når jeg får denne følelsen av samhørighet, også av tilhørighet: Man finner sin plass og forsvinner der, så stille man kan.