Det er heldigvis slik at det man husker fra en ferie eller hendelse, er gjennomsnittet av det beste og det siste som skjedde, sa jeg til Olaf i bilen på vei hjem, hadde lest det et sted, husket ikke hvor før Olaf svarte at han var usikker på om Kahnemans teori om minner kunne overføres til en familieferie i Lillesand.
Hvilket hjalp Gedde på gli, for nå kunne det faenmeg være nok, og så videre! Var det mulig å få i det minste en slags overfladisk rapport om hvordan ting og tang utviklet seg der oppe? Hva som skjedde og ikke skjedde i Tyskland kunne han selv ta rede på, rettere sagt redegjøre for, og det skulle være fort gjort, for her i Tyskland, her i Berlin, skjedde det ingen verdens ting, boken var ikke å se noe sted.
Det kunne godt hende at de andre nasjonene stilte opp med flere enn én representant, det var til og med sannsynlig, og da visste Gedde hva slags middag dette ville bli, et kaos, der man skrek til hverandre fra bordendene, eller enda verre: fra bord til bord, og det på fire ulike nordiske språk, pluss tysk, og det verste de kunne finne på, det aller verste, ville være å inngå en avtale tidlig på kvelden om å snakke engelsk, om at alle skulle snakke engelsk med hverandre, for da ville adrenalinet sprute helt fra starten av.
Lørdagsmøtet og hysj-atmosfæren forteller Uppman Nilsen at dette ikke er noen vanlig sak. En "vanlig sak" for Spesialenheten er når tjenestemenn har trikset med overtidslister, eller når noen er blitt peppersprayet i fjeset av politiet uten å ha mottatt de nødvendige advarsler først.
Men først skal Alfheim opptre uten ape, i innledningsforedraget. Det er ikke oratorisk gnistrende. I det hele tatt er det svært lite klassisk veltalenhet å finne på påtalesiden. Det er merkelig at man ikke må bestå en eller annen eksamen i muntlig retorikk for å få juridikum, kan det virkelig være mulig? Hvordan Guro Glærum Kleppe formulerer seg, tør jeg nesten ikke gi ordrette eksempler på engang, fordi det kan oppfattes som ærekrenkende. En dag kniper jeg henne i å bruke "i forhold til" fire ganger i samme setning.
Rettssaken er en hval. Den måler 20 meter fra hale til snute og veier 90 tonn. En sterk og veltrent mann, kanskje Eirik Jensen selv, kan greie å løfte halefinnen omtrent til knehøyde før han må gi tapt. For å komme inn til filetkjøttet, dyprødt og mørt, må man skjære seg gjennom et halvmetertjukt lag med spekk.
Motgang har jeg kjent fra barnsben, og for de lettferdige gledens år, da jeg glemte min Gud, trodde jeg i min dårlighet at Herren hadde tuktet med meg for å ta min røst fra meg? Nei, nei! Der var andre skåler som var gjort i stand til meg. Men denne forsmedelige vinteren!
En god idé plettfritt utført om en kvinne som jobber med å skrive rapporter om arbeidsulykker, på nærmest autistisk vis leter etter og kjøper planter til leiligheten sin og har menn som kommer og går hos henne. Utenforskap, menneskelig og emosjonell distanse, tomhet. Med knappe setninger uttrykkes stor dybde og synes det er spesielt godt sett hvordan hun ganske nytteløst prøver å strekke seg ut mot andre mennesker uten å vite helt hvordan eller å ha noe å snakke med dem om, fra bak sitt plettfrie ytre
Jeg møter blikkene til alle hvis jeg vil, kan finne en blant dem, man vet jo aldri, en dag treffes de som skal bety noe for noen, bli værende, det kan skje hvor som helst, det gjelder å følge med, se nøye etter, bruke leppestift hver dag.
Kapteinen står alene på broen som den eneste som snakker norsk om bord, men det synes ikke utenpå, det synes ikke langt ute på havet hvordan rederiene kutter kostnader ved å leie inn utenlandske arbeidere, gjerne filippinere og portugisere, at det ikke er sveler i messa deres, at det ikke utbetales pensjon eller feriepenger, at kapteinen står alene på broen og ser utover havet på storskjermen, er flagget ut.
Det ble ikke sånn jeg hadde tenkt det våken om natten før dette møtet, om morgenen mens jeg barberte leggene, han smakte fisk og gammel fyll, insisterte på å se meg i øynene mens han kledde av seg, det var sommerferie og ingen andre å melde.
Med ett rammer enda en frykt: Kan et menneske som er yngre enn meg, havne i denne abortnemndas primærkomite? Det må da finnes en regel mot sånt? Det må vitterlig finnes en paragraf som sørger for at jeg skjermes fra innblandingen til millenials som nettopp har lært seg å like kaffe og finner kjærestene sine på Happn. Ikke det at tanken på oldinger i komiteen byr meg mindre imot. En gjeng med geriatriske tilfeller som sitter der og vurderer og veier med høreapparater som piper, og jeg har null interesse av å forklare meg overfor jevnaldrende, mitt udugelige kull, jeg kjenner dem, jeg gikk i klasse med dem, hadde godteritime med dem, lagde gapahuker med dem i åttende, rev av lettøl-etikettene på flasker mens vi lot som vi ble drita oppe på Frysja der vi sto i våre Buffalo-sko og Sefa-bukser overfor det skjebnesvangre valget mellom Fugees, Spice Girls og Alanis Morisette.
Når Olav Trygvason greide å gå utenbords på tyve årer, da må vel jeg greie å holde balansen på to byer? Kanskje jeg bent fram er en rik fyr ... Og aldeles ikke uten håp for framtiden, i virkeligheten ganske lys til sinns, og med krefter i behold, drog student Valemon Gristvåg fra Trondhjem/Trondheim - halvt draug, halvt menneske - sin motorsykkel opp på fortauet foran No 344 i Rue de Vaugirard. Stjele seg litt solskinn som niste ... Han var i Paris.
Langt flyr den som unnflyr sine egne. Det er en tung sannhet. Men om den var tung for en gammel romer, så er den dobbelt tung for en ung nordmann ...
Janet Frame - Ansikter i vannet
"Omtale fra Den Norske Bokdatabasen:
Istina Mavet, bokas hovedperson, blir tatt hånd om av samfunnet og tilbringer nesten 9 år av sitt liv på sinnssykehus. Skildringen er fra New Zealand i 50-årene, men gir ekko i mange land. Det er insulinbehandlingens, elektrosjokkenes og lobotomiens tid. Om å være menneske ved yttergrensene av det en kan bære."
I den sosialrealistiske 1800-tallslitteraturen ender det som regel med bryllup eller død. Helst begge deler.
Mekanismer er ikke lover. De er ikke engang regler. De er vesenstrekk ved fortellekunsten som man som forfatter kan velge å a) avvise, b) plagiere, eller c) - som Per Petterson - lære seg å beherske.
Dyktig bruk av fortellingens mekanismer er nesten alltid et spørsmål om variasjon.
(Flette en flåte av bisetninger, slik som denne, som legges i forbandt med hverandre, for så å knytte fast en taustump helt foran der, og skyve hele tekstflåten forsiktig ut i mørk tjennputt, før den så sakte trekkes mot utoset, der tekstlige understrømmer alltid ligger og virker på lur, før så siget begynner å dra. Og hvorfor det? For at jeg selv skal kunne flyte videre, det vil si tenke, og dermed eksistere, og på den måten frakte meg selv over tidsdyp og steinete stryk, før jeg nå endelig får stå på fast land.)
Det er naturligvis en prøvelse å leve med vissheten om at man er så mye smartere og djuptenkt enn alle andre. Men det som gjør at jeg holder ut, tross alt, er at jeg stort sett er sur og irritert, og ikke har noe ønske om å snakke med noen, og på den måten makter jeg å holde kjeft om hvor intelligent jeg er. Sånn sett er jeg heldig stilt, for jeg har ikke så mange å henvende meg til. Og dermed er jeg ikke så ofte sur og gretten heller. Kun når jeg møter folk, har jeg lett for å være sur.