Bokelskere.no

Michelle Paver er et forfatternavn som har gått meg hus forbi. Noe som er skammelig siden jeg leser mye fra horrorsjangeren. MEN det er aldri for sent til å oppdage nye navn.

I gamle fotspor
Når man har lest og sett mye horror er det ikke mye som skremmer lenger. Man blir så vant til sjangeren at horror blir mer hjemmekoselig enn skremmende. Høydeskrekk var heller ikke en skremmende bok for min del, men det gjorde ikke noe for den hadde rikelig med atmosfære og det er viktig. I Høydeskrekk møter vi lege Stephen Pearce som er med broren sin, Kits og en gruppe fjellklatrere for å bestige Kangchenjunga. Året er 1935, og Stephen og Kits er ikke direkte bestevenner, men de går stort sett godt overens til tross for sine små feider. Sånn er det i fleste søskenforhold, og de skal følge den samme ruten som en tidligere klatrelegende. Stephen føler seg ofte utenfor gruppa av en eller annen grunn, og med på turen har de med sherpaer og en hund. Det negative med sherpaene er at de er svært overtroiske om det meste, og det kan til tider være for mye, men Stephen prøver å ignore det, og nyte turen. Han vil nå toppen mot allle odds. Under klatringen tar de pause på forskjellig baser, og Stephen føler seg ikke trygg på Leir To. Til og med hunden kan merke det, men kan flere merke det, eller er det bare de to? Stephen innbiller seg å se en skikkelse, og til og med atmosfæren er helt annerledes der, og ting forandrer seg når de finner en ryggsekk som tilhørte en fyr som omkom for flere år siden. De merkelige opplevelsene forsterker seg for ham etter funnet av ryggsekken. Har det noe med ryggsekken å gjøre, eller er det bare høydesyke som spiller ham et puss? Er han i ferd med å miste forstanden?

Dette er en kort horrorbok på bare 224 sider, men den rekker å by på mye. Høydeskrekk inneholder en god og realistisk historie til tross for de overnaturlige elementene som dras inn. Hovedpersonen er både spennende og komisk å lese om, og relasjonen hans til de andre er også spennende å lese om i seg selv. Han er utenfor gruppen og merker det godt, likevel prøver han å nå sine ambisjoner, og gjør det som føles rett for ham. Det er jo også vanlig at brødre og søsken ellers har sine feider, både små og store.

Til å ta og føle på
Dette er ingen skremmende historie i og med at boka er stemplet som spøkelseshistorie, men Paver kan virkelig å skape atmosfære. Hun beskrive værskiftninger, ensomhet og isolasjon veldig bra. Det er nesten som å ta og føle på det. Man kjenner kulda, både fra været og menneskekulde og man føler villrådigheten som hovedpersonen av og til går gjennom. Forholdet mellom hovedpersonen og hunden er også et morsomt tislkudd.

Dette er en god, men kort historie med herlig atmosfære. Det er en god, gammeldags spøkelseshistorie som ikke like ofte blir fortalt, noe som er synd for det er visst psykologiske thrillere med "det store" sjokktwisten som styrer bokbransjen for tiden, virker det som. Jeg liker det også, men av og til kan det bli for mye av det, så dette var en forfriskende pust fra det samme vante. Da mener jeg ikke at historien i seg selv er original eller overraskende, men det var deilig å lese noe annet. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Michelle Paver, så Dark Matter er allerede bestilt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Blir man noensinne for gammel for bæsjehumor?

Politikk blandet med bæsjehumor
Billy, Bjartmar og Benny er brødre og Billy er på samme event som President Donald Promp. Eventet heter Den - store-pisspreik-prisen. Han er uheldig og havner i sveisen til Donald Promp uten at han selv merker det, og det vekker stor oppmerksomhet i sosiale medier. Det gjør Billy til kjendis. Brødrene til Billy tror han trenger å reddes, men lillebror Billy stortrives i den nye kjendistilværelsen. Han nyter oppmerksomheten og alle liksene han får på sosiale medier. Klarer brødrene hans å redde ham, eller kommer han til å bli sittende fast i håret til Donald Promp for alltid?

Denne boka er anbefalt for barn mellom seks og ni år. Boka er lettlest for den inneholder ikke mye tekst og teksten er stor, og illustrasjonene er gøyale. De som er yngre enn seks år vil nok også sette pris på boka selv om de ikke forstår hele innholdet, men fleste barn liker å snakke og lage vitser om bæsj, så illustrasjonene om brødrene bæsj vil nok falle i smak for barn flest. Selv er jeg nok for gammel og ferdig med bæsjehumor stadiet. Det er ikke helt min type humor lenger selv om boka er full av sarkasme, som ER min type humor, men bæsj er bæsj. Føler meg litt for gammel til å le av slikt innhold.

Kjent bruk av Twitter
Er også litt lei av at amerikansk politikk blandes inn overalt. Jeg er selv svært interessert i amerikansk politikk og har vært det siden 2001, men av og til kan det bli vel mye av det også, og man blir etter hvert foret opp. Liker Donald Promps bruk av Twitter i boka, da. En fulltreffer. Det er ikke bare amerikansk politikk og en gjesterolle av President Pruttin som ikke engasjerer helt, men historien blir vel forutsigbar for oss voksne.

Selv om boka blir vel forutsigbar og humoren hakket for barnslig for oss voksne, vil nok den rette målgruppa like boka og synes at den er gøyal, da de liker denne type humor. Dette blir også en kort anmeldelse enn det jeg er vant til, for det er begrenset for hva man kan skrive om siden boka kun består av 56 sider, og man vil jo ikke avsløre noe. Fin bok å få med seg, men personlig likte jeg illustrasjonene bedre enn selve historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvor mange skjeletter i skapet har du?

Frustrert frue leker detektiv
Clara er nybakt tobarnsmor og venter på at hennes ektemann, Nick og eldstedatteren Maisie skal komme hjem fra ballettkolen. På veien hjem har Nick lovt å ta med middag. Clara venter og venter, og skjønner ikke hvor det blir av dem. På døren dukker det opp noen ukjente, og hun får en fryktelig beskjed om at Nick og Maisie har kommet utfor en alvorlig bilulykke. Maisie kom helskinnet i fra det, mens Nick er på sykehus, men hans liv er ikke til å redde. Hvordan skal Clara komme seg over sorgen og samtidig ta seg av to barn alene, en fireåring og en nyfødt? Samtidig har hun en dement mor som sjeldent husker noe, og en far som prøver å stille opp for sin demente kone og datteren, Clara. Politiet hevder Nick kjørte for fort, og at det var derfor han havnet utfor svingen. Men Maisie, som var passasjer, forteller noe i gåter som får Clara til å bli mistenksom. Ble Nick utsatt for en ulykke fordi han kjørte for fort (noe han var kjent for), var noen etter dem for å skade dem, eller ville Nick ta selvmord? I all sorgen klarer ikke Clara å fokusere på annet enn å finne ut av sannheten, og setter i gang sin egen etterforskning.

En siste løgn virket til å være en mørk og dyster psykologisk thriller, og man skal være forsiktig med forventninger. Har lært tidlig at det lønner seg ikke å ha forventninger til bøker eller filmer fordi man blir så lett skuffet, og samtidig klarer man ikke alltid å la være. En siste løgn er merket som psykologisk thriller, men for min del opplevde jeg den mer som en chick-lit fordi det ble for mye ammetåkeprat og klaging på søvnmangel. Dagens mødre har en tendens til å oppføre seg som ingen har vært mødre før dem, og de fleste vet jo konsekvensene når man blir gravide. Det er mye som må ofres, så det er ikke noe nytt. Når jeg leser psykologiske thrillere, horror eller krim vil jeg gjerne ha noe mørkt og dystert. Ja, det er normalt at noen av karakterene blir gravide, det betyr en historie som er i utvikling, men konstant mas om graviditet, fødsel, søvnmangel og ammetåke i nesten hver kapittel kan bli litt vel mye. Det er ikke det jeg vil lese om.

For mye om det samme
Når jeg leser en psykologisk thriller vil jeg lese om noe utspekulert, gjerne mord og groteske ting. Ikke følelser rundt graviditet og fødsler for det er ikke noe for meg å lese om. Da hadde jeg valgt helt andre bøker. Det eneste jeg likte denne med boka var vekslingen mellom Clara og Nicks perspektiv i annenhver kapittel. Nåtiden for Clara og tiden før Nicks død. Jeg likte å lese fra Nicks perspektiv best for det var også karakteren jeg hadde mest sansen for. Han har åpnet en tannlegeklinikk som går fint i begynnelsen, men så går det nedover, noe som er synd siden han har satset alt av penger og alt annet på det. Boka setter også viktig fokus på negative omtalelser angående en arbeidsplass og hva det kan gjøre med mennesker; at det kan gjøre mer skade enn man tror og det er nettopp det Nick opplever. Han får mange negative anmeldelser online angående hans arbeidsplass og han prøver å skjule det for Clara for han vil ikke skuffe henne. Samtidig blir han satt i dårlig lys av en pasient som ikke har gode hensikter, som han også skjuler for Clara. Til tross for sine problemer prøver han å gjøre sitt beste, selv når ting er på det mørkeste. Han mener ikke å skjule noe for Clara, men han vil ikke stresse henne mens de venter sitt nye familiemedlem. Han prøver å gjøre det riktige selv om dømmekraften ikke alltid er like god, og man kan ikke annet enn å føle sympati for ham. Boka er også et eksempel på at det er menneskelig å ha skjeletter i skapet, bare at noen har mer enn andre. Har heller ingen tro på at noen er helt feilfrie, Det stiller også spørsmål rundt hvor mye man egentlig kjenner sine nærmeste eller ikke ...

Men bortsett fra det var nok ikke En siste løgn en bok for meg. Tonen og handlingen ble for chick-lit aktig istedet for ordentlig psykologisk thriller, og handling og avsløring ble for opplagt. Ingenting sjokkerer og ting blir for platt, også de fleste av karakterene. Dette ble for skolestilaktig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Odd Singsaker får vel mye å stri med ...

Singsaker får nye interesser
Odd Singsaker er på forfatterevent med sin gode venn, Siri, og kommer akkurat for sent på sykehus til å rekke fødselen til sin kjære. Han er en mann som begynner å dra på årene, men er nå nybakt far. Pappapermisjon gir ham et lite snev av angst siden han helst vil være på jobb, spesielt nå som det er ting på gang. Kollegaene hans prøver så godt de kan å overtale ham til å bli værende hjemme, men gir til slutt småoppdrag til ham angående deres nye sak, slik at han ikke skal bli helt tullete av å være hjemme.

I Alle kan drepe vandrer man fra nåtid til fortid. Tiden spinner fra sommeren 1992 til sommeren 2014. Under en sommerjobb i Norrtälje blir en gjeng ungdommer kjent med hverandre på godt og vondt. Selma er vel den som "styrer" gjengen. Hun er i hvert fall en person som de andre respekterer. Hun er en kreativ sjel og liker å leke .Men det kan bli vel mye og de andre er usikker på om hun mener alvor eller ikke med disse lekene sine. Senere, i 2014 blir en litteraturviter funnet død i sitt eget hjem i Trondheim og øynene virker å være kloret ut, fordi en bit av en negl blir funnet i det ene øyehullet. Kona til den døde blir under mistanke og har hun sterk nok alibi? Samtidig forsvinner Singsakers gode venn, Siri, og alt er bare kaos. Han må finne henne før det er for sent. Og har mordet på litteraturviteren noe å gjøre med den sammensveide gjengen i Norrtälje i 1992?

Tamme greier
Dette er en bok som stort sett har fått positive anmeldelser. Jeg ville like den, men fikk det ikke til. Jeg liker filosofien i boka og hvordan Brekke leker med tanken på krimsjangeren, blant annnet om krimsjangeren er litteratur eller ikke. Men for min del ble handlingen generelt for tynt og opplagt. Dessuten er jeg ikke spesielt interessert i å lese om bleieskift og oppgulp. Det er ikke den type krim og thrillere jeg er på utkikk etter når jeg skal lese fra disse sjangrene. Føler det ødelegger mye av spenningen selv om familieliv og utvikling er en viktig del for politietterforskere også. Men jeg er alltid mer interessert i sakene enn privatlivene deres i slike bokserier generelt. Skjønner også at det er viktig for forfattere at det er utvikling både i etterforskernes jobbliv og privatliv for at det skal bli mer virkelighetstro. Det er bare det at fødsler og spedbarnsstadiet er noe som ikke interesserer meg i bøker generelt for synes det er veldig kjedelig og uinteressant. Hadde jeg vært interessert i det, hadde jeg valgt andre bøker å lese. Når jeg leser krim og thrillere vil jeg ha "ordentlig" krim og thrillere. Ikke lange avhandlinger om ammetåke og mas om foreldre som vil tilbake på jobb.

Alle kan drepe er sjette bok i serien om Odd Singsaker. Selv har jeg bare lest en bok tidligere fra denne serien og det er Avgrunnsblikk som er den forrige, så jeg har ikke lest fra begynnelsen og ser heller ikke på det som et problem. I politikrimserier er det ofte en ny sak i hver bok og man blir gjerne godt kjent med karakterene så lenge det følger en rød tråd gjennom bøkene om bakgrunnshistoriene. Så det føles ikke som man faller av i det hele tatt. I noen serier er det pålagt å lese bøker i kronologisk rekkefølge, spesielt i fantasy og horrorsjangeren, men når det gjelder politikrimsjangeren er det ikke like "strengt". Jeg har lest mange politikrimserier uten å starte med begynnelsen, og synes ikke det har vært noen problem. Foretrekker selvfølgelig å lese fra begynnelsen av en serie, og når jeg ikke gjør det og hvis boka er spennende nok får jeg lyst til å lese fra begynnelsen senere. Det er enten eller.

Jørgen Brekke skaper et troverdig persongalleri som man blir godt kjent med. Det skal han ha ros for. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt. Likte også måten han filosoferer over krimsjangeren på. Bortsett fra det ble handlingen både for tam og for opplagt for meg. Det bydde på ingen overraskelser og heller ingen store spenningsmomenter. Må innrømme at jeg likte Avgrunnsblikk noen hakk bedre. Alle kan drepe er fort lest og fort "glemt".

Fra min blogg: I Bokhylla

Livet er nesten som et realtyserie; Man kan ikke stole på noen, eller kan man det?

Jeg er nok ikke største fan av Jo Nesbøs bøker. Jeg likte noen av Harry Hole bøkene, blant annet Marekors og Snømannen. De andre Harry Hole bøkene var så som så og den jeg liker minst er Flaggermusmannen. Etter Snømannen trengte jeg en Harry Hole pause. Denne gang har Nesbø kommet med en frittstående bok som er inspirert av Shakespears Macbeth. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest originalen for det har jeg ikke. Så det blir ingen sammenligninger fra meg. Det eneste jeg forbinder med Macbeth er at Alice Cooper hadde en gang en slange som het Lady Macbeth.

Hvem sier at politiyrket er kjedelig?
Macbeth er en hardbarket thriller om hevn, status, begjær og korrupsjon innen politiverdenen. Mange er opptatt av å ta vare på byen, MEN på hvilken måte? Er det virkelig for å beskytte innbyggerne fra dop og farlig forurensing, eller er de bare ute etter gjeve titler og makt? Denne Macbeth blir stadig overtalt av sin kjære Lady om å satse hele tiden. Sikte høyere, hva det enn måtte være. Selv eier hun et Casino, går i søvne og har mange rundt seg som respekterer henne som person og hennes avgjørelser. Det mange ikke vet er om hennes dystre bakgrunnshistorie. Macbeth som etter hvert må holde vakt når hun oftere og oftere går i søvne, fordi han er redd det skal skje henne noe. Han vil at hun skal bli normal igjen siden hun er hans klippe. Han kan ikke leve uten henne. I mellomtiden blir man kjent med Duff som søker hevn etter en voldsom personlig tragedie ...Nesbø byr på en dyster og heftig handling og persongalleri som er ute etter å redde sitt eget skinn, koste hva det koste vil. De ofrer alt. Boka innholder også sann og ulovlig kjærlighet.

Jeg fikk mange rare vibber mens jeg leste Macbeth. Jeg fikk både Batman, Sin City og Roger Rabbit vibber, av en eller annen grunn. Ganske forskjellige vibber, egentlig. Jeg er stor fan av Batman så hadde ikke noe i mot å få Batman vibber. Da jeg leste om Lady, forestilte jeg meg henne som Jessica Rabbit. Litt komisk i grunn.

Lettlest murstein
Dette er en bok på nesten 600 sider, men til tross for størrelsen, var innholdet veldig lettlest. Stadig er det noe som skjer, historien tar nye vendinger og vi blir kjent med flere sider av karakterene. Selv om persongalleriet består av mange karakterer, er det ikkerotete og man blir heller ikke lost av skifting av perspektiv. Det er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Jeg sier heller ikke nei til action. Macbeth består av rikelig med action. Boka er voldelig og grotesk på mange måter. Så det er ingen bok for sarte sjeler. For min del ble all dosen av action noe småkomisk. Kanskje det har noe med at det er i bokformat og ikke på filmlerret. Føler at noen scener egner seg best på lerret enn i bokformat, spesielt actionscenene. De ville ha hatt større verdi på skjerm og jeg ville nok ha likt historien bedre da. Et annet irritasjonsmoment er at det ble for mye pludring mellom voksne par, på grensen til barnslig. Klarer ikke å ta det helt alvorlig selv om det er ment å være macho. Skjønner det er en gammeldags greie at kvinner trenger menn til å "beskytte" seg, og menn trenger kvinner de kan beskytte, men det er andre tider nå. Dagens kvinner trenger ikke noen barnevakt eller noen å holde i hånden døgnet rundt.

Macbeth er en tøff versjon av Nesbø med mye action, men det blir for mye pludring og elskov for min del. Det ble ofte vanskelig å ta det seriøst underveis og actionscenene ville som nevnt, egnet seg best på skjerm. Hadde nok likt Macbeth bedre da.

Fra min blogg: I Bokhylla

En utspekulert morder går løs i Trondheim ...

Bestialsk morder herjer
Handlingen tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til 1918. Forferdelige ting skjer i Trondheim. En mann blir brent inne i et bygg, og andre groteske mord skjer på kort tid. Er det en seriemorder som står bak drapene? Det ofrene har til felles er at de er frimurere, men hvem ønsker dem død, og er det på grunn av at de er frimurere, eller ligger det noe annet og mer bak? Ved nærmere undersøkelse finner de ut at de syv dødssynder har inspirert morderen, men hvorfor? Klarer de å finne og stoppe morderen?

Dette er tredje bok av Jan Boris Stene om privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg, men min første. Selv om jeg ikke har lest de to andre bøkene, følte jeg ikke at det gjorde noe. For dette dreier seg om en ny sak og man blir godt kjent med privatoppdager Falkener og Dr. Wilberg. Det er et underlig "par". De er selvfølgelig ikke et par, men de samarbeider når et mord oppstår. De er noen morsomme karer som har en fin type humor og de forstår hverandre godt. De vet når de skal gi hverandre armslag og samtidig går de godt overens.

Det er morsomt å lese en bok med en handling som foregår i sin nærmeste by, for det er ikke ofte det skjer, og da er det lettere å se for seg stedene også. Det blir veldig virkelighetsnært, nesten litt hjemmekoselig. Ekstra morsomt er det å forestille seg sin nærmeste by slik det var før i tiden. Prøve å leke litt med fantasien mens man leser.

Måtte le litt av dette avsnitttet:

**Falkener dro på skuldrene. I det samme gikk det atter i døren. Denne gangen var det min utkårede som stod i døråpningen; vi skulle diskutere noen detaljer vedrørende bryllupet før hun reiste ut til Orkdalen igjen. Jeg sprang opp og geleidet henne inn.**

Selv bor jeg mellom Trondheim og Orkdalen, og det er ikke så langt, men valg av transport før i tiden var som kjent ikke så stor, men måtte le litt likevel. Det ble beskrevet som den store utflukten.

Fin tempo
Det er mye som skjer i Lucifers fall og det tar ikke lang tid før nye lik dukker opp som er drept på den ene bestialske måten etter den andre. Sånn sett skulle mon tro at dette var en hardbarket kriminalroman, men det er det dog ikke. For min del ble det mer kosekrim på grunn av bruken av lun humor og sarkasme mellom Falkener og Wilberg. Fikk litt Agatha Christie følelse av å lese boka. Ikke på grunn av lukket rom mysterie, for det er det ikke, men på grunn av den kosekrimfølelsen man får til tross for at innholdet er litt mørkt, men ikke hardbarket. Boka har også fin tempo. Det er stadig noe som skjer uten overdrivelse når det gjelder flyten i lesingen. Forfatteren bruker et nøktern tonefall til tross for alt det groteske som skjer.

Synes også at det er interessant med Falkeners dystre familietragedie om søsteren hans som led en alvorlig skjebne for tredve år siden, men fremdeles er det som et åpent sår for familien. Han blir aldri helt kvitt den tristhetsfølelsen og savnet etter henne til tross for mange år siden det skjedde. Det gir boka et større mysterie og man blir nysgjerrig på denne Falkener. Han er en sensitiv mann som også kan være en hard nøtt, som er god til å observere.

Wilberg er en laid-back mann som snart skal gifte seg med sin utkårede, men tåler ikke å se groteske mordscener så godt. Ofte føles det ut som om han er i feil yrke mens man leser siden han burde være vant til slike ting i hans yrke.

Lucifers fall er en krimbok med morsomme og underholdende karakterer, består av et plot som får en til å tenke på Se7en, og er veldig lettlest. Kunne ha tenkt meg mer atmosfære for dette ble litt for lettbent og stemningsløst for meg. Det ble ikke så mye motvekt, og når man leser mye krim, er det ikke lenger mye som overrasker. Så derfor endte Lucifers fall mer som kosekrim enn en uhyggelig kriminalroman. Men underholdende lesing var det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvorfor blir ikke den uskyldige og skjønne jenta meldt savnet?

Stormfull begynnelse
En umenneskelig storm er i ferd med å roe seg. Carol og Paul kommer trygt hjem etter et møte med adoptivbyrået. Samme dag oppdager Paul noe gjennom vinduet. Gjennom stormen tror han at han skimter noe eller noen i hagen, men hvem kan være ute i dette været, eller bare halluniserer han på grunn av uværet? Senere kommer Carol utfor en liten bilulykke. Bilen hennes treffer en jente som løper rett ut i veien uten å se seg for. Carol får veldig til omsorgsfølelse for jenta og får treffe henne på sykehuset. De knytter bånd ganske raskt og hun synes det er rart at foreldrene hennes ikke dukker opp, eller har meldt henne savnet. Jenta selv husker ikke hvem hun er eller hvor hun kommer fra. Foreløpig får hun navnet Jane Doe. Carol synes synd på henne og får en slags morsfølelse overfor henne. Siden sykehuset ikke kan oppbevare henne så mye lenger selv om hun har hukommelsestap, tar Carol og Paul henne med hjem hos dere for å ta vare på henne. De har lenge lengtet etter et barn selv og de bestemmer seg for å gi henne et hjem enn så lenge til noen sender en etterlysning etter henne. Carol sliter med mareritt selv om hun og Paul synes det er herlig å ha Jane hjemme hos seg. Siden Carol er barnepsykiater, vil hun prøve hypnose på jenta i korte perioder for å se om de finner svar på hvem jenta er. Senere planlegger de en hyttetur sammen, men Paul må bli ferdig med et parti av et bokmanus før han kan dra, men Carol insisterer å dra i forveien med Jane og han kan komme etter noen dager senere. Til tross for at Paul synes at Jane er en trivelig jente, stoler han nok på jentene til å dra alene på tur? Er det smart av ham å la Carol dra til et øde sted med en person de kjapt kjenner?

Dean Koontz ble ofte omtalt før i tiden i media som Stephen Kings lillebror siden de ofte skriver i samme sjanger og betraktet som "konkurrenter" av media, men mange mener at Koontz aldri kom helt i høyden med Stephen King, selv om de produserer omtrent like mye.

The Mask er en av de mer ukjente bøkene av Koontz, og han ga ut boka under pseudonymet Owen West i 1981. Dette er en veldig kort og stemningsfull horrorbok, og er det noe Dean Koontz kan så er det å beskrive naturkatastrofer. Det gjør han nesten virkelighetstro. Det er nesten som å være der og oppleve kraften selv. Det merkes også at denne romanen er litt gammel da forfatteren i boka, Paul, fremdeles bruker skrivemaskin.

Corny sexscener
Det er en heftig sexscene med i boka mellom Paul og Carol. Den skal visstnok være dampende sexy, men blir istedet komisk fordi det virker både malplassert, tilgjort og overdrevent, nesten som i en scene fra en såpeserie. Ikke noe galt med såpeserier siden jeg ser en del av det selv, men det var på en måte komisk å lese det av en eller annen grunn, og jeg hadde nesten lyst til å le. Flere små sexscener følger med i denne korte boka.

Til tross for corny sexscene er dette en god horrorbok i kjent Dean Koontz stil. Selv om han aldri er på høyden med min forfatterhelt, Stephen King, gjør han det bra. Han skriver godt, skaper ordentlig atmosfære og rare hendelser. Selv om historien i seg selv ikke er spesielt original eller skiller seg ut på noen måte, gjør det ikke noe. Den er spennende og har noen gode horrorøyeblikk som er verdt å få med seg. Han er god på å få frem stemning og uhygge, som ofte uteblir i dagens horror og thrillerbøker generelt. Men her er det rikelig av uhygge og med tanke på hvor kort boka er, rekker man å bli godt kjent med karakterene. Det jeg hadde minst sansen for, spesielt mellom hovedkarakterene Carol og Paul, er at det blir litt vel mye I love you.

The Mask er en underholdende og småuhyggelig horrorbok med mye atmosfære. Historien i seg selv er som nevnt en smule forutsigbar, men føler ikke at det gjør noe siden historien likevel er underholdende og man blir engasjert. Historien er solid til horror å være, og selv om man har på følelsen av hva som vil skje til slutt, er man nysgjerrig nok til å bla videre helt til siste side. Dette er ikke Koontz beste, men han kan det med å lage stemning. Det skal han ha ros for. Min favoritt av ham er fremdeles: Intensity.

Fra min blogg: I Bokhylla

Herlig blanding av tegneserie og eventyr.

Ung jente møter en helt ny verden
Det er Sonjas store konfirmasjonsdag og på morgenkvisten tar hun med hesten sin ut på en liten ridetur. Hun innser ikke at det begynner å bli sent og tiden er knapp, så moren hennes er alt annet enn blid når hun kommer tilbake. De får det travelt med å bade henne og få på henne bunaden. Til sin store glede kommer også hennes favorittslektning, onkel Henrik, på besøk selv om det så mørkt ut. Onkel Henrik drar ofte på lange gåturer og tegner fantastiske tegninger av det han ser. Sonja vil gjerne være med ham på tur en gang, men er dessverre for ung. Som gave får hun en gammeldags nål han har funnet på en av turene sine som han tror kommer fra vikingetiden. Samme natt da konfirmasjonsdagen er over, følger hun etter katten i huset, og møter på en mystisk og merkelig gutt som leter etter noe. Han leter etter nålen hennes som hun fikk av onkel Henrik. Før hun vet ordet av det, viser Espen henne noe magisk. Han tryller frem en portal som ligner på nordlys og sammen reiser de gjennom portalen. Hun og Espen reiser gjennom portalen og Sonja kommer til en skog hvor dyr snakker og hvor farer truer. Hvor er hun og hvor er det blitt av Espen? Vil hun finne ham igjen og hva slags sted er dette, egentlig?

Malin Falch har både skrevet og illustrert historien selv og dette er første bok i Nordlys serien. Er usikker på hvor mange bøker som er planlagt, men Reisen til Jotundalen gir definitivt et godt førsteinntrykk, og gir meg lyst til å lese videre. Det er nesten som å lese et eventyr man er oppvokst med som liten, bare i tegneserieversjon. Man blir litt nostalgisk av det. Så selv om boka og serien er beregnet for en yngre målgruppe, er den også fin for voksne. Illustrasjonene er fantastisk fine og det er godt å se norsk natur bli brakt inn i tegneserieverdenen. Ofte ser man kjæresteproblemer, jobbproblemer og familiekonflikter i tegneserier, og det er ikke galt i det, for det er morsomt det også, men her er en type tegneserie som byr på en hel historie med forskjellige karakterer, fra mennesker til snakkende dyr blandet med norsk natur. Det er veldig trollsk og stemningsfullt. Man blir sittende lenge og se på illustrasjonene fordi de er så fine og realistiske. Man har så innmari lyst til å gå inn i bildene og utforske stedene, og skapningene selv. Liker også de gode mot de onde elementene som også er typisk for eventyr. Vi møter blant annet trollet Trym som er våknet i live og Espen og vennene hans må passe på å ikke sette Sonja i fare. Ingen må få vite at hun har krysset inn i deres verden.

En utrolig vakker førstebok
For oss voksne blir nok denne historien vel forutsgibar, men det gjør ikke noe da det er en god og stabil historie som stadig er under utvikling og man blir bergtatt av mange flotte illustrasjoner som er med på å løfte historien. Så selv om historien er forutsigbar, føler jeg ikke at det ødelegger noe. Man vet hva man får, men det er koselig lesing, og det gir en tid til å betrakte illustrasjonene skikkelig. Det er ikke vanskelig å drømme seg bort ved hjelp av de bildene, og man får nesten lyst til å begynne å tegne igjen.

Nordlys er et fint konsept som jeg gleder meg til å følge utviklingen til videre, for jeg vil selvfølgelig lese videre, og bli bedre kjent med denne rare, sære, mystiske og morsomme gjengen. En firer for selve historien og en femmer for illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan man få hukommelsen tilbake?

Forferdelig måte å våkne opp på
Tenk at du våkner opp i senga til en fyr du ikke kjenner så godt og ikke husker hvordan du havnet der. Det er nettopp det som skjer med Tara Logan. Hun våkner opp i senga til en mann som bor i samme strøk som henne. Hun oppdager at noe er galt, og hun løper ut midt på natta. Neste dag får hele nabolaget at naboen hennes, Lee, er død. Tara forteller ikke til noen at hun var hos ham natten før siden hun ikke husker noe som helst, og hun har en familie å ta vare på. Lee var en gift mann, og hans kone og Tara var gode venner. Nabolaget er snudd opp ned når de finner ut at Lee er myrdet, og minstenkte dukker opp underveis. Tara holder munn siden hun er sikker på at hun ikke myrdet ham til tross for hukommelsestap, og fokuserer på å holde familien samlet, og prøve å fortsette som vanlig selv om tankene er et kaos. For en stund siden forlot hennes mannen hennes, Noah, dem i ett år før han kom tilbake, og hun vil ikke at familien hennes skal splittes igjen. Men er det mulig å leve et normalt liv i et nabolag hvor det nettopp er skjedd et mord? Og hun selv husker ikke en gang hele kvelden med offeret ...

Det publiseres mange psykologiske thrillere for tiden. Denne ble utgitt for to år siden og Kahryn Croft var tidligere et ukjent navn for meg, men jeg liker å utforske både kjente og ukjente forfatterskap. Konseptet hadde et lovende utgangspunkt, selv om hukommelsestap ikke er noe originalt innenfor thrillersjangeren. Hvor mange ganger har vi ikke lest om det tidligere? Men det er ikke bare å bevare hemmeligheten om at hun var i naboens hus på mordnatten hun har å stri med og at hun prøver å få hukommelsen tilbake. Eldstebarnet Rosie, er en jente med mange problemer. Hun er en god jente innerst inne, men har en tendens til å skape mye styr rundt henne, noe som gjør til at det har ført til at Tara og hennes mann, Noah, ofte må ta en alvorsprat med henne, til tross for at jenta snart fyller atten år. Men en mor gjør hva som helst for å holde familien samlet, men er de sterke nok denne gang? Det er ikke lett når nesten alle i familien holder noe tilbake, og sakte, men sikkert sklir fra hverandre.

Dette er kanskje ikke en hardbarket psykologisk thriller, men det er mer om morsfølelse, morsinstinkt, familiebånd og prøve å være sterk når stormen herjer som verst. Den slags thriller. En følelsesmessig thriller er kanskje en nærmere beskrivelse der man gjør alt for å beskytte hverandre, selv når man føler at man sklir fra hverandre. For familie er tykkere er et tykkere bånd enn alt annet.

Lite suspense, mest drama
Boka er på bare 320 sider og selv om historien i seg selv er tynn og forutsigbar for min smak, scorer den høyt på stemning og karakterutvikling. Man blir godt kjent med persongalleriet, til og med bipersonene. Croft får frem mye ubehagelig stemning på bare noen få sider. Bare synd at historien i seg selv er såpass tynn. Kunne ha tenkt meg en større dose med suspense og undertoner for det hadde den historien god utgangspunkt til, men dessverre ble det rotet bort av intriger og mye frem og tilbake drama i hovedpersonens familie. Det blir såpass mye av det at det til tider ble uengasjerende istedet for oppslukende.

Det er spennende å utforske ukjente forfattereskap. Av og til kommer man over nye favoritter og andre ganger ikke. Dette ble en lunken erfaring. Jeg liker å gi forfatterskap mer enn en sjanse, så kommer til å lese mer av Croft senere. Bare glad jeg ikke valgte denne boka som påskelektyre. Da hadde jeg nok blitt enda mer skuffet. Det ble for mye drama istedet for suspense, og hovedpersonen var ikke den skarpeste kniven i skuffen angående folk hun er involvert med.

Fra min blogg: I Bokhylla

Morsomt. =) Og har det blitt noe mer Stephen King lesing i det siste?

Kalde gufs fra fortiden ...

Dette er en bok som ble mye omtalt i fjor, og som vanlig ble skeptisismen min bare enda større. Derfor ville jeg ikke lese den mens "alle andre" leste den. Jeg blir mer nysgjerrig på bøker som ikke er likt, og som får mange delte meninger, enn de som kun får ros. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Av og til lønner det seg å vente og det gjorde det med denne.

Svarthuset er første bok i Lewis - trilogien. Jeg hadde hverken lest noe eller hørt om Peter May tidligere, men det er spennende å utforske ukjente forfatterskap for man vet aldri hva man kommer over. Trodde dette ville bli en tørr krimbok, men det var det heldigvis ikke. Svarthuset er en veldig lettlest thriller til tross for at den er bestialsk, mørk og dyster. Opplevde underveis at lesingen gikk nesten av seg selv.

Stemningsfull førstebok i en trilogi
Første bok i Lewis - trilogien er om Fin Macleod som plages av mareritt og forholdet til kona skranter. For en månedstid siden mistet de en sønn, og Fin føler seg ikke klar til å jobbe. Likevel blir han satt opp på et oppdrag. Han må dra tilbake til barndomsstedet Isle of Lewis i Ytre Hebdridene på grunn av et bestialsk drap. En mann som Fin husker fra barndommen er offeret, og det var en mann som ikke er spesielt godt likt. Han var en bølle som sjeldent lot andre være i fred. Til tross for offerets upopularitet, er det Fins jobb å finne morderen. Et lignende mord skjedde i Edinburgh for ikke lenge siden. Har det en sammenheng, er det en copycat som står bak, eller er det ren tilfeldighet? Det er Fins jobb å finne ut av, og under oppholdet på et sted hvor han ikke har vært på atten år, støtter han på mange spøkelser fra fortiden. Mye er forandret på de atten årene, men samtidig ikke. Klarer Fin å finne morderen eller blir det for mye for ham bare å være på øya som består av så mange minner?

Bedre sent enn aldri
Svarthuset ble opprinnelig utgitt i 2009, så det tok sin tid før den ble utgitt på norsk, og Svarthuset fortjener et stort publikum. Svarthuset er en veldig troverdig og stemningsfull start på en lovende trilogi. Den byr på noen overraskelser underveis (som riktignok ikke var overraskende for min del), og Peter May skiller seg ut fra mange av dagens krim og thriller forfattere, siden han fokuserer på en god historie istedet for de store overraskelsesene. Mange forfattere er ute etter å overraske eller sjokkere noe voldsomt mot slutten, men her byr Peter May istedet på små "overraskelser" underveis, og samtidig klarer han å skape realistisk og levende persongalleri, god historie og samtidig skape stemningsfull atmosfære. Av og til er det nesten som å være der og føle både vennligheten og fiendligheten Fin blir møtt med under etterforskningen. Det er nesten som å stå rett ved siden av ham. Mange forfattere ødelegger en god historie fordi de vil så gjerne sjokkere leseren at de glemmer å la oss bli kjent med persongallerie,t og historien blir bare sånn halvveis, men her har Peter May funnet en fin balanse mellom alle disse bindeleddene.

For oss som har lest mye krim og thrillere fra før av, så er nok dette en "vanlig" krim som ikke byr på så mye nytt.. Den er heller ikke så grotesk om man har lest mange morbide krimbøker fra før av. Så vi blir ikke så sjokkerte eller kvalme. De som ikke har lest så mange mørke bøker tidligere, skjønner jeg godt hvorfor de blir heftig og begeistret over denne boka.

Det som imponerte mest med boka var den fine overgangen mellom nåtid og fortid som forfatteren gjør på en ryddig og oversiktelig måte. Det ødelegger heller ikke flyten. Likte også en god del av sarkasmen som oppstår, spesielt mellom Fin og Artair. Det kommer noen replikker som man bare er nødt til å humre litt av. Man blir kjent med mange karakterer på godt og vondt.

Dette var ikke for meg en overraskende eller original krimbok, men den er stilfull og byr på en god og troverdig historie. Svarthuset er både småmørk, kald og stemningsfull bok om et sted hvor tiden står stille. Selv om en del var forutsgibart og dette ikke ble en av mine favoritter, var dette en oppslukende og fascinerene krimbok, og jeg vil svært gjerne lese resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er ikke en bok om å sette hverandre i bås på noen som helst måte, men for å gi oss større innsikt i hvorfor vi er så forskjellige, og skjønne hvorfor man er som man er ...

Fantastisk tittel og fascinerende innhold
Jeg innrømmer det med en gang at det var tittelen i seg selv som fanget min oppmerksomhet, og som var grunnen til at jeg ville lese boka. Det er en snerten tittel og jeg er sikker på at mange har følt det sånn en gang i blant i sosiale sammenhenger, at man sitter med en eller flere idioter rundt seg. I alle fall er det lett å tro det. Selv tenker jeg en "gjeng med idioter" hvis jeg må samarbeide med noen jeg ikke går overens med eller muligens misforstår. Men jeg har en teori om at alle er vi idioter på en eller annen måte, i mindre eller større grad. Er helt sikker på at det er mange som synes jeg er en idiot også, men hva så? Denne boka gir et nærmere innblikk i hvorfor vi muligens ikke går overens, hvorfor det oppstår konflikter og hvorfor noen liker noen andre bedre. Det er ikke nødvendigvis personlig, men noen klaffer man ikke med, og det har en årsak og når man ser den årsaken, får man også en større forståelse istedet for mye grubling og misforståelser.

Thomas Erikson er blant annet coach, lederutvikler og foreleser, og han har gjort mye research på forskjellige arbeidsplasser og hatt en del egne erfaringer om atferd Han har sett på hvorfor man er så forskjellig og hvorfor vi ikke alltid forstår hverandre. Han deler opp menneskene i fire grupper. Rød, gul, grønn og blå. Rød er for dominans, gul er for inspirerende, grønn er for stabil og blå er for analytisk. På denne måten skaffer han en større oversikt over forskjellige personlighetstrekk for å se forskjellene tydelige, og gjør det lettere for å huske dem ved å bruke disse fargegruppene.

Fargegruppene rød, gul, grønn og blå har sin mening
Den røde gruppen, de som dominerer, har trekk som stor konkurranseinstinkt, liker å bestemme og er ofte ledertyper. De gule er de joviale som liker å snakke og som er godt likt fordi de har varm personlighet. De grønne er de stabile, rolige som holder seg i bakgrunnen, men er også positive. De gjør ikke så mye vesen av seg, men er støttende, og de blå er veldig pertentlige, har god orden, systematiske, beskjedne, og liker å ha svar og oversikt på alt. De har ting klart. Dette er bare noen få av mange personlighetstrekk på disse fire fargegruppene. Dette bare for å gi et grovt innblikk i forskjellene på fargegruppene, og det er selvfølgelig mer detaljert om akkurat det i boka.

Forfatteren bruker eksempler på røde, gule, grønne og blå personer gjennom kjediser, arbeidsplasser hhvor han har studert arbeidsmiljø, venner, familie og tidligere hendelser. Å bruke venner og familie i en bok om psyokologi er kanskje feil og muligens for privat, men gjennom arbeidsmiljø og tidligere arbeidsplasser gjør det mer troverdig og gjør det desto mer interessant.

Å møte hverandre på halvveien
Hvorfor man er som man er og få en større forståelse for andre, er alltid et spennende tema, og å lese denne boka var alt annet enn kjedelig. Erikson bruker masse ironi og et snev av sarkasme slik at lesingen ikke blir tungtrødd. Han kommer med mange gode poeng, han gjør det tydelig på hvem som er hva når det gjelder personlighetstrekk, og man får merkelig lyst til å vite mer. Det er også lett å kjenne seg igjen i hvilke fargegrupper man tilhører og hvilke fargegrupper man eventuelt ikke går overens med. Istedet for å ta det personlig, så får man større forståelse på at av og til fungerer det bare ikke fordi man er som man er, og det er ikke mye man kan gjøre noe med det. Det samme gjelder alle. Det er bare å prøve å akseptere det og prøve å møte hverandre på halvveien. Det er det boka bunn i grunn handler om. Samme hvordan andre ser på deg. Samme hvilke personlighetstrekk du har. Samme om du er populær eller ikke, om andre forstår deg eller ikke, er poenget med denne boka om å forstå hverandre og lære å se hverandre på en annen måte, og derretter møtes på halvveien.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på angående boka er at noen partier kan være litt gjentagende, spesielt når man har skjønt forskjellene på en rød, gul, grønn og en blå person. Så man må regne med noen gjentagelser underveis, så det hadde ikke gjort noe om boka hadde vært noe forkortet for å gi den større effektivitet.

Omgitt av idioter er en morsom bok om atferd og få en større forståelse for hverandre istedet for å dømme, samme hvor forskjellig man er. Å la være å sette folk i fargegrupper etter å ha lest denne boka, blir en prøvelse. Siden jeg er blå, bør jeg holde meg unna den gule fargegruppen siden de er glade og slitsomme i lengden. Neida. Jeg bare tuller! I fjor ga samme forfatter ut Omgiven av psykopater (så undviker du att bli utnyttjad av andra) og siden jeg tilhører den blå fargegruppen, den analytiske, fikk jeg merkelig lyst til å lese den også.

Fra min blogg: I Bokhylla