Bokelskere.no

Ikke alle bøker om vandrehistorier er like spennende som de utgir seg for å være ...

Urban Legends, altså vandrehistorier er det nesten det samme som skrekkhistorier bare at vandrehistorier påståes å være sanne, og det skal gjerne ha hendt med en venn av en venn slik at vandrehistorier blir kjent, får "troverdighet" og det gir større effekt!

Vandrehistorier har alltid fascinert meg, spesielt de grøssende variantene. Jeg har spesielt sansen for japanske vandrehistorier fordi det japanske folk er veldig overtroiske. Det mange kansje ikke vet er at det er populært i Japan å fortelle hverandre spøkelseshistorier når det er sommer for da er det ganske varmt der og de forteller hverandre spoøkelseshistorier for å kjøle hverandre ned. Grunnen til at jeg liker japanske vandrehistorier så godt er at de er grøssende gode og har en helt annen undertone enn de amerikanske.

Men nok om det siden dette er en bok med en samling av amerikanske vandrehistorier. Jeg ville bare gi et innblikk i hvorfor jeg er interessert i vandrehistorier. Jeg synes det er et spennende konsept. Da jeg begynte å lese i Urban Legends (Strange Stories Behind Modern Myths) håpet jeg å få lese mange, nye vandrehistorier, men dessverre visste jeg av de fleste fra før. Så det var ikke noe nytt der i gården.

Boka deles opp i forskjellige kategorier slik som: mat og drikke, rare måter å dø på, du kommer ikke til å tro det, mangfoldige gærninger og noen andre kategorier til. Under hver vandrehistorie står det noen fakta om den historien.

Jeg som har lest en del vandrehistorier fra før av, var ikke dette en bok som bød på så mye nytt, så denne boka er vel mer som et oppslagsverk for de som er nybegynnere og som vil prøve seg på denne sjangeren. For meg ble det mest oppramsing av de mest kjente vandrehistoriene og ikke noe særlig mer enn det. Dessuten føltes skrivemåten både kjedelig og hadde dårlig innlevelse. Det skapte ingen stemning, hverken grøssende eller ekle. Det ble ingen stemning av det, og det er jo et savn når man forventer å lese noe skrekkelig med grøssende undertoner, men det var det ikke i nærheten av.

Synes alltid at det er litt stas når slike samlinger har med illustrasjoner og det har denne, men det er bare så synd at de er så få og er en smule tamme. De klarer ikke å fange opp stemning eller gi meg lyst til å studere dem særlig lenge.

Andre bøker jeg har lest om vandrehistorier er: Scary stories to tell in the dark, More scary stories to tell in the dark, Scary stories 3: More tales to chill your bones. Disse tre bøkene er gjenfortalt av Alvin Scwartz.

Og jeg har lest: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Hvis jeg skal anbefale bøker om du vil bli bedre kjent med vandrehistorier eller ha noen skrekkhistorier å lese for Halloween som nå nærmer seg, anbefaler jeg gjerne de tre bøkene av Alvin Schwartz fordi de vandrehistoriene er kort og enkelt fortalt og de herlige illustrasjonene skaper rett stemning for Halloween.

Urban Legends (Strange Stories Behind Modern Myths) av A.S. Mott ble dessverre for tamt for meg og en skuffelse. Syntes heller ikke at forfatteren gravde dypt nok i bakgrunnshistorien for disse vandrehistoriene slik at man ble noe klokere om opphav og ikke kom med nok fakta rundt vandrehistoriene. Det var heller ikke mye nytt innen denne sjangeren å hente, og historiene ble fortalt uten sjel. Boka var ikke annet enn grei tidsfordriv.

Det har stort sett regnet i hele uka og det passer meg bra. Høsten har startet for fullt og håper denne årstiden varer en god stund før vinteren kommer.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Ubuntu av Jan Sæterli. Jeg leser fremdeles i Guder & monstre av Laini Taylor, og har som mål å bli ferdig med den i helga og ved siden av leser jeg Høytleseren på 06.27-toget av Jean - Paul Didierlaurent. Blir jeg ferdig med en av disse og får tid til overs skal jeg begynne på Forbannet av Tonje Tornes.

Kos deg videre med lesingen og god helg:)

Synes at høsten er mer stemningsfull enn sommeren jeg da:) Håper du kommer over mange gode bøker nå som leselysten din er tilbake for fult slik at jeg kan få noen anbefalinger underveis:)

God høst til deg også:)

Har alle butikker gode intensjoner? ...

Det er ingen hemmelighet at Stephen King er min store forfatterhelt og det er vel hans bøker jeg har lest aller mest av. Leste masse av ham da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, og etter det tok jeg flere års pause (av og til må man ta pause fra sine favoritter også) og jeg begynte å lese av ham igjen rundt 2009. Needful Things er en av de få uleste bøkene jeg hadde av Stephen King og det var på tide å lese den.

Leland Gaunt er ny i småbyen Castle Rock og han har åpnet den mystiske butikken Needful Things som alle snakker om. Butikken består av antikviteter, og prisen på disse varene gjelder ikke penger, men heller tjenester. Leland Gaunt har et talent for overtalelser, og han kan det med å sette folk på prøve. Når noen ser noe de vil ha i butikken, betaler de det ikke med penger, men med en tjeneste. Eieren av butikken vil at kundene skal gjøre ham en tjeneste, gjerne ved å sette innbyggerne opp mot hverandre uten at de er klar over det selv for Leland Gaunts personlighet kan være nokså hypnotiserende, og før noen vet ordet av det blir småbyen Castle Rock snudd på hodet og ingenting er som før.

Stephen King har skrevet mye rart oppgjennom årene, ingen tvil om det og han har ennå ikke pensjonert seg (takk og lov!), Men dette er en av de eldre bøkene hans og Needful Things ble utgitt i 1991. Da var jeg åtte år og for ung til å lese noe av Stephen King. Kings beste bøker ble skrevet rundt 70 - 90 - tallet. Han har skrevet noen gode bøker i moderne tid også (blant annet Duma Key), men synes han var aller best før i tiden. Bøkene hans var mer grøssende og hjemsøkende da.

Needful Things er en bok som er en smule vanskelig å forklare fordi den er nokså spesiell og handlingsreferatet gir nok ingen stor innblikk, men Stephen King er jo tross alt en svært original forfatter så det er ikke like enkelt å forklare hva bøkene hans handler om bestandig. De må leses! For det er ingen som har plot og skrivemåte som ham. Helt ærlig så klarer jeg ikke å sammenligne ham med noen andre forfattere og det er også en av grunnene til at jeg liker ham så godt. Han kan skrive om alt mulig og samtidig virke svært troverdig. Han kan skrive om alt fra klovner til levende biler og fremdeles virke overbevisende i skrivemåten hans. Det er helt utrolig. Derfor liker jeg best å lese bøkene hans på engelsk istedet for norsk for i oversettelsen hans så føler jeg at han mister på en måte fortellerstemmen. Det blir bare ikke det samme.

Hva jeg likte aller best med denne boka var butikkeieren Leland Gaunt som var svært mystisk, smigrende og høflig, og er en type man aldri blir helt klok på. Og jeg likte også at boka hadde så stor persongalleri. For mange kan det være både forvirrende og uengasjerende, men jeg liker at bøker ofte skifter perspektiv og jeg følte jeg ble godt kjent med mange av innbyggerne i Castle Rock. Kings bøker stammer som oftest fra hjemstaten hans, Maine. Det jeg ikke var så begeistret for var at til tider gikk handlingen litt trått. Det har ikke noe å si for meg at boka var på over 900 sider. Jeg har lest tykke engelske bøker på tusen sider før. I 2010 leste jeg IT av samme forfatter som var på 1376 sider. Den boka var mer engasjerende enn denne fordi den var mer fascinerende og hadde en mer grøssende undertone enn Needful Things. I Needful Things savnet jeg mer grøssende episoder, mer fart i handlingen, og noe som sjokkerte. Så dette ble litt tamt til Stephen King å være ... Men han skal ha takk for et svært fargerikt persongalleri i denne boka! Og Stephen King skriver som vanlig svært levende slik at man nesten kan høre bjella klirre hver gang en kunde går inn og ut av butikken.

Needful Things er som sagt ikke Kings beste, men heller ikke hans verste. Dette er en god bok hvis du vil ha noe avslappende og grei underholdning, men vil du ha noe mer skremmende bør du velge noen av hans andre bøker. Boka ble filmatisert i 1993, og den har jeg sett, men jeg anbefaler heller boka istedet for filmen. Selv om dette ikke var en overveldende bok av Stephen King, var den likevel underholdende og verdt å få med seg.

Har du noen gang angret på noe? ...

Denne leste jeg tidligere i sommer, og tittelen er på engelsk, men innholdet er oversatt. Dette er en psykologisk thriller om en mor, Yvonne som er i begynnelsen av femtiårene, er gift, har en respekterende jobb og har to voksne barn, som blir kjent med en ny side av seg selv. Hun møter en fyr hun ikke kjenner fra før og det ene fører til det andre, og samtidig kan hun ikke tro at hun er med på det fordi hun egentlig ikke er sånn. Hun er veldig opptatt av rykte. Dessuten har hun en viktig jobb og familie å tenke på ... Men det er noe med den fyren hun ikke klarer å motstå, men vil det vare uten at hun får alvorlige konsekvenser av det?

Jeg har alltid hatt sansen for psykologiske thrillere, men i det siste har det kommet mange dårlige og oppskrytte bøker fra den sjangeren slik som; Gone girl (Flink pike) av Gillian Flynn, Piken på toget av Paula Hawkins, Alex av Pierre Lemaitre, bare for å nevne noen, og de har vært så hysteriske og banale, på grensen til latterlig at man på en måte mister håpet for denne sjangeren. Men likevel så gir jeg meg ikke og håper at en psykologisk thriller får meg til å grøsse og hjemsøke meg lenge etterpå istedet for at man sitter der i vantro og ikke vet om man skal le eller gråte. For mange av de psykologiske thrillerne jeg har lest i år har vært så banale at de har vært mer komiske enn spennende, for å være helt ærlig.

Apple Tree Yard er en av disse "komiske" psykologiske thrillerne som man ikke helt klarer å ta på alvor. For det første er det nesten som å lese en av disse såpenovellene som man finner i ukeblader som Hjemmet. Tonen blir for kvinnelig, for såpeaktig og man skjønner med en gang hva som kommer til å skje og hvordan det vil ende. Ingen overraskelser der i gården, noe som er meget viktig når det gjelder psykologiske thrillere. Når jeg leser en psykologisk thriller forventer jeg å bli overrasket, sjokkert og at boka vil sitte lenge i leseren etter at boka er lest ferdig. Men i denne boka fikk jeg ikke noen av delene. Innholdet føltes etter hvert langtekkelig og lite engasjerende. Jeg følte heller ingen stor sympati for personene i boka. Yvonne, hovedpersonen, kan bare takke seg selv for at hun rotet seg bort i denne skandalen. Det er hennes egen skyld og hendelsene er så forutsigbare at det er nesten pinlig vondt ...

Hadde heller ikke helt sansen for fortellermåten. Forfatteren veksler mellom jeg og du perspektiv. Jeg perspektiv er jeg er vant til, men har ikke helt sansen for du perspektiv fordi da føler man seg som en passiv leser istedet for å få sjansen til å leve seg inn i boka. Man blir på en måte stående utenfor og observere istedet for å leve seg inn i boka som leser.

Et eksempel på du perspektiv fra boka:

Du kommer for sent. Du virker åndsfraværende da du kommer inn, som om du fortsatt har noe du tenker på, og du sukker og smiler til meg, sier idet du setter deg: "Et øyeblikk bare, jeg er straks tilbake." Så tar du fram tre telefoner og sjekker hver av dem, før du en for en putter dem i lommene igjen. Jeg har aldri kjent noen som har så mange elektroniskie duppeditter som du ser ut til å ha. Hva er det du driver med, egentlig, og hvorfor er du så unnvikende?

Apple Tree Yard er en bok som virket spennende i begynnelsen, men som fort ble for såpeaktig og komisk istedet for skrekkelig spennende, som jeg hadde håpet den ville bli. Språket ble for damete og handlingen i boka for usympatisk og stort sett kjedelig. Alt i alt var denne boka en real skuffelse ...

Nå er det endelig høst her og det er den beste og fineste årstiden! I dag har det høljet ned, vært kjølig og det har vært en del vind (just the way I like it), Har også sansen for mørketiden.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig En mørkere himmel av Mari Jungstedt & Ruben Eliassen, og Ord på S av Guro Hoftun Gjestad.

Nå leser jeg Guder & monstre av Laini Taylor som er siste bok i Ønskemesterens datter trilogien, og jeg har så vidt begynt på Ubuntu av Jan Sæterli.

Så det blir variert lesestoff denne helga også. Får lese mer skrekk som er min favorittsjanger i neste måned da det er skrekkmåned:)

Og det er godt å vite at du leser for fullt igjen:)

God helg og god høst:)

Det er vel en psykologisk thriller og en av de få bøkene jeg har likt fra den sjangeren. Det er en sjanger jeg liker godt, men det har kommet mye av den sjangeren også som har vært helt på bærtur:) Det er sjeldent man finner en kvalitetsbok innen den sjangeren, men av og til skjer det:) Selv om den var forutsigbart for meg også var den likevel spennende:)

Er det noen her inne som har denne boka og vil selge den til meg? Har lett etter den overalt i flere år...

Dette er den første boka jeg har lest av Jørgen Jæger og den gjorde et veldig godt inntrykk!

Monster ble lansert i begynnelsen av september og jeg fikk den som forhåndseksemplar og leste den en måneds tid før lanseringen. Ligger litt etter med anmeldelsene, så derfor kommer denne anmeldelsen litt på etterskudd. Men slikt skjer. Leser bøker fortere enn det jeg skriver. Og av og til blir det vel mange bøker å skrive om, men det gjør ikke noe. Det gir meg noe å gjøre.

Jeg har aldri lest noe av Jørgen Jæger før. Hvorfor aner jeg ikke, men bedre sent enn aldri! Litt skeptisk i begynnelsen for jeg har bare hørt positive ting om forfatterskapet hans og får bøker/forfattere masse skryt blir jeg automatisk skeptisk for jeg har ofte ikke likt bestselgere og synes mange av dem får ufortjent mye oppmerksomhet. En bestselger trenger nødvendigvis ikke å være bra. Det har jeg opplved mange ganger og det er heller ikke meningen å være så kresen, men når man leser mye oppgjennom årene så blir jeg mer og mer kresen. Jeg kan ikke noe for det ...

Monster handler om en mor og en ung datter som lever et skjult liv i frykt for at eksmannen hennes skal finne dem. Moren, Anne Dahl har funnet seg en ny mann i livet som hun er samboer med, og de tre lever et godt liv sammen. Selv om Anne Dahl og datteren har skiftet identitet og har startet et nytt liv uten eksmannen, lever hun i konstant frykt for at hun en dag vil bli avslørt og at han kanskje vil finne dem igjen. Hun vet hva han er i stand til og tyranniserer helt til han får viljen sin. Han er en sånn fyr. En fyr som ikke vil leve uten henne og tar ikke et nei for et nei, derfor lever Anne i frykt for at han skal finne henne igjen.

Til tross for den svært levende frykten har hun og datteren Thea og Annes nye mann et godt liv og prøver å nyte det, men vil lykken vare?

Som sagt er dette den første boka jeg har lest av Jørgen Jæger og han har fått mye skryt for bøkene sine, spesielt denne. Og bøker som blir hauset opp har jeg alltid stor tvil til. For ofte har jeg ikke vært enig med andre når det gjelder såkalte bestselgere, men for en gangs skyld (selv om det ikke skjer ofte) må jeg si meg enig at dette er en god krim og vel så det. Mange bøker jeg har lest i det siste har enten skuffet, spenningen har dødd halvveis i boken så jeg nesten kjedet meg ihjel og ikke alle bøker jeg leser er like engasjerende, men denne boka hadde en fin og jevn flyt der noe skjedde hele tiden. Selv om noe var forutsigbart og man skjønte hvilken vei dette førte, så gjorde det ikke noe fordi det var spennende å lese likevel. Man blir så godt kjent med disse personene. Ole Vik var en fengslende og livlig lensmann å bli kjent med, og de andre personene i boka var både troverdige og man følte på en måte med dem. Ofte leser jeg bøker der karakteroppbygninger er så dårlig gjennomført at jeg bryr meg nada om dem, men her blir man kjent med dem og man føler det de går gjennom. Man føler anspentheten, frykten og alt som hører med boka.

Selv om jeg ikke har lest de tidligere bøkene med Ole Vik i hovedrollen, så blir man ikke "lost". Man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, og man får alltid tilbakeblikk om hva som har hendt tidligere så det føles hverken rotete eller villrådig. Man blir godt kjent med Ole Vik på privaten og på jobb, så følte ikke at det gjorde noe at jeg ikke har lest de tidligere bøkene. Foretrekker jo som regel å lese første bok i en serie, men hvis man ikke trenger å lese bøkene i slavisk rekkefølge så gjør det ikke noe, og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese de andre bøkene av Jørgen Jæger også. For jeg fikk mersmak.

Mens man leser denne boka så er det trist å tenke på at det er mange familier som lever sånn. De lever skjult for noen de en gang hadde elsket. Hvor rart og skremmende er ikke det; å frykte noen så mye de en gang de har elsket høyt? Kan ikke forestille meg det og synes synd på familier som må gå gjennom noe sånt.

Monster har sine svakheter (fleste bøker har sine svakheter), og denne bokas svakhet var forutsigbarheten, men som nevnt tidligere så gjorde det ikke noe. Selv om man skjønner hva som kommer til å skje, var personene såpass spennende å lese om og historien hadde så fint driv at man bare ble nødt til å lese videre. Jeg er ikke en person som strør rundt femmere og seksere, det skal mye til for jeg er en ganske kravstor leser, men Monster er definitivt en av de beste bøkene jeg har lest i år, og den ble kåret til månedens bokanbefaling (august) på denne bloggen.

Her har de ein del gode avsnitt å sjå fram til.

Tidligere denne uka leste jeg Kims lek (En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen) av Sun Heidi Sæbø.

Nå leser jeg: Maktspillet (sympatiske teknikker for å bestemme over alt og alle) av Henrik Fexeus og En mørkere himmel av Mari Jungstedt & Ruben Eliassen. Hvis jeg blir ferdig med en av disse, og får tid til overs skal jeg begynne på Guder & monstre (Ønskemesterens datter, #3) avLaini Taylor.

Selv om skrekk er favorittsjangeren, liker jeg også å lese litt variert:)

God helg til deg også:)

Hva er de så redde for å se?...

Kaotiske og voldelige tilstander skjer verden rundt, og ingen skjønner noe. Det eneste de vet er at de må komme seg i sikkerhet. Etter mye om og men havner hovedpersonen Malorie i et hus med andre fremmede mennesker. Døra er godt låst og alle vinduene er dekket med noe slik at de ikke kan se ut, og de må leve av veldig lite mat. Det alle har til felles er at de har mistet noen nære og som de var glade i; i denne rare, nye utviklingen i verden. Det er noe der ute som de ikke må se for da skjer det noe fælt. Noen år senere har Malorie to barn (hun var gravid da hun ankom huset) og hun har en gutt og en jente. De tre forlater etter hvert huset med et bånd over øynene. Mens Malorie ror en gammeldags båt ned en elv i nærheten av huset sammen med barna, ber hun dem om at uansett hva som skjer, må de lytte godt og aldri ta av båndet for øynene. Kommer de tre til å overleve denne katastrofen og hva skjer med dem hvis de ser det de ikke skal se?

Utrolig dårlig forklart om hva boka handler om, men den er vanskelig å forklare uten å røpe for mye og jeg vil for all del ikke røpe noe. Jeg hadde høye forventninger til denne boka for jeg har veldig sansen for mørk litteratur. Alt som heter skrekk (grøss) og psykologiske thrillere er sjangre jeg leser mest av selv om jeg også har lest mye variert de siste årene.

Grunnen til at denne boka ikke innfridde mine forventninger er selve formidlingen. Om det er oversetteren sin "feil" eller om den er bedre skrevet på originalspråket vet jeg ikke, men syntes at mye av det samme hendte om og om igjen og det var lite driv i selve handlingen. Kjedelig språk generelt. Jeg klarte ikke å føle frykten eller klaustrofobien som karakterene i boka følte. Og jeg ble heller ikke spesielt nysgjerrig på hva det var de var så redde for å se; om det var aliens, zombier eller noe som ikke kunne bli sett. Ærlig talt så brydde jeg meg ikke så mye om det, og fikk heller ingen tilknytning til noen av karakterene. Likte spesielt ikke hovedpersonen Malorie som bare virket kald og en smule selvopptatt?

Personlig savner jeg å lese skremmende bøker som kryper under huden på meg, men dessverre er det altfor lenge siden sist og det var det jeg håpet ville skje med denne boka, men det gjorde det ikke. Det var en bok som hverken skapte frykt, spenning eller ga meg gåsehud.

Lukk øynene er en bok med stor potensiale, men som på en eller annen måte ikke fikk riktig utfolde seg slik at den ble intens. Jeg savnet mer intensitet, undertoner og flere perspektiver. Dette er som sagt en vanskelig bok å forklare og synd at denne boka ikke ble en favoritt i og med at jeg har stor sans for skrekk, og har lest mye av det oppgjennom årene. Alt i alt, grei tidsfordriv, men ikke noe særlig mer enn det ...

At Josh Malerman blir sammenlighet med Stephen King er helt feil for Stephen King kan ikke sammenlignes med noen, bare så det er sagt!

Tok noen internettfrie dager tidligere denne uken så derfor jeg er litt forsinket med å svare dette innlegget.

Jeg bor i Sør - Trøndelag så jeg trenger ikke å bekymre meg for flom selv om det har vært en del regn, men det betyr bare at høsten er endelig kommet og det er min favorittsårstid:)

Jeg er snart ferdig med Det som ikke vokser, er døende av Jesper Weithz, og jeg er godt i gang med Kims lek (En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen) av Sun Heidi Sæbø.

Blir det tid til overs skal jeg begynne på Maktspillet (sympatiske teknikker for å bestemme over alt og alle) av Henrik Fexeus.

Så her er det en thriller, bok om en historie basert fra virkeligheten og en "tullebok".
Blandet drops for å si det sånn:)

Ha en fortsatt god helg og det er godt at du leser jevnlig igjen:)

Ja, så vart det ikkje Huckleberry Finn likevel. For meg låg både denne romanen (som all moderne litteratur spring ut av og Onkel Toms hytte klar til å ta over etter Ulysses i cd-anlegget i bilen, så eg helste med glede desse to framlegga. Eg begynte alt på Huckleberry Finn, i Zinken Hopps norske språkdrakt, her om dagen. Og kven les? Johannes Eckhoff, stemma frå Barnetimen for dei minste og Laurdagsbarnetimen! Ikkje berre kom barndommens rike att gjennom Marks Twains roman som eg las opp att og opp att i yngre år, men som eg nå ikkje hadde lese på eit halvt hundreår, men også alt eg forbind med Johannes Eckhoffs stemme vart levande att. Eg kom òg på at eg i tredje klasse på realskolen vart teken ut til statist da Riksteatret gjesta heimplassen min med Max Frischs Andorra; tre lange gutar skulle vere soldatar og gå over scena, og der var Johannes Eckhoff med, Ingolf Rogde òg, og Erling Lindal, så eg har, på ein måte, i alle fall, spelt mot desse tre, utan at det, så vidt eg kan sjå, har sett varige spor i norsk teaterhistorie.

Eg får halde fram med Huck Finn, Jim og dei andre. Buddenbrocks las eg for nokre år sidan, og når eg seinare skal ta føre meg dei høgdepunkta i tyskspråkleg litteratur som eg ennå ikkje har lese, kjem eg ikkje til å ta att denne store romanen, trur eg, heller konsentrere meg om andre verk av Thomas Mann. Eg har lagt inn ein del sitat frå verket som lesarane kan kose seg med, og eg vil så absolutt tilrå eit besøk i familien Manns hus i Lübeck (enkelte scener frå fjernsynsversjonen vart spelte inn der). Og for den som er interessert i Kielland (det burde nå alle bokelskarar vere), er Buddenbrocks fin å lese som etterverknad av Kielland. For det var han som begynte. Nyt Thomas Mann!