Bokelskere.no

Ja, jeg er vel ikke laget for dette, så må dessverre lide meg gjennom disse hjemmedagene. Så jeg får bare holde ut som vanlig:) Synd å høre at du er sengeliggende for tiden. Men håper formen din blir lettere med tiden.

Tror du på sagn eller er det bare vås?

Unge, uskyldige tenåringsjenter blir funnet brutalt myrdet ved elvebredden: Baztan, ikke samtidig, men ett og ett lik dukker opp jevnlig i løpet av kort tid. Det er slutten av vinteren. Det er fremdeles kaldt og etterforskerne jobber på spreng for å finne ut hvem denne psykopaten er. Samtidig går det rykter om at det av og til befinner seg bjørner i det området, og området er også kjent for et gammelt sagn. Et sagn om "Basajaun". En mytologisk figur som ligner på en blanding av menneske og bjørn. Eller som også kan minne om et slags troll. Så hva er greia? Ble disse jentene drept av et menneske, er det virkelig bjørn i området eller har det noe med sagnet å gjøre, for alle sagn har vel et lite snev av sannhet i seg? Samtidig får vi innblikk i etterforsker Amaia Salazars barndom, da hun vokste opp med en psykisk syk mor.

Spanske Dolores Redondo var ukjent forfatter for meg (jeg har visst lest bøker av mange ukjente forfattere i år og ukjente forfattere skremmer tydeligvis ikke meg). Men som leser er det jo som kjent bare sunt å utvide horisonten. For meg er det i alle fall viktig. Og grunnen til at jeg ville lese nettopp denne boka var fordi at jeg liker krim blandet med litt mytologi/overnaturligheter. Liker jo også å lese ren krim, men har som sagt ikke noe i mot å lese krim med litt overnaturlige elementer i. Jeg leser det meste.

Dessverre ble det ikke boka jeg hadde håpet den skulle være. Jeg vet man ikke skal ha for høye forventninger før man begynner på en bok, men av og til er det vanskelig å la være. Men jeg ble bare så utrolig skuffet. Da jeg var ferdig med boka satt jeg igjen med tanken: var det alt? Gjennom hele boka ventet jeg på at det skulle skje noe, hva som helst, men det skjedde aldri. Historien var langtekkelig og handlingen hopper fra da etterforsker Amaia Salazar var barn og nåtiden som etterforsker på en ryddig måte, men syns hele handlingen var veldig monotont. Dette er en krimbok uten nerve og spenning. Det føltes ut som å se på en evigvarende såpeopera som var mer opptatt av familiesaga (Amaia som er svært knyttet til ektemannen, de prøver å få barn, men hverdagen er bare stress, de bor med hennes slektninger under etterforskningen og de har tette bånd med slektningene hennes osv ... ), så syns det ble lite med suspense og spenning. Det ble bare mange forklaringer, familiesamtaler og alt annet og selve krimsaken satt til side. Det var i hvert fall slik det føltes ut for meg som leser. Krimsaken fikk ikke nok fokus. Det ble for mange intriger mellom slektmedlemmene til Amaia istedet og den delen ga jeg egentlig fullstendig blaffen i. Så dette ble dessverre for kjedelig og masete feminin krim.

Den usynlige vokteren ble dessverre ingen minnerik krimopplevelse for min del, men heller en langsom affære. Handlingen ble for tynn, karakterene for usynlige, og selve krimsaken fikk altfor lite plass. Alt i alt var det temmelig lite som skjedde. Boka var nesten som å lese en bruksanvisning på tysk. Man gir bare blaffen i hva som står der og jeg gledet meg bare til å lese noe annet.

Kald atmosfære er ikke alltid nok.

En iskald morgen våkner Nora Hamilton og merker at noe er annerledes. Mannen hennes ligger ikke ved siden av henne, huset er veldig stille og en magefølelse sier at noe er galt. Det føles ikke som en typisk morgen. Etter litt romstering i huset med en urolig følelse, finner hun omsider mannen sin. Hun finner ham død. Han har tatt selvmord, og hun forstår ikke hvorfor. Han var politimann, hun kjente ham for godt til å tro at han kan ha holdt noe skjult for henne, men hvor godt kjente hun ham egentlig? I sorgprosessen holder Nora seg opptatt med å finne årsaken til ektemannens selvmord. Hun prøver å finne ut om noe har skjedd på jobben hans, om noe skjedde i barndommen hans eller hva som helst. Et sted må hun begynne. I vinterkulden gjør hun alt for å oppklare ektemannens årsak til selvmordet. Kan hun få hjelp fa politikollegaene hans? Og kan hun i det hele tatt stole på noen under denne detektivprosessen hun selv har satt i gang?

Dette er en typisk hvor - godt - tror - du - at - du - kjenner - dine - nærmeste krimbok og den skiller seg ikke ut fra andre lignende bøker jeg har lest, dessverre. Boka hadde et lovende plot. Jeg liker krim som smelter inn i psykologiske thrillere, men selv om denne boka hadde et godt utgangspunkt, klarte den ikke å innfri forventningene. For det første reagerte jeg veldig på hovedpersonens (Nora) væremåte etter ektemannens død. Jeg vet alle reagerer på forskjellige måter når en person som står en nær dør. Noen blir veldig triste og fortvilte at de vet ikke hva de skal gjøre, mens andre vil at livet skal normalisere seg igjen så fort som mulig og holde sorg på avstand. Nora reagerer vel på sistnevnte. Hun vil til enhver pris finne ut hvorfor mannen hennes tok sitt eget liv og gjør alt i sin makt for å finne ut av det. Men for meg som leser syns jeg likevel hun blir litt vel dyktig til etterforsker å være til tross for at det ikke er hennes felt. Tilfeldighetene under etterforskningene hennes blir for meg litt vel lettvint, og dermed mister hun troverdighet overfor meg. Hun nærmer seg forskjellige spor altfor fort og altfor tilfeldig. Da blir det nesten litt for dumt. Hun blir for dyktig til å være amatør og da er det noe som skurrer. Det blir bare ikke troverdig.

Det eneste som var litt interessant med denne boka og en smule realistisk var at hovedpersonen bodde sammen med sin mann i hans hjemby. Ikke akkurat en ordentlig by, men en småby der nesten alle kjenner alle. Man vet at småbyen hans har en fortid som innbyggerne prøver å fortrenge av en eller annen grunn. En småby som vil oppnå respekt og verdighet. Det er forståelig. Det var det eneste som skapte en liten spennende drivkraft i boka, men på grunn av dårlig personbeskrivelser falt mye tvers gjennom. Jeg fant ikke noen av personene i boka spesielt troverdige og for meg ble de altfor anonyme. Nora ble altfor sterk i rollen sin mens de andre ble for falmende.

Dekke av snø hadde en lovende start, men dessverre ble handlingen drevet av utroverdige og anonyme karakterer som ble vanskelig å forholde seg til. Jeg brydde meg fint lite om hva som ville skje med dem, og vendingene ble for forutsgibart. Ingenting overrasket og da blir det fort kjedelig lesing. Lettlest krim, men dessverre ikke noe mer enn det.

Kan kvinner gjøre det like bra i et mannsdominert yrke som menn?

En kvinne med en prestekappe blir skylt i land ved en kirke i Venezia. Og på kappen til offeret finner etterforskerne noen mystiske symboler som de mener kan ha forbindelser med det okkulte, eller er det bare vill gjetning? Her er det snakk om en bok der det er mye som skjer. Flere saker blander seg inn, blant annet; kvinnehat (saken om kvinner som ikke får bli prester), en nettside (kalt Carnivia) som sprer rykter, menneskehandel og et hjemsøkt, psykiatrisk sykehus som er nedlagt. Hva har alt dette til felles og har det noe til felles i det hele tatt?

Dette var en ukjent bok for meg, men så nysgjerrig som jeg er så klarte jeg selvfølgelig ikke å la være å lese den av den grunn. Dessuten orker jeg ikke å lese bare kjente/populære bøker heller. Plottet virket dystert og spennende, og tenkte at det måtte være noe for meg, selv om jeg var noe skeptisk. Jeg er alltid litt skeptisk når jeg begynner å lese i en bok. Aner ikke hvorfor. Det har alltid vært sånn. Jeg vil nok ikke gi meg selv for store forventninger med en gang. Og noen ganger lønner det seg. I hvert fall gjorde det i dette tilfellet.

Britiske Jonathan Holt skriver i samme gate som Tom Egeland og Dan Brown, nemlig konspirasjonsteori. Her også gjelder det blant annet analyse av hemmelige symboler. Men det Jonathan Holt klarte i motsetning til de to andre forfatterne, var å holde på spenningen hele veien. Jeg sier ikke at jeg ikke liker Tom Egeland og Dan Brown, men har opplevd bøkene deres som litt "tunge", mens Jonathan Holts "Det vederstyggelige" var mye lettere å komme seg gjennom. Ikke på grunn av at den var lettlest. Det er ikke det jeg mener, men han hadde den der spennende undertonen som de to andre forfatterne ikke klarte å holde på underveis. Dermed gikk lesingen fortere og det er en sånn bok som er vanskelig å legge fra seg lenge av gangen, for man er bare nødt til å lese videre for å finne ut om man har rett eller ikke i det som skjer.

Og selv om delvis av plottet var noe forutsigbart for min del, gjorde det ikke noe. Det ble ikke kjedeligere av den grunn for mange av karakterene var spennende å lese om og i motsetning til mange andre bøker jeg leser så likte jeg dem. Karakterene hadde dybde, tæl og var tvers gjennom menneskelige. Det hadde sine styrker og svakheter som oss lesere. Ikke pappfigurer som forsvinner med bakgrunnen.

Beklager at denne bokanmeldelsen er kanskje litt kortere enn det jeg vanligvis skriver og litt diffus, men jeg er livredd for å avsløre altfor mye. Dette er en bok man bare må lese og oppleve uten å vite så mye om på forhånd. Og jeg vil ikke ta fra dere den gleden. Med det vil jeg bare si at Det vederstyggelige er den første boka i en trilogi (Carnivia-trilogien) og jeg må si at jeg er meget interessert i å lese resten av trilogien også! Og jeg håper at denne trilogien blir mer kjent!

Jeg også digger Roald Dahl. Var besatt av boka og filmen Heksene da jeg var lita. Det var spennende på den tiden:)

Skulle ønske at dagene gikk like fort her, men det gjør de dessverre ikke. Blir aldri vant til hjemmelivet. Har vært hjemme i litt over ett år nå hvis jeg teller med sommerferien og den 1 august har jeg vært sykmeldt i ett år. Trodde disse dagene ble lettere med tiden, men i mitt tilfelle blir det bare verre. Aner ikke hvordan jeg skal kvele disse dagene. Livet er som sirup.

Har nettopp blitt ferdig med krimboka Den usynlige vokteren av Dolores Redondo. Og jeg skal begynne på Truet av John Katzenbach. Senere i helga skal jeg lese videre i Du forsvinner av Christian Jungersen, Mapuche av Caryl Férey og The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle disse bøkene i helga. Men kommer nok til å bli ferdig med Du forsvinner som jeg ikke har mange sidene igjen av og håper jeg blir ferdig med en bok til, men vet ikke hvilken. Jeg har sluttet å planlegge noe som helst for ingenting går som planlagt likevel. Tar det som det kommer. Så her er det variert lesestoff og går ikke tom for bøker denne helga heller. Noe må da jeg også ha å gjøre i disse langsomme dagene.

God helg til dere også:)

I utgangspunktet er jo bokklubber hyggelige, meen ikke for folk som meg som er for svimete til å huske å avbestille ting. Jeg misliker også sterkt markedsføringen enkelte av dem fører. Dersom jeg skal være med i en, så må det være en uten forpliktelser, som bare sender ut hyggelige nyhetsbrev med tilbud man kan benytte seg av hvis man vil, og ellers lar meg være i fred :o) Det hadde vært kult med noe tematisk kanskje, en sci-fi klubb f.eks. ^^ Kvalitet framfor kvantitet, at man følte at utvelgelsen av hovedbok o.l. var godt begrunnet.

Forut for sin hype-tid er dette en dystopisk ungdomsroman fra 1997 som faller fint inn i gruppen med YA dystopier fra de siste årene. Sol bor sammen med sin familie i en kuppel, blant flere, på en jord som er sliten og ødelagt av menneskene rasering. Kuppelen fungerer som en boble både bokstavelig og metaforisk, da innbyggerne for det meste er ignorante ovenfor virkeligheten utenfor. Det er en fin stemning i boken, og det er spennende å følge hovedpersonens erfaringer med å bli voksen og oppvåknet, og hennes oppdagelser om hvordan ting fungerer, og hva som egentlig er sannhet og løgn. Dessverre føles det ut som at forfatteren i slutten av boken ble lei og bare ville avlsutte hele greien kjapt og greit, uten at resultatet ble tilfredsstillende. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg gjerne trodd at dette var den første boken i en trilogi, men så vidt jeg vet kom det aldri noen fortsettelse. Jeg sitter derfor igjen med et helhetsinntrykk som er dårligere enn jeg ellers ville gjort, preget av irritasjon rundt spørsmålene "Hva skjedde egentlig nå? Hva skjer etterpå?". Synd.

Eg har lest Papayaene i Gombolo: om å plante en drøm i Afrika av Anne Louise Hübert.
Det er en fantastisk inspirerende bok om en ung jente som har oprettet mye godt i livet sitt. Og viser at selv om vi bare er et simpelt menneske, om vi hjelper hverandre kan vi forandre verden.

Hun har sørget for og hjelpe en lansby i Afrika med å få mat, vann og bygge opp så de kan bli selvforsynende i fremtiden :)

Utrolig inspirerende.. Kan absolutt anbefales å lese.

Jeg vet ikke, men du kan jo prøve og kontakte noen forelesere/professorer på universitet innenfor Historie.. Kanskje de kjenner og har noen tips. :)
evt. kanskje det finns noen artikler omkring det. om du søker i bibsys systemet, det er det vi bruker på biblioteket på høgskulen hvor jeg jobber.

http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=801151783&kid=biblio

http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=88417185x&kid=biblio

2 jeg fant frem ved å søke litt.. kanskje de kan brukes :)
Lykke til..

Kanskje denne handlar om eit område innanfor interessefeltet?