Bokelskere.no

Han var et klokt og forstandig menneske som faktisk trodde at språket kunne være et verktøy istedenfor et våpen; jeg var en kvinne som svømte, og av og til druknet, i et irrelevant hav av følelser.

Når alt, hvert eneste skritt og gjøremål og hver eneste handling mangler videre mening, når man like gjerne kunne ha gjort noe helt annet enn det man i øyeblikket gjør, og ikke kan la være å gjøre seg selv oppmerksom på det - og når det eneste som muligens har noen betydning, ser ut til å ligge i de feilgrep og ugjerninger man har gjort i forgangen tid - ja, da lurer galskapen like rundt hjørnet.

Som mange før meg, hadde jeg kommet frem til den gradvise erkjennelsen av at den mest velegnede bevissthetsendrende substansen i en presset, vellykket mellomfase av livet er alkohol. Lovlig, sosial, ikke mer vanedannende enn at ens smule ahengighet lett lar seg skjule blant alle andres, og i alle sine uendelige, sinnrike manifestasjoner så fargerik, så smakfull, triumferer drinken i ens hånd gjennom sin beskaffenhet alene; det faktum at den er flytende, gjør den dagligdags, forener den med melk, te, kaffe, vann og derfor med livet selv. Det å drikke er naturlig, mens inhalering av en smuldrende grønnsak er et godt stykke unna pusting, og det samme er inntak av piller gjennom munnen, mens naturen ikke kan fremby penetrasjoner som har noe til felles med nålen, bortsett fra insektstikk. En enkelt halvliter eller et glass kjølig Chablis mildner kanskje ens syn på livet bare i beskjeden grad, men etterlater til gjengheld jegets skjøre kontinuum intakt. Man må selvsagt ta drukkenskap med i betraktningen, dens ubehøvlethet, oppkast og vold, som kan utvikle seg til ynkelig avhengighet, fysisk og psykisk forfall, og nedverdigende, pinefull død. Men dette er konsekvensene av simpelt misbruk, som kan etterspores, like usvikelig som rødvinen kan etterspores til druen, til menneskelig svakhet og karakterbrist. Substansen selv kan knapt lastes. Selv sjokoladekjeks har sine ofre, og jeg har en eldre venn som har levd et fyllestgjørende og nyttig liv på tredve års tilførsel av heroin.

Slik kranglet og trettet vi altså, for vår enestående intelligens stod alltid til tjeneste for vår ensidige argumentasjon og selektive blindhet overfor svakhetene i vår sak.

Vil De være så snill å ta den andre billetten, sa han, og så går De i Burgtheater med meg ikveld og deler den fornøyelsen den er, denne perverse galskapen, min kjære Atzbacher, sa Reger, skriver Atzbacher. Ja, sa jeg til Reger, skriver Atzbacher, hvis det er Deres utrykkelige ønske, og Reger sa, ja, det er mitt utriykkelige ønske og gav meg den andre billetten. Om kvelden gikk jeg faktisk med Reger i Burgtheater og så Der zerbrochne Krug, skriver Atzbacher. Forestillingen var redselsfull.

Skjønt jeg først hadde avtalt å treffe Reger i Kunsthistorisk museum klokken halv tolv, var jeg der allerede halv elleve, for uforstyrret å kunne iaktta ham fra en mest mulig ideell synsvinkel, slik jeg allerede lenge hadde planlagt, skriver Atzbacher.

Jeg var ridd av en tanke, en følelse, en fornemmelse, og jeg lette etter det riktige ordet. Slik skyldfølelse forholder seg til fortiden, hva er det som stod i samme forhold til fremtiden? Intensjon? Nei, ikke påvirkning av fremtiden. Foruroligelse. Uro og avsmak for fremtiden. Skyldfølelse og foruroligelse, knyttet sammen av et bånd fra fortiden til fremtiden, dreiende rundt i nuet - det eneste øyeblikket det kunne oppleves i. Det var ikke akkurat frykt. Frykt var for avgrenset, den hadde et objekt. Redsel var for sterkt. Fremtidsfrykt. Forutanelse, da. Ja, nå nærmer vi oss. Det var forutanelse jeg følte.

En gang skulle vi kjøre fra vorspiel i min (Anders Gieværs) leilighet på Grønland og inn til Sardines. Joachim og jeg satt allerede i bilen og ventet på en venninne av meg som var ny i miljøet og som var litt usikker på alle de bråkjekke rockegutta og ikke minst på selveste Jokke. Joachim fyrte opp en røyk mens vi ventet. Jeg spurte om han gadd å vente litt med røyken. Joachim så rart på meg, hvorfor skulle han det? Jeg forklarte at jenta vi hadde ventet på hadde astma. Joachim himlet med øynene, men sneipet røyken. Jenta kom og satte seg og vi kjørte i taushet mot sentrum, mens Joachim bare skulte på henne.
"Jasså, du har astma," sa han til slutt.
Jenta så litt usikkert på meg. Hvorfor hadde jeg fortalt han det? Men hun svarte at ja, det hadde hun. Jeg bannet innvendig. Hva kom nå? Joachim nikket forståelsesfullt.
"Kusina mi har cerebral parese," sa han. "Kjenner du henne?"

Jokke sitter på Renegat og drikker øl en formiddag, da Michael Krohn kommer inn. Michael blir glad for å se at Jokke drikker, for Jokke skylder han penger, og dette betyr at han ikke er blakk. Men da Michael ber om oppgjør, møter han bare et tomt blikk fra en tydelig godt påseila Jokke. Til slutt blir Michael sur, og holder et lite, moralsk forarget foredrag om penger og ære:
"En mann som drikker øl før han betaler sin gjeld, er en mann uten ære" sier Michael, og retter en anklagende pekefinger mot Jokke. "Og du, Jokke, er en mann uten ære."
"Og du," sier Jokke, og hever et øyenbryn "...er en mann uten øl."

Ved å ville sulten bekrefter Sult-helten dessuten den vilje, eller det begjær, som ikke lar seg slukke ved å bli oppfylt, men som stadig søker seg videre.

En debatt som har karakter av defensorat og aktorat vil gå glipp av det vesentligste, nemlig Hamsuns storhet som dikter. Etter mitt syn er nemlig dikteren Hamsun langt mer interessant enn "nazisten" Hamsun. Det er dikteren som representerer "gåten".

Han hadde stature. Noen ville kalle det pondus. Maven bar han høyt, som en gravid kvinne som ventet et guttebarn etter mange samleier bakfra i dusjen ved en gravør som jogget og drakk tilstrekkelig mye kaffe til å pirre kromosonene riktig på plass i nytelsesøyeblikket.

Når Arvid satt ved et av de store vinduene i forstua kunne han se fjorden blinke som et enormt sølvpapir i tusen små glimt mellom de mange grantrærne.

Hvis ikke essaysjangeren skal bli et paradis for Facebook-narsisisster, må sjangeren rett og slett omstøpes. Bare gjennom en revidert Montaigne lar sjangeren seg opprettholde, ellers er det like godt å skrinlegge hele prosjektet og kalle det noe annet, f.eks. en "selfie"-artikkel. Vi begynner å få mange selfieskribenter, mens essayister er mangelvare.

("Montaigne som pseudoessayist" / Eivind Tjønneland)

Han fulgte stien innover i skogen. Sollyset stod på skrå ned mellom stammene. Han så det og sa til seg selv at når man tenker seg om, er det vel så pent i skogen når solen ikke skinner. Aller penest er det når det regner. Han kjente en iling av glede inni seg, for han hadde aldri tenkt dette før. Solen har en evne til å bedra, tenkte han, og han tok opp en notisbok fra lommen. Det lå en blyantstubb mellom sidene, og han stanset og skrev: Solen har en evne til å bedra. Nå husker jeg det, tenkte han, og han la notisboken tilbake i lommen og følte seg glad. Bare glad.

En representant fra svømmeforbundet påstår at det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god i for eksempel matematikk, for: Hva skal man med algoritmer når man bakser på fem meters dyp?

Mange Aar er gaat siden jeg var i slik Fred, kanskje tyve eller tredive Aar, kanske i et tidligere Liv. Men engnang før, tænker jeg, maa jeg vel ha smakt denne Fred eftersom jeg gaar her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver Sten og hvert Straa og disse synes at bry sig om mig igjen. Vi er kjendte.

(Sitert fra Under Høststjærnen i: Samlede Værker Bind 8, Gyldendal : Oslo, 1943)